Mange har tatt til orde for en legaliseirng av “ikke-kommersiell” fildeling. At pirater i sin allminnelighet vil legalisere sin virksomhet uten å reflekter noe nærmere over konsekvensene er ikke særlig overraskende. Men politikere har også kastet seg på karusellen, og da burde man kanskje vente seg litt mer (eller kanskje ikke). Unge Venstre var først ute. De kjempet hardt for å få moderpartiet til å vedta dette, men det ser ikke ut til at de har lyktes så langt.
Unge Venstre har fått følge av SV, men kunnskapsminister og nestleder Bård Vegard Solhjell i spissen. At SV er blitt beruset av sitt eget forslag illustreres ved at deres landsmøte vedtok en uttalelse om at reklamefinansiering er mer etisk enn at folk betaler for det de vil ha:
“Flere og flere musikere velger i dag å gi ut musikken sin selv, eller på såkalt ”etiske” plateselskaper som lisensierer musikken fritt og tjener penger gjennom reklamefinansiering og donasjoner.”
Dette kommer altså fra et parti som ellers gjerne vil ha reklamefrie soner, osv. Det er virkelig overraskende at SV mener det er mer etisk å bli finansiert av reklame og allmisser enn av at man får betalt for det man gjør.
Det står nå i SV hadlingsprogram:
“SV vil utrede muligheten for å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk utført av privatpersoner lovlig i kombinasjon med en lisensavgiftsløsning for betaling til rettighetshaverne. På sikt bør også andre medietyper utredes. Slik fildeling må likevel ikke skje i strid med åndsverkslovens bestemmelser.”
Man må gi dem det at de har sitt på det tørre så lenge de i første omgang ikke vil gjøre annet enn å utrede muligheten for dette.
Partiet Rødt er ikke kjent for nyanser og forbehold, og har uttalt uforbeholden støtte til piratene. De har til og med lenke til en støtteaksjon for Pirate Bay på partiets nettsider. Men Rødt er og har alltid vært et promilleparti hvis standpunkter man ikke tar særlig alvorlig.
Ingen har så langt jeg har sett gjort noe forsøk på å si hva de mener med “ikke-kommersiell” fildeling. Det klinger greit som et slagord. Men hvis det skal være noen som helst til å ta dette seriøst som noe mer enn motepregede fjortismeninger må dette grunnleggende begrepet konkretiseres og løftes ut over floskelnivået.
“Ikke-kommersiell” må ha noe å gjøre med at det ikke gjøres for å tjene penger. Men hvem er det som ikke skal tjene penger? Man kan tenke seg mange mulighter.
Starter vi hos opphavsmannen, så kan vedkommende ha skapt og gjort verk tilgjengelig uten noen tanker om å tjene penger. Men da er det som regel heller ikke noe problem. Man vil gjerne bare være glad for at det man har skrevet eller laget på annen måte blir spredt. Skjønt det kan jo hende at opphavsmannen ville ha sagt “ja takk” om muligheten for å få litt penger hadde vært der.
Det neste er om den som gjør (andres) verk tilgjengelig har noen kommersiell hensikt. De som gjør verk tilgjengelig gjennom kopieringsnettverk har som regel ikke noen kommersielle baktanker. Mange har ikke noen baktanker i det hele tatt, og vet knapt at de har hele sin digitale musikksamling tilgjengelig for hele verden. Men helt entydig er dette ikke. Om vi velger termen “vinnings hensikt”, som er kjent fra strafferetten, så vil det være “vinnings hensikt” dersom man velger å gjøre verk tilgjengelig fordi det er inngangsbilletten til selv å få tilgang til mer materiale. Det såkalte warez-nettverkene fungerer slik, om man skal tro en kommentar fra Christian Flaaten på deltemeninger.no. Det han beskriver er i grunnen et kriminelt nettverk som ikke skiller seg fra ennen organisert kriminalitet på andre måter enn at den er helt nettbasert.
Så kommer vi til de som tilrettelegger tjenester som nettkopistene gjør bruk av, f.eks. Pirate Bay. Er de kommersielle? De tar ikke betalt fra sine brukere. Men det gjør heller ikke kommersielle TV-kanaler og nettaviser. Ingenvil vel påstå at TV2 og VG ikke er kommersielle, selv om de ikke krever brukerbetaling. I PB-dommen la retten til grunn at PB driver kommersielt fordi de har betydelige reklameinntekter. Det er etter min mening en riktig avgjørelse.
Spørsmålet til de som vil tillate “ikke-kommersiell” fildeling blir da om virksomheten er “ikke-kommersiell” når man gjør bruk av en kommersiell mellommannstjeneste som Pirate Bay? Hvis man vil inkludere kommersielle tjenester som legger til rette for andres nettkopiering, da har man beveget seg ganske langt ut på skråplanet.
Den tiltenke fordelingen av midler som måtte komme inn fremstår også som merkelig. Man leser gjerne at det i første omgang er musikk man vil inkludere i en slik ordning. Det kan i utgangspunktet la seg forsvare ved at det er musikk som særlig rammes av nettkopieringen. Men samtidig fremstår det som en belønning til de som har vært flinkest til å klage og dårligst til å utvikle forretningsmodeller. Å innføre en avgift for å kompensere for platebransjens impotens er etter min mening ikke god politikk.
Det er en ganske forunderlig “logikk” bak et ressonnement om at bare den som har mislykkes i å beskytte sitt innhold skal få kompensasjon, mens den som har konkludert med at det innenfor dagens virkelighet ikke lar seg gjøre å beskytte innholdet hvis man ønsker å nå ut, ikke får noe. Skal det først være kompensasjon for det som gjøres fritt tilgjengelig på nettet, så må det gjelde enten man gjør det tilgjengelig selv eller andre gjør det tilgjengelig.
