Olav Torvunds blogg

Jeg set­ter pris på Kris­tin Cle­met. Det betyr ikke at jeg nød­ven­dig­vis er enig med henne. Men  jeg set­ter liker poli­ti­kere (og eks­po­li­ti­kere) som ten­ker selv, som har menin­ger og som ikke pak­ker dem inn i tak­ti­keri og poli­tisk kor­rekt­het. Fran­cis Bacon sa en gang at “sann­he­ten kom­mer let­tere fram gjen­nom feil enn gjen­nom for­vir­ring”. Kan­skje kan det skri­ves om til at inn­sikt opp­nås let­tere gjen­nom klar uenig­het enn gjen­nom poli­tisk tåke­prat. Kris­tin Cle­met er ingen poli­tisk tåkefyrste.

På sin blogg kom­men­te­rer hun offent­lig­gjø­ring av skatte­lis­tene under over­skrif­ten “Dag­bla­det og skatte­lis­tene”, og peker på en slå­ende paral­lell og dob­bel­mo­ral som jeg ikke har tenkt på: Offent­lig­gjø­ring av enkelt­sko­lers resul­ta­ter ved nasjo­nale prø­ver.  Her skri­ver hun bl.a:

“Intet kunne for­bause mindre enn at Aas­heim og Simon­sen mener det de mener. Det jeg er mer for­bau­set over, er man­ge­len på prin­sip­per. Jeg har nem­lig ikke sett noen jour­na­lis­ter i Dag­bla­det (og knapt nok noen jour­na­lis­ter over­ho­det) som skri­ver like høy­stemt om beho­vet for åpen­het om sko­len. Sna­rere tvert om: Marie Simon­sen er blant dem som aktivt har uttalt, i lik­het med SV, at hun syns det er beten­ke­lig å offent­lig­gjøre sko­le­nes fag­lige resultater.

Men hva er den prin­si­pi­elle for­skjel­len mel­lom åpen­het om skat­ten og om sko­len? Er skat­ten vi beta­ler vik­ti­gere enn kva­li­te­ten på skolen?

Selv­sagt kan det ikke argu­men­te­res prin­si­pi­elt for at det bør være åpen­het om skat­ten og ikke om sko­len. Deri­mot kan det kan­skje argu­men­te­res for det mot­satte: Skatte­lis­tene inn­e­hol­der nem­lig (ofte feil­ak­tige) opp­lys­nin­ger om indi­vi­der, mens skole­lis­tene bare inn­e­hol­der opp­lys­nin­ger om sko­ler — som nett­opp ikke kan hen­fø­res til bestemte individer.”

Selv om man også kan dis­ku­tere ver­dien av å gi infor­ma­sjon om enkelt­sko­ler, så er det ganske åpen­bart at det er langt mindre beten­ke­lig å gi slik infor­ma­sjon enn infor­ma­sjon om enkelt­in­di­vi­der. Når det gjel­der sko­ler bør prin­sip­pet om åpen­het kunne slå igjen­nom, i alle fall på den måten at det er en even­tu­ell begrens­ning og ikke til­gan­gen som må begrun­nes på en over­be­vi­sende måte. Men hvis til dels føl­somme opp­lys­nin­ger om enkelt­in­di­vi­der skal offent­lig­gjø­res, da må man ha en god grunn. Og, som jeg har kom­men­tert tid­li­gere: De grun­ner som anfø­res er ikke holdbare.

Jeg skal huske skole­sam­men­lig­nin­gen i frem­ti­dige debat­ter om offent­lig­gjø­ring av skattelister.

[Dette er skre­vet for noen år siden, men har druk­net på et ikke-oppdatert nett­sted. Jeg har hen­tet den fram igjen for å kunne vise til den i en dis­ku­sjon om universitetsorganiserin.]

Noe av det mest depri­me­rende i alle omor­ga­ni­se­rin­ger som vi har blitt utsatt for i de senere årene, er at byrå­kra­tene har stjå­let insti­tut­tene. En gang i tiden var et insti­tutt et fag­miljø. Det behøvde ikke være stort. Men et godt insti­tutt hadde en forsk­nings­kul­tur og en pro­fil. Ingen tenkte på sty­ring, ledelse og organisasjonsstrukturer.

Jeg har selv hatt og har enn så lenge gle­den av å være knyt­tet til et lite insti­tutt med en klar og høy pro­fil innen­for sitt forsk­nings­felt. Sær­lig for unge og uetab­lerte fors­kere kan slikt være gull verdt. I mine første møter med et inter­na­sjo­nalt fag­miljø var det selv­føl­ge­lig ingen som visste noe om hvem jeg var. Men de visste vel­dig godt hva insti­tut­tet sto for, og til­knyt­ning til dette insti­tut­tet var en inn­gangs­bil­lett til “det gode sel­skap”. De store insti­tut­tene vi nå lager vil aldri kunne få en til­sva­rende klar pro­fil, og det gir neppe den samme effek­ten om man er til­knyt­tet en fors­ker­gruppe for et eller annet innen­for en avde­ling av et institutt.

Jeg er hel­ler ikke over­be­vist om at store enhe­ter er nød­ven­dig for å bedre kva­li­te­ten. Jeg synes der er verdt å lytte til Topp­forsk­nings­pro­gram­mets leder, pro­fes­sor Rolf Selje­lid, når han sier føl­gende i et inter­vju med infor­ma­sjons­bla­det til Sen­ter for grunn­forsk­ning, nr. 2 for 2002:

“- Da jeg reiste rundt til nobel­pris­vin­nere og andre inter­na­sjo­nale topp­fors­kere for å dis­ku­tere hvor­dan elite­forsk­ning skal orga­ni­se­res, var alle sam­men enige på ett punkt. Alt vir­ke­lig nytt innen grunn­forsk­ning kom­mer fra små miljøer.”

Les res­ten av dette inn­leg­get ->