Olav Torvunds blogg

Tele­nor har vun­net, i alle fall i første omgang, saken som musikk­bran­sjen anla for å stenge til­gan­gen til Pirate Bay. Jeg har ennå ikke fått lest avgjø­rel­sen og er all­tid dypt skep­tisk til jour­na­lis­ters evne til å refe­rere retts­av­gjø­rel­ser. Så jeg vet ikke hvor­dan resul­ta­tet er begrunnet.

Jeg er ikke vel­dig over­ras­ket over resul­ta­tet. Jeg synes ikke det er sær­lig tvil­somt at Tele­nor med­vir­ker til til­gjenge­lig­gjø­ring av opp­havs­retts­lig ver­net mate­riale når de for­mid­ler tra­fikk fra Pirate Bay. Tele­nor vet også utmer­ket godt at de gjør dette. Skyld­kra­vet i åvl § 54 (for­sett eller uakt­som­het) bør der­for være oppfylt.

Ehan­dels­lo­ven § 16 avskjæ­rer ethvert ansvar. Selv om en tele­ope­ra­tør med helt åpne øyne for­mid­ler ulov­lig inn­hold så kan de ikke hol­des straffe­retts­lig eller erstat­nings­retts­lig ansvar­lig for dette.

På den annen side sier ehan­dels­lo­ven § 20 at bl.a. § ikke er til hin­der for at “en dom­stol eller en for­valt­nings­myn­dig­het på annet retts­grunn­lag enn denne loven kre­ver at tje­neste­yte­ren brin­ger en over­tre­delse til opp­hør eller hind­rer den”. Så selv om Tele­nor ikke kan hol­des ansvar­lig for med­vir­ning, så kan de påleg­ges å bringe et ulov­lige for­hold, altså sin med­virk­ning, til opphør.

Det er ikke avgjø­rende for et even­tu­elt pålegg om å stanse en virk­som­het at man kan holde noen iden­ti­fi­serte per­soner ansvar­lig for den ulov­lige virk­som­he­ten. Det må være til­strek­ke­lige å kunne kon­sta­tere at virk­som­he­ten er ulov­lig, uten at man nød­ven­dig­vis vet hvem som står for ulov­lig­he­tene eller kan påvise til­strek­ke­lige grad av skyld til at disse kan døm­mes for dette. Man må kunne påleg­ges å stanse for­mid­ling av ulov­lig virk­som­het selv om denne er ano­nym. Det kan ikke herske noen tvil om at Pirate Bays virk­som­het inn­e­bæ­rer omfat­tende kren­kel­ser av and­res opphavsrett.

I Infosoc-direktivet er et en bestem­melse i art. 8.3 som lyder:

“Mem­ber Sta­tes shall ensure that right­hol­ders are in a position to apply for an injunc­tion against inter­me­dia­ries whose ser­vices are used by a third party to inf­ringe a copy­right or related right.”

Det er vans­ke­lig å se at de musikk­bran­sjen har krevd er noe annet enn det man skal kunne kreve etter denne bestem­mel­sen. I de norske for­ar­bei­dene til lov­end­rin­gene i 2005, da dette direk­ti­vet ble imple­men­tert i norsk lov, dette spørs­må­let så langt jeg kan se ikke drøftet.

Gene­relt skal man være svært var­som med å pålegge en aktør som Tele­nor et selv­sten­dig ansvar for å vur­dere om et inn­hold er ulov­lig eller ikke. Man kan da lett ende med en pro­ble­ma­tisk selv­sen­sur hvor aktø­rer stan­ser alt som noen pro­te­ste­rer mot “for sik­ker­hets skyld”.

Men det er ikke et spørs­mål om at Tele­nor selv skulle ha vur­dert dette. De kan ikke hol­des ansvar­lig før et even­tu­elt pålegg er gitt av en dom­stol eller annen kom­pe­tent myn­dig­het (jeg kan ikke se at det pr i dag er noen annen kom­pe­tent myn­dig­het i slike saker). Dom­sto­len kunne ha sagt at virk­som­he­ten skulle opp­høre, uten at Tele­nor kunne ha blitt holdt ansvar­lig for det som var skjedd før et slikt pålegg var gitt.

