Olav Torvunds blogg

Jeg set­ter pris på Kris­tin Cle­met. Det betyr ikke at jeg nød­ven­dig­vis er enig med henne. Men  jeg set­ter liker poli­ti­kere (og eks­po­li­ti­kere) som ten­ker selv, som har menin­ger og som ikke pak­ker dem inn i tak­ti­keri og poli­tisk kor­rekt­het. Fran­cis Bacon sa en gang at “sann­he­ten kom­mer let­tere fram gjen­nom feil enn gjen­nom for­vir­ring”. Kan­skje kan det skri­ves om til at inn­sikt opp­nås let­tere gjen­nom klar uenig­het enn gjen­nom poli­tisk tåke­prat. Kris­tin Cle­met er ingen poli­tisk tåkefyrste.

På sin blogg kom­men­te­rer hun offent­lig­gjø­ring av skatte­lis­tene under over­skrif­ten “Dag­bla­det og skatte­lis­tene”, og peker på en slå­ende paral­lell og dob­bel­mo­ral som jeg ikke har tenkt på: Offent­lig­gjø­ring av enkelt­sko­lers resul­ta­ter ved nasjo­nale prø­ver.  Her skri­ver hun bl.a:

“Intet kunne for­bause mindre enn at Aas­heim og Simon­sen mener det de mener. Det jeg er mer for­bau­set over, er man­ge­len på prin­sip­per. Jeg har nem­lig ikke sett noen jour­na­lis­ter i Dag­bla­det (og knapt nok noen jour­na­lis­ter over­ho­det) som skri­ver like høy­stemt om beho­vet for åpen­het om sko­len. Sna­rere tvert om: Marie Simon­sen er blant dem som aktivt har uttalt, i lik­het med SV, at hun syns det er beten­ke­lig å offent­lig­gjøre sko­le­nes fag­lige resultater.

Men hva er den prin­si­pi­elle for­skjel­len mel­lom åpen­het om skat­ten og om sko­len? Er skat­ten vi beta­ler vik­ti­gere enn kva­li­te­ten på skolen?

Selv­sagt kan det ikke argu­men­te­res prin­si­pi­elt for at det bør være åpen­het om skat­ten og ikke om sko­len. Deri­mot kan det kan­skje argu­men­te­res for det mot­satte: Skatte­lis­tene inn­e­hol­der nem­lig (ofte feil­ak­tige) opp­lys­nin­ger om indi­vi­der, mens skole­lis­tene bare inn­e­hol­der opp­lys­nin­ger om sko­ler — som nett­opp ikke kan hen­fø­res til bestemte individer.”

Selv om man også kan dis­ku­tere ver­dien av å gi infor­ma­sjon om enkelt­sko­ler, så er det ganske åpen­bart at det er langt mindre beten­ke­lig å gi slik infor­ma­sjon enn infor­ma­sjon om enkelt­in­di­vi­der. Når det gjel­der sko­ler bør prin­sip­pet om åpen­het kunne slå igjen­nom, i alle fall på den måten at det er en even­tu­ell begrens­ning og ikke til­gan­gen som må begrun­nes på en over­be­vi­sende måte. Men hvis til dels føl­somme opp­lys­nin­ger om enkelt­in­di­vi­der skal offent­lig­gjø­res, da må man ha en god grunn. Og, som jeg har kom­men­tert tid­li­gere: De grun­ner som anfø­res er ikke holdbare.

Jeg skal huske skole­sam­men­lig­nin­gen i frem­ti­dige debat­ter om offent­lig­gjø­ring av skattelister.

[Dette er skre­vet for noen år siden, men har druk­net på et ikke-oppdatert nett­sted. Jeg har hen­tet den fram igjen for å kunne vise til den i en dis­ku­sjon om universitetsorganiserin.]

