Samfunnsøkonomer ser på opphavsrett

Lars Håkonsen og Knut Løyland for har fått “prisen for beste artikkel i tidsskriftene til Samfunnsøkonomenes forening for 2009” for artikkelen “Ulovlig fildeling av musikk – hva bør gjøres når ny teknologi truer opphavsretten?”. Slikt vekker nysgjerrigheten hos en musikkinteressert opphavsrettsjurist. Men jeg ble ikke direkte imponert, for å si det forsiktig.

I innledningen kan vi lese følgende om opphavsrett i et slags globalt perspektiv:

“Dessuten finnes det en rekke muligheter for tilgang til svært lavt priset musikk gjennom nettsteder lokalisert i land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet. Dette bidrar sannsynligvis også til å undergrave omsetningen av musikk i Norge og andre land som praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse.”

Jeg lurer på hva de egentlig mener med “land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet” og hvilke tjenester de konkret sikter til. Forfatterne gir ingen referanser eller andre antydninger om hva dette bygger på.

Den mest sentrale internasjonale konvensjonen om opphavsrett er Bern-konvensjonen som har tilslutning fra 164 stater. Alle disse landene “praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse”. Det er faktisk en av konvensjonens grunnpilarer.

Jeg vil tro at land som skal kunne være base for nettsteder med stor trafikk dels må ha en god teleinfrastruktur, dels må ha et liberalt regime i forhold til telekommunikasjon generelt og internett spesielt. Dette er ikke hva jeg forbinder med land som Afghanistan, Angola, Burma, Burundi, Eritrea, Iran, Irak, Kuwait, Kambodsja, Laos, Moazambique og Somalia. Og da skulle vi ha fått med de fleste land som “står på siden av det internasjonale copyrightsystemet (…) [og] som [ikke] praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse”.

At effektiviteten i håndhevelsen av opphavsretten kan variere, er en annen sak. Men vi behøver ikke å bevege oss ut av Norge for å finne nok av eksempler på det.

Dette er kanskje ikke så viktig for artikkelens hovedtema. Men jeg blir skeptisk når man starter med denne type påstander som ikke underbygges. Ut fra forfatternes CV og publikasjonslister synes det ikke som om noen av dem tidligere har arbeidet med opphavsrett eller med musikkbransjen. Det er ikke grunn til å anta at påstandene er basert på en generell innsikt i og erfaring fra saksfeltet. Når det som skrives i beste fall er upresist (etter min mening feilaktig), blir ikke inntrykket bedre. Kvalitetskravene settes ikke høyt.

I artikkelen presenteres en interessant kurve over CD-salget i Norge:

Desverre får jeg ikke så mye ut av forklaringene på denne kurven. Det vises stort sett til andre artikler. Jeg har bare lest en av dem: Stan J. Liebowitz: “Testing File-Sharing’s Impact by Examining Record Sales in Cities”. Både denne og Håkonsen og Løylands artikkel unnlater å ta opp det som jeg tror er en viktig forklaring på utvikling, en antagelse jeg mener blir styrket av den kurven som er gjengitt ovenfor.

Kurven viser at salget tok av omtrent da CDen slo igjennom i markedet rundt midten av 1980-tallet. Den nådde toppen rundt 2000 og har nå falt tilbake til omtrent 1990-nivå. Min hypotese er at salget som toppet seg rundt 2000 var kunstig høyt fordi vi var mange som kjøpte våre favorittplater på nytt da CDen kom, samtidig som vi kompletterte med det som lenge hadde stått på ønskelisten. Selskapene melket sin gamle katalog for det den var verdt og litt til, og så ikke at tilveksten var alt for dårlig til å kunne holde liv i en oppblåst bransje.

Skal man kunne trekke slutninger om musikkmarkedet må man gå inn i og analysere dette markedet, ikke bare vurdere omkringliggende faktorer. Jeg har tidligere spurt IFPI om de har tall som sier noe om forholdet mellom salg av nyinnspillinger og nyutgivelser av eldre innspillinger. Men det har de ikke.

Jeg sier at det er min hypotese. Jeg har til nå ikke fått den bekreftet, men jeg har heller ikke sett noe som avkrefter det. Hvis min hypotese har noe for seg burde den etter min vurdering gi en kurve ganske lik den som Håkonsen og Løyland presenterer. Derfor er jeg ut fra de tallene de presenterer styrket i min tro på at den i alle fall forklarer en stor del av fallet. Og jeg tror i alle fall ikke på Liebowitz når han konkluderer med at hele nedgangen skyldes fildeling.

Jeg er heller ikke så sikker på at forfatterne har noe i nærheten av en “hands on” erfaring med musikkproduksjon eller har sett et studio fra innsiden. De skriver på s. 29:

“Med en PC og noe ekstra programvare og utstyr, kan man i dag produsere musikkinnspillinger av minst like god lydkvalitet som man kunne på 1960 og 70-tallet, samtidig som realverdien av produksjonsutstyret er en brøkdel. Dermed er kravet til nødvendig inntekt for å forsvare innspillingskostnadene tilsvarende redusert.”

