[Dette er skrevet for noen år siden, men har druknet på et ikke-oppdatert nettsted. Jeg har hentet den fram igjen for å kunne vise til den i en diskusjon om universitetsorganiserin.]
Noe av det mest deprimerende i alle omorganiseringer som vi har blitt utsatt for i de senere årene, er at byråkratene har stjålet instituttene. En gang i tiden var et institutt et fagmiljø. Det behøvde ikke være stort. Men et godt institutt hadde en forskningskultur og en profil. Ingen tenkte på styring, ledelse og organisasjonsstrukturer.
Jeg har selv hatt og har enn så lenge gleden av å være knyttet til et lite institutt med en klar og høy profil innenfor sitt forskningsfelt. Særlig for unge og uetablerte forskere kan slikt være gull verdt. I mine første møter med et internasjonalt fagmiljø var det selvfølgelig ingen som visste noe om hvem jeg var. Men de visste veldig godt hva instituttet sto for, og tilknytning til dette instituttet var en inngangsbillett til “det gode selskap”. De store instituttene vi nå lager vil aldri kunne få en tilsvarende klar profil, og det gir neppe den samme effekten om man er tilknyttet en forskergruppe for et eller annet innenfor en avdeling av et institutt.
Jeg er heller ikke overbevist om at store enheter er nødvendig for å bedre kvaliteten. Jeg synes der er verdt å lytte til Toppforskningsprogrammets leder, professor Rolf Seljelid, når han sier følgende i et intervju med informasjonsbladet til Senter for grunnforskning, nr. 2 for 2002:
“- Da jeg reiste rundt til nobelprisvinnere og andre internasjonale toppforskere for å diskutere hvordan eliteforskning skal organiseres, var alle sammen enige på ett punkt. Alt virkelig nytt innen grunnforskning kommer fra små miljøer.”
Den nye organisasjonsmodellen for Det medisinske fakultet er i denne sammenhengen trist lesning. Man har for eksempel et Institutt for medisinske basalfag, og under dette har man bl.a. en avdeling for anatomi og en avdeling for statistikk. Nå er jeg verken medisiner eller statistiker, men jeg tar sjansen på å si at det er vanskelig å se noen faglig sammenheng mellom de to fagene, selv om man kanskje kan ha nytte av statistikk også innen anatomien.
Vi trenger selvsagt en god styringsstruktur og en velorganisert administrasjon. Men man burde holdt seg unna instituttnavnet. Når organisasjonsboksologer tegner sine organisasjonskart, burde man ha fått lov til å leke med byråkratiske navn som divisjon, avdeling, seksjon, osv. Så burde fagene kunne ha organisert seg i institutter og sentre innenfor disse strukturene. Det medisinske fakultet kunne ha beholdt sitt organisasjonskart om man i stedet hadde hatt for eksempel en seksjon for medisinske basalfag, og under denne bl.a. hatt et institutt for anatomi og et for statistikk.
Rolv Mikkel Blakar har lært oss at språk er makt. Når byråkratene har kunnet okkupere tradisjonsrike betegnelser fra akademia, så viser det en forskyvning i makt og fokus. Vi bør markere at det faglige fortsatt er det sentrale, og ta disse betegnelsene tilbake til fagene. Så kan byråkratene få avdelinger i bytte.
