Kan en reproduksjon bli så dårlig at den er krenkende?

Eirik Newth har på sin blogg under overskriften Look what they’ve done to my book, ma, satt søkelyset på dårlig billedkvalitet i  Nasjonalbibliotekets scanning av bøker som legges ut på bokhylla.no. Han får for så vidt svar fra “ma” (Mette Newth) i kommentarene, og viser hvordan en av “mas” bøker har blitt enda dårligere behandlet under overskriften bokhylla.no goes pink.

De eksemplene som Eirik Newth trekker fram viser at Nasjonalbiblioteket ikke gjør en god jobb med scanneren. Jeg vet ikke hvor representative Eirik Newths eksempler er. Men de vitner om at de som har ansvaret for scanningen ikke tar bildene på alvor og ikke viser nødvendig respekt for bildene.

Opphavsmannen ideelle rettigheter forbyr krenkende gjengivelse. I åvl § 3 annet ledd heter det:

Har en annen rett til å endre et åndsverk eller å gjøre det tilgjengelig for almenheten, må dette ikke skje på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart.

Det er lite rettspraksis knyttet til denne bestemmelsen, og jeg har i alle fall ikke funnet praksis som er direkte relevant for det spørsmålet som her reises. Men det må åpenbart være en grense for hvor forvrengt et verk kan gjengis uten at dette anses som en krenkelse. Uten konkrete holdepunkter for å trekke en grense er det vanskelig å si at gjengivelsen er krenkende, men jeg synes at den er det og at så dårlige gjengivelser ikke bør kunne tillates. Man kan riktignok vise til mange eksempler på teknisk dårlig gjengivelse gjennom den relativt korte historien hvor dette har vært en aktuell problemstilling. Men da har dette kunnet forklares med teknologiens begrensninger. Når det det ikke er spesielt vanskelig å gjøre dette bedre, da vitner den dårlige kvaliteten om manglende respekt for verket og manglende vilje, ikke om manglende muligheter til å gjøre det bedre.

I en av kommentarene i den etterfølgende debatten skriver Eirik Newth følgende:

“Jeg er ikke medlem av noen av organisasjonene Kopinor forhandlet på vegne av, så eventuell informasjon til disses medlemmer nådde aldri meg. All den tid flere av forfatterorganisasjonene har opptakskrav som utelukker mange skribenter, kan man heller ikke forutsette det.

bokhylla.no fremstår klart som gjenbruk av mitt verk, og det er noe som normalt håndteres av forlaget på vegne av meg. Men heller ikke forlagene har kontaktet meg i sakens anledning, om ikke annet så for å klargjøre statusen til “Sola”, hvis kontrakt ikke har noen klausul om digital bruk i det hele tatt.”

Digitaliseringen er basert på en avtalelisens med hjemmel i åvl § 16a. Nasjonalbiblioteket kan inngå en avtale med en organsisasjon som nevnt i § 38a, og avtalen får da virkning etter § 36. I dette tilfellet er avtalen inngått med Kopinor. Slike avtaler omfatter også opphavsmenn som ikke er medlemmer av de organisasjoner som inngår avtalen. Det er dette elementet i avtalelisensen som gjør at brukerne ikke behøver å sjekke hvert enkelt verk. Jeg behøver ikke undersøke om forfatteren av en artikkel jeg vil inkludere i et kompendium er medlem av en organisasjon som Kopinor representerer, og på samme måte behøver ikke Nasjonalbiblioteket å undersøke om forfatteren er medlem eller ikke før de digitaliserer. Yngve Slettholm gir en god redegjørelse for avtalelisensen i en kronikk i Aftenposten 27. mai 2009.

Den enkelte opphavsmann kan ikke reservere seg mot at hans verk omfattes av en avtalelisens. Det ville undergrave hele ordningen om jeg skulle måtte sjekke at en forfatter ikke har reservert seg før jeg inkluderer hans artikkel i et kompendium. Hva som kan avtales er noe annet. I avtalens § 6 heter det at Kopinor “løpet av avtaleperioden [kan] trekke enkeltverk fra avtalen”. Den enkelte opphavsmann har ikke noen slik rett. Man kan be Kopinor om å trekke et verk fra avtalen, men det vil være Kopinor som avgjør om dette skal skje. Som opphavsmann kan man nok i enkelttilfeller oppleve at ens verk i medhold av avtalelisens brukes på en måte man ikke liker, men her har enkeltpersonens interesse måtte vike for fellesskapet.

De ideelle rettigheter etter åvl § 3 kan som hovedregel ikke fraskrives ved avtale.  Retten kan likevel fraskrives hvis bruken er “avgrenset efter art og omfang”. Man kan f.eks. gi en manusforfatter og/eller regisssør frie hender når et verk skal filmatiseres. Men fjerde ledd sier at man da uansett kan kreve at “det enten ikke skjer under hans navn eller at det angis på fyldestgjørende måte at de foretatte endringer ikke skriver seg fra ham”. Det var dette Lars Saabye Christensen gjorde da han nylig trakk seg fra filmprosjektet “Bastøy”.