For det første er man ikke fornøyd med den lydkvaliteten man kunne få på 1960 og 70-tallet. Mange av utgivelsene fra denne perioden har sjenerende dårlig lyd. Det er nettopp derfor man fant det bryet verdt å arbeide i fire år med å rense lyden på alle Beatles-innspillingene og at markedet begjærlig kastet seg de remastrede versjonene da de kom på markedet høsten 2009.

Det er riktig at noe av innspillingsutstyret har blitt billigere. Man får billigere miksere og man kan klare seg uten en relativt dyr flersporsbåndopptager. Men gode mikrofoner har ikke blitt billigere. Det har heller ikke et rom med gode akkustiske egenskaper eller gode instrumenter (om vi holder synthesizere utenfor). Gode lydeknikere er heller ikke gratis. Det har blitt billigere å lage demoer av bedre kvalitet enn hva man fikk til hjemme i stua tidligere. Men innspillingskostnadene for profesjonell kvalitet har nok ikke blitt vesentlig lavere.

De løsningsforslag som presenteres har den grunnleggende svakhet at den først og fremst er basert på usanske og i noen grad engelske analyser. Det er så store forskjeller mellom usansk og norsk opphavsrett at usanske analyser har begrenset overføringsverdi. Men likevel ser det som om mange økonomer har en forkjærlighet for det som kommer fra USA og synes å være lite opptatt av orientere seg om hvordan dette systemet fungerer hos oss. Håkonsen og Løyland skriver eksempelvis noe om tvangslisenser (compulsory license), som man kan lese om i usanske artikler. Men de synes å være helt ukjente med den langt mer fleksible nordiske modellen med avtalelisens.

En annen svakhet er at forfatterne kun har sett på musikk, med et lite sideblikk på film. Opphavsretten omfatter så mye mer. Forfattere kan ikke leve av å reise på turnéer hvor de leser høyt fra sine bøker og selger T-skjorter med bilder av seg selv. Det kan heller ikke komponister, fotografer, dataprogrammerere og mange andre som også er avhengige av opphavsretten gjøre. Man kan derfor ikke basere løsninger bare på det som tilsynelatende kan fungere for musikkbransjen.

I jusen må vi ganske ofte “spille på bortebane”. Vi befatter oss ganske ofte med andre fag som vi ikke behersker. Vi ser på jus og informasjonsteknologi, jus og miljø, jus og helse, osv. Da er vår tradisjon at vi i alle fall forsøker å sette oss inn i og forstå den virkelighet vi beveger oss inn i. Vi må vite hva som faktisk skjer. Vi skal ha fakta på bordet. Når dette er klarlagt kan vi se hvordan jusen kommer til anvendelse. Hvis vi ikke forstår den virkelighet som våre verktøy anvendes på, da blir analysen lite verdt og konklusjonene ofte feil. Det er ikke dermed sagt at vi alltid lykkes, men vi forsøker i det minste. Når jeg leser artikler som Håkonsen og Løyland gir den meg et inntrykk av at man ikke en gang forsøker å bevege seg ut av et lukket økonomisk rom. Det blir selvrefererende og selvbekreftende innenfor sin egen boble. Det fremstår som en ganske livsfjern intellektuell lek.

Jeg ønsker å vite mer om økonomiske og andre samfunnsmessige sider ved opphavsrett. Men det meste av det jeg leser om dette, også Håkonsen og Løyland, gir meg ingen ting. Grunnen er enkel: De har ikke brydd seg med å sette seg ordentlig inn i det området som analyseres. Man har gjort antagelser om hvordan systemet fungerer, og så analysert og anvendt sine økonomiske teorier på disse antagelsene. Men når antagelsene svikter, da har man laget et bygg uten grunnmur.

Print Friendly
  • Jeg liker disse tallene fra the Guardian:
    http://www.guardian.co.uk/news/datablog/2009/jun/09/games-dvd-music-downloads-piracy

    Folk bruker stadig MER penger paa underholdning, men mindre paa CDer, og mer paa spill.

  • Interessante tall. Jeg skulle gjerne ha sett en ordentlig analyse av underholdningsmarkedet. Dette burde omfatte både utvikling i forholdet mellom musikkopptak, live musikk, film, spill etc, og en mer inngående analyse av bl.a. hvilken musikk som fortsatt selger og hvilken som ikke gjør det.