Noe av det mest depri­me­rende i alle omor­ga­ni­se­rin­ger som vi har blitt utsatt for i de senere årene, er at byrå­kra­tene har stjå­let insti­tut­tene. En gang i tiden var et insti­tutt et fag­miljø. Det behøvde ikke være stort. Men et godt insti­tutt hadde en forsk­nings­kul­tur og en pro­fil. Ingen tenkte på sty­ring, ledelse og organisasjonsstrukturer.

Jeg har selv hatt og har enn så lenge gle­den av å være knyt­tet til et lite insti­tutt med en klar og høy pro­fil innen­for sitt forsk­nings­felt. Sær­lig for unge og uetab­lerte fors­kere kan slikt være gull verdt. I mine første møter med et inter­na­sjo­nalt fag­miljø var det selv­føl­ge­lig ingen som visste noe om hvem jeg var. Men de visste vel­dig godt hva insti­tut­tet sto for, og til­knyt­ning til dette insti­tut­tet var en inn­gangs­bil­lett til “det gode sel­skap”. De store insti­tut­tene vi nå lager vil aldri kunne få en til­sva­rende klar pro­fil, og det gir neppe den samme effek­ten om man er til­knyt­tet en fors­ker­gruppe for et eller annet innen­for en avde­ling av et institutt.

Jeg er hel­ler ikke over­be­vist om at store enhe­ter er nød­ven­dig for å bedre kva­li­te­ten. Jeg synes der er verdt å lytte til Topp­forsk­nings­pro­gram­mets leder, pro­fes­sor Rolf Selje­lid, når han sier føl­gende i et inter­vju med infor­ma­sjons­bla­det til Sen­ter for grunn­forsk­ning, nr. 2 for 2002:

“- Da jeg reiste rundt til nobel­pris­vin­nere og andre inter­na­sjo­nale topp­fors­kere for å dis­ku­tere hvor­dan elite­forsk­ning skal orga­ni­se­res, var alle sam­men enige på ett punkt. Alt vir­ke­lig nytt innen grunn­forsk­ning kom­mer fra små miljøer.”

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I natt ble lig­nings­tal­lene lagt ut slik at folk kan hen­ges ut med høy inn­tekt, lav inn­tekt, høy skatt, lav skatt, osv. Noen skal hen­ges ut for “grå­dig­het” mens en del barn skal mob­bes fordi for­eld­rene har lav inntekt.

Da Kris­tin Halv­or­sen over­tok som finans­mi­nis­ter i 2005 var rask med å løpe “Se og Hør” og de tab­lo­ide graf­ser­nes ærend ved å rever­sere den mode­rate inn­stram­ming som hen­nes for­gjen­ger hadde gjort. Det gjen­står å se om hen­nes etter­føl­ger, Sig­bjørn John­sen, er like begeist­ret for graf­sing i folks pri­vate forhold.

Argu­men­tene for å offent­lig­gjøre tal­lene skal være at  man ønsker debatt om skatte­sys­te­met og at man skal kunne se på for­hol­det mel­lom skatte­evne og skatt. Dette er rent vrøvl. Men tren­ger ikke opp­lys­nin­ger om enkelt­per­soner for å se hvor­dan skatte­sys­te­met vir­ker. Ano­nyme, aggre­gerte tall gir mer enn godt nok grunn­lag for dette. Det gir mer tab­lo­ide over­skrif­ter når man kan henge det på enkelt­per­soner, men det bidrar ikke noe til debatten.

At lig­nings­tal­lene viser for­hol­det mel­lom skatte­evne og betalt skatt er bare tull. Jeg fikk en lekse om dette da jeg skrev selv­an­gi­vel­sen for 2008. Da jeg så sluttal­lene mente jeg at dette måtte være feil, søkte utset­telse og sjek­ket hva dette kunne skyl­des. Etter å ha kon­fe­rert med skatte­eks­per­tise kunne jeg kon­sta­tere at de helt mis­vi­sende opp­lys­nin­gene var skatte­mes­sig korrekte.

