Olav Torvunds blogg

Spørs­må­let om hvor­vidt man fritt kan lenke til verk som andre har gjort til­gjen­ge­lig på nett har vært omdis­ku­tert. Jeg har vært blant dem som har hev­det at en lenke ikke er annet enn en refe­ranse til det verk len­ken viser til, på samme måte som en tra­di­sjo­nell hen­vis­ning i en fot­note. Med dette utgangs­punk­tet har min kon­klu­sjon selv­føl­ge­lig vært at man fritt kan legge ut len­ker. Mine syns­punk­ter er utdy­pet i artik­ke­len Ene­rett til len­king — en kei­ser uten klær?

Min kol­lega Ole-Andreas Rogn­stad har tid­li­gere vært tals­mann for det mot­satte stand­punkt, og har argu­men­tert for at en lenke i seg selv må anses for en frem­fø­ring av det verk len­ken viser til, først og fremst i artik­ke­len Opp­havs­retts­lig ansvar for lin­ker på Inter­nett. Noen betrakt­nin­ger i lys av norsk Høy­este­retts dom i Napster.no-saken, tryk­ket i NIR 2005 s. 344–370. Men i sin bok Opp­havs­rett skri­ver Rogn­stad på s. 185, etter å drøf­tet lenking:

“Inn­til videre kan det nok der­for hev­des at det er ster­kest hole­punk­ter for at utleg­ging av lin­ker i sin almin­ne­lig­het ikke skal anses som omfat­tet av frem­fø­rings­ret­ten etter norsk rett.”

Når Rogn­stad nå har lan­det på dette stand­punk­tet, da anser jeg denne dis­ku­sjo­nen som avslut­tet.  Man kan fritt lenke til det som opp­havs­man­nen selv har gjort til­gjen­ge­lig på net­tet, eller som andre har gjort til­gjen­ge­lig med opp­havs­man­nens samtykke.

Dette betyr ikke at alle spørs­mål er løst, eller at man all­tid kan lenke til alt. I Napster.no-saken, Rt 2005 s. 41, kon­klu­derte Høy­este­rett med at den som len­ker til noe som andre har gjort ulov­lig til­gjen­ge­lig kan anses for å med­virke til denne til­gjenge­lig­gjø­rin­gen, se Len­king … kap 7. Det er også dette Stock­holm tings­rät har lagt til grunn i Pirate-Bay saken. Videre vil man nok ikke uten videre kunne inklu­dere verk på egne nett­si­der gjen­nom såkalt “in-lining” se Len­king … kap 8. Og man kan lenke på måter som kan krenke andre ret­tig­he­ter, f.eks. slik at en sys­te­ma­tisk meta­in­dek­se­ring av en data­base som andre har gjort til­gjen­ge­lig kan anses for å krenke data­base­ret­tig­he­tene. Men å lenke ved van­lige refe­ran­se­len­ker, det kan man fritt gjøre.

[Dette ble skre­vet i slut­ten av sep­tem­ber 2009, men har av en eller annen grunn blitt lig­gende som “draft” til nå.]

Å friste med lekre epler har vært et kjent knep siden tide­nes mor­gen. Steve Jobs må ha har lært et og annet fra bibel­his­to­rien. Han er en slu fris­ter og pres­sen fal­ler mer enn vil­lig for hans fristelser.

Ryk­tene begynte å gå tid­lig. Egent­lig hadde de star­tet alle­rede før for­rige lan­se­ring­s­jippo. Men de eplene som den gang ble til­budt var ikke fris­tende nok, så man ven­tet på nye epler. Vi kunne for en tid til­bake lese at Apple hadde reser­vert et lokale til den 27. januar, og i ukene som fulgte økte spe­ku­la­sjo­nene og for­vent­nin­gene. Aviser ryd­det egne eple­torg for å for­telle om hva de trodde man kunne vente.

Så kom den store dagen. Det er ikke måte på hvor ukri­tisk store deler av pres­sen hyl­ler det nye eplet. Det er noen kri­tiske røs­ter, men ikke sær­lig mange. Selv hadde jeg også for­vent­nin­ger til det nye eplet, men ble skuf­fet over det som ble pre­sen­tert. Jeg kom­mer nok til å holde meg til annen frukt inn­til videre.

