Maja Sojtaric, journalist ved Universitetet i Tromsø skriver 4. november 2009 en artikkel om opphavsrett og Creativ Commons på forskning.no, under overskriften “Dette er en remiks”. I artikkelen skriver hun bl.a:
“Creative Commons-lisensen (CC) er mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett.
Mens opphavsretten tradisjonelt har beskyttet verk slik at ingen kan kopiere det, skrive det ut eller arbeide videre med det uten først å spørre rettighetshaver om tillatelse, innebærer CC at den som har skapt verket på forhånd gir tillatelse til kopiering og bruk, på visse vilkår.
For eksempel er det alltid krav om at den originale opphavspersonen krediteres, og ofte kreves det at åndsverket ikke kan brukes i kommersiell sammenheng eller endres på.
Creative Commons er dermed et genialt verktøy for dagens ungdom som lever sine liv på nett og formelig er klipp og lim-generasjonen.”
Her viser Maja Sojtaric at hun har misforstått både opphavsretten og Creative Commons, og vi kan nok si at misforståelsen gjelder fribrukslisenser i sin allminnelighet. Dette er utbredte misforståelser, men det er synd at en publikasjon som forskning.no viderebringer dem på denne måten.
Opphavsretten er basert på at man som hovedregel må ha samtykke fra opphavsmannen om man vil kopiere det eller arbeide videre på det. Det er også Creative Commons. CC er et standardisert samtykke som tillater nærmere angitte former for bruk og skiller seg slik sett ikke fra andre lisensavtaler. Men CC går lenger i å tillate bruk av et verk enn det som ellers er vanlig i lisensavtaler.
Creative Commons og andre fribrukslisenser er fullt og helt basert på tradisjonell opphavsrett og kunne ikke ha eksistert uten denne. Det er den tradisjonelle opphavsretten som gjør det mulig å sette slike vilkår som at et verk ikke skal endres, eller at endrede versjoner skal gjøre tilgjengelig på samme vilkår. En av pioneerene innen fri programvare, Richard Stallman, sier det på denne måten:
“The GNU General Public License and other copyleft licenses use copyright law to defend freedom for every user. The GPL permits everyone to publish modified works, but only under the same license. Redistribution of the unmodified work must also preserve the license. And all redistributors must give users access to the software’s source code.”
Tradisjonell opphavsrett har aldri vært til hinder for at man gjør verk tilgjengelig på CC-lignende vilkår. Jeg skrev for en del år siden en introduksjon til opphavsretten (som forhåpentligvis vil være oppdatert om ikke så alt for lang tid). Denne er opprinnelig skrevet før CC ble etablert, og jeg har forsynt den med dette vilkåret:
“Foruten den bruk som er tillatt etter de generelle regler, kan denne artikkelen brukes, kopiere og distribueres til bruk i undervisningen ved ikke-kommersielle undervisningsinstitusjoner. Den kan ikke tas inn i kompendier eller lignende, uten etter avtale. Det er ikke tillatt å foreta endringer.”
Jeg kunne i dag ha valgt å benytte en CC-lisens, og kanskje gjør jeg det når en oppdatert versjon foreligger. Det viktigste CC-lisensen bidrar med i forhold til det jeg har gjort, er at man har lykkes med å etablere en de facto standard for slike lisenser som verden kan forholde seg til, omtrent på samme måte som Microsoft Windows og Internet Explorer er etablert som de facto standarder. Man kan like eller la være å like måten det er gjort på, men verden kjenner systemet og kan forholde seg til det.
CC er ikke “mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett”. CC er basert på den fleksibiliteten som alltid har eksistert i opphavsretten. At opphavsmannen skal navngis (krediteres) er ikke noe spesielt for CC. Det følger av den allminnelige opphavsrett.
Maja Sojtaric skriver at CC er et “genialt verktøy for dagens ungdom som lever sine liv på nett og formelig er klipp og lim-generasjonen”. Dette skriver hun etter først å ha skrevet at det ofte kreves “at åndsverket ikke kan … endres på”. Hvis man har satt det vilkår at verket ikke kan endres, da stenger det for slik “klipp og lim” virksomhet som Maja Sojtaric er så begeistret for.
Man kan også lure på hvorfor Maja Sojtaric mener at CC skal være så genialt for klipperne og limerne. De kan riktignok stille egne verk til andres disposisjon. Men om de selv skulle velge CC-lisensiering så gir ikke det dem noe mer rett til å bruke andres materiale.
Det Maja Sojtaric har laget er ikke en remix, og heller ikke en “mash-up” (som det står i en kommetar til artikkelen). Det er et helt alminnelig journalistisk arbeid hvor man henter informasjon fra ulike kilder og skriver en artikkel basert på dette. Dessverre skjemmes artikkelen også feil og den sedvanlige mangel på presisjon som man så alt for ofte ser i journalistiske arbeider.
Når alt dette er sagt: Creative Commons representerer en sunn reaksjon mot en uheldig utvikling innen opphavsretten. Man har bl.a. rett til å sitere og man har rett til å utnytte et verk på en slik måte at man skaper et nytt og selvstendig verk. Men overivrige kommersielle aktører presser på for å få stadig mer bruk innenfor sin kontroll, og snevrer inn det kreative rommet. Ofte skjer det ved at man truer med søksmål, og folk tør ikke annet enn å gi etter — selv om kravet godt kan være uberettiget. Det er som regel ikke opphavsmennene som er problemet, men kommersielle aktører som Disney, Warner, osv.
Kunsten og kulturen har alltid utviklet seg ved at man har tatt det noen har gjort før og bygget videre på dette. Vi må ikke akseptere at f.eks. Disney, som selv uhemmet har forsynt seg av andres arbeider, skal kunne stoppe utviklingen ved å hevde at de har rettigheter til verden slik den ser ut i dag. Andre må kunne gjøre som Disney har gjort før dem, hvilket også kan bety å utnytte Disneys verker. Dette er det verdt å sloss for.
Opphavsrett bør også vike for ytringsfriheten der disse kolliderer. Ytringsfriheten gir ikke noe vern for å bringe videre andres ytringer, slik at musikkpirater ikke kan forsvare sitt ulovlige virke ved å vise til ytringsfriheten. Men man skal ikke kunne fri seg fra et kritisk søkelys ved å påberope seg opphavsrett, enten det er modifisert reklame for joggesko (som er nevnt i artikkelen), eller det er det engelske selskapet Trafigura som vil hindre at deres vurderinger da de utsatte Gulen for livsfare skal komme fram.
Men skal man få en debatt om disse viktige spørsmålene må i alle fall den noenlunde oppgående delen av norsk presse samt våre politikere klare å skille skitt og kanel. Man må innse at musikkpirater og annen “deling” av andres verk ikke er noe som bør forsvares. Derimot må man forsvare retten til å skape og ytringsfriheten, både overfor Disney, Nike og Trafigura.
NRK har måttet revidere sin avtale om bruk av musikk i podcasts. NRK har det siste året kunnet legge ut programmer med inntil 70% musikk som podcast. Nå blir musikkandelen redusert til 50%. Det er de internasjonale plateselskapene, representert ved IFPI, som har krevd dette.
