Olav Torvunds blogg

Plan­leg­gere og byrå­det hev­der at man­gel på plass er en vik­tig grunn til at de ikke anleg­ges syk­kel­veier innen­for Ring 1. Syk­lis­tene får klare seg som best de kan mel­lom trik­ker, biler og fot­gjen­gere har vært gjen­nom­gangs­to­nen fra Oslos syk­kel­brems, tid­li­gere byråd Peter N. Myhre. Dette sa Peter N. Myhre til Aften­pos­ten 29. sep­tem­ber 2004:

“Vi sat­ser på blan­det tra­fikk, og mer­ker ikke opp fordi det er såpass lite plass. Man får bare finne seg til rette som best man kan, sier Myhre.”

Men hoved­pro­ble­met er mang­lende vilje, ikke mang­lende plass. Så lenge byrå­det åpen­bart mener at gate­par­ke­ring for biler er vik­ti­gere enn syk­kel­veier, da blir det lite plass igjen.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Chris­tian Løve­rås har laget et Google-kart med syk­kel­fel­ler i Oslo. Alle kan bidra, bare man har en Google-konto, f.eks. Google kalen­der eller G-mail. (Google-kalenderen er en appli­ka­sjon jeg anbe­fa­ler!) Da er det bare å legge inn sin egen mar­kør i kar­tet med til­hø­rende beskrivelse.

Pro­ble­met med et kart som dette er at det i prak­sis bare blir aktu­elt å mar­kere ste­der hvor man fak­tisk har gjort et for­søk på å til­rette­legge for syk­lis­ter, men på en eller annen måte har mis­lyk­kes — f.eks. fordi syk­kel­stien uten var­sel bare blir borte, at det er satt opp hind­rin­ger som skal hindre biler uten at man har tenkt på at syk­lis­ter fort­satt skal kunne pas­sere, osv.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Bilis­ter har en lei tendens til å tro at det “ikke er så far­lig” om man “bare” sten­ger syk­kel­vei og/eller for­tau når de tar seg til rette på offent­lig grunn, og alle “skal bare …” , og mange kan åpen­bart ikke tra­fikk­reg­lene, kan vi lese i Rome­ri­kets blad 4. juni 2009:

“– Det er tyde­lig­vis mange som ikke vet det. Men det er all stans for­budt i syk­kel­fel­tet. Det blir hånd­he­vet av både Skedsmo Par­ke­ring og poli­tiet, for­tel­ler politi­over­be­tjen­ten [Stein Brynildsen]. ”

Og han fortsetter:

“Bry­nild­sen mener feil­par­ke­rin­gene ska­per far­lige situa­sjo­ner i tra­fik­ken, spe­si­elt for syk­lis­tene som må ut i vei­ba­nen for å kjøre rundt bilene som står parkert.”

Det er ikke vans­ke­lig å være enig med politi­over­be­tjent Stein Bry­nild­sen her. Bilis­ter som par­ke­rer slik at de hind­rer tra­fik­ken og/eller ska­per far­lige situa­sjo­ner bør taues bort. Dette bør selv­føl­ge­lig gjelde biler som sper­rer syk­kel­tra­fik­ken like mye som biler som sper­rer biltrafikken.

I  Syk­kel­hånd­boka fra Sta­tens veg­ve­sen står det føl­gende på s. 40:

“ Syk­kel­fel­tet kan bli blok­kert av par­kerte biler og biler som skal laste av og på. Aktiv hånd­he­ving og opp­lys­ning kan bedre på disse for­hold. Streng hånd­he­ving er vik­tig i den første tiden etter at et nytt anlegg er åpnet.”

Jeg skulle gjerne ha sett at hånd­he­vin­gen er mer aktiv.