Hjemlene for avtalelisens går ikke så langt at organisasjonene kan gi samtykke til endringer i verkene, og de kan heller ikke gi samtykke til bruk som må kunne oppfattes som krenkende. Og uansett kan ikke digitalisering med sikte på allmenn tilgjengeliggjøring være “avgrenset efter art og omfang”. Så om man skulle mene at den dårlige billedkvaliteten må anses som en krenkelse av opphavsmennenes ideelle rettigheter, da kan heller ikke Kopinor gi samtykke til slik bruk. Da vil Nasjonalbibliotekets tilgjengeliggjøring være ulovlig.

Eirik Newth reiser også spørsmålet om betaling.

“Hvilket bringer meg til spørsmålet om penger: det skal utbetales rundt 50 øre per digitalisert side per år, men jeg har ikke fått noen informasjon om hva som skjer med midlene mine bøker genererer, eventuelt hvordan jeg får tak i dem. Om de sluses inn i organisasjonenes stipendpott, får jeg heller ikke vite dette.”

Hvis Eirik Newth ikke er medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening eller en annen organisasjon som er medlem av Kopinor, vil han som “utenforstående rettighetshaver” etter åvl § 37 annet ledd kreve vederlag utbetalt til seg. Et slikt krav må i så fall rettes mot Kopinor, som har krevd inn vederlaget. Men det er bare forfatterens andel han kan kreve. 50-øringen skal også dekke vederlag til forlaget, og Forleggerforeningen er med i Kopinor.

Den dårlige kvaliteten på scannigene gir grunn til bekymring også på et annet grunnlag enn en mulig krenkelse av opphavsmannens ideelle rettigheter. I avtalens § 2 heter det:

“Denne retten omfatter nødvendig fremstilling av visningskopier på grunnlag av de digitale bevaringskopiene som Nasjonalbiblioteket fremstiller med hjemmel i forskriften til åndsverkloven (FOR 21.12.2001 nr. 1563 (§1-3)).”

Hvis man for fremtiden skal basere seg på digital bevaring av verk, og de verk som lagres har en så dårlig teknisk kvalitet som det Eirik Newths eksempler viser, da svikter Najonaltbiblioteket sin oppgave som nasjonalt arkiv.

Print Friendly
  • Pingback: Eiriks forfatterblogg :: Torvund blogger om bokhylla-saken()

  • Takk for å sette dette i perspektiv. Som nevnt i kommentaren til Eirik Newths innlegg (referert over), så skjønner jeg fortsatt ikke hvorfor NB skal _scanne_ disse bøkene. Dette finnes allerede digitalt hos forlagene, og avtalen burde vært inngått med avtale om innlevering av PDF-er.

    (At det i dag ikke er pliktavlevering av digitale utgaver av trykte verk er jo i seg selv ganske håpløst!)

  • Avtalens § 1 lyder:

    “Avtalen er en pilotavtale om prosjektet Bokhylla. Prosjektet omfatter trykte bøker utgitt i Norge i årene 1790?1799, 1890?1899 og 1990?1999, herunder oversatt litteratur. Denne avtalen regulerer den delen av materialet omfattet av prosjektet som er opphavsrettslig beskyttet, inntil 50 000 bøker med et antatt gjennomsnittlig sidetall på 185.”

    Den digitale verden har utviklet seg mye i løpet av de siste 10 årene. Jeg er slett ikke sikker på at alt som ble produsert i perioden 1990?1999 i dag finnes tilgjengelig i håndterbare digitale formater. De foreligger neppe i pdf. Pdf ble utviklet i 1993. Når det for alvor “tok av”, er jeg ikke sikker på. Men det ble ikke en offisiell ISO-standard før i 2008. Når det gjelder bøker fra preiodene 1790?1799 og 1890?1899 er det nok ingen vei utenom scanning.

    Vi vil nok få pliktavlevering i digital form også. Men det tar tid å få slikt på plass. Da må man ha standarder, inklusive standarder for metadata, rutiner for å håndtere dette, osv. Selv om slikt i prinsippet er enkelt, så blir det vanskelig og tidkrevende når mange skal bli enige og alle mener at akkurat den løsningen de har, det er den beste. I dag vil pdf være et natrulig valg for digital lagring. Men det ville nok ha blitt mye bråk om Nasjonalbiblioteket på et tidligere tidspunkt skulle ha gått inn for en proprietær standard og kreve at alle leverer i henhold til den.

