Olav Torvunds blogg

Dino­saur­fors­ker Jørn Hurum vil ha “copy­right” på fos­si­let “Ida”.

“– Da ten­ker jeg på det å ha ene­rett på å lage cap­ser, T-skjorter og kose­dyr,” sier Hurum til Aften­pos­ten.

Jeg vil råde Jørn Hurum og  Natur­his­to­risk museum til å bruke sin tid og sine pen­ger til noe annet.

Man får opp­havs­rett til det man har skapt av kuns­te­riske og lit­te­rære verk. Uan­sett hvor vak­ker Jørn Hurum måtte mene at “Ida” er, så er det ikke et kunst­verk, like lite som andre natur­fe­no­me­ner er kunst­verk. Og ver­ken Jørn Hurum eller Natur­his­to­risk museum har skapt fos­si­let “Ida”. At museet har brukt mye pen­ger på å kjøpe fos­si­let og at Jørn Hurum og hans team har brukt mye tid på ana­lyse, kon­ser­ve­ring (jeg er ikke sik­ker på hvem som har gjort denne job­ben) og beskri­velse, end­rer ikke noe på dette.

” Se på Skrik og Mona Lisa. Det er ikke andre enn Munch-museet og Louvre som har ret­tig­he­ter til å trykke post­kort og T-skjorter med disse iko­nene”, sier Hurum i følge Aften­pos­ten. Her har han mis­for­stått.  For det første er både “Mona Lisa” og “Skrik” kunst­verk som i utgangs­punk­tet er opp­havs­retts­lig ver­net. På Leo­nar­dos tid fan­tes det rik­tig­nok ikke noen opp­havs­rett, så det har aldri vært noen pro­blem­stil­ling for “Mona Lisa”. Men det lar vi ligge.

Edvard Munch døde i  1944. Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens dødsår. Edvard Muchs kunst er der­for fort­satt ver­net, og vil være ver­net fram til 1. januar 2015. Fra den dagen kan hvem som helst lage pla­ka­ter, T-skjoret, kaffe­krus, caps og hva de måtte ønske med “Skrik” og andre Munch-bilder.  “Mona Lisa” er fri. Hvis jeg vil bruk dette bil­det som illust­ra­sjon, trykke post­kort med bilde eller gjengi det på annen måte, da kan jeg fritt gjøre det. Ingen har opp­havs­rett til bil­det og ingen kan nekte meg å utnytte det.

Om jeg eller noen andre skulle ønske å lage caps, T-skjorter og andre Ida-souvenirer, da kan ver­ken Jørn Hurum eller andre nekte meg å gjøre det.

Så lenge man fysisk har kon­troll over objek­tet kan man i noen grad kon­trol­lere utnyt­tel­sen. Nasjo­nal­gal­le­riet kan nekte besø­kende å foto­gra­fere i gal­le­riet. Dette kan de gjøre fordi de kan sette vil­kår for å slippe inn i museet. Men dette har ikke noe med opp­havs­rett å gjøre. Det samme kan  Natur­his­to­risk museum gjøre.

Man har offent­lig­gjort en del bil­der. Disse bil­dene har foto­gra­fene ret­tig­he­ter til. Hvis jeg skulle ønske å bruke et av bil­dene må jeg ha sam­tykke fra foto­gra­fen, men jeg tren­ger i utgangs­punk­tet ikke spørre Jørn Hurum eller muséet. Men foto­gra­fens ret­tig­he­ter er ikke til hin­der for at en desig­ner bru­ker dette som utgangs­punkt for å tegne en “Ida” og bruke dette på T-skjorter, til å lage kose­dyr, osv.

Jeg tror Jørn Hurum over­dri­ver dette en smule. “Ida” vil helt sik­ker trekke flere besø­kende til  Natur­his­to­risk museum , og flott er det. Jørn Hurum skal ha all ære av det han har fått til, også når det gjel­der å bruke media. Viten­ska­pen tren­ger flere for­mid­lere som Jørn Hurum. “Ida” er selv­føl­ge­lig langt mer inter­es­sant enn at en fot­ball­spil­ler kas­tet opp to gan­ger under en fot­ball­kamp og annet tøv som mediene bru­ker spalte­plass og sende­tid på. “Ida” vil (sam­men med mons­te­røg­len fra Sval­bard?) utvil­somt trekke mange besø­kende til Tøyen. Jørn Hurum har sik­ker fått en del gut­ter til å drømme om å bli fors­kere frem­for å bli fot­ball­spil­lere, noe det er all mulig grunn til å være glade for. Men at det skal være et stort mar­ked for spin-off pro­duk­ter annet enn som sou­veir­pro­duk­ter for de som fak­tisk besø­ker museet, det tvi­ler jeg på. Det vil neppe være mange som sni­ker seg rundt i Tøyen-området for å selge uof­fi­si­elle Ida-souveniner, slik man ser når det er kon­sert på Valle Hovin. Museet har selv kon­troll over hva slags sou­ve­ni­rer de vil selge.