Opphavsrett og ytringsfrihet – del 1.

Dette er det første av to kommentarer om forholdet mellom opphavsrett og ytringsfrihet. Jeg lufter her en del synspunkter som jeg tar sikte på å utvikle videre i en mer akademisk artikkel. Del 2 er her.

Ytringsfriheten  kan deles i tre hovedelementer:

  • Meddelelsesfriheten  – den klassiske ytringfriheten.
  • Informasjonsfriheten – friheten til å skaffe seg informasjon.
  • Taushetsretten – retten til ikke å ytre seg.

Ytringsfrihetskommisjonen tar også med informasjonskrav og krav til infrastruktur. Informasjonskrav kan ha en grense mot opphavsrett. Men kommisjonen drøfter dette bare i relasjon til dokumenter fra offentlige myndigheter. Disse dokumentene vil være unntatt fra opphavsrett etter åvl § 9, slik at det ikke er noen grunn til å gå nærmere inn på dette i denne sammenhengen. Infrastrukturkravet berører ikke opphavsretten.

Opphavsretten gir opphavsmannen bl.a. en enerett til å gjøre sitt verk tilgjengelig for allmennheten. Man kan si at opphavsretten gir enerett til visse ytringer. Her er det tilsynelatende klare motsetninger.

Men ytringsfriheten verner først og fremst retten til å uttrykke seg og det er for så vidt innholdet i det som uttrykkes. Opphavsretten verner måten man uttrykker seg på, altså den konkrete form man gir sitt uttrykk. Andre står fritt til å uttrykke det samme om de bare gjør det på sin måte. Skal man uttrykke egne og selvstendige tanker og meninger, da bør man også kunne klare å uttrykke dem i en selvstendig form. Men man må nyansere begge utgangspunktene.

Opphavsretten kan brukes, og blir av og til bruk for å hindre tilgang til informasjon og kommer således i konflikt med informasjonsfriheten. Relativt ferske eksempler er NRK Brennpunkts offentliggjøring av den såkalte Minton-rapporten fra Trafigura-saken. Et annet eksempel er at Jens Bjørneboes arvinger (som i kraft av dette har opphavsrett til hans verker) nekter forfatteren Gudmund Vindland å trykke brev han har mottatt fra Jens Bjørneboe.

Det er ikke ofte slike saker settes på spissen. Noen ganger vil trussel om søksmål bringe den annen part til taushet uten at forholdet blir prøvet rettslig. Velger man å ignorere trusler er den som ønsker hemmelighold lite tjent med å gi forholdet ytterligere publisitet ved faktisk å gå til søksmål. Det er derfor ikke lett å dokumentere omfanget av dette.

Meddelelsesfriheten og informasjonsfriheten har kommet til uttrykk på denne måten i Grl § 100, annet ledd:

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Videre Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 10, første ledd:

1. Everyone has the right to freedom of expression. This right shall include freedom to hold opinions and to receive and impart information and ideas without interference by public authority and regardless of frontiers.

Annet ledd inneholder noen begrensninger, og i praksis er det begrensningene striden gjerne står om:

2. The exercise of these freedoms, since it carries with it duties and responsibilities, may be subject to such formalities, conditions, restrictions or penalties as are prescribed by law and are necessary in a democratic society, in the interests of national security, territorial integrity or public safety, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, for the protection of the reputation or rights of others, for preventing the disclosure of information received in confidence, or for maintaining the authority and impartiality of the judiciary.

Vi kan konstatere at ytringsfriheten ikke er absolutt. Videre at de formelle kravene om at begrensninger skal være bestemt i lov er oppfylt for så vidt gjelder opphavsrett.

Også opphavsretten har et menneskerettslig vern. I The Universal Declaration of Human Rights heter det i  art 27, annet ledd:

(2) Everyone has the right to the protection of the moral and material interests resulting from any scientific, literary or artistic production of which he is the author.

I Protocol to the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms of 4 November 1950 art 1 første ledd heter det:

Every natural or legal person is entitled to the peaceful enjoyment of his possessions. No one shall be deprived of his possessions except in the public interest and subject to the conditions provided for by law and by the general principles of international law.

Det kan argumenteres for at “possessions” også omfatter opphavsrett og andre immaterielle rettigheter.

The Universal Declaration of Human Rights er, i motsetning til de øvrige bestemmelser som er nevnt, ikke med blant de konvensjoner som i medhold av menneskerettsloven § 2 er gjort til norsk lov. Den er derfor ikke bindende slik de andre konvensjonsbestemmelsene er.

