Arkiv for October, 2009

Kristin Clemet om åpenhet om skattelister og annet

Jeg setter pris på Kristin Clemet. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis er enig med henne. Men  jeg setter liker politikere (og ekspolitikere) som tenker selv, som har meninger og som ikke pakker dem inn i taktikeri og politisk korrekthet. Francis Bacon sa en gang at “sannheten kommer lettere fram gjennom feil enn gjennom forvirring”. Kanskje kan det skrives om til at innsikt oppnås lettere gjennom klar uenighet enn gjennom politisk tåkeprat. Kristin Clemet er ingen politisk tåkefyrste.

På sin blogg kommenterer hun offentliggjøring av skattelistene under overskriften “Dagbladet og skattelistene”, og peker på en slående parallell og dobbelmoral som jeg ikke har tenkt på: Offentliggjøring av enkeltskolers resultater ved nasjonale prøver.  Her skriver hun bl.a:

“Intet kunne forbause mindre enn at Aasheim og Simonsen mener det de mener. Det jeg er mer forbauset over, er mangelen på prinsipper. Jeg har nemlig ikke sett noen journalister i Dagbladet (og knapt nok noen journalister overhodet) som skriver like høystemt om behovet for åpenhet om skolen. Snarere tvert om: Marie Simonsen er blant dem som aktivt har uttalt, i likhet med SV, at hun syns det er betenkelig å offentliggjøre skolenes faglige resultater.

Men hva er den prinsipielle forskjellen mellom åpenhet om skatten og om skolen? Er skatten vi betaler viktigere enn kvaliteten på skolen?

Selvsagt kan det ikke argumenteres prinsipielt for at det bør være åpenhet om skatten og ikke om skolen. Derimot kan det kanskje argumenteres for det motsatte: Skattelistene inneholder nemlig (ofte feilaktige) opplysninger om individer, mens skolelistene bare inneholder opplysninger om skoler – som nettopp ikke kan henføres til bestemte individer.”

Selv om man også kan diskutere verdien av å gi informasjon om enkeltskoler, så er det ganske åpenbart at det er langt mindre betenkelig å gi slik informasjon enn informasjon om enkeltindivider. Når det gjelder skoler bør prinsippet om åpenhet kunne slå igjennom, i alle fall på den måten at det er en eventuell begrensning og ikke tilgangen som må begrunnes på en overbevisende måte. Men hvis til dels følsomme opplysninger om enkeltindivider skal offentliggjøres, da må man ha en god grunn. Og, som jeg har kommentert tidligere: De grunner som anføres er ikke holdbare.

Jeg skal huske skolesammenligningen i fremtidige debatter om offentliggjøring av skattelister.

Gi instituttene tilbake til fagene!

[Dette er skrevet for noen år siden, men har druknet på et ikke-oppdatert nettsted. Jeg har hentet den fram igjen for å kunne vise til den i en diskusjon om universitetsorganiserin.]

Noe av det mest deprimerende i alle omorganiseringer som vi har blitt utsatt for i de senere årene, er at byråkratene har stjålet instituttene. En gang i tiden var et institutt et fagmiljø. Det behøvde ikke være stort. Men et godt institutt hadde en forskningskultur og en profil. Ingen tenkte på styring, ledelse og organisasjonsstrukturer.

Jeg har selv hatt og har enn så lenge gleden av å være knyttet til et lite institutt med en klar og høy profil innenfor sitt forskningsfelt. Særlig for unge og uetablerte forskere kan slikt være gull verdt. I mine første møter med et internasjonalt fagmiljø var det selvfølgelig ingen som visste noe om hvem jeg var. Men de visste veldig godt hva instituttet sto for, og tilknytning til dette instituttet var en inngangsbillett til “det gode selskap”. De store instituttene vi nå lager vil aldri kunne få en tilsvarende klar profil, og det gir neppe den samme effekten om man er tilknyttet en forskergruppe for et eller annet innenfor en avdeling av et institutt.

Jeg er heller ikke overbevist om at store enheter er nødvendig for å bedre kvaliteten. Jeg synes der er verdt å lytte til Toppforskningsprogrammets leder, professor Rolf Seljelid, når han sier følgende i et intervju med informasjonsbladet til Senter for grunnforskning, nr. 2 for 2002:

“- Da jeg reiste rundt til nobelprisvinnere og andre internasjonale toppforskere for å diskutere hvordan eliteforskning skal organiseres, var alle sammen enige på ett punkt. Alt virkelig nytt innen grunnforskning kommer fra små miljøer.”

