Olav Torvunds blogg

Dette er en rett vi tyr til rela­tivt ofte, med litt små varia­sjo­ner over samme tema. Den er utmer­ket hvis man skal ha noe godt som ikke tar alt for lang tid.

Først og fremst tren­ger man blå­skjell. Til tre per­soner kjø­per jeg gjerne et slikt nett med en kilo blå­skjell som man fin­ner i fiske­dis­ken i litt bedre super­mar­ke­der. Men går man til en ordent­lig fiske­hand­ler er kva­li­te­ten bedre. Hvis jeg kjø­per blå­skjell hos Fjel­berg er de større og bedre enn de man fin­ner i et supermarked.

Noen gan­ger ønsker jeg litt karri i sau­sen. Da star­ter jeg med å frese litt karri i kje­len. Så har jeg i rela­tivt fin­hakke sja­lott­løk som får frese litt til den er blank (ikke stekt). Da hel­ler jeg på hvit­vin. Jeg tar det all­tid på slump, men antar at det er ca 3 dl. I dette hiver jeg i et par fedd hak­ket hvitløk.

Blå­skjel­lene dam­per i dette (jeg leg­ger dem gjerne på en rist i kje­len) til de åpner seg. Blå­skjell skal være levende når man leg­ger dem i kje­len. De skal være luk­ket. Blå­skjell som har ødelagt skall eller som er åpne sor­te­res vekk og kas­tes. Men: Blå­skjell kan godt være gode selv om de er åpne. Dunk dem litt på ben­ken og la dem ligge. Hvis de da luk­ker seg er de OK. Skjel­lene bør ikke ligge for lenge i kje­len, da kan de lett begynne å minne om viske­lær. Blå­skjell som ikke vil åpne seg sor­te­res vekk og kastes.

Det fine med blå­skjell er at man raskt og enkelt får en utmer­ket kraft. En god kraft er hemmlig­he­ten bak enhver god saus (og suppe). Jeg siler av kraf­ten. Vær for­sik­tig. Det blir en god del sand i blå­skjell­kraf­ten, og den vil vi ikke ha med. Det beste er å øse den ut av kje­len, men det går også greit å helle den for­sik­tig ut av kje­len. Men ikke tenk på at du skal få med deg alt til siste dråpe. Da får du mye sand med de siste dråpene.

Jeg pleier å koke kraf­ten inn noe og til­sette fløte — igjen til­set­ter jeg fløte til jeg synes sma­ken er rik­tig. Men det går med en del fløte i dette, det er nok ikke noen Grete Roede-saus. Smak til med salt og pep­per (men det ganske mye salt i blå­skjel­lene, så det er ikke sik­kert du behø­ver å til­sette noe), even­tu­elt noen drå­per Tabasco. Dette jev­ner jeg med mai­senna, og det er en utmer­ket saus. Akku­rat samme frem­gangs­måte kan bru­kes for å lage en suppe, det er bare å droppe jevningen.

Jeg synes at denne sau­sen og til­be­hø­ret for­tje­ner fersk pasta.

Blå­skjel­lene ser­ve­res selv­føl­ge­lig med dette. I til­legg tar jeg gjerne med reker og/eller krepse­ha­ler. Her vel­ger jeg som regel lat­manns­va­ri­an­ten og kjø­per dem ferdi­gren­set. På bil­det er ret­ten pyn­tet med litt kaviar. Fransk­menn liker å bruke bok­sta­ven “ø” når du skal mar­kere at noe er norsk — det er sik­ker vel­dig ekso­tisk. Så det var et glass med “euf de lømpe”. (Det står også gjerne “Nørge” på pak­ker med røke­laks.) Men jeg syn­tes nok egent­lig ikke at dette hevet ret­ten på en slike måte at det går inn i standardoppskriften.

Jeg lager denne ret­ten både hjemme i Norge og i Frank­rike. For dem det måtte inter­es­sere: De blå­skjel­lene jeg kjø­per i Frank­rike pleier å være mye mer salte enn de jeg kjø­per i Norge. Så i Frank­rike er det ingen grunn til å til­sette noe salt — det blir mer enn salt nok med sal­tet fra blåskjellene.

Det er en syk­kel­sti i Akers­gata, i alle fall i deler av den. (Der plas­sen ikke er avgitt for at bilene skal få litt mer plass å boltre seg på. For Oslos plan­leg­gere og poli­ti­kere er bilen hel­lig, så syk­lis­ter og andre må bare finne seg i å vike hvis bilen tre­ger litt mer plass.)