Hol­der man fast ved at Tele­nor og andre ikke har noen plikt til å vur­dere inn­hol­det og ikke kan påleg­ges ansvar for å ha for­mid­let dette, kan jeg ikke se noen store pro­ble­mer med at en dom­stol påleg­ger en tele­ope­ra­tør å blok­kere til­gang til en tje­neste som klart dri­ver ulov­lig virk­som­het i stort omfang. Det er ikke mer pro­ble­ma­tisk at Tele­nor må blok­kere Pirate Bay enn at de må blok­kere nett­ste­der som for­mid­ler barne­por­no­grafi. I begge til­fel­ler kan man anføre at net­tet bør være åpent, men det er like­vel gren­ser. Det er langt mer pro­ble­ma­tisk at man med åpne øyne skal kunne fort­sette å for­midle denne virk­som­he­ten som man vet er ulovlig.

Som sagt har jeg ennå ikke sett selve avgjø­rel­sen. Jeg er spent på hvor­dan ret­ten har begrun­net sitt stand­punkt. Men min vur­de­ring så langt er at Tele­nor burde ha blitt pålagt å stenge ute Pirate Bay.

Erik Sol­heim fra NRK Beta har laget en nyt­tig liste over nett­ste­der hvor man kan søke etter musikk kan kan bruke fritt til f.eks. video– eller podcast­pro­duk­sjo­ner. I kom­men­ta­rene har andre sup­plert lis­ten. Den er ikke akku­rat ny, men ikke mindre nyt­tig av den grunn.

Vi hører jevn­lig om folk som har fått et plate­sel­skap på nak­ken fordi de har lagt ut en video på YouT­ube som også inn­e­hol­der noe av deres favo­ritt­mu­sikk, f.eks. i en dansevideo.

Det er ingen tvil om at det å inklu­dere musikk i en video som så gjø­res til­gjen­ge­lig gjen­nom YouT­ube eller på annen måte både inn­e­bæ­rer eksemp­lar­frem­stil­ling og til­gjenge­lig­gjø­ring av musik­ken. Man kan der­for ikke bruke musikk på denne måten uten samtykke.

Man kan mene mye om plate­sel­ska­pers iver etter å for­følge glade ama­tø­rer som gjerne vil dele en video med barn som dan­ser og til­sva­rende. Selv mener jeg at det bør vises mye større roms­lig­het i for­hold til en ikke-kommersiell bruk som umu­lig kan skade de berørte opp­havs­menn. Men uan­sett hva vi måtte mene, så har plate­sel­ska­pene ret­ten på sin side her.

Men det fin­nes altså musikk som man kan bruke uten å være redd for sinte og grå­dige plate­sel­ska­per. Erik Sol­heim har gjort det litt let­tere for oss å finne fram til den. Takk!

NRK har måt­tet revi­dere sin avtale om bruk av musikk i podcasts. NRK har det siste året kun­net legge ut pro­gram­mer med inn­til 70% musikk som podcast. Nå blir musikk­an­de­len redu­sert til 50%. Det er de inter­na­sjo­nale plate­sel­ska­pene, repre­sen­tert ved IFPI, som har krevd dette.

Nå har uav­hen­gige plate­sel­ska­per skre­vet et åpent brev til NRK.  De skri­ver bl.a:

“Der­for til­la­ter vi oss å fore­slå at dere fra nå av fyl­ler de av deres sen­din­ger som skal podkas­tes med kun 49 pro­sent musikk fra plate­sel­ska­per som er orga­ni­sert gjen­nom IFPI. De res­te­rende 21 pro­sen­tene med musikk kan dere fylle opp med spen­nende, ny musikk fra uav­hen­gige plate­sel­ska­per som ikke ser noen grunn til å kreve store penge­sum­mer utover TONO-pengene for at musik­ken kan bli lig­gende ute i podkaster.”