    Jeg ville ikke bli overrasket om man finner at nyutgivelser av tidligere innspillinger ikke lenger selger like mye, at musikk som særlig henvender seg til et ungt publikum har falt (har lite penger, laster ned mye og har i en viss grad flyttet seg til spill), at klassisk musikk fortsatt øker, og at spillmarkedet øker. Men dette er i stor grad bare gjetninger. Jeg skulle gjerne ha sett undersøkelser som enten bekrefter dette, eller viser at det slett ikke er slik jeg tror. Diskusjoner som lett ender i at “min gjetning er bedre en din” kommer det ikke så mye ut av.

  • Lars Håkonsen og Knut Løyland

    Torvund har en rekke sterkt kritiske kommentarer til vår artikkel. Her følger en respons på noen av dem:

    Torvund:
    ”Jeg lurer på hva de egentlig mener med “land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet” og hvilke tjenester de konkret sikter til. Forfatterne gir ingen referanser eller andre antydninger om hva dette bygger på.”

    Dette er ikke et sentralt poeng, men det vi siktet til med vårt lite presise utsagn var spesielt de mange russiske nettbutikkene (for eksempel http://www.legalsounds.com) som selger både enkeltlåter og album til en brøkdel av prisen i vestlige nettbutikker. Standardprisen for enkeltlåter ser ut til å være 9 cents eller om lag 52 øre etter dagens kurser. Albumprisen kommer da gjerne på drøyt 1 dollar eller der omkring. For å være minst mulig diffus denne gang, kan nedlasting av albumet ”The Fame” med Lady GaGa i mp3-format være et priseksempel. På Platekompaniet koster dette albumet kr. 79, på iTunes kr. 80 og på Legalsounds 0,99 $ eller ca. 5,75 kroner etter dagens kurs.
    Hvis salgsinntekten skal gi grunnlag for avlønning til alle rettighetshavere og alle andre som er involvert i verdikjeden (lydfolk, selskaper osv.) knyttet til musikkproduksjon, virker 5-6 kroner per album nokså lite, og utgjør kun ca. 7 % av prisnivået hos iTunes eller Platekompaniet. Når vi leser ”Legal info” på http://www.legalsounds.com, oppgis det:

    ”All the materials in the LegalSounds.com music service are available for distribution via Internet according to license ??-3?-05-09 of the Russian Multimedia and Internet Society. Under the license agreement, Legalsounds.com pays license fees for all the materials subject to the Law of the Russian Federation “On Copyright and Related Rights”.”

    Det er vanskelig for oss å vurdere nøyaktig hva som ligger i dette, og det er godt mulig at virksomheten er fullt lovlig og at alle copyrightholdere får sin rettmessige kompensasjon hvis vi kjøper et album for 5 kroner og 75 øre. I så fall er vårt utsagn i artikkelen helt feil. Problemet er vel i så fall ikke at noen land (som Russland) står på siden av det internasjonale copyrightsystemet, men at det internasjonale copyrightsystemet likevel ikke sørger for at opphavsmennene får noen – eller evt. kun får minimal – økonomisk uttelling for sine opphavsrettigheter. Og da hjelper det jo ikke stort.

    Den andre muligheten er at kjøp av vårt eksempelalbum for 5 kroner og 75 øre innebærer brudd med opphavsrett og at opphavsmennene ikke får sin rettmessige kompensasjon når Legalsounds selger albumet til oss for 5,75. I så fall er det vel manglende håndhevelse av opphavsrettighetene som er problemet. Det hjelper ikke at Russland er tilsluttet Bern-konvensjonen så lenge bestemmelsene ikke håndheves. I det vi har skrevet i artikkelen, har vi fokusert på utfallet og situasjonen slik vi oppfatter den i praksis, og det spiller liten rolle for vår problembeskrivelse om reglene er i orden på papiret så lenge de ikke praktiseres. Situasjonen er den at vi per i dag kan kjøpe musikk i en russisk nettbutikk for ca. 7 % av prisnivået i nettbutikker i vestlige land. Torvund vet mye bedre enn oss om dette er lovlig og i tråd med opphavsrettslige bestemmelser. Vi er mer opptatt av at dette uansett om det er helt lovlig, helt ulovlig eller i en juridisk gråsone, må være et stort problem for framtidige inntjeningsmuligheter i musikkbransjen.

    Det bør presiseres at filene i vårt eksempel ikke er helt identiske i kvalitet. På Legalsounds varierer bitraten fra låt til låt (fra 155 til 228 kbps), mens den f.eks. på Platekompaniet er på 256 kbps på alle låtene. Dette kan selvsagt ha betydning for hvor stort salg selskaper som Legalsounds kan kapre fra leverandører med høyere pris og kvalitet, men de rent opphavsrettslige spørsmålene har vel uansett lite å gjøre med om bitraten er på 192 eller 256 kbps.

