Norge – et land i kø

Det var min fransklærer som inspirerte meg til å skrive denne kommentaren. Hun er en myndig og streng, godt voksen fransk dame som har bodd i Norge en del år. Hun hadde hatt et møte med norsk helsevesen. Hun trengte en undersøkelse. Jeg vet ikke for hva, men hun mente det var noe som hastet. Hun kunne få time om en måned. Det rystet hennes franske sjel. En måneds ventetid for legetime er utenkelig i Frankrike. Like utenkelig er det med sykehuskøer og korridorpasienter.

Nå fikk min fransklærer time. Hun fikk det hos den samme legen. Hvis det kunne gjøres privat, da kunne hun få time med en gang. Men da kostet det 1.900 kroner. Hun kunne ikke forstå at nordmenn fant seg i dette, i et rikt land som liker å hevde at det er verdens beste land å bo i.

Den ubehagelige sannhet er kanskje at det er dette vi er oppdratt til. “Management by queues” er et prinsipp med lange tradisjoner i Norge. Det dobbeltsporede systemet med en kø for “folk flest” og muligheter for å betale seg ut av køen for de som har råd har også en lang tradisjon. Den som vil nyte godt av et offentlig gode må stille seg i kø, de som kan betale selv kan finne andre løsninger.

Vi som har levd noen år og har blitt eldre enn vi liker å innrømme husker den særnorske polkøen. Ville vi ha en flaske vin til helgen måtte vi stå i kø som kunne strekke seg fra butikken og ut på gaten.

Vi har hatt boligkø. Adelskap i form av arvet OBOS-ansiennitet ble ansett for mer demokratisk enn penger. De som var født inn i en OBOS-familie kunne få bolig. De andre måtte ut på et trangt og dyrt marked. Dette ble kalt sosial boligbygging. Når køen blir for lang og trang lekker systemet, slik man så i boligmarkedet på 1970 og 1980-tallet. Politikernes svar var å stramme til der man kunne stramme til — i den regulerte køen — slik at flere og flere ønsket seg ut. På 1980-tallet slapp man i praksis prisene fri i borettslag. Det umiddelbare resultatet var et fall i boligprisene fordi langt flere boliger ble tilgjengelige også for de uten adelskap. Men det arvede OBOS-medlemskapet tapte mye av sin verdi.

Vi har stått i telefonkø. Det kunne ta flere år før man fikk noe så selvsagt som en telefon. Folk valgte mobiltelefon ikke fordi de trengte datidens ganske store, tunge og ikke minst dyre telefoner, men fordi man ikke behøvde å stå i kø for å få dem.

Barnehagekø er et velkjent fenomen for småbarnsforeldre.

Et grunntrekk ved “management by queues” er at man alltid sørger for at kapasiteten er for liten i forhold til behovet. Det kan virke som om man er veldig redd for å ha ledig kapasitet, antagelig fordi det ikke er “lønnsomt”, og at man heller velger å la folk vente i kø. Så ansetter vi heller byråkrater som skal administrere køen fremfor å bruke ressurser på å levere den etterspurte tjenesten. I tillegg betaler vi folk sykepenger mens de står i kø for behandling.

Standardargumentet om den spredte bosettingen som forklaring på manglende behovsdekning  i Norge holder neppe. Om vi igjen sammenligner med Frankrike, så har Frankrike 36.000 kommuner. Mer enn 20.000 av disse har færre enn 500 innbyggere. I Norge har vi store ubebodde områder. På kontinentet er det mange lansbyer i fjellområder, bundet sammen av lange og kronglete veier.

Problemet synes heller å være en selvkastrert regjering som helt frivillig har gitt fra seg styringsmulighetene, samtidig som de så gjerne vil demonstrere sin potens ved å love satsinger på all verdens gode saker — med et håp om at de som har styringsmuligheter skal gjøre det regjeringen synes de burde gjøre.

