I en kronikk i Morgenbladet 11. desember tar Kristian Gundersen opp spørsmål om forskningsformidling under overskriften “Myter om formidling”. Det er ikke vanskelig å være enig i det han oppsummerer i undertittelen “Forskningsresultatenes nytte må ikke være avhengig av hva som selger aviser”. Men som så mange moteord brukes forskningsformidling i mange ulike betydninger.
I St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning heter det i avsnitt 12.4:
“Formidling kan være forskerrettet, brukerrettet og allmennrettet, men gjenspeiler alltid ønsket kommunikasjon og samhandling med samfunnsliv, offentlig forvaltning og næringsliv. Formidling innebærer også det å ta i bruk forskningsresultater gjennom kommersialisering av forskningsresultater.”
For forskningen er den forskerrettede forskningen utvilsomt den viktigste. Forskningsresultater gjøres kjent for andre forskere som kan bygge videre på disse, etterprøve dem, kritisere dem, osv. Den som skal dra nytte av slik formidling må ha innsikt og den når i liten grad fram til den interesserte allmennhet.
Jeg er litt usikker på hva man mener med “brukerrettet” formidling. Men det er nærliggende å tro at dette er formidling som retter seg mot profesjoner. Disse bør være i stand til å lese fagtidsskrifter innen sine områder slik at særskilte formidlingstiltak ikke er særlig viktig her.
Hvordan man kan få seg til å mene at kommersialisering er formidling forstår jeg ærlig talt ikke. De som lager produkter med utgangspunkt i forskning utnytter resultatene, men jeg kan ikke se at de formidler resultatene.
Allmennrettet formidling er utdypet i den forrige forskningsmeldingen, St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning. Her heter det i avsnitt 7.2:
“Allmennrettet forskningsformidling kan være et middel for å nå flere mål, herunder det å heve befolkningens generelle kunnskapsnivå. Videre styrker spennende og god forskningsformidling nysgjerrighet og vitebegjær.”
Videre:
“Forskningsformidling kan også være et middel i en demokratiseringsprosess. Allmennheten bør være i stand til å la vitenskapelig basert kunnskap påvirke valg og vurderinger både i dagliglivet og i politisk sammenheng. Aktiv samfunnsdeltakelse er avhengig av evne og mulighet til å innhente relevant informasjon, og være i stand til å vurdere informasjonens troverdighet og kvalitet. I tillegg er det nødvendig å kjenne til aktuelle informasjonskilder.”
God allmennformidling kan fortelle samfunnet om hva forskere driver med og gjøre unge mennesker interessert i forskning. Det er uten tvil positivt. Det er også viktig at politikere og de som velger politikere ser noe av det forskerne holder på med.
Når det gjelder allmenndannelsen er jeg mer skeptisk til verdien av formidling gjennom allmennmedier. Når resultatene anrettes på medievennlig måte og deretter bearbeides av en tabloid journalist uten innsikt i saksfeltet er nok den innsikt som formidles nokså begrenset. Ofte kan den bli direkte misvisende. Jeg skal være varsom med å mene mye om spørsmål utenfor eget fagfelt. Men gjennom media får man inntrykk av veldig steile fronter mellom klimaforskere. Hører man forskerne selv blir inntrykket at de er enige om mye, men f.eks. uenige om hvor stor betydning de ulike faktorer har for klimautviklingen. Da blir det en vanlig og ganske nyansert faglig uenighet, noe som ikke interesserer mediene. Mediene er først og fremst interessert i å selge sine egne produkter, ikke i å gi noe balansert og dekkende bilde av virkeligheten.
Dessverre skjemmes forskningsformidlingen også av at enkelte forskere misbruker sin forskerstatus til å fremme politiske standpunkter (i vid forstand). Det er litt for mange oppslag av typen “forsker mener at …”, “forsker påstår at …”, “forsker kritiserer …”, osv, hvor det som presenteres bare er forskerens meninger om kontroversielle saker uten at det bygger på forskning. Kan man få to forskere som mener om hverandre, da har mediene fått det de liker aller best: Personkonflikter.
Det har vokst fram en mer dedikert forskningsjournalistikk som fremstår som mer seriøs. Men jeg er usikker på hvor langt denne egentlig når.
Forskere opptrer ofte som eksperter i media. Her representerer man forskningsbasert innsikt mer enn å presentere egentlige forskningsresultater. Antageligvis er deres bidrag til folkeopplysningen større når de opptrer slik enn når mediene lager oppslag om spektakulære eller kuriøse forskningsresultater. Når vi nå igjen har sett et (heldigvis mislykket) forsøk på terror kan nok Anders Romarheim gi mer innsiktsfulle kommentarer en de man får når journalister spør hverandre. Dermed bidrar han til at folk får litt bedre forståelse for hva som skjer.
Jeg synes det er vanskelig å skille mellom forskningsformidling og kunnskapsformidling. All noenlunde seriøs faglitteratur er i en forstand forskningsformidling. Den bygger på forskning selv om den kan ligge et stykke bak forskningsfronten. Men hvis målet er å “heve befolkningens generelle kunnskapsnivå” er grunnkunnskaper viktigere enn siste nytt fra forskningsfronten. Her har forskerne en viktig rolle, men da er det ikke det nyeste nye man presenterer.
Den viktigste formidling av forskningsresultater nevnes ikke når man snakker om forskningsformidling. Den skjer gjennom vår undervisning. At det utdannes folk som har tilegnet seg fagets basis og metoder, og som dermed har grunnlag for å henge med i fagets utvikling, er langt viktigere enn noen presseoppslag. For en mer løpende forskningsformidling er forskningsbasert etter– og videreutdanning langt viktigere enn journalistisk omtale. Opphaussingen av formidlingene gjennom generelle media er først og fremst et tegn på at forskerne, eller i alle fall forskningspolitikere og –byråkrater, har blitt fanget av medias ganske oppblåste selvbilde.
Forskning er langsiktig og tålmodig arbeid. Man må ha et langsiktig perspektiv på kunnskapsutivkling og kunnskapsformidling. Det viktigste er og blir at resultater formidles til andre forskere, til studenter og til profesjoner.
