Telefaks, en søppelkasse

Jeg har fortsatt en telefaks hjemme. Det vil si, jeg har en kombinert fargelaser-scanner-telefaks.

En gang i tiden var telefaks praktisk om skulle sende noe raskt, og særlig hvis man ville sende en “original”. Av en eller annen uforståelig grunn hadde folk tillit til at det som var fakset med underskrift var nesten like godt som et underskrevet brev. (Men med litt “cut and paste” er det nok ikke særlig vanskelig å lage forfalskninger som ikke lett lar seg avsløre på en fakskopi.)

Telefaks er på mange måter et kommunikasjonsmessig sidespor, og egentlig et blindspor.  Det er særdeles urasjonelt at man skal scanne et dokument og sende en bitmap hvis poenget er å sende tre linjer med tekst. Da er e-post og SMS mye bedre, og i “gamle dager” var teleks også et alternativ.

Telefaks ble først populært i Japan. Teleks var lite egnet for japanske skrifttegn. Fax var bedre. Dessuten har japanere alltid vært begeistret for elektroniske dingser.

Kommunikasjonsteknologi er bare nyttig hvis mange andre også har det. Det hjelper lite å verdens mest avanserte kommunikasjonsdings hvis ingen andre kan ta i mot det man sender (og ingen kan sende til dingsen). Det er sannsynligvis hovedgrunnen til at “Teletext”, en slags superteleks som ble lansert omtrent samtidig med telefaks, aldri slo an. Den nådde ikke kritisk masse.

Telefaks fikk visstnok sitt gjennombrudd utenfor Japan under en langvarig poststreik i England. Bedrifter så seg om etter alternative leveringsmåter, og oppdaget telefaksen. Innen poststreiken var slutt hadde man i England oppnådd kritisk masse av telefaksbrukere. Og dermed var det gjort.

I dag er telefaksen et minne om ikke alt for fjerne “gamle dager”, og om at enkelte tviholder på en gammel teknologi og tror den er sikrere enn det nye (noe den ikke er). Skal man sende en kopi av et dokument vil man i dag scanne dokumentet til pdf-format og sende det som et vedlegg til en e-post. Det er langt bedre enn faks.

Basert på hva jeg selv mottar som telefaks har faksen nå blitt helt overtatt av de som sender søppelpost. Det eneste jeg mottar, unntatt de svært få gangene jeg har avtalt med noen som ikke kan bedre at de skal sende noe pr faks, er reklame. Jeg hater junkfaks enda sterkere enn jeg hater junkmail. Faksen har ikke noe spamfilter, og frekkasene som sender reklame på denne måten lar meg betale for utskrift av deres reklame. (Derfor forsøker jeg som best jeg kan å ikke kjøpe noe fra firmaer som reklamerer på den måten. Det er ikke vanskelig, for de reklamerer stort sett for produkter jeg ikke er interessert i.)

Den praktiske løsningen er å koble fra faksen ved å ta ut telefonledningen. Men en og annen gang vil noen ha noe sendt pr faks, og jeg husker ikke alltid å ta ut igjen ledningen etterpå. Det tar som regel ikke så lang tid før jeg blir minnet om at jeg glemte det: Det dukker ganske raskt opp en reklamefaks, slik det gjorde i dag. Men nå er faksen igjen frakoblet.

Telefaks hører i dag hjemme på museum. Neste gang jeg skal kjøpe printer m.m. blir det uten telefaksopsjon.