Kø(u)kulturen er også utslag av et ønske om at alle skal gå i takt og oppføre seg slik politikerne har bestemt. Denne uniformerinstanken er det jeg liker aller minst ved det norske sosialdemokratiet. Noen ganger kan man ha politikere mistenkt for å ønske køer nettopp fordi dette gir dem styringsmuligheter som faller bort om folk kan velge selv. Man er redde for fritt skolevalg, for fritt valg av helsetjenester, osv. Det er et problem for politikerne når folk ikke velger slik de ønsker, f.eks. når man velger tradisjonelle yrker eller en del kvinner synes at barna er viktigere enn karriere.

Min mening er at politikernes oppgave på mange områder er å sørge for at folk har reelle valgmuligheter, ikke å treffe valg på vegne av folk. Da må man akseptere at folk treffer andre valg en det man ville gjort selv. Det er en særdeles nedlatende og arrogant holdning når man forklarer folks valg med at de av en eller annen grunn ikke forstår sitt eget beste og at politikerne derfor må treffe valgene for dem. Vi skal ikke alle tvinges inn i den samme køen.

Jeg legger her til at vi også bør ha reelle valg når det gjelder hvem som skal representere oss. Det er ikke demokrati når det lille mindretall som er medlemmer i ulike politiske partier skal gi oss noen få valgmuligheter uten i praksis å kunne prioritere andre personer. Jeg vil heller ha en politiker som har ryggradd, som tenker selv og ikke nødvendigvis bøyer seg for pisken, enn en lojal kanin som stemmer slik han eller hun blir bedt om.

Print Friendly
  • Morten Elster

    “Fritt skuleval”, altså karakterbasert inntak, har da ingenting med kø å gjera? Alle har krav på vidaregåande opplæring i Noreg. Om det er fleire søkjarar til ein skule enn den skulen har kapasitet til, er spørsmålet om bustad eller karakterar som skal få prioritet i den køen. Det vert korkje meir eller mindre kø av å velja karakterar framfor bustad, det er berre ein annan måte å administrera køen på.

    Elles er vel dette i stor grad eit resultat av eit evig press på å kutta i “unaudsynleg byråkrati”. Frå “min” etat, Politiet, kan eg sjå føre meg konsekvensane av politikariveren i å kutta i sivile for å gje meir pengar til patruljar. Meir synleg Politi har sin effekt, men om folk må venta ein månad på å få nytt pass eller to på å få ein politiattest, er det òg med på å undergrava tilliten til etaten og staten generelt.

  • Når man ikke fritt kan velge skole, da betyr det at politkerne bestemmer hvilken kø man skal få lov til å stille seg i.

    Hvor ressursene blir av kan man nok ofte lure på. Norge er på delt andreplass i verden (sammen med Sveits) når det gjelder ressurser til helsesektoren. Vi burde hatt verdens beste helsevesen og det burde ikke vært køer om ressursene hadde vært brukt på en god måte. Land som bruker mindre penger får bedre resultater.

  • Det er umulig med fritt skolevalg. Man organiserer køen etter karakterer, bosted, betalingsvillighet eller andre kriterier. Men man kan ikke la alle velge den samme skolen. Altså det samme som med fritt boligvalg. Før organiserte man køen etter OBOS-nummer, mens nå er det betalingsvillighet som bestemmer. Man kan jo si at det er fritt sålenge det er betalingsvilligheten som avgjør (fritt marked), men er jo greit å være frempå med det.

    I Frankrike har de også en fantastisk takeaway-løsning for leger. Om man er syk kan man ringe til takeaway-legen, så er hun på døren vanligvis innen en halvtime. Så slipper man å slepe seg ned til legevakten. Spesielt gunstig når man har små barn som det er ugreit nok å holde styr på når man er frisk.

  • Et av køgrunnlaget til helsevesenet er at hvor mer effektive de er, hvor fler ønsker å benytte seg av tilbudet. For merkelig nok blir nordmenn sykere og sykere hvor bedre tilbud vi har: Nordmenn kan aldri bli fornøyde.