Det blir også temmelig tullete om det skal være slik at NRK får kompensasjon for nedlasting av f.eks. “330-skvadronen” hvis man henter torrentfiler hos PirateBay, men ikke hvis man henter dem hos NRK.
Som jurist innenfor IT-feltet møter jeg jevnlig øsnker om at noe må gjøres med akkurat denne personen eller viksomhetens problem, f.eks. å legalisere nettkopiering ved hjelp av BitTorrent. Men vi vet at det ikke er noen farbar vei å adressere enkeltproblemer på denne måten. Teknologispesifikk regulering fungerer særdeles dårlig, særlig på et område hvor teknologien skifter raskt. Man må klarlegge hva som egentlig skjer og beskrive dette i mest mulig teknologinøytrale termer. Det opphavsrettslige begrepet “tilgjengeliggjøring for almennheten” fungerer utmerket, og har overlevd mange teknologiskift. En lovgivning om “fildeling” vil vel knapt bli vedtatt før man har gått over til å gjøre verkene tilgjengelig for almennheten ved hjelp av en annen teknologi.
Men hele tanken om legalisering av nettkopiering er etter min vurdering ganske håpløs. Fra ungdomspartier venter man seg mye rart som ikke alltid er så gjennomtenkt, så Unge Venstre kan man være overbærende med. Men når voksenpartier kaster seg på dette, da gir det det samme patetiske inntrykket som når foreldre som tror det får dem til å virke yngre om de kler seg som sine barn og gjør sitt beste for å etterape et ungdomsspråk. Man godtar ikke skadeverk selv om det er “ikke-kommersielt”.
PirateBay-dommen peker ut en riktig retning. Hvis man lager et system i den hensikt å legge til rette for ulovlig virsomhet eller som er særlig godt egnet for ulovlig virksomhet; systemet brukes til ulovlig virksomhet i stort omfang; de som driver systemet kjenner godt til den ulovlige virksomheten; og de gjør ikke noe for å hindre dette — da anses man for å medvirke til denne virksomheten. Det gjelder enten det er system som brukes til hvitvasking av penger, skatteundragelser, salg av seksuelle tjenester, spredning av barnepornografi, omsetning av tjuvgods, spredning av opphavsrettslig vernet materiale eller andre ulovlige handlinger.
Med dette utgangspunktet kan man gå løs på bakmennene. Den økonomiske skaden, og dermed erstatningens omfang, kanvære betydelig. I PB-saken ble det 30 mill SEK for nedlasting av et begrenset antall filer over en periode på 11 måender. I den norske napster.no-saken ble han som drev tjenesten dømt til å betale 100.000, og det var for en tjeneste hvor det på det meste var 170 ulike musikkfiler. Det var med andre ord ikke noen stor virksomhet. Det kan nok være mange bit-fiklere som ikke synes det er så moro lenger hvis de risikerer et slikt ansvar.
Det har alltid vært ulovlig å gjøre andres verk tilgjengelig for allmennheten uten samtykke. Det er revnende likegyldig hva slags teknologi man bruker, om man pynter det med forskjønnende uttrykk som “fildeling”, eller presenterer det på en annen måte. Det er er ikke tillatt og det finnes heller ikke noen som helst rimelig grunn for at det skal være tillatt. De som trekker inn “ikke-kommersiell” i dette leddet snur det på hodet. Det avgjørende er ikke hva krenkeren tjener, men hvordan krenkelsen skader rettighetshavers interesser. Som sagt: Skadeverk er ikke tillatt, selv om det er “ikke– kommersielt”.
Nedlastingen er heller ikke tillatt når det man laster fra ikke er gjort lovlig tilgjengelig. Men dette er egentlig ikke så viktig. Det aller viktigste er å stoppe mellomledd som PB og andre. Dernest å begrense tilgjengeliggjøringen mest mulig. Klarer man det, da vil man kunne begrense dette.
Det er ingen som tror at dette vil stoppe ulovlig tilgjengeliggjøring og nettkopiering fullstendig. Å tro at man skal kunne stanse dette er som å tro at man kan stanse innførsel av narkotika, promillekjøring, råkjøring, spritsmugling, trygdesvindel, skattesvindel, bedrageri, osv, i det hele tatt all type ulovlig virksomhet. Men man bør kunne klare å redusere omfanget såpass mye at det er til å leve med, omtrent som annen form for kriminalitet.
Vi hører jevnlig at det ikke nytter fordi virksomheten vil fortsette i det skjulte og/eller flyttes til servere i andre land. Dette er naivt. Det spiller liten rolle for personenes ansvar hvor serverne er. Det er som å tro at man slipper unna ansvar om man trykker bøkene i utlandet. Hvis de virkelig klarer å gå i dekning vil det ikke være et stort problem. For da finner ikke nedlasterne tjenestene heller. Det en gjennomsnitts fjortis klarer å finne, det finner politiet og rettighetshavernes piratjegere også.
I tillegg må det selvfølgelig komme et lovlig tilbud som virkelig er bra. Om det blir dagens musikkbransje som klarer å komme med det, eller om det blir andre, er et høyst åpent spørsmål. Omstillingsevnene i musikkbransjen har ikke vært veldig overbevisende, så de kan bli liggende igjen som en dinosaur tiden har løpt fra.
(preface s. xii) som avslutning:
mens det som det er minst av skal stå sist. På en sjokolade av god kvalitet vil det gjerne stå kakao, og deretter kakaosmør. Er sjokoladen av billigere kvalitet står det ikke kakosmør, men vegitabilsk fett.
helt ulik hardhet og tekstur, uten at jeg tør si det sikkert.