    Om kostnader og kvalitet ved lydproduksjon
    Vår påstand var her bl.a. at man nå på 2000 tallet kan lage innspillinger av ”minst like god lydkvalitet som man kunne på 1960- og 70-tallet, samtidig som realverdien av produksjonsutstyret er en brøkdel.” Vi er noe usikre på hva Torvund egentlig er ute etter når han argumenterer mot dette utsagnet. Han uttaler bl.a. at ”For det første er man ikke fornøyd med den lydkvaliteten man kunne få på 1960 og 70-tallet.” Dette bare understreker vårt poeng: Vi kan i dag både få langt bedre lydkvalitet og vi kan få denne til en langt lavere kostnad enn det EMIs studio i 1965 kunne tilby. Samtidig skal det her gjøres visse forbehold når det gjelder hvor mye bedre kvaliteten egentlig har blitt. Det finnes flere berømte innspillinger av klassisk musikk fra seint 50 og tidlig 60 tall som mange anser har noe av den beste lydkvalitet man har oppnådd noensinne. Så alt var ikke så dårlig før heller…..

    Torvund uttaler også at mikrofoner ikke har blitt billigere. Det er mulig han har rett i det. Videre påpeker han at gode lokaler og instrumenter ikke har blitt billigere. Og at gode lydteknikere ikke er gratis. Alt dette kan være høyst relevant, men rokker ikke ved vårt hovedpoeng om at den totale kostnaden ved å spille inn musikk av en gitt ønsket kvalitet har blitt vesentlig billigere enn f.eks. i 1965. Bransjen har kanskje ikke fokusert maksimalt på å oppnå lavest mulige kostnader ved innspillinger (som gir ønsket kvalitet) hittil, og det ville overraske oss mye om det ikke finnes ubenyttede muligheter for rasjonalisering og kostnadsreduksjon uten at lydkvaliteten blir vesentlig forringet i forhold til hva det gjennomsnittlige publikum faktisk vet å verdsette og kan høre forskjell på. Den voldsomme populariteten til mp3-formatet med relativt sterkt komprimering i forhold til 1980- og 90-tallets lydmedium CD, er jo i seg selv et bevis på at bedre kvalitet kan ha liten prioritet så lenge kvaliteten tilfredsstiller et minstenivå. Kort sagt synes vi at Torvunds argumenter om mikrofonpriser eller remastering av Beatles-plater ikke er særlig sentrale i forhold til vårt hovedpoeng om betydelige kostnadsreduksjoner, og at det vil være mulig å gjennomføre innspillinger av et ønsket kvalitetsnivå til en langt lavere kostnad enn på 60- og 70-tallet.

    Om årsaker til nedgang i salg
    Torvund har som hypotese at ”…salget som toppet seg rundt 2000 var kunstig høyt fordi vi var mange som kjøpte våre favorittplater på nytt da CDen kom, samtidig som vi kompletterte med det som lenge hadde stått på ønskelisten.”
    Det er mulig at denne hypotesen har noe for seg. Hvis vi har gitt inntrykk av at vi har forsket på hva den kraftige nedgangen i salg skyldes, er det feil. Vi refererer til internasjonal empirisk forskning på området, som peker i retning av at den ulovlige fildelingen har en ugunstig effekt på salget. Men dette er ikke entydig – og det legger vi heller ikke skjul på. For Norges del har vi ikke funnet fram til forskning på området. Vi valgte derfor å vise utviklingen for salg i Norge, fordi den langt fra avkrefter hypotesen om at ulovlig fildeling påvirker salget i negativ retning. Det er selvsagt ikke enten det ene eller det andre som forklarer en slik utvikling. Det kan være flere ting samtidig. I tillegg til gjenkjøp av CD’er, eller mer presist stopp i gjenkjøp (Torvunds hypotese), ulovlig fildeling (Liebowitz hypotese) kan også nevnes såkalte ”lange haler” i produksjon og distribusjon av bl.a. musikk. Det siste innebærer mange flere innspillinger, som hver selger lite, men som til sammen utgjør et betydelig salg. Dette kan for øvrig ses i sammenheng med lavere produksjonstekniske kostnader i bransjen og oppblomstringen av uavhengige plateselskap (indie record labels).

    Om tvangslisenser vs avtalelisenser
    Det har ikke vært noe sentralt poeng fra vår side å skille mellom tvangslisenser av den typen som finnes i USA og avtalelisenser av norsk eller nordisk type. Det er for øvrig ikke tilfelle at vi er helt ukjente med norske avtalelisenser. I artikkelens avsnitt 5 omtales TONO og GRAMO, som nettopp er eksempler på avtalelisenser. Siden vi refererer til internasjonal litteratur og begrepet obligatorisk lisens eller tvangslisens er sentral i diskusjonen til Liebowitz, har vi ganske enkelt benyttet hans terminologi i vår omtale. Vår omtale av tvangslisens finnes i et avsnitt som omhandler mulige alternative løsninger på hvordan det kan genereres inntekter til rettighetshavere dersom ordinær salgsinntekt blir kraftig redusert pga utstrakt fildeling. Lisensordninger er ett slikt alternativ, og for oss er det relativt underordnet om dette rent teknisk har form av avtalelisens av norsk/nordisk type eller en mer usansk inspirert tvangslisens. Det er utfallet som er det sentrale, og slik vi oppfatter det har begge lisenstypene det samme grunnleggende mål – å unngå behovet for individuell avtaleinngåelse mellom hver opphavsmann og hver bruker og å legge til rette for enkel tilgang for brukere samtidig som det gis økonomisk kompensasjon til rettighetshavere. Eksisterende norske modeller for dette er åpenbart relevante, kanskje også mest relevante, men det er vel heller ikke slik at modeller fra andre land per definisjon er irrelevante og ikke bør omtales overhodet?

