Olav Torvunds blogg

Dino­saur­fors­ker Jørn Hurum vil ha “copy­right” på fos­si­let “Ida”.

“– Da ten­ker jeg på det å ha ene­rett på å lage cap­ser, T-skjorter og kose­dyr,” sier Hurum til Aften­pos­ten.

Jeg vil råde Jørn Hurum og  Natur­his­to­risk museum til å bruke sin tid og sine pen­ger til noe annet.

Man får opp­havs­rett til det man har skapt av kuns­te­riske og lit­te­rære verk. Uan­sett hvor vak­ker Jørn Hurum måtte mene at “Ida” er, så er det ikke et kunst­verk, like lite som andre natur­fe­no­me­ner er kunst­verk. Og ver­ken Jørn Hurum eller Natur­his­to­risk museum har skapt fos­si­let “Ida”. At museet har brukt mye pen­ger på å kjøpe fos­si­let og at Jørn Hurum og hans team har brukt mye tid på ana­lyse, kon­ser­ve­ring (jeg er ikke sik­ker på hvem som har gjort denne job­ben) og beskri­velse, end­rer ikke noe på dette.

” Se på Skrik og Mona Lisa. Det er ikke andre enn Munch-museet og Louvre som har ret­tig­he­ter til å trykke post­kort og T-skjorter med disse iko­nene”, sier Hurum i følge Aften­pos­ten. Her har han mis­for­stått.  For det første er både “Mona Lisa” og “Skrik” kunst­verk som i utgangs­punk­tet er opp­havs­retts­lig ver­net. På Leo­nar­dos tid fan­tes det rik­tig­nok ikke noen opp­havs­rett, så det har aldri vært noen pro­blem­stil­ling for “Mona Lisa”. Men det lar vi ligge.

Edvard Munch døde i  1944. Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens dødsår. Edvard Muchs kunst er der­for fort­satt ver­net, og vil være ver­net fram til 1. januar 2015. Fra den dagen kan hvem som helst lage pla­ka­ter, T-skjoret, kaffe­krus, caps og hva de måtte ønske med “Skrik” og andre Munch-bilder.  “Mona Lisa” er fri. Hvis jeg vil bruk dette bil­det som illust­ra­sjon, trykke post­kort med bilde eller gjengi det på annen måte, da kan jeg fritt gjøre det. Ingen har opp­havs­rett til bil­det og ingen kan nekte meg å utnytte det.

Om jeg eller noen andre skulle ønske å lage caps, T-skjorter og andre Ida-souvenirer, da kan ver­ken Jørn Hurum eller andre nekte meg å gjøre det.

Så lenge man fysisk har kon­troll over objek­tet kan man i noen grad kon­trol­lere utnyt­tel­sen. Nasjo­nal­gal­le­riet kan nekte besø­kende å foto­gra­fere i gal­le­riet. Dette kan de gjøre fordi de kan sette vil­kår for å slippe inn i museet. Men dette har ikke noe med opp­havs­rett å gjøre. Det samme kan  Natur­his­to­risk museum gjøre.

Man har offent­lig­gjort en del bil­der. Disse bil­dene har foto­gra­fene ret­tig­he­ter til. Hvis jeg skulle ønske å bruke et av bil­dene må jeg ha sam­tykke fra foto­gra­fen, men jeg tren­ger i utgangs­punk­tet ikke spørre Jørn Hurum eller muséet. Men foto­gra­fens ret­tig­he­ter er ikke til hin­der for at en desig­ner bru­ker dette som utgangs­punkt for å tegne en “Ida” og bruke dette på T-skjorter, til å lage kose­dyr, osv.

Jeg tror Jørn Hurum over­dri­ver dette en smule. “Ida” vil helt sik­ker trekke flere besø­kende til  Natur­his­to­risk museum , og flott er det. Jørn Hurum skal ha all ære av det han har fått til, også når det gjel­der å bruke media. Viten­ska­pen tren­ger flere for­mid­lere som Jørn Hurum. “Ida” er selv­føl­ge­lig langt mer inter­es­sant enn at en fot­ball­spil­ler kas­tet opp to gan­ger under en fot­ball­kamp og annet tøv som mediene bru­ker spalte­plass og sende­tid på. “Ida” vil (sam­men med mons­te­røg­len fra Sval­bard?) utvil­somt trekke mange besø­kende til Tøyen. Jørn Hurum har sik­ker fått en del gut­ter til å drømme om å bli fors­kere frem­for å bli fot­ball­spil­lere, noe det er all mulig grunn til å være glade for. Men at det skal være et stort mar­ked for spin-off pro­duk­ter annet enn som sou­veir­pro­duk­ter for de som fak­tisk besø­ker museet, det tvi­ler jeg på. Det vil neppe være mange som sni­ker seg rundt i Tøyen-området for å selge uof­fi­si­elle Ida-souveniner, slik man ser når det er kon­sert på Valle Hovin. Museet har selv kon­troll over hva slags sou­ve­ni­rer de vil selge.

