I Collets gt ved St. Hans haugen er det sykkelsti. Men når man i nordgående retning nærmer seg krysset med Geitemyrsveien og sørgående nærmer seg krysset med Ullevålsveien, da forsvinner bare sykkelstiene. For de for våre politikere så hellige bilene må selvfølgelig ha to filer når man nærmer seg krysset, og da må syklene vike.
Hvor de skal vike til, se det er ikke så lett å vite. Det er ikke plass noen steder. Sykkelstien forsvinner bare i løse luften. Man kan gjøre et forsøk på et hopp opp på fortauet. Men det er ikke lett og heller ikke helt ufarlig. Eller man kan akseptere å være fritt vilt for bilene inn mot krysset. Noen av oss velger å legge oss midt i kjørefilen slik at det ikke blir plass for bilene å presse seg forbi. Som syklister er vi kjørende, og vi vet at det dummeste vi kan gjøre er å gi bilister akkurat så mye plass at de kan presse seg forbi.
Svinger vi ned Ullevålsveien kommer vi inn i en av de bedre sykkelstier i Oslo (Fra Louisesgt / Collets gt mot Akersgt. Vestover mot Adamstuen er det ikke tilrettelagt for sykler.) Men også her forsvinner sykkelstien i intet når planleggerne og politikerne igjen prioriterer sine hellige biler i det sykkelstien nærmer seg krysset ved St. Olavs gt. Igjen har man prioritert en ekstra fil for biler, og syklistene for bare berge seg som best de kan.
Dette er bare noen få eksempler. Dessverre er det ikke vanskelig å finne mange fler.
Særlig tydeligere uttrykk for våre planleggeres og politikeres er det vanskelig å finne: Når bilene vil ha mer plass, da feier man syklistene av banen. Det er bare et spørsmål om politisk vilje. Vil man legge til rette for sykler må bilene vike og vi må akseptere at det kan bli litt mer kø i slike kryss. Det er helt greit at det ikke er alt for fremkommelig for biler på slike veier uansett.
I Oslo kommunes handlingsplan for 2006-2009 heter det:
“Bystyret ber byrådet raskt gjennomføre tiltak som bedrer syklistenes fremkommelighet på steder der bortfall av sykkelvei rett før rundkjøringer og veikryss i dag skaper farlige forhold for
syklister.”
Det var altså dette som skulle ha vært gjennomført i perioden 2006 – 2009, og vi er nå halveis i 2009. Det er ikke mye tid igjen. Men sykkelfellen er der fortsatt. Byrådet har i alle fall ikke fulgt opp bystyrets vedtak om at byrådet raskt skal gjennomføre tiltak for å bedre dette.
I Sykkelhåndboka fra Statens vegvesen heter det på s. 45:
“Sykkelfelt opphører på en strekning med redusert gatebredde
Anvendelsesområde
Løsningen er aktuell der sykkelfelt må opphøre på en strekning fordi det ikke er plass til sykkelfelt i kjørebanen.
Utførelse
Det er behov for å gjøre syklende og bilførere tydelig oppmerksom på at det er endring i standard når et sykkelfelt forsvinner, slik at syklende og biltrafikk blandes i kjørebanen. “
Skal man være pirkete kan man kanskje si at dette ikke kommer til anvendelse, siden opphørsgrunnen ikke er at det ikke er plass. Sykkelveien opphører fordi ansvarlige planleggere og politikere åpenbart har ment at biler er viktigere enn sykler, og gir bilene den lille plassen som var satt av til sykler. Man kan si at kommunen her anvender det som gjerne omtales som Matteus-prinsippet, etter ordene i Matteus-evangeliet kapittel 13, vers 12:
“For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.”
Vi kan altså konstatere at byrådet etter tre år fortsatt ikke har fulgt opp bystyrets vedtak om å bedre syklistenes fremkommelighet, og man har ikke gjort noe for å varsle at sykkelstien blir borte. Byrådet følger sitt eget prinsipp om at syklister tolereres så lenge de ikke hindrer bilistene.