    Grunnleggende forskjell i synet på hvem loven er til for?
    Det kan se ut som om det er grunnleggende forskjeller mellom vårt og Torvunds syn på opphavsretten. Vi har i artikkelen argumentert ut fra et typisk økonomisk hensiktsmessighetsperspektiv, der det er utfallet som er i fokus. Og hvorvidt utfallet er bra eller ikke, måles ut fra innbyggernes velferd. Det er altså innbyggernes velferd som er det endelige målet for politikkutformingen, mens inntekt og overskudd i enkeltbransjer ikke er noe mål i seg selv. Det kan selvsagt likevel være et viktig virkemiddel for å nå målet om høyest mulig velferd for innbyggerne. Når det gjelder opphavsretten, oppfatter vi at opphavsrettens intensjon først og fremst er å sikre best mulige incentiver for produksjon av nye åndsverk. Vi betrakter med andre ord dagens opphavsrettslige lovgivning som ett av flere kulturpolitiske virkemidler. Hvis opphavsretten ikke lenger viser seg å være et effektivt virkemiddel for å skape tilstrekkelige incentiver for produksjon av nye åndsverk, ja så mener vi at det kan være grunnlag for å revurdere hele politikken på området – herunder lovgivningen.

    For oss kan det se ut som om Torvund betrakter opphavsretten som noe i retning av en urokkelig og fundamental, demokratisk rettighet på linje med menneskerettighetene. Det er i våre øyne et for rigid synspunkt, og vil i verste fall kunne stå i veien for en formålstjenelig endring av politikken på området. Siden ulike betraktningsmåter omkring hva opphavsretten er og bør være kan innebære dyptgripende forskjeller om hva som er god politikk, synes vi at debatten om ulovlig fildeling så langt mangler en grundig diskusjon rundt disse skillelinjene. Den bør komme og da bør både jurister, økonomer, så vel som personer med annen faglig bakgrunn, delta.

    mvh

    Lars Håkonsen og Knut Løyland

  • Jeg holder fast ved at når tittelen er “Ulovlig fildeling av musikk – hva bør gjøres når ny teknologi truer opphavsretten?”, da bør man kunne vente at man har satt seg bedre inn i opphavsretten enn det artikkelen tyder på at dere har gjort. Deres valg av overskrift skaper forvetninger som artikkelen ikke innfrir. Hadde dere kalt det “Fildeling av musikk og velferd” eller noe slikt, kunne dere gjerne ha kommet med deres betraktninger om velferd uten at noen kunne ha sagt at artikkelens innhold ikke samsvarer med overskriften. Men dere valgte å gjøre opphavsret ttil et hovedpoeng ved å ta det inn i overskriften. Når det gjelder økonomien får i alle fall jeg langt større utbytte av å lese Terje Gaustads artikkel “Internett-basert piratkopiering av musikk og film”. Men jeg er på bortebane når det gjelder økonomi, så jeg har ikke forutsetninger for å vurdere artikler fra et økonomisk ståsted.

    Håndhevelse av opphavsrett er svak i Russland. Det er den også i Norge. Et korrupt rettsvesen i Russland gjør ikke situasjonen bedre. Det har vært en rekke tjenester som russik mafia har stått bak, og den dere nevner er kanskje en av dem. Det er greit å vite hva dere mente med deres anførsel. Men jeg synes fortsatt ikke det er dekkende å si at man står utenfor det internasjonale opphavsrettssytemet.

    Når det gjelder produksjonskostnader har jeg ikke noe empirisk grunnlag. De som kan mer om dette en meg sier at bildet ikke er entydig. Men det er dere som fremsetter påstanden om at produksjon er så billig, uten at denne påstanden underbygges på noen som helst måte. Jeg tror dere resirkulerer en myte, og peker på noen forhold som man ofte overser når man fremsetter slike påstander. Og det er nå en gang slik at den som fremsetter påstanden som bør underbygge den, ikke den som påpeker at den ikke er underbygd og samtidig peker på faktorer som kanskje er oversett. Jeg tror at distribusjonsapparatet betyr langt mer enn produksjonskostnadene for fremvekst av uavhengige utgivelser. Elvis kunne gå inn i et studio i Memphis i 1953 og betale $3,98 for å spille inn to sanger. I dag skal det visstnok tilsvare 30-35 dollar. Og det er utgitt plater som er spilt inn på slike Tandberg båndopptagere som mange hadde hjemme på 60 og 70-tallet. Men noe distribusjonsapparat for uavhengige innspillinger fantes ikke, i alle fall ikke noe som kan sammenlignes med det vi har i dag. Men jeg sier bare her hva jeg tror, jeg påstår ikke at det er slik. Og jeg kommer ikke med påstanden i en artikkel med vitenskapelige pretensjoner.