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I Col­lets gt ved St. Hans hau­gen er det syk­kel­sti. Men når man i nord­gå­ende ret­ning nær­mer seg krys­set med Geite­myrs­veien og sør­gå­ende nær­mer seg krys­set med Ulle­våls­veien, da for­svin­ner bare syk­kel­sti­ene. For de for våre poli­ti­kere så hel­lige bilene må selv­føl­ge­lig ha to filer når man nær­mer seg krys­set, og da må syk­lene vike. Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Hoved­pro­ble­met i Oslo heter Peter N. Myhre. Han var byråd for sam­ferd­sel i perio­den 2003–2009. Han må nok dele litt av skam­men med sine for­gjen­gere i byråds­sto­len Merete Agerbak-Jensen (H — 1998–2000) og Hilde Bar­stad (H– 2000–2003). Men Peter N. Myhre frem­står som den ver­ste bremse­klos­sen. Hvis man skal dele ut “heders­be­vis­nin­ger” som “Sykkle­brem­sen”, “Den punk­terte syk­kel” eller noe slikt, burde han være en sterk kandidat.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg hadde tenkt å vente med å legge ut dette inn­leg­get (det lig­ger en del i kø). Men Tron Kværns kom­men­tar til inn­leg­get Syk­kel­fel­ler og syk­k­els­kan­da­ler i Oslo gjør at jeg tar det tid­li­gere enn planlagt.

Ansva­ret for å bygge ut syk­kel­veier er delt mel­lom sta­ten og Oslo kom­mune. Sta­ten byg­ger langs riks­veier, kom­mu­nen skal bygge ut det andre.  Mitt inn­trykk er at sta­ten stort sett har gjort det de skal, mens Oslo kom­mune har svik­tet. Det vi har av gode syk­kel­veier i Oslo er stort sett hoved­tra­fikk­årer som sta­ten har hatt ansvar for. Det fin­nes en del gode syk­kel­veier inn mot Oslo, men de ender gjerne i ingen­ting, eller kan­skje helst i tra­fi­kalt kaos. Det skjer gjerne der Oslo kom­mune over­tar ansvaret.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Om det er feil­par­kerte biler eller con­tai­nere som blok­ke­rer syk­kel­stien går ut på ett for den som syk­ler. Con­tai­ne­ren hind­rer tra­fik­ken og syk­kel­stien er blok­kert. Jeg håper ikke det er Trygg Tra­fi­kant  Kjøre­skole som selv har plas­sert denne con­tai­ne­ren i syk­kel­stien rett uten­for kjøre­sko­les loka­ler i Ulle­våls­veien. Det er ikke slik adferd frem­ti­dige bilis­ter skal læres opp til.

I Oslo kom­mu­nes inor­ma­sjon utplas­se­ring av con­tai­nere står det:

“Tra­fikk­eta­ten har ansvar for ord­nin­gen med utleie av gate­grunn til utplas­se­ring av con­tai­nere. Alle con­tai­nere som set­tes på offent­lig gate­grunn skal mel­des til Trafikketaten.”

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg har tid­li­gere kom­men­tert Jørn Hurums ønske om “copy­right” på fos­si­let “Ida”. Patent­sty­ret pekte også på at opp­havs­rett var uak­tu­elt, men at Natur­his­to­risk museum kunne og burde søke vare­merke­be­skyt­telse. På spørs­mål om Jørn Hurum bør kjappe seg, svarte sek­sjons­sjef Jens Her­man Ruge hos Patent­sty­ret 6. juni 2009: “–Det må han. Han bør søke i dag.” Jeg får legge til at det er musé­ets admi­ni­stra­sjon, ikke Jørn Hurum som burde ha sør­get for even­tu­elle registreringer.

Nå har museet som­let, og et lite firma i Far­sund har sendt inn søk­nad om vare­merke­be­skyt­telse for navn og logo.

Vare­mer­ker lig­ger litt uten­for min eks­per­tise. Så jeg skal være litt var­som med å mene for mye her. Men for meg vir­ker det som om mediene overdriver.

Natur­his­to­risk museum har fos­si­let “Ida”. Uan­sett vare­merke så kan museet bruke bilde av fos­si­let. En even­tu­ell vare­merke­re­gist­re­ring er ikke til hin­der for at museet sel­ger T-skjorter, krus, para­plyer og hva det måtte være med bilde av fos­si­let. De kan også bruke bil­det av selve fos­si­let hvor den gule plas­ten det er støpt inn i blir fjer­net og de må kunne vise det som en sil­hu­ett. Dette kan i og for seg jeg og enhver annen også gjøre. Jeg kan ikke bruke muse­ets bil­der direkte, for fot­gra­fen har ret­tig­he­ter til disse. Men hadde mine tegne­fer­dig­he­ter vært litt bedre enn de her kunne jeg ha teg­net av fos­si­let, akku­rat som enhver annen kan gjøre. Jeg kan pro­du­sere T-skjorter med mine bil­der av fos­si­let Ida og for­telle at dette er Ida, akku­rat som jeg kan lage T-skjorter med bilde av Oslo rådhus.

