Dette er et punkt som Dagens Næringsliv har hentet fra en McKinsey-rapport om UiO. DN hevder at McKinsey gir UiO strykkarakter. Jeg har forsøkt å lese McKinsey-rapporten. Kanskje har jeg ikke nok trening i å lese newspeak fra konsulentbransjen. Jeg fikk lite ut av den. For meg fremstrår den som en samling slides med kulepunkter uten at de underliggende data og analyse (hvis det finnes noen), kommer fram.
Jeg lurer på hva et selskap som McKinsey egentlig har å bidra med i forhold til et universitet. Man kunne håpe at UiO ikke har betalt alt for mye for dette, men det er nok neppe tilfelle. Det McKinsey virkelig er kjent for er å være dyre.
Jeg har ved en rekke anledninger kritisert forhold ved UiO, og var derfor nysgjerring på hva som lå bak utsagnet i overskriften: “Alle skriver og sier det de vil, og det finnes ingen lojalitet”. Det var ikke stort. Jeg finner ikke annet enn et kulepunkt hvor det står:
“No UiO-culture — everyone writes and says whatever they like in the paper. No loyalty.”
Jeg finner ikke noe mer enn dette kulepunktet. Jeg finner ingen eksempler på hva galt som har blitt sagt eller hva slags lojalitet McKinsey mener man bør ha. Mener McKinsey at vi som er ansatt ved UiO bare skal si det som fremmer det ledelsen måtte ha definert som mål, og ikke komme med kritiske kommentarer?
For et universitet er ytringsfrihet helt fundamentalt. Universitetet er ikke pølsefabrikk hvor de ansatte lojalt skal snakke pent om de pølsene som ledelsen har bestemt seg for å produsere. Vi skal ha faglige diskusjon og oppfordre til at kritiske synspunkter kommer fram, vi skal ha diskusjon om strategi, om universitets rolle, osv. Det å ytre seg om slikt, også når man er uenig med ledelsen og dens rådgivere, det er lojalitet mot universitetets fundament.
Dermed er det ikke sagt at ikke mye kan og bør gjøres for å styrke UiO. Om vi holder oss i Norge ser vi litt for ofte etter min smak at UiB eller NTNU er flinkere til å satse litt tungt enn hva vi er ved UiO.
For tiden er det et sterkt fokus på at vi skal hevde oss internasjonalt. Slike ratinger legger åpenbart vekt på ulike forhold siden plassering kan variere mye fra rating til rating. Men det er bare å innse at de som har engelsk som hovedspråk her har betydelige fordeler. Det er mange engelskspråklige akademikere og de fleste leser ikke annet enn engelsk. I USA synes det dessuten å være begrenset interesse for alt som er “not written here”. De leser lite fra andre land, selv om det er skrevet på engelsk. De siterer hverandre og slik kommer man høyt på siteringsindekser, selv om kvaliteten ikke alltid er så god. Nasjonale tidsskrifter i USA og England for ofte en viss internasjonal leserkrets takket være språket.
Noen fag er internasjonale. Språket er stort sett engelsk. Norsk matematikk adskiller seg neppe mye fra fransk eller japansk matematikk. Men norske forskere er ganske sikkert verdensmestre i forskning på norsk kultur, norsk samfunn, norsk jus, norsk historie, osv. Det er våre universiteter som må ta ansvar for disse fagene. Bare unntaksvis er detaljstuder på disse områdene interessante utenfor eget land. At det de internasjonalt ikke er særlig større enn langrenn og skøyteløp og siteres lite av usankse forskere må ikke forlede oss til å tro at det ikke er viktig.
UiO må selvfølgelig gjøre det man kan innenfor de rammer man har og kan ganske sikkert bli bedre. Man må prioritere ressursbruken. Å bruke penger på dyre konsulenter som leverer ganske intetsigende rapporter er neppe en god prioritering.
Men skal norske universiteter kunne hevde seg internasjonalt må politikerne også bestemme seg for at norske universiteter skal settes i stand til dette. Da må satsing på forskning bli en realitet, ikke bare prat som er like innholdsløst som politikernes snakk om satsing på jernbane. Og man må prioritere forskning og høyere utdanning uten at institusjonene skal få med alt for mange politiske nisser på lasset.
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Ytringsfrihet i akademia