    Dere sier at dere holder dere til internasjonal litteratur. Jeg har ikke lest alle de artikler dere viser til, så jeg kan ikke si noe alt for sikkert om disse. Men det inntrykket jeg får er at de i hovedsak er usanske og i noen grad engelske. Jeg setter et spørsmålstegn ved hvor internasjonale alle disse artiklene er. Alt for ofte synes usanske forfattere å basere seg på at verden=USA, og det er vel ikke grunn til å tro at økonomer her skiller seg så mye fra samfunnsvitenskaper. At artiklene er skrevet på engelsk og utgitt i USA-baserte tidsskrifter med en viss internasjonal leserkrets gjør dem ikke internasjonale i sitt innhold. Tvangslisenser er sikkert sentrale i usanske artikler fordi dette er noe som har vært ganske utbredt i USA. Men nettopp fordi USA her er så ulikt Europa har analyser basert på usansk empiri begrenset overføringsverdi.

    At “opphavsrettens intensjon først og fremst er å sikre best mulige incentiver for produksjon av nye åndsverk” er en tanke som står sterkt i usansk tenkning. Den er til og med nedfelt i USAs grunnlov. Og det er ikke særlig overraskende at økonomer begjærlig griper en slik instrumentell tilnærming. Men bildet er mer sammensatt. Når man i hovedsak baserer seg på “internasjonal” litteratur, og ikke regner f.eks. tysk- og franskspråklig litteratur med i dette bildet, da får man et for enkelt og for snevert perspektiv. Men om man i alle fall leser skandinavisk litteratur får man fylt ut det USA-sentriske bildet en del. Det aller meste som er skrevet om opphavsrett på engelsk handler om USA eller UK og er ikke internasjonalt. Da vil jeg tro at f.eks. økonomiske analyser som måtte basere seg på dette også kommer til å handle om USA eller UK, og ikke være internasjonale — uansett hva forfatterne selv måtte hevde.

    Jeg ser ikke på opphavsretten som noe urokkelig og fundamentalt, i alle fall ikke mer enn jeg ser eiendomsrett og rett til å få godtgjørelse for sitt arbeid som noe urokkelig og fundamentalt. Men jeg mener nok at en modell bør ha de grunnelementer at den som skaper et verk bestemmer om og hvordan dette skal gjøres tilgjengelig, at dette bør kunne gjøres tilgjengelig i et marked, at de som ønsker å gjøre bruk av verket skal betale for bruken hvis opphavsmannen ikke har valgt å stille det til disposisjon vederlagsfritt, og at opphavsmannens inntekter avhenger av om markedet er interessert i verket. Utfordringen er å finne modeller som ivaretar dette på en god måte.

    På midten av 1980-tallet deltok jeg i et prosjekt som var ledet av Carsten Smith. Som en del av dette prosjektet ble det skrevet en del oppgaver som kunne tilsvare hovedoppgaver (selv om de ble kalt noe annet), og noe større prosjekter. I jusen har vi mange “bindestreksfag”, så som rettssosiologi, rettsøkonomi, rettshistorie, osv. Jeg husker meget godt et seminar hvor Carten Smith snakket om valg av tema og metodiske utfordringer. Han sa bl.a. at man gjerne kunne velge å skrive f.eks. en rettssosiologisk eller rettsøkonomisk oppgave. Men det ville være meget krevende. For skriver du rettssoiologi så må det du skriver holde mål som sosiologi. Det nyttet ikke å unskylde seg med at man jo egentlig var jurist, og derfor ikke behersket sosiologien og sosiologiens metoder. Tilsvarende måtte de som ville skrive om rettsøkonomi sette seg inn i økonomi og økonomiens metoder, man kunne ikke unnskylde seg med at man tross alt bare var jurist. Jeg stiller de samme krav når folk med annen faglig bakgrunn skriver om jus. Når en historiker skriver om rettshistorie uten å gå inn i jusen, da blir resultatet ofte preget av at vedkommende har bommet i sentrale spørsmål. Tilsvarende blir det når økonomer skriver om jus uten å sette seg inn i jusen.

  • Knut Løyland

    For det første, og for å gjenta oss selv til det kjedsommelige, vår artikkel har ikke ”vitenskapelige pretensjoner”. Det er en ”Aktuell kommentar” i Samfunnsøkonomen, og da må det være fullt lovlig å diskutere ulike momenter av betydning for saken uten at alle underbygges med egen forskning.

