Misforstått om opphavsrett og Creative Commons

Maja Sojtaric, journalist ved Universitetet i Tromsø skriver 4. november 2009 en artikkel om opphavsrett og Creativ Commons på forskning.no, under overskriften “Dette er en remiks”. I artikkelen skriver hun bl.a:

“Creative Commons-lisensen (CC) er mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett.

Mens opphavsretten tradisjonelt har beskyttet verk slik at ingen kan kopiere det, skrive det ut eller arbeide videre med det uten først å spørre rettighetshaver om tillatelse, innebærer CC at den som har skapt verket på forhånd gir tillatelse til kopiering og bruk, på visse vilkår.

For eksempel er det alltid krav om at den originale opphavspersonen krediteres, og ofte kreves det at åndsverket ikke kan brukes i kommersiell sammenheng eller endres på.

Creative Commons er dermed et genialt verktøy for dagens ungdom som lever sine liv på nett og formelig er klipp og lim-generasjonen.”

Her viser  Maja Sojtaric at hun har misforstått både opphavsretten og Creative Commons, og vi kan nok si at misforståelsen gjelder fribrukslisenser i sin allminnelighet. Dette er utbredte misforståelser, men det er synd at en publikasjon som forskning.no viderebringer dem på denne måten.

Opphavsretten er basert på at man som hovedregel må ha samtykke fra opphavsmannen om man vil kopiere det eller arbeide videre på det. Det er også Creative Commons. CC er et standardisert samtykke som tillater nærmere angitte former for bruk og skiller seg slik sett ikke fra andre lisensavtaler. Men CC går lenger i å tillate bruk av et verk enn det som ellers er vanlig i lisensavtaler.

Creative Commons og andre fribrukslisenser er fullt og helt basert på tradisjonell opphavsrett og kunne ikke ha eksistert uten denne. Det er den tradisjonelle opphavsretten som gjør det mulig å sette slike vilkår som at et verk ikke skal endres, eller at endrede versjoner skal gjøre tilgjengelig på samme vilkår.  En av pioneerene innen fri programvare, Richard Stallman, sier det på denne måten:

“The GNU General Public License and other copyleft licenses use copyright law to defend freedom for every user. The GPL permits everyone to publish modified works, but only under the same license. Redistribution of the unmodified work must also preserve the license. And all redistributors must give users access to the software’s source code.”

Tradisjonell opphavsrett har aldri vært til hinder for at man gjør verk tilgjengelig på CC-lignende vilkår. Jeg skrev for en del år siden en introduksjon til opphavsretten (som forhåpentligvis vil være oppdatert om ikke så alt for lang tid). Denne er opprinnelig skrevet før CC ble etablert, og jeg har forsynt den med dette vilkåret:

“Foruten den bruk som er tillatt etter de generelle regler, kan denne artikkelen brukes, kopiere og distribueres til bruk i undervisningen ved ikke-kommersielle undervisningsinstitusjoner. Den kan ikke tas inn i kompendier eller lignende, uten etter avtale. Det er ikke tillatt å foreta endringer.”

Jeg kunne i dag ha valgt å benytte en CC-lisens, og kanskje gjør jeg det når en oppdatert versjon foreligger. Det viktigste CC-lisensen bidrar med i forhold til det jeg har gjort, er at man har lykkes med å etablere en de facto standard for slike lisenser som verden kan forholde seg til, omtrent på samme måte som Microsoft Windows og Internet Explorer er etablert som de facto standarder. Man kan like eller la være å like måten det er gjort på, men verden kjenner systemet og kan forholde seg til det.

CC er ikke “mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett”. CC er basert på den fleksibiliteten som alltid har eksistert i opphavsretten. At opphavsmannen skal navngis (krediteres) er ikke noe spesielt for CC. Det følger av den allminnelige opphavsrett.

Maja Sojtaric skriver at CC er et “genialt verktøy for dagens ungdom som lever sine liv på nett og formelig er klipp og lim-generasjonen”. Dette skriver hun etter først å ha skrevet at det  ofte kreves “at åndsverket ikke kan … endres på”. Hvis man har satt det vilkår at verket ikke kan endres, da stenger det for slik “klipp og lim” virksomhet som Maja Sojtaric er så begeistret for.

Man kan også lure på hvorfor Maja Sojtaric mener at CC skal være så genialt for klipperne og limerne. De kan riktignok stille egne verk til andres disposisjon. Men om de selv skulle velge CC-lisensiering så gir ikke det dem noe mer rett til å bruke andres materiale.

