Norsk matkultur i forfall (?)

Arne Brimi mener norsk matkultur er i ferd med å forfalle, og at smaksevnen til folk flest er bedøvd av ferdigmat. Dette kan vi lese på NRKs nettsider under seksjonen kultur. Arne Brimi er likevel optimist, mens forbruksforsker Runar Døving er ganske så pessimistisk.

Jeg er fristet til å si at matkulturen ikke er i ferd med å forfalle, men at den har forfalt. Men samtidig deler jeg noe av Arne Brimis optimisme.  Men jeg er enig med Runar Døving når det gjelder dårlig matjournalistikk.

Dessverre er NRKs forbrukerprogram FBI blant de som bidrar til forflating av matkulturen. Deres bidrag til “matkultur” før jul var et oppslag om at man får den billigste julematen på Rema 1000. Her er det ikke et ord om kvalitet. At en grunn til at den kan være billig er at Remas ribbe er sprøytet full av vann, må man gå til andre enn FBI for å finne ut.

Da FBI for en tid tilbake reklamerte med at de skulle teste sammenheng mellom pris og kvalitet så jeg med en viss forventning fram til å se hva de hadde funnet på. Det var en gedigen skuffelse. Man tok utgangspunkt i de masseproduserte standardproduktene, og testet kjedenes billigprodukter opp mot disse. Temaet ble altså om det middelmådige kunne gjøres enda billigere. Det var en smakstest, og “ekspertpanelet” var elever ved kokkelinjen på en videregående skole. Selv om de går på kokkelinje så er ikke skoleelever eksperter.

Blindtest på smak gjort av amatører blir ren synsing. At 58% mente at et produkt smakte bedre enn et annet er totalt uinteressant. Det sier gjerne vel så mye om testpanelet som om produktet. Er man vokst opp på Pizza Grandiosa, da blir dette referansen som andre produkter måles mot. Jo mer likt Grandiosa, desto høyere vil scoren bli hvis dette er utgangspunktet.

Men det er lyspunkter. Tester som denne testen av pinnekjøtt, viser at man som regel får det man betaler for. Man bør ikke bli veldig overrasket over at kvalitet koster, også når det det gjelder mat. Derfor er det så trist med den smakløse “matjournalistikken” hvor man ensidig fokuserer på hvordan man kan få det smakløse til lavest mulig pris. Jeg husker også at Aftenposten for noe år tilbake testet kalkun (testen finnes ikke på nett). Stanges kalkun var den klart dyreste i testen. Spørsmålet var om den var verdt prisforskjellen. Konklusjon: “Absolutt!” Test av mat basert på kvalitet og utført av fagfolk vil jeg gjerne se mer av.

Runar Døving mener at man bør slutte å omtale vin de neste 10 årene og heller konsentrere seg om smak på mat. Dette er å gå for langt (og jeg vil nødig miste vinomtalene). Men det kunne ha vært interessant med en test av f.eks. noe i utgangspunktet så traust som poteter. Eller gulrøtter eller andre produkter. Det er ikke særlig interesseant hvilken kjede som har de billigste gulrøttene. Gjør heller en vurdering av kvalitet.

Butikkene vitner også om at det også skjer interessante ting, selv om sterk kjedemakt gir kjedelig vareutvalg. (Hva tror du ordet kjedlig kommer fra?) Også triste kjedebutikker som ikke en gang kan sies å være i A4 format (heller A5) har grønsakdisker, om enn av varierende kvalitet. Utvalget av tomater illustrerer denne utviklingen. Det er ikke så lenge siden en tomat var en tomat. Så begynte det å dukke opp noen forvokste “bifftomater”. Siden har det kommet mange sorter. Vi kan få tomater med god smak, eller vi kan få dem billige. Vi har fått et valg.

Samling om det middelmådige har stått sentralt i det sosialdemokratiske etterkrigsprosjektet Norge. Det skulle være standardisert, rasjonelt og billig. Det var en bevisst politikk. Landbrukssamvirkets oppgave var lenge å sikre bøndene lik pris for sine produkter, uavhengig hvor de drev og hva slags kvalitet de leverte. Ethvert lokalt særpreg forsvant. Avvik ble ikke tålt.

Heldigvis dukket det opp produsenter som utfordret det bestående. Det har blitt alternative distribusjonskanaler utenom de monopolistiske samvirkebedriftene slik at det er mulig å få produktene ut til restauranter og forhandlere. Jeg holder meg derfor ganske konsekvent til produsenter som Stange, Holte, Grøstad, Holli Mølle, osv.

