Wolfgang Plagge er en fantastisk formidler av kunnskap om musikk. Jeg så denne siden ved ham først i NRKs TV-serie “Landeplage”. Siden har jeg i alle fall av og til kunnet høre ham i spalten “Plag Plagge” i NRK P2s “Kort og klassisk”, samt i hans julekalender nå i desember. Dessverre sendes programmet på et tidspunkt som gjør at det ikke er så lett å få hørt det. Men jeg skal ut på en omvei før jeg kommer tilbake til Plagge.
Noen påstår at musikere som ikke lykkes blir pedagoger. Det er feil. Mislykkede musikere bli musikkjournalister. De blander seg med groopies av begge kjønn som håper på å kunne komme back stage ved å skrive om sine helter. Derfor har musikkjournalistikk, i alle fall på populærmusikkens område, blitt en arena for dilletanter.
Musikkjournalister kan synse og mene. Klarer man å formulere sine synsinger på en underholdende måte har man suksess. At man ikke klarer å formidle noe særlig om selve musikken, betyr mindre. Den sørgelige sannhet er vel at deres lesere heller ikke kan stort om musikk.
Den umusikalske formidlingen er dessverre ikke noe som er forbeholdt musikkjournalister. De fleste bøker om musikkhistorie, i alle fall de jeg har funnet, er komponistbiografier og komponisthistorie mer enn egentlig musikkhistorie. Vi får vite hvilke fyrster komponister arbeidet for, deres kamper med seg selv og sine omgivelser, når verkene ble fremført, musikkens plass i samfunnet, osv. Men vi får ikke vite så mye om selve musikken. Det finnes selvfølgelig hederlige unntak, men de er nettopp unntak.
Det er skrevet mye om musikere innen populærmusikk, om deres liv og litt for ofte om deres for tidlige død. Vi kan lese om festivaler, om innspillingsdetaljer, osv. Men selve musikken, den sies det lite om. Det er mye stjernedyrking for fansen.
Vi hører at det låter ulikt. Men vi får ikke hjelp til å forstå hva som egentlig skjer, ikke hva slags kompositoriske eller musikalske virkemidler som benyttes, ikke hva som gjør at noe kan låte nytt, friskt og spennende, osv. Det er lettere å finne analyser av tekstene enn av musikken.
Kanskje kommuniserer musikk og journalistikk dårlig på et intellektuelt plan. Komponister og musikere kan forstå musikken intuitivt uten at de alltid kan sette ord på dette. De uttrykker seg gjennom musikk, ikke gjennom ord. Vladimir Ashkenazy sa det en gang omtrent slik, som svar på et spørsmål om hva musikken betyr: “Hvis jeg hadde kunnet svare på det ville jeg ha vært forfatter, ikke musiker”. Innen populærmusikk, hvor mange låtskrivere og musikere er uskolerte, er dette enda tydeligere. Man finner en akkord som låter tøfft og bruker den, uten at egentlig å forstå hva de gjør. Og det er greit nok. Beatles’ musikk er skapt på denne måten. Men for den som skal skrive om dette holder det ikke bare å kunne si at det låter bra. Alt for mange av de som skriver om musikk forstår egentlig ikke musikken. De skriver om seg selv og sin opplevelse av musikken fremfor å skrive om selve musikken.
Musikkjournalistikken er bare overflaten av en tradisjon hvor det musikalske underkommuniseres i omtale av musikk. Kanskje mener man at musikk taler for seg selv. Den skal oppleves, ikke forstås. Kanskje er det rett og slett for vanskelig for de fleste som skriver om musikk å formidle hva som gjør at vi hører det vi hører. Men opplevelsen blir bedre når man også forstår. Dette gjelder musikk som det gjelder alle andre kunstarter.
Det som faktisk er skrevet om selve musikken, også populærmusikken, er ofte skrevet på et nivå som krever betydelige musikkteoretisk innsikt også hos leseren. Musikkviterne kommuniserer med andre musikkvitere, de klarer ikke å nå oss andre. Det er et stort gap mellom musikkvitenskapen og musikkjournalistikken. Wolfgang Plagge er en av de få som har klart å bygge bro mellom disse.
Den som vil forenkle uten at det bare blir for enkelt må ha dyp innsikt og bred kunnskap. En oversikt over overflaten gir lite. Man må kunne trenge inn til kjernen og vise at nettopp dette er det sentrale. Dette må kunne formidles på en enkel, men ikke overfladisk måte, fri for lærd jargong og jålete faguttrykk. Jeg underviser selv, og vet at det er mye vanskeligere å forklare det vesentlige på en enkel måte enn å gi en komplisert forklaring med alle detaljer. Wolfgang Plagge har vist at han behersker nettopp dette, enten det gjelder en poplåt, hva som er typisk for Mozarts musikk eller kjente julesanger.
Audio, enten det formidles via radio eller andre kanaler, er uovertruffen til å formidle dette. Musikk trenger ikke ses, men må lyttes til. En god formidler med piano, som kan demonstrere den avgjørende detaljen de fleste av oss ikke legger merke til når vi hører hele verket, i tillegg til innspillinger av verkene, er den beste formen. Bøker som viser til innspillinger blir ikke på langt nær det samme. Det er bedre med lydfiler med kommentarer og innspillte musikkeksempler. Men i dette formatet kan man ikke like lett isolere det sentrale elementet, slik en pianist kan gjøre.
Etter at IFPI strammet til og NRK ikke lenger kan legge ut podkast av program med musikk i samme omgang som tidligere, har podkast med bl.a. Kort og klassisk forsvunnet. Dermed har det blitt vanskeligere å finne dette programmet og dermed Plagges musikkommentarer. Derfor er min oppfordring : Gi mer plass til Wolfgang Plagge og hans innsiktsfulle musikkommentarer. Gi ham en egen programserie og sørg for at den er tilgjengelig ikke bare i øyeblikket.
Det finnes noen lydbøker om musikkhistorie som jeg liker, og som man kan ty til inntil noen overtaler Wolfgang Plagge til å lage en serie.
The Making of Music: v. 1 & 2 (BBC Audio)
Pianisten Daniel Abrams har laget en serie på 6 CD kalt Understanding the Language of Music. Her sitter han ved pianoet og går gjennom musikkhistorien. Jeg liker formatet. Han har et “innenfra 
perspektiv” som jeg så ofte savner når noen forteller om musikk. Men jeg er overbevist om at Wolfgang Plagge kunne ha gjort det mye bedre.
Naxos har gitt ut en rekke lydbøker om klassisk musikk, bl.a. The History of Classical Music (Non Fiction)
De som vil fordype seg mer i enkeltkomponister kan finne mye interessant i Naxos serie “Life and Works of …”
Enkeltverker gjennomgås på tilsvarende måte i serien de to seriene (fortsatt fra Naxos) Classics Explained
Jeg setter pris på alle disse CDene. Men de treffer ikke helt. De har ikke det “innenfra perspektivet” som jeg ønsker, hvor musikken og ikke komponisten står i sentrum.
Det er en del bøker om temaet. Særlig har jeg funnet flere interessante bøker utgitt på forlaget WW Norton
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Å lære om “klassisk” musikk
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Veiledninger i å lytte til “klassisk” musikk 1 – Musikkhistoriske oversikter