Ytringsfrihetskommisjonen la til grunn at en avveining mellom ytringsfrihet og opphavsrett må tilsvare vurderingen av andre begrensninger i ytringsfriheten, altså at man må vurdere i hviken grad de er “necessary in a democratic society”. De skriver i NOU 1999:27 avsnitt 6.2.4.3:

“Kommisjonen legger til grunn at begrensninger i ytringsfriheten av hensyn til andres opphavsrettigheter – på samme måte som andre begrensninger – må oppfylle kriteriet om å la seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse, jf. forslaget til Grl. § 100, 2. ledd. Begrensningene må heller ikke være av en slik art at frimodige ytringer om offentlige spørsmål ikke blir tillatt, jf. § 100, 3. ledd. Det skulle tilsi at opphavsrett brukt som et middel for å motvirke en informert offentlig debatt ikke kan stå seg mot ytringsfriheten. Dette har sterk støtte både i sannhetsprinsippet og demokratiprinsippet.

Motsatt vil opphavsretten stå sterkt når den angripes av interesser hvis sentrale motiv er å utnytte andres materiale til egen økonomisk vinning. I den konkrete sak kan det være en krevende oppgave å avklare om striden står om ytringsfrihet eller økonomiske interesser.

Det er ingen entydig tradisjon i norsk rett for å oppfatte ytringsfriheten som en legitim begrensing i opphavsretten. Generelt synes forholdet til ytringsfrihet å være utelatt i teoretiske framstillinger av norsk opphavsrett. Vi antar derfor at vårt forslag til ny Grl. § 100 – som i konkrete saker kan føre til at opphavsrettens rekkevidde vil måtte avgrenses av hensyn til lex superior-prinsippet – gir en viss endring i rettstilstanden.”

Kommisjonen presiserer ikke nærmere hvilke endringer dette måtte føre til i opphavsretten og foreslo heller ingen endringer. Det er derfor ikke klart hvilke endringer i opphavsretten kommisjonen mente ville følge av en endring av Grunnloven.

Opphavsretten inneholder en del bestemmelser som også skal ivareta ytrings- og informasjonsfrihet. Men innledningsvis kan det være grunn til å minne om at retten til taushet for så vidt støtter opp under utgangspunktet i åvl § 2 om at opphavsmannen har enerett til å gjøre sine egne ytringer tilgjengelig for allmennheten.

Det kan ikke understrekes ofte nok at opphavsretten verner for og presentasjon, ikke innhold. Fakta er fri, ideer er fri, meninger er fri, tanker er fri, osv. Opphavsretten er ikke til hinder for at man meddeler seg så lenge man ytrer seg med egne ord eller i egen form på annen måte. Det er først når man på en eller annen måte vil gjøre andres ytringer tilgjengelig for allmennheten at opphavsretten kommer inn.

Offentlige dokumenter er unntatt fra opphavsrett etter åvl § 9. Dette er en viktig bestemmelse for ytringsfrihet og demokrati, ikke minst i forhold til Grl § 100 tredje ledd, første punktum:

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

Offentlige myndigheter kan ikke påberope seg opphavsrett eller andre rettigheter som følger av åndsverksloven som grunnlag for å hindre tilgjengeliggjøring og distribusjon.

En annen viktig bestemmelse er sitatretten i åvl § 22. Men denne har den begrensning at den kun gir rett til å sitere fra offentliggjort verk. I opphavsrettslig forstand er et verk offentliggjort bare dersom det har blitt gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke, se åvl § 8. Dette betyr at Thomas Rathsacks bok “Jæger” ikke er offentliggjort i opphavsrettslig forstand, selv om den danske avisen Politiken trykket hele boken som vedlegg til avisen. Forfatteren hadde ikke gitt samtykke til at boken ble gjort tilgjengelig på den måten. Fogedretten avviste kravet om å stanse boken fordi en eventuell skade var skjedd når boken var spredt på nettet og altså slik sett offentliggjort, mens opphavsretten stiller det tilleggskrav at offentliggjøringen må ha skjedd med opphavsmannens samtykke. Åvl § 22 gir derfor ikke tillatelse til å sitere fra denne boken.

Kunstverk og fotografier kan gjengis i medhold av åvl §§ 23 til 24. §§ 26 til 28 gir rett til å gjengi fra offentlige forhandlinger, understreker at opphavsrett ikke er til hinder for dokumentinnsyn og at verk brukes i forbindelse med etterlysing, etterforskning og som bevis, samt gir en utvidet sitatrett i slike tilfeller.

Spørsmålet om forholdet mellom ytringsfrihet og opphavsrett kommer først på spissen når noen vil gjengi et verk ut over det opphavsretten tillater. Det vil særlig være spørmål om og eventuelt når man kan gjøre tilgjengelig et verk som ikke er offentliggjort, eventuelt sitere fra dette.

Dette vil bli behandlet nærmere i neste del.

Print Friendly