Eirik Newth har på sin blogg under over­skrif­ten Look what they’ve done to my book, ma, satt søke­ly­set på dår­lig bil­led­kva­li­tet i  Nasjo­nal­bi­blio­te­kets scan­ning av bøker som leg­ges ut på bokhylla.no. Han får for så vidt svar fra “ma” (Mette Newth) i kom­men­ta­rene, og viser hvor­dan en av “mas” bøker har blitt enda dår­li­gere behand­let under over­skrif­ten bokhylla.no goes pink.

De eksemp­lene som Eirik Newth trek­ker fram viser at Nasjo­nal­bi­blio­te­ket ikke gjør en god jobb med scan­ne­ren. Jeg vet ikke hvor repre­sen­ta­tive Eirik Newths eksemp­ler er. Men de vit­ner om at de som har ansva­ret for scan­nin­gen ikke tar bil­dene på alvor og ikke viser nød­ven­dig respekt for bildene.

Opp­havs­man­nen ide­elle ret­tig­he­ter for­byr kren­kende gjen­gi­velse. I åvl § 3 annet ledd heter det:

Har en annen rett til å endre et ånds­verk eller å gjøre det til­gjen­ge­lig for almen­he­ten, må dette ikke skje på en måte eller i en sam­men­heng som er kren­kende for opp­havs­man­nens lit­te­rære, viten­ska­pe­lige eller kunst­ne­riske anse­else eller egen­art, eller for ver­kets anse­else eller egenart.

Det er lite retts­prak­sis knyt­tet til denne bestem­mel­sen, og jeg har i alle fall ikke fun­net prak­sis som er direkte rele­vant for det spørs­må­let som her rei­ses. Men det må åpen­bart være en grense for hvor for­vrengt et verk kan gjen­gis uten at dette anses som en kren­kelse. Uten kon­krete holde­punk­ter for å trekke en grense er det vans­ke­lig å si at gjen­gi­vel­sen er kren­kende, men jeg synes at den er det og at så dår­lige gjen­gi­vel­ser ikke bør kunne til­la­tes. Man kan rik­tig­nok vise til mange eksemp­ler på tek­nisk dår­lig gjen­gi­velse gjen­nom den rela­tivt korte his­to­rien hvor dette har vært en aktu­ell pro­blem­stil­ling. Men da har dette kun­net for­kla­res med tek­no­lo­gi­ens begrens­nin­ger. Når det det ikke er spe­si­elt vans­ke­lig å gjøre dette bedre, da vit­ner den dår­lige kva­li­te­ten om mang­lende respekt for ver­ket og mang­lende vilje, ikke om mang­lende mulig­he­ter til å gjøre det bedre.

I en av kom­men­ta­rene i den etter­føl­gende debat­ten skri­ver Eirik Newth følgende:

“Jeg er ikke med­lem av noen av orga­ni­sa­sjo­nene Kopi­nor for­hand­let på vegne av, så even­tu­ell infor­ma­sjon til dis­ses med­lem­mer nådde aldri meg. All den tid flere av for­fat­ter­or­ga­ni­sa­sjo­nene har opp­taks­krav som ute­luk­ker mange skri­ben­ter, kan man hel­ler ikke for­ut­sette det.

bokhylla.no frem­står klart som gjen­bruk av mitt verk, og det er noe som nor­malt hånd­te­res av for­la­get på vegne av meg. Men hel­ler ikke for­la­gene har kon­tak­tet meg i sakens anled­ning, om ikke annet så for å klar­gjøre sta­tu­sen til “Sola”, hvis kon­trakt ikke har noen klau­sul om digi­tal bruk i det hele tatt.”

Digi­ta­li­se­rin­gen er basert på en avtale­li­sens med hjem­mel i åvl § 16a. Nasjo­nal­bi­blio­te­ket kan inngå en avtale med en organ­si­sa­sjon som nevnt i § 38a, og avta­len får da virk­ning etter § 36. I dette til­fel­let er avta­len inn­gått med Kopi­nor. Slike avta­ler omfat­ter også opp­havs­menn som ikke er med­lem­mer av de orga­ni­sa­sjo­ner som inn­går avta­len. Det er dette ele­men­tet i avtale­li­sen­sen som gjør at bru­kerne ikke behø­ver å sjekke hvert enkelt verk. Jeg behø­ver ikke under­søke om for­fat­te­ren av en artik­kel jeg vil inklu­dere i et kom­pen­dium er med­lem av en orga­ni­sa­sjon som Kopi­nor repre­sen­te­rer, og på samme måte behø­ver ikke Nasjo­nal­bi­blio­te­ket å under­søke om for­fat­te­ren er med­lem eller ikke før de digi­ta­li­se­rer. Yngve Slett­holm gir en god rede­gjø­relse for avtale­li­sen­sen i en kro­nikk i Aften­pos­ten 27. mai 2009.