De skri­ver også at 10% av norske plate­sel­ska­per ikke er med­lem av IFPI. Her tar de nok feil. IFPI i Norge har 14 med­lem­mer. FONO, som repre­sen­te­rer de uav­hen­gige norske plate­sel­ska­pene, har til sam­men­lig­ning 122 med­lem­mer. Så sann­he­ten er at bare 10% av de norske plate­sel­ska­pene er med­lem­mer av IFPI. Rik­tig­nok er de store kom­mer­si­elle sel­ska­pene, og der­med best­sel­lerne, orga­ni­sert i IFPI. Så i følge IFPI står disse for 90–95% av sal­get. Men FONO-selskapene står for 80% av utgi­vel­sene. Den mest spen­nende musik­ken utgis for det meste av FONO-selskapene. Det betyr også at de mest inter­es­sante radio­pro­gram­mene har en rela­tivt liten andel IFPI-musikk. Så om IFPI-andelen begren­sen, vil det neppe være noe stort tap.

Jeg hen­ger på et lite til­legg her:

Jeg vet at man for en del år siden hadde uttryk­ket “GRAMO-frie minut­ter” i NRK. Det anga hvor mye musikk man hadde spilt som av ulike grun­ner falt uten­for veder­lags­plikt for utøvende kunst­nere, som inn­kre­ves av GRAMO. Nå er det slik at NRK og andre musikk­bru­kere må betale til­sva­rende veder­lag til Fond for utøvende kunst­nere der­som det ikke skal beta­les veder­lag til GRAMO. Det var ikke god kul­tur­po­li­tikk å gjøre det mer for­del­ak­tig å spille for eksem­pel USAn­ske inn­spil­lin­ger enn norske. Der­for reg­ner jeg med at det uttryk­ket ikke len­ger er i bruk.

Men kan­skje burde man begynne å telle IFPI-frie minut­ter når man skal vur­dere om et pro­gram kan podcas­tes eller ikke?

Maja Soj­ta­ric, jour­na­list ved Uni­ver­si­te­tet i Tromsø skri­ver 4. novem­ber 2009 en artik­kel om opp­havs­rett og Crea­tiv Com­mons på forskning.no, under over­skrif­ten “Dette er en remiks”. I artik­ke­len skri­ver hun bl.a:

“Crea­tive Commons-lisensen (CC) er mye mer flek­si­bel enn dagens opphavsrett.

Mens opp­havs­ret­ten tra­di­sjo­nelt har beskyt­tet verk slik at ingen kan kopiere det, skrive det ut eller arbeide videre med det uten først å spørre ret­tig­hets­ha­ver om til­la­telse, inn­e­bæ­rer CC at den som har skapt ver­ket på for­hånd gir til­la­telse til kopie­ring og bruk, på visse vilkår.

For eksem­pel er det all­tid krav om at den ori­gi­nale opp­havs­per­sonen kre­di­te­res, og ofte kre­ves det at ånds­ver­ket ikke kan bru­kes i kom­mer­si­ell sam­men­heng eller end­res på.

Crea­tive Com­mons er der­med et geni­alt verk­tøy for dagens ung­dom som lever sine liv på nett og for­me­lig er klipp og lim-generasjonen.”

Her viser  Maja Soj­ta­ric at hun har mis­for­stått både opp­havs­ret­ten og Crea­tive Com­mons, og vi kan nok si at mis­for­stå­el­sen gjel­der fri­bruks­li­sen­ser i sin all­min­ne­lig­het. Dette er utbredte mis­for­stå­el­ser, men det er synd at en pub­li­ka­sjon som forskning.no videre­brin­ger dem på denne måten.

Opp­havs­ret­ten er basert på at man som hoved­re­gel må ha sam­tykke fra opp­havs­man­nen om man vil kopiere det eller arbeide videre på det. Det er også Crea­tive Com­mons. CC er et stan­dar­di­sert sam­tykke som til­la­ter nær­mere angitte for­mer for bruk og skil­ler seg slik sett ikke fra andre lisens­av­ta­ler. Men CC går len­ger i å til­late bruk av et verk enn det som ellers er van­lig i lisensavtaler.