Pres­sen har vel­dig lite å være stolt av i denne saken. Det er hel­dig­vis ikke ofte man ser at et sam­let presse­korps til de gra­der lar seg bruke av et stort inter­na­sjo­nalt sel­skap som skal lan­sere et nytt pro­dukt. Enhver kri­tisk sans og reflek­sjon var blåst bort. Kan­skje var tids­punk­tet sær­de­les vel­valgt fra eple­gart­ne­ren. De traff kan­skje et presse­korps i jule­gave­ab­sti­nens som bare leng­tet etter flere pak­ker og mer god­teri. Pres­sen må ha spon­set eple­pro­du­sen­ten med mil­li­ar­der i gra­tis reklame. Og det for epler som ikke en gang inn­e­hol­der vitaminer.

Det gikk dår­lig med slan­gen i para­di­set etter at han fris­tet med epler.  Dette var Her­rens straff:

“Fordi du gjorde dette,
skal du være for­ban­net
fram­for alt fe og alle ville dyr.
På buken skal du krype,
og mold skal du ete alle dine dager.”

Men det gikk ikke så greit med de som lot seg friste heller:

“Med svette i ansik­tet
skal du ete ditt brød,
inn­til du ven­der til­bake til jorden;”

Det må være skrem­mende per­spek­ti­ver for pres­sen: Å risi­kere at de må arbeide så de får svette i ansiktet.

Før det som skulle vært en over­fø­ring av Ber­gens fil­har­mo­nis­kes kon­sert med bl.a. “Tod und Ver­klärung” av Richard Strauss i dag (28.01.10) kl. 19.25 fikk vi høre at dette styk­ket ikke ville bli over­ført fordi det var kon­flikt mel­lom NRK og musikkforlagene.

Når et orkes­ter spil­ler  orkes­ter­mu­sikk leier man notene fra det musikk­for­la­get som er utgi­ver av musikk­ver­ket. I til­legg beta­les TONO-vederlag for selve frem­fø­rin­gen. Når kon­ser­ten sen­des i radio beta­ler NRK i til­legg veder­lag for selve radio­sen­din­gen. Om jeg hus­ker rett (det var direkte sen­ding som i alle fall ikke ennå er til­gjen­ge­lig i nett­ra­dio, så jeg får ikke sjek­ket), beta­ler NRK 1.800 kr pr minutt i TONO-vederlag for en sen­ding som dette. Dette for­de­les mel­lom musikk­for­lag og komponist.

Men musikk­for­la­gene kre­ver i til­legg at også NRK beta­ler leie for notene. Om jeg opp­fat­tet det som ble sagt rett, så har NRK til nå betalt dette. Men nå sier de nei.

Man skal være var­som med å mene for mye om en sak når man har så knappe infor­ma­sjo­ner, sær­lig når infor­ma­sjo­nen kom­mer fra en ene part i kon­flik­ten. Men det er ærlig talt vans­ke­lig å se noen rime­lig grunn til at musikk­for­la­get skal kreve note­leie to gan­ger, hvorav den ene gan­gen fra noen som fak­tisk ikke bru­ker notene. Så her er min sym­pati på NRKs side.

Resul­ta­tet var at NRK spilte CD i ste­det for å over­føre første del av kon­ser­ten. Etter Tod und Ver­klärung” fort­satte kon­ser­ten med “Kin­der­to­ten­lie­der” av Gus­tav Mah­ler og Sym­foni nr 2 av Johan­nes Brahms. Gus­tav Mah­ler og Johan­nes Brahms døde begge for mer enn 70 år siden slik at deres verk har falt i det fri. Der­med er det ikke nød­ven­dig med noe sam­tykke for å frem­føre deres ver­ker og det skal ikke beta­les TONO-vederlag. Så denne delen av kon­ser­ten ble overført.

I dette til­fel­let ble resul­ta­tet at musikk­for­lag og Richard Strauss’ arvin­ger gikk glipp av 1.800 kr pr minutt fordi de i til­legg ville at NRK skulle betale for leie av notene. Det er dumt hvis uri­me­lige krav fra musikk­for­lag skal føre til at kom­po­nis­ter går glipp av TONO-vederlag når deres verk spil­les i radio.

Olaug Nils­sens roman “Få meg på for faen” skal bli film. Jan­nicke Systad Jacob­sen har fått kapt 10 mill i pro­duk­sjons­til­skudd.