Heldigvis har det også begynt å skje noe hos de gamle monopolister. Jeg liker fortsatt ikke Tines mange roller når det gjelder melkeomsetning. Men de har begynt å bidra til å få interessante produkter ut i butikkene, i tillegg til at kvalitetstenking begynner å komme tilbake i deres egne produkter. Tine er majoritetsaksjonær i Salma, som produserer det Eyvind Hellstrøm uten forbehold sier er verdens beste laks (og som jeg også har hørt mange andre toppkokker skryte uhemmet av). Ostecompagniet er et annet Tine-selskap som distribuerer ost fra små produsenter. Prior leverer sin Livèche-kylling, i tillegg til de mer kjedelige standardproduktene.

Runar Døving synes å ville oppdra massene. Jeg har ikke så stor tro på det. Massene vil nok fortsette å holde seg til det masseproduserte. Men vi er i ferd med å få en øvre middelklasse målt i matkulturell kapital. De vil være denne som vil skape et marked som kultur- og kvalitetsbevisste produsenter kan produsere for.

Print Friendly
  • Ikkje vanskeleg å vera einig med deg. Landbrukssamvirket har nok ikkje hatt variasjon og spesiell kvalitet som berande prinsipp, det er rett. Men dei siste par tiåra meiner eg detaljleddet (som etter kvart også kontrollerer grossistleddet) må ta mesteparten av skulda. Når fire kjeder kontrollerer 99 % av matvareomsetninga, er noko fundamentalt galt.

    Som sauebonde får eg lamma mine vurderte i 15 ulike kvalitetsklassar, med ulik pris for kvar klasse (og i tillegg 15 ulike feittklassar!). Men når lammekjøtet kjem i butikken, er det berre ein kvalitet. Det er vel eit bra eksempel på forflating. Kven som har ansvaret for dette, veit eg ikkje.

  • Jeg har ingen erfaring som sauebonde. Det er sikkert veldig mye sauebønder og andre bønder må forholde seg til som vi byfolk ikke vet noe om.

    Sett fra forbrukersiden er det i alle fall gledelig å se at det har blitt flere distributører som satser på kvalitet. “Hallingskarvet” er vel tatt over av Gilde, og jeg har forstått det slik at det geografiske området “Hallingskarvet” ble sterkt utvidet etter at Gilde overtok. “Henriette” pleier å levere godt (og opprinnelsesmerket) lammekjøtt. I det siste har jeg gjerne kjøpt villam fra Stange. Men hvordan forholdet er mellom sauebonden og grossistleddet, det vet jeg nok ikke så mye om. Men får vi vite hvor kjøttet kommer fra vil det være klart skritt i riktig retning.

    For noen år siden, jeg husker ikke hvor mange, var det salg på lammekjøtt i sesongen fordi man hadde for mye på lager. Ganske motvilllig måtte leverandørene innrømme at en god del av det som ble lagt ut på salg hadde ligget et år på fryselager. Man var ikke villig til å merke kjøttet slik at vi forbrukere kunne få vite hva som var fjorårets opptinte frossenvarer og hva som var årets lam.

    Det er heller ikke så mange år siden de som satset på kjøttfe i stedet for Norsk Rødt Fe opplevde at det kjøttet de leverte ble solgt som “Storfe” uten noen angivelse av kvegrase eller produsent.

    Et eksempel som jeg har brukt noen ganger (som ikke gjelder lam) er følgende: Min mor pleide å kjøpe norsk sveitserost hos vår utmerkede lokale kjøpmann. På 60 og 70-tallet kunne kvaliteten variere ganske mye. Noen ganger var den kjempegod, andre ganger ganske så kjedelig. Vår kjøpmann pleide å fortelle min mor at nå hadde han veldig god ost, og da kjøpte hun ganske mye. Han kunne fortelle at han visste veldig godt hvilke produsenter som laget god ost og hvilke som leverte et heller middelmådig produkt. Men han kunne ikke bare bestille fra de som leverte god kvalitet. Her var det kvoter — en god pr tre dårlige eller noe i den retning. Og prisen var selvfølgelig den samme. I dag er kvaliteten jevnere. Den er ikke så god som den beste var, men heller ikke så dårlig som den dårligste var.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Gastroporno()

  • Anonymous

    Norsk matkultur forfaller fordi norske nasjonalretter dukket opp da norge var et utviklingsland, og siden den tid har lysten på å spise bein og halvråtten mat forsvunnet.
    Norsk mat er rett og slett ikke like god som kontinental mat, og det har ingenting med hverken prior eller gilde å gjøre.