    Det synes vanskelig for Torvund å akseptere at produksjonskostnadene ved innspilling av musikk er lavere i dag enn for 40 år siden. At plater ble spilt inn på Tandbergs båndopptakere på 1960- og 70-tallet og at det ikke fantes distribusjonskanaler for uavhengige innspillinger synes å være argumenter for at Torvund tror at produksjonskostnadene ikke er lavere i dag. Når Tandbergs klenodier er nevnt så kan man jo nokså enkelt gjøre en prissammenlikning mellom disse og de enkleste digitale opptakerne som i dag er tilgjengelige. I følge http://www.nrhf.no/ kostet en Tandberg TB9000X i januar 1975 3495 kroner. Bruker vi gjennomsnittlig konsumprisindeks for 1974 som utgangspunkt, skulle det bli ca 18300 kroner målt i 2009-kroner. En rask sjekk på Internett viser at du kan få mye brukbart digitalt opptaksutstyr til den prisen. Dessuten bidrar jo det faktum at det ikke fantes distribusjonskanaler for uavhengige selskaper til å styrke vår argumentasjon ytterligere: I dag finnes jo distribusjonskanaler for uavhengige selskaper, bl.a. over Internett, og til svært lave kostnader.

    Videre kommenterer Torvund: ” Det aller meste som er skrevet om opphavsrett på engelsk handler om USA eller UK og er ikke internasjonalt. Da vil jeg tro at f.eks. økonomiske analyser som måtte basere seg på dette også kommer til å handle om USA eller UK, og ikke være internasjonale — uansett hva forfatterne selv måtte hevde.”
    Hva menes med dette? Betyr det at empiriske analyser av effekter av fildeling i USA ikke er relevante i mange europeiske land fordi den opphavsrettslige lovgivningen er forskjellig? Betyr det at ulovlig fildeling ikke er et problem, for eksempel i Norge, altså at man bare har importert et problem som ikke er relevant i vårt system? I så fall bør jo mange aktører i Norge opplyses om dette.

    Til slutt: Torvund siterer oss og kommer med følgende salve: At “opphavsrettens intensjon først og fremst er å sikre best mulige incentiver for produksjon av nye åndsverk” er en tanke som står sterkt i usansk tenkning. Den er til og med nedfelt i USAs grunnlov. Og det er ikke særlig overraskende at økonomer begjærlig griper en slik instrumentell tilnærming.
    Det vil være for dumt å påstå at man som nordmann av i dag ikke er under usansk kulturpåvirkning på en eller flere måter. Det er nok både vi og sikkert Torvund også. Men å bli kritisert for at vi begjærlig griper en instrumentell tilnærming, finner vi underlig. Hva er galt med det? Vel kan man være uenig om formålet med lovgivningen, slik situasjonen synes å være omkring opphavsretten, men at det skal være diskvalifiserende å ha en instrumentalistisk tilnærming til lovgivningen har vi vanskelig for å forstå. Er for eksempel ikke jurister opptatt av om lovgivningen virker eller ikke? Mener jurister at lovgivningen er et mål i seg selv? I så fall vil vi påstå at jus som fag trenger snarlig fornying.

    mvh
    Lars Håkonsen og Knut Løyland

  • Uansett vitenskapelig pretensjoner eller ikke så bør man vel kunne stille visse krav til det forskere publiserer i et fagtidsskrift? Jeg har ikke sagt at alt skal underbygges med egen forskning. Men jeg har påpekt at dette med at innspillingskostnadene er så mye lavere er mer sammensatt enn mange tenker på. Jeg tror det i alle fall delvis er en myte. Et av 60-tallets klassiske album, Bert Jansch, ble spilt inn på et kjøkken i Camden med en enkel spolebåndopptager. Om en Tandberg båndopptager kostet litt mer eller mindre enn en PC som har (tilleggs)utstyr og kraft nok til å håndtere musikk på en god måte, er ikke så veldig interessant. Det var mulig også den gang å lage rimelige musikkopptak, gode nok til at noen av dem ble gitt ut på plate. Og uansett har dere fortsatt ikke underbygd deres påstand, hvilket styrker min tro på at dette bare er noe dere tror uten å vite.

    Selvfølgelig er distribusjonskanalene viktige, noe jeg også påpekte i min kommentar. Men i deres artikkel skriver dere bare om innspillingskostnadene, og det er dette jeg mener er for enkelt.

