Norge – et land i kø

Det var min fransklærer som inspirerte meg til å skrive denne kommentaren. Hun er en myndig og streng, godt voksen fransk dame som har bodd i Norge en del år. Hun hadde hatt et møte med norsk helsevesen. Hun trengte en undersøkelse. Jeg vet ikke for hva, men hun mente det var noe som hastet. Hun kunne få time om en måned. Det rystet hennes franske sjel. En måneds ventetid for legetime er utenkelig i Frankrike. Like utenkelig er det med sykehuskøer og korridorpasienter.

Nå fikk min fransklærer time. Hun fikk det hos den samme legen. Hvis det kunne gjøres privat, da kunne hun få time med en gang. Men da kostet det 1.900 kroner. Hun kunne ikke forstå at nordmenn fant seg i dette, i et rikt land som liker å hevde at det er verdens beste land å bo i.

Den ubehagelige sannhet er kanskje at det er dette vi er oppdratt til. “Management by queues” er et prinsipp med lange tradisjoner i Norge. Det dobbeltsporede systemet med en kø for “folk flest” og muligheter for å betale seg ut av køen for de som har råd har også en lang tradisjon. Den som vil nyte godt av et offentlig gode må stille seg i kø, de som kan betale selv kan finne andre løsninger.

Vi som har levd noen år og har blitt eldre enn vi liker å innrømme husker den særnorske polkøen. Ville vi ha en flaske vin til helgen måtte vi stå i kø som kunne strekke seg fra butikken og ut på gaten.

Vi har hatt boligkø. Adelskap i form av arvet OBOS-ansiennitet ble ansett for mer demokratisk enn penger. De som var født inn i en OBOS-familie kunne få bolig. De andre måtte ut på et trangt og dyrt marked. Dette ble kalt sosial boligbygging. Når køen blir for lang og trang lekker systemet, slik man så i boligmarkedet på 1970 og 1980-tallet. Politikernes svar var å stramme til der man kunne stramme til — i den regulerte køen — slik at flere og flere ønsket seg ut. På 1980-tallet slapp man i praksis prisene fri i borettslag. Det umiddelbare resultatet var et fall i boligprisene fordi langt flere boliger ble tilgjengelige også for de uten adelskap. Men det arvede OBOS-medlemskapet tapte mye av sin verdi.

Vi har stått i telefonkø. Det kunne ta flere år før man fikk noe så selvsagt som en telefon. Folk valgte mobiltelefon ikke fordi de trengte datidens ganske store, tunge og ikke minst dyre telefoner, men fordi man ikke behøvde å stå i kø for å få dem.

Barnehagekø er et velkjent fenomen for småbarnsforeldre.

Et grunntrekk ved “management by queues” er at man alltid sørger for at kapasiteten er for liten i forhold til behovet. Det kan virke som om man er veldig redd for å ha ledig kapasitet, antagelig fordi det ikke er “lønnsomt”, og at man heller velger å la folk vente i kø. Så ansetter vi heller byråkrater som skal administrere køen fremfor å bruke ressurser på å levere den etterspurte tjenesten. I tillegg betaler vi folk sykepenger mens de står i kø for behandling.

Standardargumentet om den spredte bosettingen som forklaring på manglende behovsdekning  i Norge holder neppe. Om vi igjen sammenligner med Frankrike, så har Frankrike 36.000 kommuner. Mer enn 20.000 av disse har færre enn 500 innbyggere. I Norge har vi store ubebodde områder. På kontinentet er det mange lansbyer i fjellområder, bundet sammen av lange og kronglete veier.

Problemet synes heller å være en selvkastrert regjering som helt frivillig har gitt fra seg styringsmulighetene, samtidig som de så gjerne vil demonstrere sin potens ved å love satsinger på all verdens gode saker — med et håp om at de som har styringsmuligheter skal gjøre det regjeringen synes de burde gjøre.

Kø(u)kulturen er også utslag av et ønske om at alle skal gå i takt og oppføre seg slik politikerne har bestemt. Denne uniformerinstanken er det jeg liker aller minst ved det norske sosialdemokratiet. Noen ganger kan man ha politikere mistenkt for å ønske køer nettopp fordi dette gir dem styringsmuligheter som faller bort om folk kan velge selv. Man er redde for fritt skolevalg, for fritt valg av helsetjenester, osv. Det er et problem for politikerne når folk ikke velger slik de ønsker, f.eks. når man velger tradisjonelle yrker eller en del kvinner synes at barna er viktigere enn karriere.

Min mening er at politikernes oppgave på mange områder er å sørge for at folk har reelle valgmuligheter, ikke å treffe valg på vegne av folk. Da må man akseptere at folk treffer andre valg en det man ville gjort selv. Det er en særdeles nedlatende og arrogant holdning når man forklarer folks valg med at de av en eller annen grunn ikke forstår sitt eget beste og at politikerne derfor må treffe valgene for dem. Vi skal ikke alle tvinges inn i den samme køen.

Jeg legger her til at vi også bør ha reelle valg når det gjelder hvem som skal representere oss. Det er ikke demokrati når det lille mindretall som er medlemmer i ulike politiske partier skal gi oss noen få valgmuligheter uten i praksis å kunne prioritere andre personer. Jeg vil heller ha en politiker som har ryggradd, som tenker selv og ikke nødvendigvis bøyer seg for pisken, enn en lojal kanin som stemmer slik han eller hun blir bedt om.