Nå har fotballen “invitert til dialog” om å søke EM i foball i 2016. I praksis betyr det at de ber staten om å betale mellom 6,2 og 6,9 mrd i støtte for at Norge skal kunne arrangere EM i fotball.
Man sukrer det hele med luftige påstander om stor samfunnsmessig gevinst, bl.a. fordi man kalkulerer med mer enn en million tilreisende. Det virker som om fotball-Norge tror at folk skal komme reisende til landet med Europas dyreste øl for å sitte i en park og se kamper på storskjerm. Dette tallet tror ikke reisebransjen på. Rektor Trond Blinheim ved Markedshøyskolen mener anslagene er “bob-bob”. Trygve Hegnar sier det ikke finnes hotellsenger til alle de fotballen tror skal komme. Og jeg tror heller ikke på slike tall. Noen av oss husker fortsatt hvordan man oversolgte sykkel-VM i Oslo i 1993. Da Trond Giske i forbindelse med Oslo Grand Prix ble spurt om hva han husket fra sykkel-VM i 1993, sa han at han satt på Stortinget den gangen og husket godt en regning som staten måtte plukke opp i ettertid.
Den “samfunnsmessige gevinsten” er gjerne også utbygging av infrastruktur m.m., men det bør ikke være nødvendig å arrangere fotball-EM hvis målet er å bygge veier.
For sammenligningens skyld så jeg på budsjettet for Universitetet i Oslo for 2009. Bevilgningene over statsbudsjettet var for det året 3.998 milloner. (I styrenotatet står det faktisk 3.998 milliarder, som er enda mer enn hva den kongolesiske statsadvokaten ville kreve i erstatning fra Norge. Men her har nok noen snublet i tall.) Fotballen ber altså om det som tilsvarer bevilgningene til UiO for drift i 1 3/4 år. Da kan vi stille spørsmålet: Hva vil gi størst samfunnsmessig gevinst: EM i fotball, eller noen milliarder ekstra til forskning?
Jeg slutter ikke å bli forundret over fotballens tro på at de står over og utenfor det som gjelder for andre i samfunnet. Det er vel den eneste bransjen hvor menneskehandel drives helt åpnelyst, og hvor barn bindes til avtaler som forplikter dem langt mer enn hva de kunne ha gjort overfor en hvilken som helst annen arbeidsgiver. Det er slavekontrakter hvor man går inn i et system med kjøp og salg av mennesker.
Legg til at vi stadig kan lese om fotballspillere som bøtlegges av sin arbeidsgiver. Den siste saken (som jeg kjenner) var at Viking-spilleren Mame Niang fikk en bot på 15.000 av klubben for å ha skallet ned en lagkamerat. Man skal selvsagt ikke gå til fysisk angrep på sine arbeidskolleger. Men hvilken annen arbeidsgiver kunne ha innført et system hvor de selv opptrer som aktor og dommer og ilegger en ansatt en stor bot?
Ytringsfrihet gjelder ikke i fotballen. Man kan ikke utstraffet kritisere en fotballdommer, uansett hvor berettiget kritikken måtte være. Dette er soleklare brudd på menneskerettighetene. Men i fotballen kan man tillate seg slikt.
Heldigvis har NRK tatt til fornuft og kvittet seg med rettighetene til å sende kamper fra fotball-VM. Jeg har ikke noe i mot at NRK sender fotball (selv om fotballen generelt får alt for stor plass både i NRK og andre kanaler. Idag, 4. september 2009, var det åpenbart en viktigere nyhet for Dagsrevy-redaksjonen at en fotballagent var bli frikjent for svidelanklage enn at noen av de norske “Terra-kommunene” vant delvis fram med kravet mot den irske Depfa Bank.). Men det er meningsløst at NRK bruker lisenspenger til å være med på budrunder for overprisede arrangementer.
Idretten er grådig i begge ender. Klubber og arrangører selger seg til sponsorer, og samtidig vil de selge det gjennomkommersialiserte produktet til vanvittige priser. Avsendersidens sponsorer er interessert i mest mulig eksponering, noe de ikke får hvis de priser seg bort fra allmennkanalene. Sannsynligvis mer før enn siden må de velge bred eksponering eller høy pris for rettighetene. Heller ikke idretten kan få både i pose og sekk. Om jeg husker rett oppdaget norsk ishockey at de trengte NRK mer enn NRK trengte norsk ishockey da de valgte å selge rettighetene til en kanal som var villig til å betale mer. Flere kan komme til å gjøre tilsvarende erfaringer.
Pingback: Ukens anbefalte - 9 September 2009 | Raymond Karlsen