  • Harald Groven

    #Digital pliktavlevering

    Tankegangen som ligger til grunn for pliktavleveringsloven er at den trykte utgaven av et åndsverk som er den mest umistelige og kulturelt bevaringsverdige for ettertiden. Originaler som blytyper, trykkpalter, offset, film etc. og senere digitale filer har blitt regnet som et middel, ikke et mål. I løpet av neste tiår vil denne holdningen gradvis snus opp ned, og den digitale originalen vil bli sett på som den mest verdifulle. Hadde originalfilene blitt innsamlet og forsvarlig lagret, kunne Nasjonalbiblioteket kjør papirutgaven fra hvelvet på dynga. Det er lett og feilfritt å lage papir av fil, men tungvint feilfullt å skanne papir til tekst.

    Så lenge formatet er åpent og dokumentert, gjerne standardisert av en internasjonal organisasjon, spiller det egentlig ikke noen rolle hvilket format NB hadde samlet det inn i. Så lenge noen i verden har behov for å hente ut informasjon lagret i disse formatene, vil en eller annen smarting lage konverteringsskript. Finnes det konverterinsskript, kan det kopieres til de til enhver tid vanlige åpne format programmatisk. Selv har uten for mye frustrasjon konvertert data som opprinnelig stammet fra hullkortstabler fra 60-tallet og Nordsjø-seismikkdata som stammet fra 80-tallske IBM-taperuller. Det er faktisk ofte vanskeligere å renske filer som stammer fra proprietære format som MS-Word.

    IT-spesialisters sterke motvilje mot proprietære filformater og kopibeskyttelsessystemer (DRM) skyldes blant annet at det lager brudd i “dokumentbevaringskjeden” som er påkrevd for å unngå datatap og for å sikre bevaring av kulturarven etterhvert som en stadig større del alle dokumenter ikke får et analogt sluttprodukt.

    Med fare for å bytte sjanger fra jussblogg til teknoblogg: Suksessen til Portabelt Dokumentformat (PDF) som en de facto standard skyldes at det er et containerformat for en haug med andre åpne formater. En pdf er gjerne en innkapslet pakke av data lagret i Postscript (70-tallstandard), TrueType-fonter (80-tall), jpeg-bilder (90-tallsstandard), ICC-fargeprofiler (2000-tallsstandard) etc. Åpenheten og fleksibliliteten til dette formatet bygger på åpenheten og populariteten til filformatene det er en sammensetning av.

    Det er de samme bibliografiske standarder som brukes for å indeksere (papir-) bøker som digitale dokumenter. Standarder som Dublin Core (DC) er tilstrekkelig abstrakt for å brukes for begge. Et ISBN-nummer og en URI har begge til felles at det metadata for å unikt identifisere et dokument. NB har ikke problemer med å håndtere metadata for hundretusener av bøker. Da burde det ikke være noe problem å indeksere et tilsvarende antall digitale dokument.

  • Pingback: Velkommen til det norske Nasjonalbibliotekets – uoffisielle – inNBoks! « inNBoks()

  • Hei

    Til orientering – 28. september ifjor ble det inngått avtale mellom Den norske Forleggerforening og Nasjonalbiblioteket om digital avlevering av verk. Se: http://www.forleggerforeningen.no/nor/avtaler/nasjonalbiblioteket

  • Per Helge Berrefjord

    Takk Olav for at du hentet fram den juridiske termen alt for få i dagens medier ser ut til å ta alvorlig. Krenkende er ordet.

    Det hørte til ABC-lærdommen blant pressefolk for en generasjon siden. Vi var helt på det rene med en slik krenkelse (ref. Eiriks forfatterblog) er en forbrytelse. Og at hvis vi ble hektet med noe slikt så ble det klekkelig “bot”. Spent på å se hvilken straff som nå må/bør utmåles for den nye “verdikjeden” av krenkende publisister, her i sin spirende form. Ta gjerne opp den tråden!

    Denne typen konflikt – krenkende publisering sett fra opphavspersonens side – lå før i tiden gjerne før publiseringen (slik bør det også være i den digitale offentligheten – spør du meg), og på ymse vis rodde man seg i land. Mange var vi nok som titt og ofte fikk vårt pass påskrevet fra bidragsytere – særlig på illustrasjons- og billedsiden. I så fall var det bare å bakke ut og be om pent vær, gjerne i form av mangedobbelt honorar. Her ligger nok grunnen til at du ikke finner så mye rettspraksis. Men praksis vil du få høre mye om hvis du spør for eksempel våre mest profilerte illustratører for noen tiår tilbake.

  • Pingback: Eiriks forfatterblogg :: Jeg snakker om bokhylla.no på NTB()

  • Hei

    Til orientering – 28. september ifjor ble det inngått avtale mellom Den norske Forleggerforening og Nasjonalbiblioteket om digital avlevering av verk. Se: http://www.forleggerforeningen.no/nor/avtaler/n

  • Pingback: Gjesteblogg: Hva er galt med bokhylla.no?()

  • Pingback: Gjesteblogg: Hva er galt med bokhylla.no?()