Crea­tive Com­mons og andre fri­bruks­li­sen­ser er fullt og helt basert på tra­di­sjo­nell opp­havs­rett og kunne ikke ha eksis­tert uten denne. Det er den tra­di­sjo­nelle opp­havs­ret­ten som gjør det mulig å sette slike vil­kår som at et verk ikke skal end­res, eller at end­rede ver­sjo­ner skal gjøre til­gjen­ge­lig på samme vil­kår.  En av pio­neer­ene innen fri pro­gram­vare, Richard Stall­man, sier det på denne måten:

“The GNU Gene­ral Pub­lic License and other copy­l­eft licen­ses use copy­right law to defend free­dom for every user. The GPL per­mits eve­ryone to pub­lish modi­fied works, but only under the same license. Redis­tri­bu­tion of the unmo­di­fied work must also pre­serve the license. And all redis­tri­butors must give users access to the software’s source code.”

Tra­di­sjo­nell opp­havs­rett har aldri vært til hin­der for at man gjør verk til­gjen­ge­lig på CC-lignende vil­kår. Jeg skrev for en del år siden en intro­duk­sjon til opp­havs­ret­ten (som for­hå­pent­lig­vis vil være opp­da­tert om ikke så alt for lang tid). Denne er opp­rin­ne­lig skre­vet før CC ble etab­lert, og jeg har for­synt den med dette vilkåret:

“For­uten den bruk som er til­latt etter de gene­relle reg­ler, kan denne artik­ke­len bru­kes, kopiere og dis­tri­bu­eres til bruk i under­vis­nin­gen ved ikke-kommersielle under­vis­nings­in­sti­tu­sjo­ner. Den kan ikke tas inn i kom­pen­dier eller lig­nende, uten etter avtale. Det er ikke til­latt å foreta endringer.”

Jeg kunne i dag ha valgt å benytte en CC-lisens, og kan­skje gjør jeg det når en opp­da­tert ver­sjon fore­lig­ger. Det vik­tigste CC-lisensen bidrar med i for­hold til det jeg har gjort, er at man har lyk­kes med å etab­lere en de facto stan­dard for slike lisen­ser som ver­den kan for­holde seg til, omtrent på samme måte som Micro­soft Win­dows og Inter­net Explo­rer er etab­lert som de facto stan­dar­der. Man kan like eller la være å like måten det er gjort på, men ver­den kjen­ner sys­te­met og kan for­holde seg til det.

CC er ikke “mye mer flek­si­bel enn dagens opp­havs­rett”. CC er basert på den flek­si­bi­li­te­ten som all­tid har eksis­tert i opp­havs­ret­ten. At opp­havs­man­nen skal navn­gis (kre­di­te­res) er ikke noe spe­si­elt for CC. Det føl­ger av den all­min­ne­lige opphavsrett.

Maja Soj­ta­ric skri­ver at CC er et “geni­alt verk­tøy for dagens ung­dom som lever sine liv på nett og for­me­lig er klipp og lim-generasjonen”. Dette skri­ver hun etter først å ha skre­vet at det  ofte kre­ves “at ånds­ver­ket ikke kan … end­res på”. Hvis man har satt det vil­kår at ver­ket ikke kan end­res, da sten­ger det for slik “klipp og lim” virk­som­het som Maja Soj­ta­ric er så begeist­ret for.

Man kan også lure på hvor­for Maja Soj­ta­ric mener at CC skal være så geni­alt for klip­perne og limerne. De kan rik­tig­nok stille egne verk til and­res dis­po­si­sjon. Men om de selv skulle velge CC-lisensiering så gir ikke det dem noe mer rett til å bruke and­res materiale.

Det Maja Soj­ta­ric har laget er ikke en remix, og hel­ler ikke en “mash-up” (som det står i en kommetar til artik­ke­len). Det er et helt almin­ne­lig jour­na­lis­tisk arbeid hvor man hen­ter infor­ma­sjon fra ulike kil­der og skri­ver en artik­kel basert på dette. Dess­verre skjem­mes artik­ke­len også feil og den sed­van­lige man­gel på pre­si­sjon som man så alt for ofte ser i jour­na­lis­tiske arbeider.