    Man kan ikke bare effektivisere behandlingstiden og ressursene, men også se på hvem som bør få hjelp. Eksempelvis finnes det mange som unødvendig får MR-undersøkelser, fordi det er “kjekt” og de ønsker det “beste”.

    Legevakten i Oslo gjorde grep for å kunne behandle folk raskere og bedre, men det som skjedde var at det kom bare flere i døren.

    Det er teknisk og praktisk sett ikke mulig å fjerne køer hvis man ikke ønsker å betale lønn til folk som ikke gjør noe. Man kan sikkert ta kostnaden, men i helsevesenets eksempel er det ikke mulig, for det finnes ikke nok personer med riktig utdanning og kvalifikasjoner.

    Franske kommuner kan ikke sammenlignes med norske uten videre. Norske kommuner drives ut fra å være en administrasjonsenhet og delvis autonom enhet på mange områder, mens de franske kommunene er mer sentralt styrt.

  • Man kan godt si at et begrenset gode aldri kan bli fritt i den forstand at alle kan få det de vil ha. Markedet er langt fra ideelt, enten det er basert på penger eller karakterer. Men det er likevel mye bedre enn politisk overstyring gjennom køer.

  • Det underlige er at man får det til andre steder. Jeg har ikke løsningen. Men jeg er ganske overbevist om at løsningen ikke er mer ressurser for å gjøre mer av det samme. Jeg tror at en del av forklaringen er byråkratisk overstyring under dekke av “kvalitetssikring”, “demokrati” osv. Videre profesjonskamper. Mitt inntrykk er at noe av det som gjør private klinikker attraktive for leger er at da kan man konsentrere seg om å behandle pasieter i stedet for å fylle ut skjemaer og sitte i møter. Jeg husker meget godt en kirurg som sa det slik i et radiointervju for noen år siden: “Jeg kan selvfølgelig skrive journalene selv i stedet for å diktere. Det betyr at jeg må redusere fra 8 til 6 operasjoner hver dag. Men hvis de mener at jeg skal bruke min tid på skrive journaler fremfor å operere pasienter, da kan jeg selvfølgelig gjøre det.”

    Det kan også godt hende at det er en mangel på prioritering. Hvis alt skal behandles finnes det ingen grenser for hvor mye man kan bruke på helsetjenester. Det har vært gjort noen forsøk på å gjøre prioriteringer, men det har alltid strandet på grunn av politisk feighet. Det er selvfølgelig trist for folk som gjerne vil ha barn, men som ikke er i stand til å få det. Men jeg synes likevel ikke at kunstig befrukning er noe som skal dekkes av offentlige helsebudsjetter. Det er sikkert mange som plages av et utseende de ikke er fornøyd med også, uten at man av den grunn lar det offentlige betale for kosmetiske operasjoner.

  • Einar Stavleik

    Mest humoristisk ment: en utlending mener at de har et lignende problem i Sverige (overdreven bruk av køer/kølapper):

    http://www.thelocal.se/23570/20091130/

  • Det er umulig med fritt skolevalg. Man organiserer køen etter karakterer, bosted, betalingsvillighet eller andre kriterier. Men man kan ikke la alle velge den samme skolen. Altså det samme som med fritt boligvalg. Før organiserte man køen etter OBOS-nummer, mens nå er det betalingsvillighet som bestemmer. Man kan jo si at det er fritt sålenge det er betalingsvilligheten som avgjør (fritt marked), men er jo greit å være frempå med det.

    I Frankrike har de også en fantastisk takeaway-løsning for leger. Om man er syk kan man ringe til takeaway-legen, så er hun på døren vanligvis innen en halvtime. Så slipper man å slepe seg ned til legevakten. Spesielt gunstig når man har små barn som det er ugreit nok å holde styr på når man er frisk.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Nødvendige, rimelige og rettferdige køer med sosiale priser? @brumlebass()