Av Olav Torvund - Skrevet: Monday, December 21, 2009 - Sist endret: August 16, 2010 - Save & Share - 4 Comments

Arne Brimi mener norsk mat­kul­tur er i ferd med å for­falle, og at smaks­ev­nen til folk flest er bedøvd av fer­dig­mat. Dette kan vi lese på NRKs nett­si­der under sek­sjo­nen kul­tur. Arne Brimi er like­vel opti­mist, mens for­bruks­fors­ker Runar Døving er ganske så pessimistisk.

Jeg er fris­tet til å si at mat­kul­tu­ren ikke er i ferd med å for­falle, men at den har for­falt. Men sam­ti­dig deler jeg noe av Arne Bri­mis opti­misme.  Men jeg er enig med Runar Døving når det gjel­der dår­lig matjournalistikk.

Dess­verre er NRKs for­bru­ker­pro­gram FBI blant de som bidrar til for­fla­ting av mat­kul­tu­ren. Deres bidrag til “mat­kul­tur” før jul var et opp­slag om at man får den bil­ligste jule­ma­ten på Rema 1000. Her er det ikke et ord om kva­li­tet. At en grunn til at den kan være bil­lig er at Remas ribbe er sprøy­tet full av vann, må man gå til andre enn FBI for å finne ut.

Da FBI for en tid til­bake rekla­merte med at de skulle teste sam­men­heng mel­lom pris og kva­li­tet så jeg med en viss for­vent­ning fram til å se hva de hadde fun­net på. Det var en gedi­gen skuf­felse. Man tok utgangs­punkt i de masse­pro­du­serte stan­dard­pro­duk­tene, og tes­tet kje­de­nes bil­lig­pro­duk­ter opp mot disse. Temaet ble altså om det mid­del­må­dige kunne gjø­res enda bil­li­gere. Det var en smaks­test, og “eks­pert­pa­ne­let” var ele­ver ved kokke­lin­jen på en videre­gå­ende skole. Selv om de går på kokke­linje så er ikke skole­ele­ver eksperter.

Blind­test på smak gjort av ama­tø­rer blir ren syn­sing. At 58% mente at et pro­dukt smakte bedre enn et annet er totalt uin­ter­es­sant. Det sier gjerne vel så mye om test­pa­ne­let som om pro­duk­tet. Er man vokst opp på Pizza Gran­diosa, da blir dette refe­ran­sen som andre pro­duk­ter måles mot. Jo mer likt Gran­diosa, desto høy­ere vil sco­ren bli hvis dette er utgangspunktet.

Men det er lys­punk­ter. Tes­ter som denne tes­ten av pinne­kjøtt, viser at man som regel får det man beta­ler for. Man bør ikke bli vel­dig over­ras­ket over at kva­li­tet kos­ter, også når det det gjel­der mat. Der­for er det så trist med den smak­løse “mat­jour­na­lis­tik­ken” hvor man ensi­dig foku­se­rer på hvor­dan man kan få det smak­løse til lavest mulig pris. Jeg hus­ker også at Aften­pos­ten for noe år til­bake tes­tet kal­kun (tes­ten fin­nes ikke på nett). Stan­ges kal­kun var den klart dyreste i tes­ten. Spørs­må­let var om den var verdt pris­for­skjel­len. Kon­klu­sjon: “Abso­lutt!” Test av mat basert på kva­li­tet og utført av fag­folk vil jeg gjerne se mer av.

Runar Døving mener at man bør slutte å omtale vin de neste 10 årene og hel­ler kon­sen­trere seg om smak på mat. Dette er å gå for langt (og jeg vil nødig miste vin­om­ta­lene). Men det kunne ha vært inter­es­sant med en test av f.eks. noe i utgangs­punk­tet så traust som pote­ter. Eller gul­røt­ter eller andre pro­duk­ter. Det er ikke sær­lig inter­esse­ant hvil­ken kjede som har de bil­ligste gul­røt­tene. Gjør hel­ler en vur­de­ring av kvalitet.

Butik­kene vit­ner også om at det også skjer inter­es­sante ting, selv om sterk kje­de­makt gir kje­de­lig vare­ut­valg. (Hva tror du ordet kjed­lig kom­mer fra?) Også triste kjede­bu­tik­ker som ikke en gang kan sies å være i A4 for­mat (hel­ler A5) har grøn­sak­dis­ker, om enn av varie­rende kva­li­tet. Utval­get av toma­ter illust­re­rer denne utvik­lin­gen. Det er ikke så lenge siden en tomat var en tomat. Så begynte det å dukke opp noen for­vokste “biff­to­ma­ter”. Siden har det kom­met mange sor­ter. Vi kan få toma­ter med god smak, eller vi kan få dem bil­lige. Vi har fått et valg.

Sam­ling om det mid­del­må­dige har stått sen­tralt i det sosial­de­mo­kra­tiske etter­krigs­pro­sjek­tet Norge. Det skulle være stan­dar­di­sert, rasjo­nelt og bil­lig. Det var en bevisst poli­tikk. Land­bruks­sam­vir­kets opp­gave var lenge å sikre bøn­dene lik pris for sine pro­duk­ter, uav­hen­gig hvor de drev og hva slags kva­li­tet de leverte. Ethvert lokalt sær­preg for­svant. Avvik ble ikke tålt.

Hel­dig­vis duk­ket det opp pro­du­sen­ter som utford­ret det bestå­ende. Det har blitt alter­na­tive dis­tri­bu­sjons­ka­na­ler utenom de mono­po­lis­tiske sam­virke­be­drif­tene slik at det er mulig å få pro­duk­tene ut til res­tau­ran­ter og for­hand­lere. Jeg hol­der meg der­for ganske kon­se­kvent til pro­du­sen­ter som Stange, Holte, Grø­stad, Holli Mølle, osv.