Når alt dette er sagt: Crea­tive Com­mons repre­sen­te­rer en sunn reak­sjon mot en uhel­dig utvik­ling innen opp­havs­ret­ten. Man har bl.a. rett til å sitere og man har rett til å utnytte et verk på en slik måte at man ska­per et nytt og selv­sten­dig verk. Men over­iv­rige kom­mer­si­elle aktø­rer pres­ser på for å få sta­dig mer bruk innen­for sin kon­troll, og snev­rer inn det krea­tive rom­met. Ofte skjer det ved at man truer med søks­mål, og folk tør ikke annet enn å gi etter — selv om kra­vet godt kan være ube­ret­ti­get. Det er som regel ikke opp­havs­men­nene som er pro­ble­met, men kom­mer­si­elle aktø­rer som Dis­ney, War­ner, osv.

Kuns­ten og kul­tu­ren har all­tid utvik­let seg ved at man har tatt det noen har gjort før og byg­get videre på dette. Vi må ikke aksep­tere at f.eks. Dis­ney, som selv uhem­met har for­synt seg av and­res arbei­der, skal kunne stoppe utvik­lin­gen ved å hevde at de har ret­tig­he­ter til ver­den slik den ser ut i dag. Andre må kunne gjøre som Dis­ney har gjort før dem, hvil­ket også kan bety å utnytte Dis­neys ver­ker. Dette er det verdt å sloss for.

Opp­havs­rett bør også vike for ytrings­fri­he­ten der disse kol­li­de­rer. Ytrings­fri­he­ten gir ikke noe vern for å bringe videre and­res ytrin­ger, slik at musikk­pi­ra­ter ikke kan for­svare sitt ulov­lige virke ved å vise til ytrings­fri­he­ten. Men man skal ikke kunne fri seg fra et kri­tisk søke­lys ved å påbe­rope seg opp­havs­rett, enten det er modi­fi­sert reklame for jogge­sko (som er nevnt i artik­ke­len), eller det er det engelske sel­ska­pet Tra­fi­gura som vil hindre at deres vur­de­rin­ger da de utsatte Gulen for livs­fare skal komme fram.

Men skal man få en debatt om disse vik­tige spørs­må­lene må i alle fall den noen­lunde opp­gå­ende delen av norsk presse samt våre poli­ti­kere klare å skille skitt og kanel. Man må innse at musikk­pi­ra­ter og annen “deling” av and­res verk ikke er noe som bør for­sva­res. Deri­mot må man for­svare ret­ten til å skape og ytrings­fri­he­ten, både over­for Dis­ney, Nike og Trafigura.

Aften­pos­ten skri­ver i dag at musikk­pi­ra­ter bru­ker mest pen­ger på lov­lig musikk. Det er mulig, og det sier vel egent­lig ikke annet enn at de som er mest inter­es­sert i musikk anskaf­fer mest musikk gjen­nom flere kanaler.

Den under­teks­ten man gjerne ser i slike under­sø­kel­ser og i medie­nes omtale av dem, er at musikk­pi­ra­teri ikke er så ille når folk tross alt også kjø­per musikk. Men det at man kjø­per en del musikk gir ingen “license to steal”. Vi ville ikke i noen annen sam­men­heng si at siden det er de beste kun­dene som stje­ler mest må vi bare aksep­tere tyveriene.

Men plate­bran­sjen, i nevnte artik­kel repre­sen­tert ved IFPI-direktør Marte Thorsby, frem­står som selve hak­ket i plata.

“- Ver­dens­bil­det er uan­sett at sal­get av musikk viser en dra­ma­tisk ned­gang, og jeg ser ikke annen måte å begrunne dette på enn at ned­gan­gen i all hoved­sak skyl­des ulov­lig fil­de­ling, sier Thorsby.”

Det er ingen grunn til å tvile på at sal­get går ned. Men for­kla­rin­gen synes for enkel.  Inn­til noen even­tu­elt kan doku­men­tere at jeg tar feil, våger jeg den påstand at ned­gan­gen i plate­salg i stor grad skyl­des at det ikke pro­du­se­res nok inter­es­sant musikk.

