Teleselskapenes pengeinnkreving

Jevnlig kan vi lese om diverse svindelprosjekter som har det til felles at teleselskaper krever inn pengene via telefonregningen. Vi har hatt såklat “modemkidnapping”, hvor det ble installert et program på brukerens PC som ringte opp et svært så dyrt telefonnummer når man skulle på nettet. Nå som knapt ingen bruker modem lenger har markedet forsvunnet for dette. Men stadig nye varianter dukker opp. Nå synes diverse SMS-tjenester og andre mobilbasert tjenester å være mest populære blant svindlerne. Særlig retter man seg mot barn og unge. Tjener fett på barns mobilbruk skriver NRK FBI.

Jeg forstår ikke hvorfor dette ikke er stoppet for lenge siden. Telefonselskapene lar seg villig bruke som pengeinnkrevere for svindlere og de fraskriver seg ansvaret. Klager man på regningen hevises man til svindlerne.

Når man lar andre bruke telefonregningen som faktura for tjenester gjør telefonselskapene det samme som kredittkortselskapene gjør, og de bør behandles på samme måte.

Et særproblem oppstår når man henvender seg til mindreårige. Mindreårige kan ikke binde seg til fremtidige forpliktelser gjennom avtaler. Derfor er mindreårige ikke forpliktet til å betale.

Når telefonselskapene belaster noens telefonregning for en tjeneste er det en selvfølge at de må kunne dokumentere kravets berettigelse. Det holder ikke å vise til en eller annen temmelig anonym tredjepart som har sendt kravet til telefonselskapet. Telefonselskapet har ingen rett til å kreve penger uten å kunne dokumentere kravet.

Ved forhåndsbetalte abonnementer vil telefonselskapene ikke kunne betale ut penger fra kundens konto uten at utbetalingen er autorisert. Igjen er det telefonselskapet som må vise at utbeatlingen var berettiget.

Når telefonselskapene krever inn penger for tjenester levert av tredjeparter gjør de ikke noe annet enn hva kredittkortselskapene gjør. De yter eller fomidler kreditt, noe som er en konsesjonspliktig virksomhet etter  finansieringsvirsomhetsloven § 1-1. Men ingen teleoperatører har slik konsesjon i følge Kredittilsynets konsesjonsregister. Hvis tjenesten leveres til forbruker er teleselskapet også ansvarlig for tjenesten etter kredittkjøpsloven § 8.

Av en eller annen grunn har telefonselskapene klart å unngå den regulering som regulerer denne siden av deres virksomhet. Kanskje er det noe som henger igjen fra den tiden Televerket hadde monopol og stort sett kunne gjøre som de ville uten at noen blandet seg inn. De har etablert et betalings- og kredittsystem som synes å mangle de enkleste tiltak for å holde useriøse aktører ute samtidig som teleselskapene totalt fraskriver seg ansvar. Det bør de ikke kunne gjøre.

Når noen bruker telefonselskapene til gjennomføring av bedrageri er det grunn til å spørre om telefonselskapene medvirker når de gjør seg til nyttige halvidioter for bedragerne og krever inn penger for dem. Jeg mener dette er medvirkning. Jeg mener at dette er medvirkning til bedrageri. Om den dermed også er straffbar er mindre klart. Skyldkravet for medvirkning til bedrageri er forsett eller grov uaktsomhet. Jeg synes ikke det kan være særlig tvil om at telefonselskapene opptrer uaktsomt når de krever inn bedrageripenger på vegne av bedragerne. Men om uaktsomheten er grov, det er ikke like åpenbart.

Print Friendly
  • Det er en interessant rettspraksis (unnskyld hvis jeg ikke-jurist bruker feil begrep her) som tilsier at hvis jeg (der jeg = et firma) hevder at jeg har ytt deg en tjeneste, levert deg en vare til en angitt pris, så er det din plikt å påvise at du (a) har betalt, eller (b) aldri har bestilt/bedt om og/eller (c) ikke har mottatt den angivelige tjeneste/varen.