Hvis syk­kel­veien er blok­kert kan man for­søke å ringe Tra­fikk­eta­ten på tlf. 23 48 21 00 og be dem fjerne hind­rin­gen. Jeg vet ikke om de kom­mer og om det vil hjelpe. Men det kan være verdt et for­søk. Tra­fikk­be­tjen­ter er nok mer vant til å få kjeft enn ros i sin jobb. Det har hendt jeg har spurt tra­fikk­be­tjen­ter jeg har møtt ute i byen om ikke de kan ta en tur til et nær­mere angitt sted hvor noen har par­kert i syk­kel­veien, og de har i alle fall sagt at de skal gjøre det. Men jeg fulgte ikke etter for å se om de fak­tisk fulgte opp, men om de gjorde dette bør bilene på de to bil­dene under, begge par­kert i Råd­hus­ga­ten 11. juni 2009, ha fått en hil­sen fra Trafikketaten.

Jeg hus­ker ikke helt hvor­dan det star­tet. Men hjem­bakte rund­styk­ker (eller “kuler” som de heter i fami­lie­jar­gong) har stått på vårt fro­kost­bord i snart 30 år. De har nok utvik­let seg gjen­nom disse årene, og dagens rund­styk­ker er neppe slik de første var.

Min opp­skrift er omtrent slik:

750 g havre­mel
750 gr grov sam­malt hvete
500 gr fin sam­malt rug
1 kg hvete­mel
2 l væske (jeg bru­ker 1l melk og 1l vann)
4 egg
8 ss oli­ven­olje
3 ts salt
2 pk gjær.

Dette gir 60–65 rundstykker.

Det er glu­ten som gir mel dets bake­egen­ska­per, og det fin­nes først og fremst (bare?) i hvete­mel. Bak­verk uten hvete­mel, i alle fall gjær­bakst, blir ikke bra. Det er også der­for glu­ten­fritt brød all­tid pleier å være ganske så kjedelig.

Gjær­bakst, i alle fall med grovt mel, blir best om man lar melet stå i bløt en del timer. Så hvis jeg skal bake om mor­ge­nen set­ter jeg mel i bløt kvel­den før, even­tu­elt om mor­ge­nen der­som jeg skal bake om etter­mid­da­gen / kvel­den. Jeg blan­der inn nes­ten all væs­ken (jeg spa­rer de siste 2 dl til jeg skal bake).

Gjær­bakst blir best om den får heve seg ganske lang­somt. Der­for har jeg grad­vis redu­sert meng­den gjær. I begyn­nel­sen bruke jeg fire pak­ker til en deig som dette, nå bru­ker jeg to. Man kan evt blande inn en ss suk­ker for hver pakke gjær, som en slags start­hjelp. Det suk­ke­ret spi­ser gjæ­ren, så rund­styk­kene blir ikke søte.

Dei­gen må eltes/knas til en er seig. Det er eltin­gen som bear­bei­der glu­ten slik at dei­gen blir seig og kan heve seg. Stort sett kan man elte til dei­gen slip­per bol­len og ikke len­ger kjen­nes klis­sete på over­fla­ten (når den har fått hvile litt). Men ulike mel­ty­per kan gi litt ulike resul­ta­ter, så det er ikke helt til å stole på.

Jeg kjø­rer dei­gen i en kjøk­ken­ma­skin i 10–15 minut­ter. Vi har en Bosch kjøk­ken­ma­skin. Grun­nen til at vi har valgt Bosch begge gan­ger vi har kjøpt kjøk­ken­ma­skin, er at dette er (eller i alle fall var da vi kjøpte disse) de eneste som kan klare å hånd­tere en så stor deig.

Dei­gen må så få heve seg. Tom­mel­fin­ger­re­ge­len er at den skal heve seg til den er dob­belt så stor. Ide­elt bør det være ca 25 gra­der når den hever seg. Dei­gen skal så knas en gang til før man tril­ler rund­styk­kene, og disse må heve seg før de sette i ovnen.

Rund­styk­kene smø­res med egg å drys­ses med val­mue­frø rett før de sette i ovnen. Bland litt salt i egget. Da bry­ter man på en eller annen måte opp egget slik at det blir let­tere å pensle.

