Av
Olav Torvund -
Skrevet: Wednesday, December 15, 2010 -
Sist endret: December 15, 2010 -
Save & Share -
Leave a Comment
Av barn og fulle folk får vi høre sannheten, sies det. Barn har ikke lært å forstille seg, mens fulle folk har mistet hemningene og glemmer å forstille seg. Vi kan legge til de som tror at ingen lytter, og som derfor tror det ikke er nødvendig å forstille seg. Vi husker Sveriges tidligere næringsminister Bjørn Rosengren som sa at “Norge er den siste sovjetstat”. Fra årets valg i Storbritannia husker vi at George Brown baktalte 66 år gamle Gillian Duffy — da han trodde mikrofonen var slått av. Nå er det ikke mikrofoner politikere og andre frykter, de frykter Wikileaks.
Vi får høre sannheten, sies det. Men er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Vi får nok sånn noenlunde vite hva disse folkene egentlig mener. Men vi er i modus konjunktiv. Utsagnet sier noe om avsenderen, ikke nødvendigvis noe om verden ellers. En ambassadørs vurderinger er ambassadørens vurderinger, ikke nødvendigvis en korrekt beskrivelse av verden.
Vi får vel tro at faktiske opplysninger stort sett er korrekte, som f.eks. opplysningen om at Oslos fylkesmann Hans Røsjorde skal ha tilbudt den amerikanske ambassadøren hjelp ved å ta «diskret kontakt» med plan– og bygingsetaten. Det er sikkert også riktig at vaktene ved atomreaktoren i Halden ikke er bevæpnet. Det er også mye annet interessant som har kommet fram gjennom Wikileaks. The Telegraphs liste over “Wikileaks’ 10 greatest stories” er ikke oppdatert med det aller siste, men er en påminnelse om at det er langt mer enn tabloid sladder som har blitt kjent på denne måten.
Men når de kommer med sine vurderinger, da er det nettopp vurderinger. Og da er det ingen grunn til å tro at vurderinger bli bedre bare fordi de er foretatt av en usansk diplomant.
Jeg er veldig glad for at sikkerheten ved atomreaktoren “ikke er etter amerikansk standard”, for vi vet at det er bevæpende vakter over alt. Dette oppsummerer på mange måter USAs holdning til verden: Den skal enten være etter “amerikansk standard” (som betyr usansk standard, for Amerika er mye mer enn USA), eller så er det får dårlig. Evne til å forstå at man andre steder tenker og innretter seg på andre måter enn i USA er ikke noen fremtredende usansk egenskap.
At representanter for en administrasjon som delte verden inn i “de som er med oss og fiender”, som aksepterer tortur i sin hellige saks tjeneste, som bevisst bryter menneskerettighetene, som har løyet overfor hele verden og satt i gang kriger med de samme løgnene som påskudd, kritiserer oss for ikke bare å logre, det er det all grunn til å være fornøyd med.
Selvfølgelig er det interessant å få et usminket bilde av hva de mener. De kan nok ha et poeng når de sier at nordmenn er selvgode moralister med lav arbeidsmoral. Og Gro Harlem Brundtlands utsagn om at “det er typisk norsk å være god” må være noe av det dummeste en norsk politisk leder har sagt offentlig. Men vi trenger vel ikke utenlandske diplomater for å se dette.
Av barn og fulle folk får vi vite sannheten om hva barn og fulle folk mener. Fra Wiklileaks kan vi få vite sannheten om hva en del diplomater og politikere egentlig mener. Men usanske ambassadører og Wikileaks bringer oss ikke nærmere et svar på spørsmålet om hvilken virkelighet som er den virkelige.