Det Maja Sojtaric har laget er ikke en remix, og heller ikke en “mash-up” (som det står i en kommetar til artikkelen). Det er et helt alminnelig journalistisk arbeid hvor man henter informasjon fra ulike kilder og skriver en artikkel basert på dette. Dessverre skjemmes artikkelen også feil og den sedvanlige mangel på presisjon som man så alt for ofte ser i journalistiske arbeider.

Når alt dette er sagt: Creative Commons representerer en sunn reaksjon mot en uheldig utvikling innen opphavsretten. Man har bl.a. rett til å sitere og man har rett til å utnytte et verk på en slik måte at man skaper et nytt og selvstendig verk. Men overivrige kommersielle aktører presser på for å få stadig mer bruk innenfor sin kontroll, og snevrer inn det kreative rommet. Ofte skjer det ved at man truer med søksmål, og folk tør ikke annet enn å gi etter — selv om kravet godt kan være uberettiget. Det er som regel ikke opphavsmennene som er problemet, men kommersielle aktører som Disney, Warner, osv.

Kunsten og kulturen har alltid utviklet seg ved at man har tatt det noen har gjort før og bygget videre på dette. Vi må ikke akseptere at f.eks. Disney, som selv uhemmet har forsynt seg av andres arbeider, skal kunne stoppe utviklingen ved å hevde at de har rettigheter til verden slik den ser ut i dag. Andre må kunne gjøre som Disney har gjort før dem, hvilket også kan bety å utnytte Disneys verker. Dette er det verdt å sloss for.

Opphavsrett bør også vike for ytringsfriheten der disse kolliderer. Ytringsfriheten gir ikke noe vern for å bringe videre andres ytringer, slik at musikkpirater ikke kan forsvare sitt ulovlige virke ved å vise til ytringsfriheten. Men man skal ikke kunne fri seg fra et kritisk søkelys ved å påberope seg opphavsrett, enten det er modifisert reklame for joggesko (som er nevnt i artikkelen), eller det er det engelske selskapet Trafigura som vil hindre at deres vurderinger da de utsatte Gulen for livsfare skal komme fram.

Men skal man få en debatt om disse viktige spørsmålene må i alle fall den noenlunde oppgående delen av norsk presse samt våre politikere klare å skille skitt og kanel. Man må innse at musikkpirater og annen “deling” av andres verk ikke er noe som bør forsvares. Derimot må man forsvare retten til å skape og ytringsfriheten, både overfor Disney, Nike og Trafigura.

Print Friendly
  • Olav: Med risk för att jag har missat någon nyans i språket tycker jag att du är lite hård mot Maja. Framförallt i citatet som du plockar upp “CC er ikke “mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett”. CC er basert på den fleksibiliteten som alltid har eksistert i opphavsretten. At opphavsmannen skal navngis (krediteres) er ikke noe spesielt for CC. Det følger av den allminnelige opphavsrett.”

    CC är en licenssytem som bygger på upphovsrätt. Naturligtvis kan den inte gå längre än det som lagen tillåter. MEN… CC har genom sin stora acceptance skapat något som inte tidigare licenser har kunnat göra. Tidpunkten var viktig och CC som verktyg kom i rätt tid. När verktygen gör att det är kopiering och bearbetning blir enklare och billigare skapas en idé att upphovsrättens begränsande makt måste bli starkare.

    CC som licenssystem är inte speciellt (juridiskt). Men som verktyg är den enkel att använda och skapar en enorm mängd lätttillgängligt material som kan användas enkelt (och relativt säkert). Ingen annan licens (för “content” jag vill inte dra in GPL här) har lyckats göra det som CC har gjort. Därför kan man argumentera att CC är “mer flexibel” än upphovsrätten – även om detta är naturligtvis formellt fel.

    Ett exempel: En lärare som söker bilder till en powerpoint hittar allt online men att söka tillstånd individuellt är tidskrävande. Naturligvis kan alla som lägga upp bilder skapa enskilda licenser men läraren kan inte läsa licenser på japanska och är osäker på giltigheten. Det finns över 130 millioner bilder licensierade under CC på Flickr (http://www.flickr.com/creativecommons/). Naturligtvis kunde detta skapas på många olika sätt men genom att erbjuda en enkel metod för licensiering skapas ett alternativt infrastruktur som får upphovsrätten att fungera även för amatörer (som har blivit webbens ryggrad). På det sättet håller jag med Majas inställning att CC är “mye mer fleksibel enn dagens opphavsrett” även om jag hade hellre sagt att CC “gör dagens opphavsrett mye mer fleksibel” och användbar för icke-proffs.