Jeg ste­ker rund­styk­kene ca 20 minut­ter på ca 200 gra­der på over/undervarme. Man må bli kjent med stekov­nen for å finne rett tem­pe­ra­tur. Vi har to stekov­ner, og jeg set­ter den ene på 200, den andre på 205 eller 210 gra­der. Da blir resul­ta­tet omtrent likt. (Den minste ovenen sette på lavere tem­pe­ra­tur, jeg antar at ste­kin­gen blir anner­le­des fordi steke­bret­tene her har kor­tere avstand til varme­ele­men­tene oppe og nede).

Vi har en ovn som er kom­bi­nert stekovn og mikro­bølge­ovn (Sie­mens, for den som måtte være inter­es­sert). Den er idé­ell til frosne varer. Da kan svak mikro­bølge kom­bi­nert med ste­king gi utmer­ket resul­tat i løpet av ganske kort tid. Vi kan der­for tine/ferdigsteke rund­styk­kene i løpet av et par minut­ter før de skal spi­ses. For tining i van­lig stekovn bør rund­styk­kene steke noe kor­tere tid — ca 15 minutter.

Jeg har fort­satt en tele­faks hjemme. Det vil si, jeg har en kom­bi­nert fargelaser-scanner-telefaks.

En gang i tiden var tele­faks prak­tisk om skulle sende noe raskt, og sær­lig hvis man ville sende en “ori­gi­nal”. Av en eller annen ufor­ståe­lig grunn hadde folk til­lit til at det som var fak­set med under­skrift var nes­ten like godt som et under­skre­vet brev. (Men med litt “cut and paste” er det nok ikke sær­lig vans­ke­lig å lage for­falsk­nin­ger som ikke lett lar seg avsløre på en fakskopi.)

Tele­faks er på mange måter et kom­mu­ni­ka­sjons­mes­sig side­spor, og egent­lig et blind­spor.  Det er sær­de­les ura­sjo­nelt at man skal scanne et doku­ment og sende en bit­map hvis poen­get er å sende tre lin­jer med tekst. Da er e-post og SMS mye bedre, og i “gamle dager” var teleks også et alternativ.

Tele­faks ble først popu­lært i Japan. Teleks var lite egnet for japanske skrift­tegn. Fax var bedre. Dess­uten har japa­nere all­tid vært begeist­ret for elek­tro­niske dingser.

Kom­mu­ni­ka­sjons­tek­no­logi er bare nyt­tig hvis mange andre også har det. Det hjel­per lite å ver­dens mest avan­serte kom­mu­ni­ka­sjons­dings hvis ingen andre kan ta i mot det man sen­der (og ingen kan sende til dingsen). Det er sann­syn­lig­vis hoved­grun­nen til at “Tele­text”, en slags superte­leks som ble lan­sert omtrent sam­ti­dig med tele­faks, aldri slo an. Den nådde ikke kri­tisk masse.

Tele­faks fikk visst­nok sitt gjen­nom­brudd uten­for Japan under en lang­va­rig post­streik i Eng­land. Bedrif­ter så seg om etter alter­na­tive leve­rings­må­ter, og opp­da­get tele­fak­sen. Innen post­strei­ken var slutt hadde man i Eng­land opp­nådd kri­tisk masse av tele­faks­bru­kere. Og der­med var det gjort.

I dag er tele­fak­sen et minne om ikke alt for fjerne “gamle dager”, og om at enkelte tvi­hol­der på en gam­mel tek­no­logi og tror den er sik­rere enn det nye (noe den ikke er). Skal man sende en kopi av et doku­ment vil man i dag scanne doku­men­tet til pdf-format og sende det som et ved­legg til en e-post. Det er langt bedre enn faks.

