Musikkpirater og musikksalg

Aftenposten skriver i dag at musikkpirater bruker mest penger på lovlig musikk. Det er mulig, og det sier vel egentlig ikke annet enn at de som er mest interessert i musikk anskaffer mest musikk gjennom flere kanaler.

Den underteksten man gjerne ser i slike undersøkelser og i medienes omtale av dem, er at musikkpirateri ikke er så ille når folk tross alt også kjøper musikk. Men det at man kjøper en del musikk gir ingen “license to steal”. Vi ville ikke i noen annen sammenheng si at siden det er de beste kundene som stjeler mest må vi bare akseptere tyveriene.

Men platebransjen, i nevnte artikkel representert ved IFPI-direktør Marte Thorsby, fremstår som selve hakket i plata.

“- Verdensbildet er uansett at salget av musikk viser en dramatisk nedgang, og jeg ser ikke annen måte å begrunne dette på enn at nedgangen i all hovedsak skyldes ulovlig fildeling, sier Thorsby.”

Det er ingen grunn til å tvile på at salget går ned. Men forklaringen synes for enkel.  Inntil noen eventuelt kan dokumentere at jeg tar feil, våger jeg den påstand at nedgangen i platesalg i stor grad skyldes at det ikke produseres nok interessant musikk.

I CDens gullalder, 1990-tallet og kanskje begynnelsen på 2000-tallet, kunne plateselskapene tjene meget godt på å resirkulere sin gamle katalog. Folk som jeg kjøpte på CD mye av det vi allerede hadde på LP. I tillegg kjøpte mange av oss det som vi gjerne skulle hatt på LP, om økonomien hadde vært bedre i unge år. I tillegg har det vært gitt ut haugevis av “Best of …” samlinger. I alle fall har jeg kjøpt en del slike samlinger av artister som jeg er sånn passe interessert, slik at jeg gjerne vil ha de mest kjente låtene, men ikke alt de har gitt ut. I andre tilfeller kjøper vi slike samlinger fordi de inneholder enkelte innspillinger som tidligere ikke har vært gitt ut, og samlingen er ikke komplett uten.

Denne katalogen er etterhvert melket til siste dråpe. Riktignok lar vi oss lokke til å kjøpe Beatles enda en gang når den gis ut i en remastret versjon, selv om vi har alt fra før både på LP og CD. Men det er ikke mange som er like viktigte som The Beatles, så jeg har vanskelig for å se hvilke andre artister som skulle kunne gjøre noe lignende.

Når musikksalget synker mener jeg det representerer en normalisering, etter et unormalt høyt salg som følge av CD-formatets suksess.

For musikkbransjen må det også være et problem at mye av den gamle musikken står seg forbausende godt, mye bedre enn hva noen kunne forestille seg da den ble gitt ut. Øystein “Big Bang” Greni ble tidligere i år, i P2-programmet “Mozart og Madonna” bedt om å lage en “5 på topp” liste over låter med gitar. På en sikker førsteplass kom en innspilling med Jimi Hendrix. Det er snart 40 år siden Jimi Hendrix døde, men musikken står seg godt. Da en av min datters venner kom hjem fra Roskilde-festivalen for noen år siden spurte jeg om hva som hadde vært mest interessant, svarte han til min overraskelse Black Sabbath. En av mine venner kunne en gang fortelle at han sønn kom begeistret hjem og snakket om en fantastisk gruppe han hadde oppdaget: The Doors. Min venn kunne ta sin sønn bort til sin platesamling og fortelle at her står alle platene deres. Og jeg møter f.eks. Beatles-fan blant mine studenter. Listen kunne vært mye lenger.  Mange unge kan fullt lovlig kopiere mye av den musikken de er interessert i fra sine foreldres platesamling, de slipper å kjøpe den.

Det lages selfølgelig interessant musikk i dag også. Jeg skal ikke som en godt middelaldrende mann sette meg ned og si at dagens musikk er uinteressant. Men det lages ikke nok til at den kan opprettholde det veldig store salget man hadde tidligere.