I CDens gull­al­der, 1990-tallet og kan­skje begyn­nel­sen på 2000-tallet, kunne plate­sel­ska­pene tjene meget godt på å resir­ku­lere sin gamle kata­log. Folk som jeg kjøpte på CD mye av det vi alle­rede hadde på LP. I til­legg kjøpte mange av oss det som vi gjerne skulle hatt på LP, om økono­mien hadde vært bedre i unge år. I til­legg har det vært gitt ut hauge­vis av “Best of …” sam­lin­ger. I alle fall har jeg kjøpt en del slike sam­lin­ger av artis­ter som jeg er sånn passe inter­es­sert, slik at jeg gjerne vil ha de mest kjente låtene, men ikke alt de har gitt ut. I andre til­fel­ler kjø­per vi slike sam­lin­ger fordi de inn­e­hol­der enkelte inn­spil­lin­ger som tid­li­gere ikke har vært gitt ut, og sam­lin­gen er ikke kom­plett uten.

Denne kata­lo­gen er etter­hvert mel­ket til siste dråpe. Rik­tig­nok lar vi oss lokke til å kjøpe Beatles enda en gang når den gis ut i en rema­st­ret ver­sjon, selv om vi har alt fra før både på LP og CD. Men det er ikke mange som er like vik­tigte som The Beatles, så jeg har vans­ke­lig for å se hvilke andre artis­ter som skulle kunne gjøre noe lignende.

Når musikk­sal­get syn­ker mener jeg det repre­sen­te­rer en nor­ma­li­se­ring, etter et unor­malt høyt salg som følge av CD-formatets suksess.

For musikk­bran­sjen må det også være et pro­blem at mye av den gamle musik­ken står seg for­bau­sende godt, mye bedre enn hva noen kunne fore­stille seg da den ble gitt ut. Øystein “Big Bang” Greni ble tid­li­gere i år, i P2-programmet “Mozart og Madonna” bedt om å lage en “5 på topp” liste over låter med gitar. På en sik­ker første­plass kom en inn­spil­ling med Jimi Hend­rix. Det er snart 40 år siden Jimi Hend­rix døde, men musik­ken står seg godt. Da en av min dat­ters ven­ner kom hjem fra Roskilde-festivalen for noen år siden spurte jeg om hva som hadde vært mest inter­es­sant, svarte han til min over­ras­kelse Black Sab­bath. En av mine ven­ner kunne en gang for­telle at han sønn kom begeist­ret hjem og snak­ket om en fan­tas­tisk gruppe han hadde opp­da­get: The Doors. Min venn kunne ta sin sønn bort til sin plate­sam­ling og for­telle at her står alle pla­tene deres. Og jeg møter f.eks. Beatles-fan blant mine stu­den­ter. Lis­ten kunne vært mye len­ger.  Mange unge kan fullt lov­lig kopiere mye av den musik­ken de er inter­es­sert i fra sine for­eld­res plate­sam­ling, de slip­per å kjøpe den.

Det lages sel­føl­ge­lig inter­es­sant musikk i dag også. Jeg skal ikke som en godt mid­del­ald­rende mann sette meg ned og si at dagens musikk er uin­ter­es­sant. Men det lages ikke nok til at den kan opp­rett­holde det vel­dig store sal­get man hadde tidligere.

Jeg har spurt Marte Thorsby om IFPI har tall som kan gi et mer nyan­sert bilde av plate­sal­get, f.eks. for­hol­det mel­lom sal­get av ny musikk i for­hold til sal­get av nyut­gi­vel­ser av gamle inn­spil­lin­ger. I følge Marte Thorsby har man ikke slike tall. Jeg vil si at dette er så opp­sikts­vek­kende at jeg ikke helt kan tro på det. En krise­ram­met bran­sjen må ha data som sier noe om hva som sel­ger og hva som ikke gjør det, man kan ikke bare ha total­tall. Men det kan hende at slike tall bare fin­nes hos plate­sel­ska­pene, ikke hos IFPI. Det er nok kon­kur­ranse­sen­si­tiv infor­ma­sjon som de ikke gir fra seg. Men plate­bran­sjen må legge fram mer nyan­serte data og mer tro­ver­dige for­kla­rin­ger hvis bran­sjen skal frem­stå som tro­ver­dig, og det gjør de ikke.