For meg er dette litt eks­tra inter­es­sant. Et vik­tig strids­spørs­mål i dagens opp­havs­rett er hvor fritt man bør stå til å lage et verk basert på andre eksis­te­rende ver­ker, i form av “mash ups”, “remix”, osv. Jeg liker ikke tenden­sen til at det krea­tive rom snev­res inn slik at den som skal lage film må betale mer i advo­kat­ho­no­ra­rer enn selve fil­men kos­ter for å for­sikre seg om at man ikke tråk­ker en opp­havs­mann, eller egent­lig helst noen som lever av det andre opp­havs­menn ska­per, på tærne. Det krea­tive rom­met må ikke gjø­res for trangt. Den som har skapt et verk må finne seg i at andre spin­ner videre på noe av dette, tje­ner pen­ger på det, og også at de lager noe som opp­havs­man­nen ikke set­ter sær­lig stor pris på.

Men det kan ikke være fritt fram. En opp­havs­mann skal ikke måtte finne seg i enhver mis­hand­ling av sitt verk. Hvor gren­sen går er ikke lett å trekke. Jeg har i min opp­havs­retts­un­der­vis­ning brukt nett­opp  Olaug Nils­sens roman “Få meg på for faen” som eksem­pel, senest i mine reflek­sjo­ner etter lan­se­rin­gen av Tho­mas Rieber-Mohns bok om pri­vat kopie­ring.. En porno­film­pro­du­sent kan ganske sik­kert klare å finne nok i denne boken til å lage en film etter sitt ønske, men en film som jeg er ganske sik­ker på ikke ville være etter Olaug Nils­sens ønske. En porno­film­pro­du­sent, eller en mer seriøs pro­du­sent, bør ikke kunne lage film basert på denne eller andre bøker, uten for­fat­te­rens samtykke.

Der­for er det inter­es­sant at den nå blir film. Vi får håpe og tro at dette blir en film Olaug Nils­sen kan stå inne for, og at det blir en reprise på his­to­rien om da Nils R Mül­ler laget film basert på Bjørg Viks roman “Gråt els­kede mann”. His­to­rien om film­a­ti­se­rin­gen av “Gråt els­kede mann” har gitt oss som under­vi­ser opp­havs­rett et eksem­pel på betyd­nin­gen av opp­havs­man­nens rett etter ånds­verks­lo­ven § 3 siste ledd til å kreve sitt navn fjer­net. Men vi kla­rer oss med det ene eksempelet.

Kan­skje jeg nå må finne et annet bok­sek­sem­pel til min undervisning?

I går trådte pro­fe­ten fram med sitt nye bud­skap: iPad. Ver­den hyl­ler ham og hans nye iBind, som det nye eplet skal hete. Med en stor og lojal menig­het er suk­ses­sen sik­ret. “Det nye eplet vil for­andre ver­den” lyder menig­he­tens lovsang.

Vi som ikke bekjen­ner oss til eple-religionen spør oss: Var det alt?

Jeg hadde også sett fram til pre­sen­ta­sjo­nen. Jeg ønsker meg en lese­plate som kan mer enn de som hit­til har vært på mar­ke­det. Kan­skje kunne iPad­den være det jeg ønsker meg?  Det var den ikke.

Jeg er ambi­va­lent i for­hold til stør­rel­sen. Er den for stor og tung til at det er dingsen man all­tid har med seg? På det punk­tet må dom­men utset­tes til jeg fak­tisk har holdt en i hån­den. Men jeg kon­sta­te­rer at den i stør­relse og vekt nær­mer seg de minste bær­bare PCene. iPad­den er dyrere og synes å kunne mindre.

Min største inn­ven­ding mot iPad­den er at den har et single-tasking ope­ra­tiv­sys­tem. Hvis jeg leser et doku­ment skal jeg altså måtte avslutte det hvis jeg vil sjekke e-post, twit­ter, nyhe­ter eller høre på musikk? Det er å bli satt 20 år til­bake i tid. Nei takk. Jeg vet at iPhone-entusiaster sier at det er noe de ikke tren­ger. Kan­skje man lar seg avspise med mye når O store leder sier at det skal være slik. Hva man tren­ger kan sik­kert dis­ku­te­res. Men jeg vil ikke tvin­ges til å bli enspo­ret. Men så har jeg da hel­ler ikke hop­pet på iPhone.

Inn­til 64 Gb minne — det er ikke vel­dig mye. Hvis man hadde hatt plass for SD og/eller CF-kort hadde det ikke vært noe stort pro­blem. Men det har iPad­den ikke, om jeg har for­stått rap­por­tene rett. Ikke har den en skik­ke­lig USB-port hel­ler om jeg har for­stått det rett, så hvem vet om det er mulig å koble til eks­ternt minne via et adap­ter. Uan­sett vil det være en mer klø­nete enn minnekort.