For­hol­det er slik: Når man er eier av et ansvar­lig sel­skap føres inn­tek­tene to gan­ger. Først blir ens andel av over­skudd i sel­ska­pet lagt til ens per­son­lige inn­tekt. Greit nok. Men tar man pen­ger ut av sel­ska­pet, altså sin del av over­skud­det som “lønn”, så føres dette som inn­tekt en gang til. Skatt er ikke mitt spe­sial­om­råde. Men den for­kla­rin­gen jeg fikk fra min råd­gi­ver var at dette var gjort for at man i størst mulig grad skulle like­stille aksje­sel­ska­per og ansvar­lige sel­ska­per. Litt for­enk­let kan man skatte­mes­sig tje­ner de samme pen­gene to gan­ger, men at man til gjen­gjeld beta­ler halv skatt for hver gang man tje­ner disse pen­gene. Jeg ble for­sik­ret om at dette ikke med­førte noe mer skatt, og reg­ner med at min råd­gi­ver vet hva han snak­ker om. Det kan godt hende at dette er et for­nuf­tig grep rent skatte­mes­sig. Men når vi nå skal hen­ges ut offent­lig med hva vi har hatt i inn­tekt og har betalt i skatt, da blir dette full­sten­dig mis­vi­sende. Inn­tek­ten blir alt for høy i for­hold til rea­li­te­tene og skat­ten blir rela­tivt sett lav.

Når man kom­men­te­rer ord­nin­gen på denne måten må man regne med at de som leser dette kas­ter seg over tas­ta­tu­ret for å se hva som står i skatte­lis­tene. Jeg skal spare dere for arbei­det. Min inn­tekt for 2008 var i følge skatte­lis­tene 1 870 301 og jeg betalte 632 571 i skatt. Dette hadde vært en hyg­ge­lig inn­tekt og et beha­ge­lig skatte­nivå hvis tal­lene hadde vært gitt et noen­lunde kor­rekt bilde. Men inn­tekts­tal­let er 5–600.000 for høyt i for­hold til den reelle inn­tek­ten. Det er fort­satt en rela­tivt beha­ge­lig inn­tekt selv om det bare er omtrent 2/3 av det lig­nings­tal­lene sier.  Men skatte­pro­sen­ten i for­hold til reell inn­tekt blir langt mindre behagelig.

Jeg vil tro at mange av de som i den nær­meste frem­tid skal hen­ges ut med høye inn­tek­ter og rela­tivt lav skatt har fått dob­let sin skatte­mes­sig inn­tekt på samme måte som har skjedd med deler av min. I den grad de opp­lys­nin­ger som frem­kom­mer på denne måten bidrar til noen offent­lig debatt, så bidrar de bare til å for­vrenge og avspore den ved å for­sterke den myte­ba­serte misunnelsen.

Jeg har lenge vært mot­stan­der av denne offent­lige utheng­nin­gen av folk. Min over­be­vis­ning om at dette ikke har noen verdi ut over den ekle graf­sin­gen ble ikke akku­rat mindre da jeg selv erfarte hvor mis­vi­sende disse tal­lene kan være. Det er på tide å få slutt på dette.

Foto­gra­fen Richard Giles la 12. august dette bil­det av Bei­jing Olym­pics Water Cube sam­men med en del andre bil­der, ut på Flickr under en Crea­tive Com­mon BY-NC lisens. Det er et flott bilde.

6. okto­ber sen­der Den inter­na­sjo­nale olym­piske komité, IOC, et brev til Richard Giles, hvor det bl.a. står følgende:

“The Inter­na­tio­nal Olym­pic Com­mi­tee (IOC) has recently became aware  that you are cur­rently licen­sing pic­tu­res from the 2008 Bei­jing games on your flickr account at the following address http://www.flickr.com/photos/richardgiles/sets/72157606780890410/

As you know, when ente­ring any Olym­pic venue, you are sub­ject to the terms and con­ditions on the back of entry tick­ets, under which ima­ges of the Game taken by you may not be used for any pur­pose other then pri­vate, which does not include licen­sing of the pic­tu­res to third parties.