Jeg har spurt Marte Thorsby om IFPI har tall som kan gi et mer nyansert bilde av platesalget, f.eks. forholdet mellom salget av ny musikk i forhold til salget av nyutgivelser av gamle innspillinger. I følge Marte Thorsby har man ikke slike tall. Jeg vil si at dette er så oppsiktsvekkende at jeg ikke helt kan tro på det. En kriserammet bransjen må ha data som sier noe om hva som selger og hva som ikke gjør det, man kan ikke bare ha totaltall. Men det kan hende at slike tall bare finnes hos plateselskapene, ikke hos IFPI. Det er nok konkurransesensitiv informasjon som de ikke gir fra seg. Men platebransjen må legge fram mer nyanserte data og mer troverdige forklaringer hvis bransjen skal fremstå som troverdig, og det gjør de ikke.

Men tall som sier noe om hvor mye penger en slags gjennomsnittskunde bruker på musikk sier like lite, og er dermed like uinteressante.

Print Friendly
  • Et interessant moment du tar fram her, men jeg tror heller ikke vi skal underslå at musikk delvis utkonkurreres av andre medier som dataspill, internett etc. i konkurransen om den tross alt begrensede fritiden folk har – særlig blant ungdommen. En interessant parallell kan man kanskje se i f.eks. tegneserielesningen, som i liten grad blir utkonkurrert av piratkopiering.

  • At alt konkurrerer om den samme tiden betyr helt klart mye, og mange bruker i da (for mye) tid på dataspill. Et større tilbud av radio- og TV-kanaler, inkludert internett-radio betyr nok også en del, selv om det kanskje har betydd mer i Norge enn i land som har hatt kommersielle kanaler lenger enn oss.

  • Kjetil Mogård Bergem

    Jeg synes du kommer med et godt og utradisjonelt svar på dette. Det utgis kanskje ikke nok god og interessant musikk. Det er nok ikke helt så enkelt, og jeg synes mye av den gode musikken forsvinner i mengden og vi ser den ikke i TV-reklamene.

    Jeg vil ta fram argumentet om at platebransjen har vært trege til å tilpasse seg til internett som en viktig arena for salg av musikk.
    Det begynner å bli noen år siden jeg mistet interessen med å spasere til nærmeste platebutikk og kikke på plater. Hele CD-samlinga jeg har står faktisk “ubrukt” i hylla. Jeg har importert dem på datamaskina, og der ligger de trygt(ja, jeg har til og med to backuper av den!).
    At det har tatt lang tid å få gode nedlastningsalternativer tapte nok platebransjen mye på. Heldigvis har vi iTunes Store og også nye Platekompaniets sider til å kjøpe mp3-filer i grei kvalitet, uten DRM. Og det er også et poeng. Jeg har handlet en del via iTunes tidligere, men har mislikt veldig at musikken min har begrensninger for meg som kjøper.

    Nyanseringen du gir på den siste undersøkelsen om at nedlastere kjøper mest musikk tror jeg du har rett i. Det er et lett argument å bruke, men det har og flere sider.

    For min del har jeg nå også sluttet å kjøpe musikk, da jeg finner det meste jeg liker på musikkstreamings-tjenesten Spotify. Når jeg denne på data og mobil dekker det mine fleste behov. At noe legendarisk musikk mangler, som f.eks. Pink Floyd, får jeg leve med, da jeg allerede har slikt i mp3-format fra iTunes.

  • Hva som er “god musikk” kan vi sikkert diskutere lenge, uten at vi nødvendigvis blir enige av den grunn. Når vi tross alt diskuterer salg kunne vi like gjerne ha sagt “kommersielt interessant”, for det er tross alt dette det dreier seg om her: Man produserer ikke nok ny musikk som tilstrekkelig mange er interessert i å kjøpe. Om du eller jeg synes at dette er “god musikk” er egentlig ikke så interessant.

    Jeg spiller også veldig sjelden CD. Jeg har alt lagret på disk med back up (på flere steder). Enn så lenge foretrekker jeg likevel å kjøpe CD. Jeg vil gjerne ha den informasjonen som gjerne er inkludert med en CD, men som man til nå ikke har fått om man laster ned. Men det burde ikke være spesielt vanskelig å levere tekstheftet som en pdf-fil.

  • Pingback: Ukens anbefalte - 11 November 2009 | Raymond Karlsen()

  • At alt konkurrerer om den samme tiden betyr helt klart mye, og mange bruker i da (for mye) tid på dataspill. Et større tilbud av radio- og TV-kanaler, inkludert internett-radio betyr nok også en del, selv om det kanskje har betydd mer i Norge enn i land som har hatt kommersielle kanaler lenger enn oss.