Basert på hva jeg selv mot­tar som tele­faks har fak­sen nå blitt helt over­tatt av de som sen­der søp­pel­post. Det eneste jeg mot­tar, unn­tatt de svært få gan­gene jeg har avtalt med noen som ikke kan bedre at de skal sende noe pr faks, er reklame. Jeg hater junk­faks enda ster­kere enn jeg hater junk­mail. Fak­sen har ikke noe spam­fil­ter, og frek­ka­sene som sen­der reklame på denne måten lar meg betale for utskrift av deres reklame. (Der­for for­sø­ker jeg som best jeg kan å ikke kjøpe noe fra fir­maer som rekla­me­rer på den måten. Det er ikke vans­ke­lig, for de rekla­me­rer stort sett for pro­duk­ter jeg ikke er inter­es­sert i.)

Den prak­tiske løs­nin­gen er å koble fra fak­sen ved å ta ut tele­fon­led­nin­gen. Men en og annen gang vil noen ha noe sendt pr faks, og jeg hus­ker ikke all­tid å ta ut igjen led­nin­gen etterpå. Det tar som regel ikke så lang tid før jeg blir min­net om at jeg glemte det: Det duk­ker ganske raskt opp en reklame­faks, slik det gjorde i dag. Men nå er fak­sen igjen frakoblet.

Tele­faks hører i dag hjemme på museum. Neste gang jeg skal kjøpe prin­ter m.m. blir det uten telefaksopsjon.

Et av argu­men­tene mot poli­tisk reklame er at man ikke ønsker “ame­ri­kanske til­stan­der”, som i prak­sis betyr at man ikke ønsker reklame som pri­mært har til hen­sikt å rakke ned på mot­stan­derne. Det er ikke vans­ke­lig å være enig i at dette er en form for poli­tisk valg­kamp som vi ikke ønsker.

I dag, 6. august 2009, kunne vi i “Kul­tur­nytt” høre fag­folk og poli­tiske kom­men­ta­to­rer vur­dere par­ti­enes reklame­fil­mer, og dritt­pak­ker ble selv­føl­ge­lig nevnt. Men omtrent sam­ti­dig, i “Poli­tisk kvar­ter” fikk gene­ra­len i kam­pen mot poli­tisk reklame, kul­tur­mi­nis­ter Trond Giske, ser­vere en solid dritt­pakke. Hans “bud­skap” var at Venst­res nei til en FrP-regjering ikke er tro­ver­dig. Noen av oss har hel­ler ikke glemt at Arbei­der­par­tiet for inn­til ikke så lenge siden hadde en parti­sek­re­tær som vir­ket langt mer opp­tatt av å snakke om FrP enn om AP (og som på den måten ganske sik­kert har bidratt til FrPs opplsutning).

Jeg vil ikke her dis­ku­tere om Venst­res nei til en FrP-regjering er tro­ver­dig eller ikke. Men Trond Giske viser med all mulig tyde­lig­het at poli­ti­kerne ikke tren­ger TV-reklame for å for­søple den poli­tiske debat­ten med sine dritt­pak­ker. Poli­ti­kerne, i alle fall poli­ti­kere fra store par­tier, får mer enn nok av gra­tis sende­tid til å spre sin møkk.

Jeg ønsker ikke en søp­lete poli­tisk debatt, og ønsker ikke en poli­tisk reklame som kan bidra ytter­li­gere til dette. Men søp­pe­let er der uav­hen­gig av medier, og poli­tiske reklame­fil­mer vises i de fleste andre medier enn TV (kino, inter­nett, osv). Der­for er det vans­ke­lig å for­svare et for­bud som skal skjerme et så for­søp­let medium som kom­mer­si­elt TV er, mot poli­tisk søp­pel som fly­ter alle andre ste­der. Den eneste kana­len hvor dette ikke fly­ter er “Fri­ka­na­len”, som skulle være alter­na­ti­vet til poli­tisk reklame. Ingen poli­tiske par­tier har fun­net det bryet verdt å satse på en kanal som ingen ser på.

Men kan­skje traff en i dagens radio­de­batt, Eli­sa­beth Hart­mann fra “Siste Skrik” om jeg hus­ker rett, spi­ke­ren på hodet da hun sa omtrent dette: “Når vi ser de reklame­fil­mene som de poli­tiske par­ti­ene har laget skal vi være glade for at vi slip­per å se dem på TV”.