  • Ps. Glömde lägga till “disclosure”: Jag är projektledare för Creative Commons Sverige.

  • Jeg er ikke uenig i det du skriver, Mathias. Men artikkelen i forsning.no gir et feil bilde av opphavsretten og av CC, og ikke minst av forholdet mellom disse.

    Opphavsretten er ikke et problem. Opphavsretten er en løsning. Det er opphavsretten som gjør det mulig f.eks. Henning Mankell å leve av å være forfatter. Shakespeare kunne ikke leve av sitt forfatterskap, for de gangen fantes det ingen opphavsrett. Da fikk han sine 4-5 pund for å levere et stykke til teateret, og så var det fritt for enhver å bruke det. Han skrev i snitt 2 skuespill i året, men det ga en inntekt som ikke var mer enn ca 1/3 lærerlønn, og lærere var dårlig betalt.

    Men opphavsretten gjør det også mulig å stille verk fritt til andres disposisjon, eventuelt å sette vilkår for å gjøre dem tilgjengelig. Om man tar utgangspunkt i CCs slogan “Some rights reserved”, så er det opphavsretten som gir some rights to reserve. Det er også opphavsretten som gjør det mulig å håndheve vilkår, f.eks. at bearbeidelser må gjøres tilgjengelig på samme vilkår. Som Richard Stallman sier i den artikkelen jeg viser til, så er opphavsrett en nødvendig forutsetning for å sikre at fri programvare forblir fri.

    Fribrukslisenser for innhold er ikke noe nytt. Det har alltid vært mange som er mer opptatt av at det de skriver skal bli lest enn av å tjene penger på dette, i alle fall direkte. Noen liker å se sitt navn på trykk, noen har et budskap de vil nå ut med, noen vil bygge opp sitt rennomé som forsker, og noen vil skape oppmerksomhet rundt sin virksomhet eller sitt produkt, for på den måten å tjene penger. Derfor kunne vi lenge før det fantes noe internett se vilkår som “ettertrykk tillatt” eller “ettertrykk tillatt med klideangivelse”.

    Det er helt feil, som i artikkelen i forskning.no, å fremstille opphavsretten som lite fleksibel. Det er nettopp opphavsrettens fleksibilitet som gjør det mulig å ha tradisjonelle forlagsavtaler, open access, del på samme vilkår, eller helt fri bruk. CC utnytter opphavsrettens fleksibilitet og har etablert en de facto standard innenfor opphavsretten. Den er ikke noe alternativ til opphavsretten.

    Kjernen i opphavsretten er at det er jeg og ingen andre som bestemmer om det jeg skriver og mine fotografier skal offentliggjøres eller ikke, på hvilken måte de skal offentliggjøres, om det skal skje gratis eller mot vederlag, osv. Ingen andre har rett til å offentliggjøre mine verk uten mitt samtykke, og slik mener jeg det skal være.

    Jeg har vært kritisk til inneholdet i i alle fall de første versjonene av CC-lisensene fordi de var alt for USA dominert. Men de har blitt bedre og mer internasjonale i senere versjoner. Og enten man liker dem eller ikke så er de etablert som en de facto standard. Det er derfor de kan sammenlignes med Windows og Internet Explorer. Det er bra at en standard er etablert, slik at det blir enkelt å gjøre verk tilgjengelig med en fribrukslisens, og det blir relativt trygt å anvende verk som er merket på denne måten. Alle ære til CC for å ha fått til dette.

  • Jag har precis läst Bill Bryson’s underhållande bok om Shakespeare så det är lite roligt att du nämner honom. Som du säger stämmer det att det inte fanns någon upphovsrätt men samtidigt var det ett annan affärssystem. Författare ägde inte verket utan sålde den direkt till teatern. Men detta hindrade inte att två kollegor till Shakespeare gav ut en samling av hans verk efter hans död utan att de behövde be om lov.

    Men Shakespeare dog inte fattig han tjänade bra för sin tid (men inte som författare). Varför jag tar upp detta är för att det är svårt att använda dåtidens författare som exempel på varför vi behöver den upphovsrätt vi har idag.

    Jag är inte emot upphovsrätt den är nödvändig för mycket och framförallt för CC eller Fri Programvara men jag är en anhängare av James Boyle som menar att dagens skyddstid (död +70) är inte produktiv och bör vara mycket kortare.

  • Stig H

    Strengt tatt er det vel slik at noen har valgt å lage noen standariserte avtaler innenfor dagens lovverk. I stedet for å bruke advokater og tid på å innhente samtykek osv. kan man bare bruke en standardavtale?