Mang­lende støtte for Flash — det er vel spørs­mål om litt pro­gram­vare, så det kan sik­kert komme. Men kan­skje er det også et sym­ptom på Apples mot­vilje mot and­res løs­nin­ger. Håper de at iPad­den skal gi såpass stor mar­keds­makt at webut­vik­lere skal gå over til platt­for­mer Apple fore­trek­ker — f.eks. løs­nin­ger som Apple tje­ner pen­ger på?

Flere har påpekt at den mang­ler kamera. For meg har ikke det noen sær­lig betyd­ning. Ingen alt-i-ett dings kan måle seg med et ordent­lig kamera for å ta bil­der. Jeg tror jeg har nok fingre til å telle de bil­dene jeg har tatt med mobil­te­le­fo­nens kamera og ville i alle fall ikke ha hen­tet fram en iPadde for å ta bil­der. Men det hadde selv­føl­ge­lig vært kjekt om man kunne bruke en dings som dette til video­kon­fe­ran­ser. Kan­skje er ope­ra­tiv­sys­te­met uan­sett for svakt til å kjøre slike tjenester.

GPS og tele­fon kunne godt ha vært inklu­dert i en iDings som denne. En iPadde må kunne fun­gere som en reise­hånd­bok som for­tel­ler meg at HER er du, og så finne det som er av inter­esse rundt. En iPadde er ikke det man løf­ter til øret for å ringe. Men med et Blueto­oth hands-free sett burde den kunne funke.

All pro­gram­vare må god­kjen­nes av Apple. Jeg liker ikke de som vil mono­po­li­sere pro­gram­vare­til­gan­gen. Det er litt under­lig at mange som ellers sver­ger til åpne løs­nin­ger lar seg for­føre av Apples monopoliseringsforsøk.

Den ser  lek­ker ut. Men det hjel­per ikke å se ut som en super­mo­dell om hjer­nen mangler.

Det er ganske enkelt for lite i en litt for stor dings. Noen må komme med noe bedre og denne noen bør slett ikke være Apple.

Jeg har nå gjort til­gjen­ge­lig opp­tak av og PP-fil fra mitt fore­drag på dagens semi­nar om “Fag­lit­te­rære ret­tig­he­ter og aka­de­misk pub­li­se­ring”. Dette var et semi­nar i regi av Norsk fag­lit­te­rær for­fat­ter– og over­set­ter­for­ening og Fors­ker­for­bun­det.

En kort opp­sum­me­ring av mitt hoved­inn­trykk fra semi­na­ret er at de ulike aktø­rene nå har kom­met opp av sine sine skyt­ter­gra­ver. Det er ikke len­ger kon­fron­ta­sjo­ner, men kon­struk­tiv dia­log. De mer steile fron­ter som man så tid­li­gere kan nok også i stor grad for­kla­res med at man snak­ket forbi hver­andre, uten at det var noen reelle inter­esse­mot­set­nin­ger av betydning.

[display_podcast]

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

AKP (ml) var et mikro­parti som av en for meg ganske ufor­ståe­lig grunn hadde bety­de­lig opp­slut­ning blant de som gjerne defi­ne­rer seg selv som de intel­lek­tu­elle. Fort­satt duk­ker de opp på ulike are­naer. Noen i ny for­kled­ning, andre har bare pyn­tet sine gamle klær.

Trond Ali Lind­stad har igjen stuk­ket hodet fram, nå med Mus­limsk mani­fest i Aften­pos­ten 24.01.2010, hvor han breier seg ut med at mus­li­mer ikke skal breie seg ut med sine virk­som­he­ter fordi det er uis­lamsk. Det er inter­es­sant å merke seg mani­fes­tets punkt 14:

“Islam er en offen­siv tro. Den er sank­sjo­nert av Gud. Og troen gjel­der for alle. Den er revo­lu­sjo­nær, og sik­ter mot en bedre ver­den. Vi må ha stra­te­gier for det.”

Det er bare pro­fe­te­nes navn som er skif­tet ut og han har gitt det en reli­giøs for­ank­ring. Det er Gud, ikke en slags viten­ska­pe­lig poli­tisk metode som er lede­stjer­nen. Ellers kunne det godt ha vært gam­mel­dags AKP-retorikk.