Den nye organisasjonsmodellen for Det medisinske fakultet er i denne sammenhengen trist lesning. Man har for eksempel et Institutt for medisinske basalfag, og under dette har man bl.a. en avdeling for anatomi og en avdeling for statistikk. Nå er jeg verken medisiner eller statistiker, men jeg tar sjansen på å si at det er vanskelig å se noen faglig sammenheng mellom de to fagene, selv om man kanskje kan ha nytte av statistikk også innen anatomien.

Vi trenger selvsagt en god styringsstruktur og en velorganisert administrasjon. Men man burde holdt seg unna instituttnavnet. Når organisasjonsboksologer tegner sine organisasjonskart, burde man ha fått lov til å leke med byråkratiske navn som divisjon, avdeling, seksjon, osv. Så burde fagene kunne ha organisert seg i institutter og sentre innenfor disse strukturene. Det medisinske fakultet kunne ha beholdt sitt organisasjonskart om man i stedet hadde hatt for eksempel en seksjon for medisinske basalfag, og under denne bl.a. hatt et institutt for anatomi og et for statistikk.

Rolv Mikkel Blakar har lært oss at språk er makt. Når byråkratene har kunnet okkupere tradisjonsrike betegnelser fra akademia, så viser det en forskyvning i makt og fokus. Vi bør markere at det faglige fortsatt er det sentrale, og ta disse betegnelsene tilbake til fagene. Så kan byråkratene få avdelinger i bytte.

Den årlige personvernkrenkelsen

I natt ble ligningstallene lagt ut slik at folk kan henges ut med høy inntekt, lav inntekt, høy skatt, lav skatt, osv. Noen skal henges ut for “grådighet” mens en del barn skal mobbes fordi foreldrene har lav inntekt.

Da Kristin Halvorsen overtok som finansminister i 2005 var rask med å løpe “Se og Hør” og de tabloide grafsernes ærend ved å reversere den moderate innstramming som hennes forgjenger hadde gjort. Det gjenstår å se om hennes etterfølger, Sigbjørn Johnsen, er like begeistret for grafsing i folks private forhold.

Argumentene for å offentliggjøre tallene skal være at  man ønsker debatt om skattesystemet og at man skal kunne se på forholdet mellom skatteevne og skatt. Dette er rent vrøvl. Men trenger ikke opplysninger om enkeltpersoner for å se hvordan skattesystemet virker. Anonyme, aggregerte tall gir mer enn godt nok grunnlag for dette. Det gir mer tabloide overskrifter når man kan henge det på enkeltpersoner, men det bidrar ikke noe til debatten.

At ligningstallene viser forholdet mellom skatteevne og betalt skatt er bare tull. Jeg fikk en lekse om dette da jeg skrev selvangivelsen for 2008. Da jeg så sluttallene mente jeg at dette måtte være feil, søkte utsettelse og sjekket hva dette kunne skyldes. Etter å ha konferert med skatteekspertise kunne jeg konstatere at de helt misvisende opplysningene var skattemessig korrekte.

Forholdet er slik: Når man er eier av et ansvarlig selskap føres inntektene to ganger. Først blir ens andel av overskudd i selskapet lagt til ens personlige inntekt. Greit nok. Men tar man penger ut av selskapet, altså sin del av overskuddet som “lønn”, så føres dette som inntekt en gang til. Skatt er ikke mitt spesialområde. Men den forklaringen jeg fikk fra min rådgiver var at dette var gjort for at man i størst mulig grad skulle likestille aksjeselskaper og ansvarlige selskaper. Litt forenklet kan man skattemessig tjener de samme pengene to ganger, men at man til gjengjeld betaler halv skatt for hver gang man tjener disse pengene. Jeg ble forsikret om at dette ikke medførte noe mer skatt, og regner med at min rådgiver vet hva han snakker om. Det kan godt hende at dette er et fornuftig grep rent skattemessig. Men når vi nå skal henges ut offentlig med hva vi har hatt i inntekt og har betalt i skatt, da blir dette fullstendig misvisende. Inntekten blir alt for høy i forhold til realitetene og skatten blir relativt sett lav.

Når man kommenterer ordningen på denne måten må man regne med at de som leser dette kaster seg over tastaturet for å se hva som står i skattelistene. Jeg skal spare dere for arbeidet. Min inntekt for 2008 var i følge skattelistene 1 870 301 og jeg betalte 632 571 i skatt. Dette hadde vært en hyggelig inntekt og et behagelig skattenivå hvis tallene hadde vært gitt et noenlunde korrekt bilde. Men inntektstallet er 5-600.000 for høyt i forhold til den reelle inntekten. Det er fortsatt en relativt behagelig inntekt selv om det bare er omtrent 2/3 av det ligningstallene sier.  Men skatteprosenten i forhold til reell inntekt blir langt mindre behagelig.