  • Selvfølgelig hadde man andre forretningsmodeller den gang det ikke var mulig å leve av sitt forfatterskap. Shakespeare tjente penger som skuespiller, siden også som medeier i teateret. Og han var også flink med å plassere sine penger.

    Mange av verkene til Shakespeare ble også gitt ut mens han levde, men bare i det vi i dag vil kalle piratutgaver.

    Jeg er enig i at liv + 70 år er for lenge. Liv + 50 år, som det var fram til 1995 omtrent, var mer enn nok. Men får man orden på hvordan man skal håndtere “orphan works” behøver ikke vernetidens lengde å være et stort problem.

  • CC er standardiserte avtaler som fungerer innenfor dagens lovverk, men som også er utformet slik at de skal kunne fungere internasjonalt.

    Det er opphavsmannen som eventuelt velger å bruke en CC-lisens eller en annen avtale. Den som ønsker å utnytte en annens verk kommer ikke utenom å innhente samtykke med mindre opphavsmannen har valgt en avtale av denne type.

  • Jag tilltalas mer och mer av en modell med 28 årig skydd från offentliggörande och en möjlighet att ansöka om 28 år till. Den allra största delen av verk är egentligen ointressanta efter fem år… Ja, vissa skulle förlora på detta men majoriteten skulle gynnas.

  • Dette er USAnsk nostalgi hos de som drømmer seg tilbake til hvordan det var før USA tiltrådte Bernkonvensjonen. Hvis man skal søke om forlengelse vil det forutsette en registrering, noe vel nostalgikere som James Boyle og Larry Lessig begge er tilhenger av.

    Hvis et verk er uinteressant så er det vel uinteressant. Da spiller det liten rolle om det er vernet eller ikke. Men om et verk skulle bli interessant på et senere tidspunkt, som f.eks. da hvite europeere oppdaget gammel svart musikk. Jeg synes det vil ha vært ille (noe det til dels var) om Rolling Stones og andre skal kunne tjene gode penger på å spille musikk av Muddy Waters og andre uten at disse får noe for dette.

    Krav om registrering har også ofte vært en felle for folk som har hatt lite ressurser, og derfor ikke har sørget for å registrere sine verk. Charlie Parker skal ha vært blant dem som fikk lite eller ingen ting igjen for sin musikk fordi han ikke fikk fylt ut de skjemane som var nødvendig for registrering.

    Hvor lang vernetiden bør være kan det nok være mange meninger om. Jeg mener at den i alle fall bør vare i opphavsmannens levetid, så kan man diskutere hvor lenge den burde vare ut over dette. Jeg synes det ville gitt et uakseptabelt resultat om Chuck Berry ikke lenger skulle ha rettigheter til sanger han laget på 1950-tallet. Men en vernetid som er kortere enn liv + 50 år er i praksis så urealistisk at det bare har akademisk interesse å diskutere den. Bernkonvensjonen sier liv + 50 år som minimum, og den konvensjonen er det i praksis svært vanskelig å endre. Her har nok USAnere en tendens til å gjøre som USAnere gjerne gjør: Ta det for gitt at alt som ikke er “Made in USA” egentlig ikke angår dem.

    Hvis man har gode klareringstjenester, noe vi har i Skandinavia, men som man ikke har i USA, så er det ikke et veldig stort problem at et verk er vernet. Det kan bety at man må betale noe for å utnytte verket, men jeg ser ikke noe urimelig i at man må gjøre det. Legg til at man må bevare det kreative rommet av stå i mot presset særlig fra USAnske interesser, så er problemet håndterbart.

    Det er selvføgelig en del uløste spørsmål. Men om det tar fem år å rydde opp i hvordan man kan utnytte gamle verk med ukjent rettighetshaver, så betyr det ingen ting i den store sammenhengen. Vi har tid til å vente.

  • Hei Olav.
    Flott og informativ artikkel om Creative Commons.
    Jeg synes ikke du var for hard mot Maja Sojtaric, for det er viktig at offentlige publikasjoner er nøyaktige, spesielt når det gjelder journalistikk, forskning og opphavsrett.
    Fint at du oppklarer for oss lekmenn så vi slipper å sette oss inn i lovverket.

  • Pingback: Creative Commons- Nannirk()

  • Stig H

    Strengt tatt er det vel slik at noen har valgt å lage noen standariserte avtaler innenfor dagens lovverk. I stedet for å bruke advokater og tid på å innhente samtykek osv. kan man bare bruke en standardavtale?