Hvor mye sikkerhet skal vi måtte finne oss i?

I dag skal Obama hente sin ennå ikke helt fortjente fredspris. For virkelig å understreke fredsbudskapet har man sperret av halve byen og satt ut bevæpnede vakter. Jeg forstår at sikkerhetstiltak er nødvendig. Men hvor mye skal vi som bor og arbeider her måtte finne oss i?

Jeg synes at vi for lengst har passert grensen for hva befolkningen skal måtte tåle. E6 blir sperret hvis Obama kjører bil fra Gardermoen til Oslo. Ikke bare sperrer man veien, man sperrer også gangbroer m.m. Da Clinton ble en av mine venner holdt tilbake i lang tid på vei til jobb. Han skulle gjennom en gangtunell under E6, men det fikk han ikke lov til. Vi som arbeider i sentrum får stadig nye meldinger om hva vi ikke kan gjøre. Noen steder har man fått klar beskjed om at ansatte får holde seg hjemme den dagen Obama er her. Noen har så ubehagelige minner om truende sikkerhetsvakter fra Clintons besøk at de denne gangen velger å holde seg hjemme. Selv passerer jeg Nobel-instituttet, USAs ambassade og Slottet på vei til jobb, så jeg velger å arbeide hjemme denne dagen.

USA har klokketro på at våpen og panser gir sikkerhet. Jo fler våpen, desto bedre sikkerhet. Jeg deler ikke denne troen på våpnenes velsignelse. Det kan være grunn til å minne om at en av de svært få terrorlignende episoder vi har hatt i Oslo var da en bevæpnet sikkerhetsvakt ved den USAnske ambassaden holdt personalet som gisler. Indira Gandhi og Anwar Sadat ble begge drept av egne sikkerhetsvakter.

Skal man skade Obama i den bilen han kommer med må man vel ha anti-tanks våpen. Jeg er ingen våpenekspert. Men jeg antar at vi da snakker om noe annet enn diskrete håndvåpen som kan skjules blant tilskuere. En salve med maskinpistol vil vel bare forsårsake riper i lakken. Det virker meningsløst å hindre fotgjengere i å krysse en vei hvor en pansret bil skal passere om en halv time.

Noen måneder etter at Bill Clinton var i Oslo som president var jeg i Venezia. Da vi skulle gå over Akademia-broen så vi et nokså spektakulært følge av gondoler komme nedover Canal Grande. Vi visste ikke hva det var. Det kunne være en regatta, en begravelse, et bryllup eller en annen prosesjon. Men vi var nysgjerrige og ble stående på broen for å se hva det var. I den ene av gondolene satt daværende statsjef i Kina, Jiang Zemin og vinket. Ingen hadde undersøkt hva vi eventuelt måtte ha med, ingen hadde hindret oss i å krysse broen eller sagt at vi ikke fikk lov til å bli stående. Han seilte rett under oss og vi kunne ha sluppet hva som helst ned i gondolen.

Når det gjaldt sikkerhetsopplegg (eller mangel på sådann) var det en skrikende kontrast til hva vi hadde sett noen måneder tidligere da Bill Clinton var i Oslo, og som vi ser nå når Barack Obama kommer. Noe midt i mellom burde være et akseptabelt sikkerhetsnivå for begge parter.

Det kan ikke være slik at resten av byen må stoppe og alt annet må vike fordi en person kommer til landet, selv om denne personen er USAs president.

Print Friendly