Den enkelte opp­havs­mann kan ikke reser­vere seg mot at hans verk omfat­tes av en avtale­li­sens. Det ville under­grave hele ord­nin­gen om jeg skulle måtte sjekke at en for­fat­ter ikke har reser­vert seg før jeg inklu­de­rer hans artik­kel i et kom­pen­dium. Hva som kan avta­les er noe annet. I avta­lens § 6 heter det at Kopi­nor “løpet av avtale­pe­rio­den [kan] trekke enkelt­verk fra avta­len”. Den enkelte opp­havs­mann har ikke noen slik rett. Man kan be Kopi­nor om å trekke et verk fra avta­len, men det vil være Kopi­nor som avgjør om dette skal skje. Som opp­havs­mann kan man nok i enkelt­til­fel­ler opp­leve at ens verk i med­hold av avtale­li­sens bru­kes på en måte man ikke liker, men her har enkelt­per­sonens inter­esse måtte vike for fellesskapet.

De ide­elle ret­tig­he­ter etter åvl § 3 kan som hoved­re­gel ikke fra­skri­ves ved avtale.  Ret­ten kan like­vel fra­skri­ves hvis bru­ken er “avgren­set efter art og omfang”. Man kan f.eks. gi en manus­for­fat­ter og/eller regiss­sør frie hen­der når et verk skal film­a­ti­se­res. Men fjerde ledd sier at man da uan­sett kan kreve at “det enten ikke skjer under hans navn eller at det angis på fyl­dest­gjø­rende måte at de fore­tatte end­rin­ger ikke skri­ver seg fra ham”. Det var dette Lars Saa­bye Chris­ten­sen gjorde da han nylig trakk seg fra film­pro­sjek­tet “Bastøy”.

Hjem­lene for avtale­li­sens går ikke så langt at orga­ni­sa­sjo­nene kan gi sam­tykke til end­rin­ger i ver­kene, og de kan hel­ler ikke gi sam­tykke til bruk som må kunne opp­fat­tes som kren­kende. Og uan­sett kan ikke digi­ta­li­se­ring med sikte på all­menn til­gjenge­lig­gjø­ring være “avgren­set efter art og omfang”. Så om man skulle mene at den dår­lige bil­led­kva­li­te­ten må anses som en kren­kelse av opp­havs­men­ne­nes ide­elle ret­tig­he­ter, da kan hel­ler ikke Kopi­nor gi sam­tykke til slik bruk. Da vil Nasjo­nal­bi­blio­te­kets til­gjenge­lig­gjø­ring være ulovlig.

Eirik Newth rei­ser også spørs­må­let om betaling.

“Hvil­ket brin­ger meg til spørs­må­let om pen­ger: det skal utbe­ta­les rundt 50 øre per digi­ta­li­sert side per år, men jeg har ikke fått noen infor­ma­sjon om hva som skjer med mid­lene mine bøker gene­re­rer, even­tu­elt hvor­dan jeg får tak i dem. Om de slu­ses inn i orga­ni­sa­sjo­ne­nes sti­pend­pott, får jeg hel­ler ikke vite dette.”

Hvis Eirik Newth ikke er med­lem av Norsk fag­lit­te­rær for­fat­ter– og over­set­ter­for­ening eller en annen orga­ni­sa­sjon som er med­lem av Kopi­nor, vil han som “uten­for­stå­ende ret­tig­hets­ha­ver” etter åvl § 37 annet ledd kreve veder­lag utbe­talt til seg. Et slikt krav må i så fall ret­tes mot Kopi­nor, som har krevd inn veder­la­get. Men det er bare for­fat­te­rens andel han kan kreve. 50-øringen skal også dekke veder­lag til for­la­get, og For­leg­ger­for­enin­gen er med i Kopinor.

Den dår­lige kva­li­te­ten på scan­ni­gene gir grunn til bekym­ring også på et annet grunn­lag enn en mulig kren­kelse av opp­havs­man­nens ide­elle ret­tig­he­ter. I avta­lens § 2 heter det:

“Denne ret­ten omfat­ter nød­ven­dig frem­stil­ling av vis­nings­ko­pier på grunn­lag av de digi­tale beva­rings­ko­pi­ene som Nasjo­nal­bi­blio­te­ket frem­stil­ler med hjem­mel i for­skrif­ten til ånds­verk­lo­ven (FOR 21.12.2001 nr. 1563 (§1–3)).”

Hvis man for frem­ti­den skal basere seg på digi­tal beva­ring av verk, og de verk som lag­res har en så dår­lig tek­nisk kva­li­tet som det Eirik Newths eksemp­ler viser, da svik­ter Najo­nalt­bi­blio­te­ket sin opp­gave som nasjo­nalt arkiv.