Hel­dig­vis har det også begynt å skje noe hos de gamle mono­po­lis­ter. Jeg liker fort­satt ikke Tines mange rol­ler når det gjel­der melke­om­set­ning. Men de har begynt å bidra til å få inter­es­sante pro­duk­ter ut i butik­kene, i til­legg til at kva­li­tets­ten­king begyn­ner å komme til­bake i deres egne pro­duk­ter. Tine er majo­ri­tets­ak­sjo­nær i Salma, som pro­du­se­rer det Eyvind Hell­strøm uten for­be­hold sier er ver­dens beste laks (og som jeg også har hørt mange andre topp­kok­ker skryte uhem­met av). Oste­com­pag­niet er et annet Tine-selskap som dis­tri­bu­erer ost fra små pro­du­sen­ter. Prior leve­rer sin Livèche-kylling, i til­legg til de mer kje­de­lige standardproduktene.

Runar Døving synes å ville opp­dra mas­sene. Jeg har ikke så stor tro på det. Mas­sene vil nok fort­sette å holde seg til det masse­pro­du­serte. Men vi er i ferd med å få en øvre mid­del­klasse målt i mat­kul­tu­rell kapi­tal. De vil være denne som vil skape et mar­ked som kul­tur– og kva­li­tets­be­visste pro­du­sen­ter kan pro­du­sere for.

  • http://sveino.blogspot.com Svein Ølnes

    Ikkje vans­ke­leg å vera einig med deg. Land­bruks­sam­vir­ket har nok ikkje hatt varia­sjon og spe­si­ell kva­li­tet som berande prin­sipp, det er rett. Men dei siste par tiåra mei­ner eg detalj­led­det (som etter kvart også kon­trol­le­rer gros­sist­led­det) må ta meste­par­ten av skulda. Når fire kje­der kon­trol­le­rer 99 % av mat­vare­om­set­ninga, er noko fun­da­men­talt galt.

    Som saue­bonde får eg lamma mine vur­derte i 15 ulike kva­li­tets­klas­sar, med ulik pris for kvar klasse (og i til­legg 15 ulike feitt­klas­sar!). Men når lamme­kjø­tet kjem i butik­ken, er det berre ein kva­li­tet. Det er vel eit bra eksem­pel på for­fla­ting. Kven som har ansva­ret for dette, veit eg ikkje.

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Jeg har ingen erfa­ring som saue­bonde. Det er sik­kert vel­dig mye saue­bøn­der og andre bøn­der må for­holde seg til som vi byfolk ikke vet noe om.

    Sett fra for­bru­ker­si­den er det i alle fall gle­de­lig å se at det har blitt flere dis­tri­bu­tø­rer som sat­ser på kva­li­tet. “Hal­ling­skar­vet” er vel tatt over av Gilde, og jeg har for­stått det slik at det geo­gra­fiske områ­det “Hal­ling­skar­vet” ble sterkt utvi­det etter at Gilde over­tok. “Hen­ri­ette” pleier å levere godt (og opp­rin­nel­ses­mer­ket) lamme­kjøtt. I det siste har jeg gjerne kjøpt villam fra Stange. Men hvor­dan for­hol­det er mel­lom saue­bon­den og gros­sist­led­det, det vet jeg nok ikke så mye om. Men får vi vite hvor kjøt­tet kom­mer fra vil det være klart skritt i rik­tig retning.

    For noen år siden, jeg hus­ker ikke hvor mange, var det salg på lamme­kjøtt i seson­gen fordi man hadde for mye på lager. Ganske mot­vill­lig måtte leve­ran­dø­rene inn­rømme at en god del av det som ble lagt ut på salg hadde lig­get et år på fryse­la­ger. Man var ikke vil­lig til å merke kjøt­tet slik at vi for­bru­kere kunne få vite hva som var fjor­årets opp­tinte fros­sen­va­rer og hva som var årets lam.

    Det er hel­ler ikke så mange år siden de som sat­set på kjøttfe i ste­det for Norsk Rødt Fe opp­levde at det kjøt­tet de leverte ble solgt som “Storfe” uten noen angi­velse av kve­grase eller produsent.

    Et eksem­pel som jeg har brukt noen gan­ger (som ikke gjel­der lam) er føl­gende: Min mor pleide å kjøpe norsk sveit­ser­ost hos vår utmer­kede lokale kjøp­mann. På 60 og 70-tallet kunne kva­li­te­ten variere ganske mye. Noen gan­ger var den kjempe­god, andre gan­ger ganske så kje­de­lig. Vår kjøp­mann pleide å for­telle min mor at nå hadde han vel­dig god ost, og da kjøpte hun ganske mye. Han kunne for­telle at han visste vel­dig godt hvilke pro­du­sen­ter som laget god ost og hvilke som leverte et hel­ler mid­del­må­dig pro­dukt. Men han kunne ikke bare bestille fra de som leverte god kva­li­tet. Her var det kvo­ter — en god pr tre dår­lige eller noe i den ret­ning. Og pri­sen var selv­føl­ge­lig den samme. I dag er kva­li­te­ten jev­nere. Den er ikke så god som den beste var, men hel­ler ikke så dår­lig som den dår­ligste var.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Gastroporno

  • Ano­ny­mous

    Norsk mat­kul­tur for­fal­ler fordi norske nasjo­nal­ret­ter duk­ket opp da norge var et utvik­lings­land, og siden den tid har lys­ten på å spise bein og halv­råt­ten mat for­svun­net.
    Norsk mat er rett og slett ikke like god som kon­ti­nen­tal mat, og det har ingen­ting med hver­ken prior eller gilde å gjøre.