Selv om mine sym­pa­tier en gang lå på venstre­si­den, klarte jeg aldri å aksep­tere AKP og dets mange under­bruk. At man kunne være uenige er greit nok. Jeg har ingen pro­ble­mer med at andre har andre menin­ger enn meg. Det er mange hvis syns­punk­ter jeg respek­te­rer og gjerne lyt­ter til, selv om jeg er sterkt uenig. Men når folk under­kas­ter seg en poli­tisk beve­gelse som om det skulle være en reli­gion, da er jeg ikke med lenger.

AKPere og sym­pa­ti­sø­rer gikk i tog under por­tret­ter av Marx, Lenin, Mao og Sta­lin. At man inklu­derte Sta­lin med en slags begrun­nelse om at han var 60% god og 40% dår­lig var spe­si­elt vans­ke­lig å svelge, men ikke hoved­po­en­get. Det var per­son­dyr­kel­sen, med under­kas­telse under og lydig­het mot ideo­logi og ideo­lo­gi­ens pro­fe­ter og preste­skap som er det jeg mis­likte ster­kest ved denne beve­gel­sen. Det var under­kas­tel­sen i seg selv som var pro­ble­met, ikke hvem de under­kas­tet seg. I det lig­ger en intel­lek­tu­ell selv­kast­re­ring som gjør at jeg all­tid har hatt pro­ble­mer med å ta beve­gel­sens repre­sen­tan­ter seriøst.

Folk kan ta feil uten at fei­lene skal henge ved dem res­ten av livet. At man er i stand til å revur­dere sine opp­fat­nin­ger og skifte mening er et tegn på at man er i stand til å tenke. Det er større grunn til å bli bekym­ret når noen ikke er i stand til å tenke nytt og noen gan­ger komme til en ny kon­klu­sjon. Men om man bare byt­ter en pla­kat med en annen og tar sine meto­der med til en annen orga­ni­sa­sjon, da inn­gir ikke det til­lit hos meg.

Man skal ikke skjære alle over en kam. Men for litt for mange har “opp­gjø­ret med for­ti­den” ikke vært stort mer enn et kles­skift. Man står fram med det samme auto­ri­tære kra­vet om lydig­het og under­kas­telse, enten man tje­ner inter­na­sjo­nal stor­ka­pi­tal eller en ny ideo­logi. Eller man har bare truk­ket seg til­bake fra den poli­tiske arena uten å lufte ut det gamle tanke­god­set. Jeg vil ikke begynne å nevne navn i denne sam­men­hen­gen. Men Trond Ali Lind­stads mani­fest var en påminnelse.

Jeg har omsi­der kom­met i gang med en full­sten­dig opp­da­te­ring av min Intro­duk­sjon til opp­havs­ret­ten. Jeg har valgt å gjøre dette som en “live” opp­da­te­ring, hvil­ket vil si at den i en over­gangs­pe­riode vil bestå dels av opp­da­terte, dels av ikke opp­da­terte kapit­ler. Så langt er delen 1 til 9 i hoved­sak opp­da­tert. Men noe må utstå til alt er på plass.

Den nye ver­sjo­nen er kraf­tig utvi­det i for­hold til den opprinnelig.

Jeg har valgt å beholde gamle URLer så langt det pas­ser, slik at len­ker til deler av denne over­sik­ten fort­satt vil peke til sider om samme tema. Men det kan ten­kes at ikke alle len­ker vil treffe helt når inn­hol­det er end­ret. Likel­vel synes jeg dette er en bedre løs­ning enn å ha nye URLer og der­med ta livet av mange lenker.

Mer føl­ger om for­hå­pent­lig­vis ikke alt for lang tid.

Jeg sit­ter og hører på NRK P2 Søn­dags­avisa, hvor gita­rist m.m. Jon Lar­sen er gjest i anled­ning 100-årsdagen for Django Rein­hardts fød­sel. Han for­tel­ler at han hørte Django Rein­hardt på svensk P3 i et pro­gram med legen­da­riske Leif “Smoke­rings” Anders­son da han var 13 år gam­mel. Som det heter: “The rest is history”.

Om min hukom­melse er rik­tig, så hadde også en annen norsk musik­ker en skjel­set­tende radio­opp­le­velse da han var 13 år. Jan Gar­barek hørte John Cot­rane på radioen, og bestemte seg der og da for å lære å spille sak­so­fon. Fort­satt med for­be­hold om hukom­mel­sens skrø­pe­lig­het: Han lærte seg sak­so­fon­gre­pene på et koste­skaft før han end­lig fikk sitt første instrument.

Kon­klu­sjo­nen må bli: Gi 13-åringer skik­ke­lig radio!