In addition, please be advised that the Olym­pic iden­ti­fi­ca­tions, such as the Olym­pic rings, the emblems and the mascots of the Olym­pic games, the word “Olym­pic” and ima­ges of the Olym­pic Games belong to the IOC and can­not be used wit­hout its prior writ­ten consent.”

Man er for­be­redt på det ver­ste fra en orga­ni­sa­sjon som IOC. Men dette over­går like­vel mine vil­leste fan­ta­sier i så måte.

Tar vi utgangs­punkt i norsk rett har selv­føl­ge­lig ikke IOC ret­tig­her til bil­der tatt under OL. Åvl § 24 sier klart at bygg­verk fritt kan avbil­des, og det gjel­der selv­føl­ge­lig også olym­piske bygg­verk. At noen vil­kår tryk­ket bak på en bil­lett skal inn­bære at man har fra­sagt seg fun­da­men­tale ret­tig­he­ter og inn­skren­ket sin ytrings­fri­het er nær­mest utenkelig.

Det er selv­føl­ge­lig også slik at jeg og alle andre kan skrive om OL, IOC, osv, uten å spørre IOC om lov til dette, akku­rat som jeg kan skrive om Coca Cola og IBM.

Saken kan være et inter­es­sant eksem­pel på hvor kom­pli­sert dette kan bli når det hele løf­tes opp på et inter­na­sjo­nalt nivå. OL fant sted i Bei­jing. Richard Giles er fra Aust­ra­lia og har kan­skje kjøpt sine bil­let­ter der. IOC hol­der til i Sveits.  Og Flickr er en USA-basert tje­neste som er til­gjen­ge­lig over hele ver­den. Hvil­ket lands rett man skal ta utgangs­punkt i om man seriøst skal vur­dere IOCs krav.

I alle fall har IOC gitt oss som under­vi­ser innen­for noen av de berørte områ­dene et eksem­pel på hvor van­vit­tige krav noen kan få seg tli å frem­sette. Jeg tar sjan­sen på å utrope dette til olym­pisk rekord i gal­skap og grå­dig­het, i alle fall om vi hol­der oss innen­for gre­nen immaterialrett.

I dag, 6. okto­ber 2009, fikk NRK-journalist Chris­tian Borch rike­lig tid i Dags­nytt 18 til å pre­sen­tere sin nye bok. For et par uker siden fikk NRK-journalist Laila Lanes sende­tid til å snakke om sin bok om hen­nes og hen­nes Alzheimer-rammende mann, tid­li­gere fiskeri­mi­nis­ter Jan Henry T. Olsens møte med helse­ve­se­net. Dette gjen­tar seg hele tiden. Når bøkene kom­mer blir NRK et gra­tu­la­sjons­byrå for ansat­tes bøker. Det ver­ste eksem­pe­let er anta­ge­lig den omta­len Jon Almås fikk om sin vaske­bok for et par år siden. Jeg tror ikke NRK hadde gitt noe sende­tid til en slik bok hvis den var skre­vet av noen uten­for NRK.

Bør NRK kunne pre­sen­tere og der­med rekla­mere for ansat­tes bøker på denne måten? Jeg mener at sva­ret må være et klart nei, selv om det må være rom for unn­tak i sær­lige tilfelle.

Andre medier må gjerne dyrke NRK-kjendiser som kjen­di­ser, her­under omtale deres bøker. Men NRK bør ha klare lin­jer her.

For vir­ke­lig å stille sin egen rolle­blan­ding i reli­eff var et annet tema i den samme Dagsnytt-18 sen­din­gen en kri­tikk mot påstått rolle­blan­ding i TV2s “Senkveld”.