    Som utsteder av slike krav er man ganske så risikofri. I prinsipp kan man jo tiltales for svindel, men terskelen er høy. Slik jeg ser det er denne beskyttelsen av forretningsdrivende foran konsumenter en vesentlig del av årsaken til at sånn svindel kan foregå. Det er prinsipielt liten forskjell til for eksempel katalogsvindel.

  • Jeg tror ikke det er noen rettspraksis her. Beløpene er stort sett for små til at det er bryet verdt å ta dem til retten.

    Utgangspunktet er helt klart: Ingen kan kreve penger for noe du ikke har bedt om, og det er de som krever penger som må underbygge at de har et krav dersom det bestrides. Problemet er teleselskapene som tillater ordningene, og som bare krever penger inn uansett. Det er teleselskapenes ukritiske innkrevingsrutiner som muliggjør denne type virksomhet som spenner fra useriøs forretningsvirksomhet til ren svindel. Hadde teleselskapene opptrådt slik kredittkortselskapene gjør, hadde det ikke vært noe problem.

    Sammenligningen med katalogsvindel treffer ikke helt. Katalogsvindlerne sender en regning og satser på at den går igjennom i systemer hvor fakturaer ikke sjekkes så nøye. Men de blir ikke belastet telefonregningen, husleia eller noe annet som man må betale. Sier man nei til å betale må kataloghaien eventuelt gå til inkasso. De kan ikke bare overlate den jobben til Telenor eller andre.

  • Siden jeg, som sagt, ikke er jurist, skal jeg være forsiktig – men min erfaring fra familie, venner og bekjente, er at teleselskapene her opptrer omtrent på samme måte som inkassobransjen. En vanlig person skal enten ha god kjennskap til formuleringer i lovverket (eller evne/mulighet til å finne det ut) eller så må de bruke jurist hvis de kommer ut for useriøse firmaer som krever penger de ikke har rett til.

    Altså, inkassofirmaer (jeg kan jo ikke dømme alle) tenderer til å gjøre det samme som telebransjen. Hvis du ser på det som jurist, er sikkert forskjellene klare, men for vanlige mennesker som ikke kjenner loven, som er redde for å ta kontakt med en jurist, er nok forskjellene små, er jeg redd.

    … ikke dermed sagt at den kampen du tar opp er veeeeldig viktig.

  • Der gikk den doble negativen før jeg fikk sjekka’n.

    At du tar opp teleselskapene (som nok er verstinger) er veeeeldig viktig, mener jeg!

    Selvfølgelig.

  • Fred Gresch

    Min samboer har en sak gående med Telnor på akkurat dette temaet. Saken skal opp i forliksrådet.

  • Hvis jeg hadde vært sikker på at de krever penger for noe jeg aldri har bestilt eller at det er et rent svindelopplegg, da ville i alle fall ikke jeg ha inngått et forlik om å betale.

  • Jeg tror ikke det er noen rettspraksis her. Beløpene er stort sett for små til at det er bryet verdt å ta dem til retten.

    Utgangspunktet er helt klart: Ingen kan kreve penger for noe du ikke har bedt om, og det er de som krever penger som må underbygge at de har et krav dersom det bestrides. Problemet er teleselskapene som tillater ordningene, og som bare krever penger inn uansett. Det er teleselskapenes ukritiske innkrevingsrutiner som muliggjør denne type virksomhet som spenner fra useriøs forretningsvirksomhet til ren svindel. Hadde teleselskapene opptrådt slik kredittkortselskapene gjør, hadde det ikke vært noe problem.

    Sammenligningen med katalogsvindel treffer ikke helt. Katalogsvindlerne sender en regning og satser på at den går igjennom i systemer hvor fakturaer ikke sjekkes så nøye. Men de blir ikke belastet telefonregningen, husleia eller noe annet som man må betale. Sier man nei til å betale må kataloghaien eventuelt gå til inkasso. De kan ikke bare overlate den jobben til Telenor eller andre.

  • Pingback: Digitalt landeveisrøveri : Iskwews hjørne på www()