Men tall som sier noe om hvor mye pen­ger en slags gjen­nom­snitts­kunde bru­ker på musikk sier like lite, og er der­med like uinteressante.

Deling og delings­kul­tur har blitt et mote­ord. Kan­skje er ordet, i den betyd­ning det bru­kes i nett­sam­fun­net, avle­det fra ukul­tu­ren som går ut på å stjele and­res verk og la alle som vil kopiere. Men feno­me­net er langt eldre, og det har en lang og stolt tra­di­sjon i akademia.

I aka­de­mia deler man. Vi pub­li­se­rer våre arbei­der med det mål at resul­ta­tene skal være til­gjen­ge­lig for flest mulig (av de som er i stand til å nyt­tig­gjøre seg disse). Det kan selv­sagt også ligge ønske om per­son­lig pre­sti­sje og pleie av sitt ego bak dette, men jeg ser ikke noe galt i dette. Vi deler våre kunn­ska­per gjen­nom under­vis­ning som i stor grad er åpen for alle inter­es­serte. Og vi bru­ker mye tid på for­mid­ling av forsk­nings­re­sul­ta­ter og kunn­skap til den inter­es­serte allmennhet.

Kva­li­tets­sik­ret pub­li­se­ring kos­ter, og kost­na­dene er langt mer en utgif­ter til tre­virke og trykk­sverte. Noen må betale dette. Til nå har dette vært de som vil ha de pub­li­serte arbei­der. Kan­skje vil en del kost­na­der for­sky­ves gien­nom Open Access pub­li­se­ring, men de for­svin­ner ikke. Det er nok også rik­tig at noen har tjent gode pen­ger på denne pub­li­se­rin­gen, men det er de store for­la­gene, ikke de som skri­ver. Like­vel: Det er gra­tis til­gjen­ge­lig for alle inter­es­serte i bibliotekene.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Norsk skue­spil­ler­for­bund sier i en presse­mel­ding 2.11.09 at Mauseth-saken ankes til Høy­este­rett. Jeg har tid­li­gere gitt uttrykk for at at resul­ta­tet i lag­manns­ret­ten var rik­tig, hvor NRK ble fri­kjent. Det vil etter min mening være uhold­bart om man skal inn­føre en form for sekund­jus hvor det blir kri­tisk når man klip­per en scene eller noe annet som siteres.

At Skue­spil­ler­for­bun­det har beslut­tet å anke saken betyr ikke at den fak­tisk blir behand­let i Høy­este­rett. Kjære­måls­ut­val­get må slippe saken inn til Høy­este­rett. Men det er en prin­si­pi­ell sak, så det kan være inter­es­sant å få en avgjø­relse i Høyesterett.

Jeg arbei­der for tiden med en podcast serie om opp­havs­rett. Til en av “epi­so­dene” ønsket jeg å bruke et lite klipp fra pro­gram­met “Mozart og Madonna”, sendt i juni i år. Pro­gram­met blir podcas­tet, men av en eller annen grunn var det et hull akku­rat i den aktu­elle perio­den. Om fei­len er hos NRK eller meg skal være usagt, men jeg hadde det i alle fall ikke.

Jeg sendte der­for en fore­spør­sel til redak­sjo­nen om det var mulig å få tak i et opp­tak av det aktu­elle inn­sla­get (hvor kom­po­nis­ten Olav Anton Thomme­sen snak­ker om musikk og tek­no­logi), sam­ti­dig som jeg for­klarte hva jeg ville bruke det til. Et par timer etter fikk jeg opp­ta­ket som ved­legg til en e-post, med et ønske om lykke til med mitt prosjekt.

