Olav Torvunds blogg

Ah, ja — “syk­kel­veien som for­svant” er et kjent feno­men, ikke bare i Oslo, dessverre.

Noen ste­der, som du doku­men­te­rer i bil­dene, har plan­leg­gerne ganske enkelt “løst” pro­ble­met med å ikke gjøre noen ting.

Noen ste­der fin­nes det løs­nin­ger (gjerne stille bolig­ga­ter) — men mer­king mangler.

Noen ste­der er det “løst” med at vi som syk­ler skal krysse vei­ba­nen, enkelte ste­der der det er dår­lig over­sikt og nor­male biler kom­mer i høy fart.

Noen ste­der er alter­na­ti­vene så bratte at i alle fall jeg ikke kan sykle opp: Syk­ke­len let­ter på for­hju­let med den kraft som skal til.

(Og så er det jo pro­ble­met med biler som vel­ger syk­kel­stien som par­ke­rings­plass, men det er et annet problem.)

Det ville kan­skje være fint om noen (hint, hint) lagde en blogg der disse fel­lene kunne doku­men­te­res, gjerne med et anstrøk av kon­kur­ranse: Kom­mune X har Nor­ges far­ligste sykkelstiløsning.

Vår favo­ritt (kan­skje) er i Dram­men, der krys­sing av Land­fall­brua fra nord til sør skjer sånn:

Først deler man for­tau. Skik­ke­lig høy kant på for­tauet. Syk­kel­stien for­svin­ner like ved ei rund­kjø­ring som anta­ke­lig er for lita til at det kan være rødmerka felt der. Hvis en skal ned av for­tauet for ikke å plage fot­gjen­gere (det er ganske trangt) må en ned fra det høye for­tauet, sykle som van­lig kjø­rende gjen­nom rund­kjø­ringa, til et stykke inn på brua, der det er rødt felt ytterst.

Altså, i løpet av noen få meter skal en:

Dele for­tau. Komme seg ned av et høyt for­tau og inn i kjøre­ba­nen. Kjøre som andre kjøre­tøy i ei trang og ofte vel­dis stressa rund­kjø­ring. Komme seg over fot­gjen­ger­fel­tet som kjø­rende, og så inn i rødt side­felt for sykkel.

Eller kan­skje det er rund­kjø­ringa på den andre sida?

Eller? Det er, som du åpen­bart veit, myyye å ta av her.

I alle fall — takk for at du tar opp problemstillinga!

Det du skri­ver om mer­king er essen­si­elt. Det blir spen­nende å se bil­der fra franske forhold.

Her om dagen sykla vi andre veien i rund­kjø­ringa vi var inne på i Dram­men — og så viser det seg at den rødmer­kede ruta går gjen­nom helt andre gater enn hva vi har gjetta oss fram til.

At rødmerka syk­kel­sti for­svin­ner i rund­kjø­rin­ger er dog lika­væl vel­dig ube­ha­ge­lig og poten­si­elt farlig.

Feno­me­net med at denne “syk­kel­stri­pen” for­svin­ner opp­trer såvidt jeg har regist­rert langs hele Ring 2 og større til­stø­tende veier, som f.eks. Sognsveien.

I Kirke­veien mel­lom Sørke­dals­veien og Mid­delt­huns gate er det sågar par­ke­rings­plas­ser langs denne syk­kel­stri­pen. Her kan man fort gå på en smell i det slø­vede bilis­ter kas­ter sine bil­dører ut i syk­kel­fel­tet i den tro at det er et tra­fikk­fritt område.

Jeg prø­ver å ikke bruke disse fel­tene. Jeg benyt­ter dem helst når det er lite tra­fikk eller totalt fra­vær av par­kerte biler. Fel­tene frem­står som totalt nyttesløse når de til­nær­met uten unn­tak kom­mer til opp­hør i kryss.

Det er også et para­doks at man som syk­lende på gang– og syk­kel­sti har vike­plikt for tra­fikk selv når gang– og syk­kel­stien føl­ger en vei med for­kjørs­rett. Syk­ler man deri­mot på en syk­kel­stripe i vei­ba­nen har man imid­ler­tid ikke slik vike­plikt. Kla­rer bilis­ter å sondre mel­lom denne avgjø­rende for­skjel­len? Jeg fore­trek­ker å ikke belemre meg med denne risi­koen, og vil bli opp­fat­tet som en van­lig tra­fi­kant så ofte jeg kan.

Det du skri­ver om mer­king er essen­si­elt. Det blir spen­nende å se bil­der fra franske forhold.

Her om dagen sykla vi andre veien i rund­kjø­ringa vi var inne på i Dram­men — og så viser det seg at den rødmer­kede ruta går gjen­nom helt andre gater enn hva vi har gjetta oss fram til.

At rødmerka syk­kel­sti for­svin­ner i rund­kjø­rin­ger er dog lika­væl vel­dig ube­ha­ge­lig og poten­si­elt farlig.