Kan­skje kan post­ordre­man­nen Svein Bjarne Nesbø få ene­rett til å lage kof­fer­ter som heter Ida, men de kan ikke nekte Natur­his­to­risk museum å selge kof­fer­ter med bilde av fos­si­let Ida. “Dovre” er en gam­mel pro­du­sent av under­tøy, også T-skjorter (som nå eies av JBS fra det kjente fjellan­det Dan­mark). Andre pro­du­sen­ter kan ikke kalle sine T-skjorter “Dovre”. Men de må gjerne selge T-skjorter med bilde av Dovre, og de kan selv­føl­ge­lig også ha med en tekst som sier at dette er Dovre. Og hvem som helst kan selge T-skjorter med bilde av mos­ku­sen på Dovre, selv om dette nå har blitt tekstil­fab­ri­kan­tens logo.

Et vare­merke kan få vern på to måter. Det kan regist­re­res. Men det kan også få vern gjen­nom inn­ar­bei­ding etter vare­merke­lo­ven § 2. Nå er vel ikke “Ida” inn­ar­bei­det som vare­merke for Natur­his­to­risk museum. Men det er i alle fall godt kjent, så godt kjent at en post­ordre­mann fra Far­sund ikke kan hindre dem i å bruke nav­net på fos­si­let ved at han regist­re­rer et varemerke.

Men til­bake står spørs­må­let om museet egent­lig tren­ger noen vare­merke­be­skyt­telse. Hvis Ida skulle bli et ikon på linje med Edvard Munchs “Skrik” kan det kan­skje blir et mar­ked for spin-off pro­duk­ter ut over sou­ve­nir­sal­get i museet. Jeg har liten tro på at det er et slikt mar­ked. Det kan nok fin­nes noen fossil-entusiaster som gjerne vil ha sin Ida T-skjorte og kan ten­kes å bestille en slik selv om de ikke har vært i Oslo for å hilse på Ida. Men de vil nok ha “The real thing”. Det er neppe noe stort mar­ked for slike pro­duk­ter, annet enn som sou­ve­ni­rer til de for­hå­pent­lig­vis mange som vil besøke Natur­his­to­risk museum. Ibsen­musé­ene sel­ger Ibsen-effekter, på Trold­hau­gen kan man kjøpe Grieg-effekter, osv. Men mar­ke­det flom­mer ikke over av Ibsen– og Grieg-effekter om vi hol­der pri­mær­pro­duk­tene (bøkene og musik­ken) utenom. Det er ikke vare­merke­be­skyt­telse som gjør at slike pro­duk­ter ikke fin­nes i stort omfang. Mar­ke­det er ganske enkelt ikke der.

Jeg har bodd i Oslo i drøyt 30 år. Helt siden jeg flyt­tet hit rundt midten av 1970-tallet har poli­ti­kerne lovet at vi i løpet av de neste fem årene skal få et syk­kel­vei­nett i Oslo. I 2005 hev­det Oslo at de skulle bli Nor­ges beste syk­kelby. Man kan trygt se at Oslo har langt igjen. Da man kåret Nor­ges beste syk­kel­byer i 2008 kom Oslo på en ynke­lig 18. plass.

Rett skal være rett. Det har kom­met noen kilo­me­ter syk­kel­vei i løpet av disse årene. Men ikke mange. I alle fall alt for få. Og i løpet av disse årene har fak­tisk også en del syk­kel­veier for­svun­net, uten at de har blitt erstat­tet.  Mitt inn­trykk er at det er den delen av syk­kel­vei­net­tet som sta­ten har ansva­ret for som har blitt byg­get ut. Oslo kom­mune har sviktet.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Poli­ti­kerne og plan­leg­gerne skal ikke langt fra Råd­hu­set for å finne et av de mest talende sym­bo­ler på poli­ti­ker­nes idioti når man plan­leg­ger for syk­kel. Jeg har mange gan­ger lurt på hvor de ansvar­lige hadde lagt igjen hjer­nen sin da de planla syk­kel­veien i Råd­hus­ga­ten ved Kon­tra­skjæ­ret. Det som anta­ge­lig­vis er ment som syk­kel­vei (den er ikke mer­ket, så man kan ikke være sik­ker), går plut­se­lig rett gjen­nom lesku­ret på trikkeholdeplassen.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Tour de France arran­gø­ren har nå lagt ut kart, løype­be­skri­vel­ser m.m. på nett.

Etap­pene gjen­nom Languedoc-Roussilon er:

3. etappe: Mar­seille — La Grande-Motte, man­dag 6. juli.

4. etappe: Montpel­lier (lag­tempo), tirs­dag 7. juli

5. etappe:  Le Cap d’Agde — Per­pig­nan, ons­dag 8. juli.