Det var utmer­ket ser­vice. Jeg tol­ker det også som et sam­tykke til at jeg kan bruke (deler av) opp­ta­ket slik jeg skis­serte i min forespørsel.

Stock­holm tings­rett har ilagt to av piratre­derne, Fred­rik Neij og Gott­frid Svartholm-Varg, bøter på 500.000 SEK hver, om vi skal tro Dag­bla­det (det skal man ikke nød­ven­dig­vis gjøre i slike saker, de omta­ler senere i samme artik­ke­len den erstat­ning de ble dømt til å betale i hoved­sa­ken for “bot”, og altså ikke erstatning).

Ingen vet hvor bak­men­nene er, men det går ryk­ter, fort­satt i følge Dag­bla­det. At for­bry­tere går i dek­ning er ikke noe nytt. Mafia­bos­sen Sal­va­tore Russo hadde vært på røm­men siden 1995 da han nylig ble arres­tert i Ita­lia. I lik­het med nett­pi­ra­tene har mafiaen også sine støtte­spil­lere som gjør at de kan holde på med sin virk­som­het. De synes nok også at sine for­bry­tere er noen slags opp­rø­rere mot sam­fun­net og “de andre”.

Pirate Bay er eid av en stif­telse basert på Sey­chel­lene hev­des det, og at de svenske bos­sene ikke len­ger har noe med det å gjøre. Det blir omtrent like tro­ver­dig som da norske skips­re­dere hev­det at de ikke hadde noe med stif­tel­ser og ano­nyme post­boks­sel­ska­per i skatte­pa­ra­di­ser som for­val­tet deres formue.

Ved å lage en stif­telse har de svenske piratre­derne stilt seg ved siden av skatte­svi­kere, penge­vas­kere, mafia­bos­ser som stik­ker unna pen­ger, kor­rupte stats­le­dere som ran­ser fol­ket og gjem­mer unna pen­gene, osv. Ved å velge Sey­chel­lene har de også kom­met nær­mere de mer tra­di­sjo­nelle pira­ter som ope­re­rer i Det indiske hav. De har høyst fri­vil­lig hav­net i dår­lig sel­skap. Det er nok også der de hører hjemme, de er jo dår­lig sel­skap selv.

At pirat­ma­fiaen får støtte fra fjor­ti­ser og fjor­tis+ som synes at de har vokst fra Kap­tein Sabel­tann er ikke så vans­ke­lig å for­stå. At par­tiet Rødt, som etter­føl­gere av de hjerne­vas­kede Pot Pot-klakkørene gir ufor­be­hol­den støtte til pira­tene, er vel ikke annet enn det vi må regne med. Men det hadde vært greit om andre poli­ti­kere som har flør­tet med pira­tene, som SVs Bård Vegar Sol­hjell og Unge Venstre kunne ha mar­kert en klar avstands­ta­gen fra det pira­tene dri­ver med. Men kan­skje er de redde for å tape pirat­stem­mer om de skulle si noe slikt. Det er også på høy tid at ansvar­lige myn­dig­he­ter sier klart og tyde­lig at dette er uakseptabelt.

Spørs­må­let om å gjøre fore­les­nin­ger og annen under­vis­ning til­gjen­ge­lig som podcast duk­ker sta­dig opp, sist på kon­fe­ran­sen “Med rett til å dele” i Tromsø. Stu­dent­par­la­men­tets repre­sen­tant sa at dette var høyet prio­ri­tert hos dem.

Under­vis­ning som podcast er et flott sup­ple­ment til mer tra­di­sjo­nelle medier. Stu­den­tene vil ha det, noe jeg for­står godt. Men ingen kan få alt de ønsker seg, hel­ler ikke stu­den­tene. Jeg er til­hen­ger av å gjøre under­visng til­gjen­ge­lig også på den måten, men jeg er mot­san­der av å pålegge lærerne å gjøre det, noe jeg nylig også har gitt uttrykk for i et inter­vju med IT-avisa ved UiO.

Det er flere grun­ner til at man ikke bør pålegge lærere å podcaste fore­les­nin­ger m.m.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->