Jeg vil tro at mange av de som i den nærmeste fremtid skal henges ut med høye inntekter og relativt lav skatt har fått doblet sin skattemessig inntekt på samme måte som har skjedd med deler av min. I den grad de opplysninger som fremkommer på denne måten bidrar til noen offentlig debatt, så bidrar de bare til å forvrenge og avspore den ved å forsterke den mytebaserte misunnelsen.

Jeg har lenge vært motstander av denne offentlige uthengningen av folk. Min overbevisning om at dette ikke har noen verdi ut over den ekle grafsingen ble ikke akkurat mindre da jeg selv erfarte hvor misvisende disse tallene kan være. Det er på tide å få slutt på dette.

Olympisk rekord i galskap og grådighet?

Fotografen Richard Giles la 12. august dette bildet av Beijing Olympics Water Cube sammen med en del andre bilder, ut på Flickr under en Creative Common BY-NC lisens. Det er et flott bilde.

6. oktober sender Den internasjonale olympiske komité, IOC, et brev til Richard Giles, hvor det bl.a. står følgende:

“The International Olympic Commitee (IOC) has recently became aware  that you are currently licensing pictures from the 2008 Beijing games on your flickr account at the following address http://www.flickr.com/photos/richardgiles/sets/72157606780890410/

As you know, when entering any Olympic venue, you are subject to the terms and conditions on the back of entry tickets, under which images of the Game taken by you may not be used for any purpose other then private, which does not include licensing of the pictures to third parties.

In addition, please be advised that the Olympic identifications, such as the Olympic rings, the emblems and the mascots of the Olympic games, the word “Olympic” and images of the Olympic Games belong to the IOC and cannot be used without its prior written consent.”

Man er forberedt på det verste fra en organisasjon som IOC. Men dette overgår likevel mine villeste fantasier i så måte.

Tar vi utgangspunkt i norsk rett har selvfølgelig ikke IOC rettigher til bilder tatt under OL. Åvl § 24 sier klart at byggverk fritt kan avbildes, og det gjelder selvfølgelig også olympiske byggverk. At noen vilkår trykket bak på en billett skal innbære at man har frasagt seg fundamentale rettigheter og innskrenket sin ytringsfrihet er nærmest utenkelig.

Det er selvfølgelig også slik at jeg og alle andre kan skrive om OL, IOC, osv, uten å spørre IOC om lov til dette, akkurat som jeg kan skrive om Coca Cola og IBM.

Saken kan være et interessant eksempel på hvor komplisert dette kan bli når det hele løftes opp på et internasjonalt nivå. OL fant sted i Beijing. Richard Giles er fra Australia og har kanskje kjøpt sine billetter der. IOC holder til i Sveits.  Og Flickr er en USA-basert tjeneste som er tilgjengelig over hele verden. Hvilket lands rett man skal ta utgangspunkt i om man seriøst skal vurdere IOCs krav.

I alle fall har IOC gitt oss som underviser innenfor noen av de berørte områdene et eksempel på hvor vanvittige krav noen kan få seg tli å fremsette. Jeg tar sjansen på å utrope dette til olympisk rekord i galskap og grådighet, i alle fall om vi holder oss innenfor grenen immaterialrett.

Bør NRK kunne lansere NRK-journalisters bøker?

I dag, 6. oktober 2009, fikk NRK-journalist Christian Borch rikelig tid i Dagsnytt 18 til å presentere sin nye bok. For et par uker siden fikk NRK-journalist Laila Lanes sendetid til å snakke om sin bok om hennes og hennes Alzheimer-rammende mann, tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsens møte med helsevesenet. Dette gjentar seg hele tiden. Når bøkene kommer blir NRK et gratulasjonsbyrå for ansattes bøker. Det verste eksempelet er antagelig den omtalen Jon Almås fikk om sin vaskebok for et par år siden. Jeg tror ikke NRK hadde gitt noe sendetid til en slik bok hvis den var skrevet av noen utenfor NRK.

Bør NRK kunne presentere og dermed reklamere for ansattes bøker på denne måten? Jeg mener at svaret må være et klart nei, selv om det må være rom for unntak i særlige tilfelle.

Andre medier må gjerne dyrke NRK-kjendiser som kjendiser, herunder omtale deres bøker. Men NRK bør ha klare linjer her.

For virkelig å stille sin egen rolleblanding i relieff var et annet tema i den samme Dagsnytt-18 sendingen en kritikk mot påstått rolleblanding i TV2s “Senkveld”.