    Hvis dere f.eks. hadde satt som tittel “Påvirker ulovlig fildeling musikksalget”, da hadde sikkert usanske undersøkelser også vært relevante. Men det er ikke dette dere har satt dere fore å skrive om, hvis vi holder oss til overskriften. Da skriver dere om “hva bør gjøres når ny teknologi truer opphavsretten?”, og for å svare på det spørsmålet blir det utilstrekkelig. Man kan gjerne importere problemstillinger og analyser av problemet. Men i overskriften mer enn antyder dere at dere også vil se på løsninger. De kan ikke importeres fra USA, ei heller baseres på unanske undersøkelser.

    Det er selvfølgelig interessant å se på om en lovgivning virker eller ikke. Men dere setter opp en for enkel målestokk, og den målestokken dere setter opp er sterkt preget av at dere har et usansk utgangspunkt. Man må gjerne vurdere lovgivning instrumentelt. Men det dere gjør er å påstå at den har en instrumentell begrunnelse. Det blir feil. Lovgivning er ikke alltid basert på at den skal fremme noe annet, f.eks. økonomiske hensyn. Når det er forbudt å ta livet av folk så er ikke det fordi vi må ta vare på arbeidskraften. Livet har en verdi i seg selv. Om det ikke er like tydelig på andre områder, så finner man tilsvarende hensyn også der. F.eks. at den som har skapt et åndsverk selv skal kunne råde over det, herunder bestemme tilgjengeliggjøring m.m., helt uavhengig av om det fremmer et økonomisk mål, velferd eller noe annet. Dette er selvfølgelig bare ett av flere hensyn, men det må også med i vurderingen.

    Ingen har sagt noe om at lovgivning er et mål i seg selv. Men skal man si noe om hvordan den virker må man ikke forenkle så mye at det ikke bare blir for enkelt, men direkte banalt. Man kan undersøke hvordan lovgivning fungerer med i alle fall to utgangspunkter. Det ene er om de mål som loven er ment å skulle fremme er noe som faktisk bør fremmes. Man kan selvfølgelig diskutere om andre hensyn enn rene nyttehensyn for samfunnet bør være relevante ved utforming av opphavsrett. Men det er en helt annen diskusjon enn om lovgivningen faktisk fremmer de hensyn som begrunner dagens opphavsrett. Det annet utgangspunkt er om loven faktisk fungerer etter intensjonen og bidrar til å fremme de mål den var ment å skulle fremme. Begge deler kan være interessant og viktig. Jeg er sikker på at økonomiske analyser kan gi verdifulle bidrag til debatt på begge nivåer. Men uansett hvilket nivå man vil diskutere på, så forutsetter det at man faktisk har satt seg inn i hvilke hensyn lovgivningen er ment å skulle fremme og i hvordan den faktisk virker.

    Overskriften i deres artikkel signaliserte at dere ville si noe om opphavsrett. Siden dere til og med hadde fått pris for artikkelen tenkte jeg at dette måtte være interessant. Jeg ble som sagt skuffet. Dere sa i alle fall ikke noe viktig om opphavsretten og dermed svarte dere ikke på den problemstilling som var angitt i overskriften.

  • Lars Håkonsen og Knut Løyland

    For det første er ikke vårt poeng med Tandbergeksemplet å hevde at det ikke var mulig å gjøre relativt billige produksjoner på 60 og 70-tallet. Poenget vårt er at selv de billige produksjonene var mye dyrere enn i dag og kvaliteten, som Torvund selv sier, mye dårligere.

    For det andre skriver Torvund: ”Selvfølgelig er distribusjonskanalene viktige, noe jeg også påpekte i min kommentar. Men i deres artikkel skriver dere bare om innspillingskostnadene, og det er dette jeg mener er for enkelt.” Det er ikke riktig at vi ikke nevner distribusjonskostnader i artikkelen. På side 29, andre spalte, andre avsnitt, står: ”Dersom ny teknologi overflødiggjør eller reduserer størstedelen av dagens produksjons- og distribusjonskostnader, kan man altså klare seg med langt mindre…” Vi synes det er en noe underlig debattform Torvund legger opp til når han på den ene siden mener at vi kommer med ubegrunnede påstander og på den annen side selv kommer med påstander om vår artikkel som ikke bare er ubegrunnede, men beviselig gale.

    For det tredje er det betryggende å høre at jurister aksepterer en instrumentell tilnærming til lovgivningen. I følge Torvund kan det imidlertid ikke redde vår svake analyse, fordi vi visstnok påstår at opphavsretten har en instrumentell begrunnelse. Med instrumentell synes Torvund å mene at vi vektlegger de økonomiske hensyn i begrunnelsen for sterkt i forhold til de egentlige formål. Det er mulig, men vi, og mange med oss, synes spesielt de økonomiske hensyn knyttet til opphavsrett, er svært aktuelle, og i så måte treffer artikkelen godt – det er nettopp det den handler om.

  • OK, så nevner dere distribusjonskostnader også, i en konkluderende bisetning. Etter at bare innspillingskostnader har vært med i den foregående drøftelsen. Jeg kan også minne om at det var dere som satte 60- og 70-tallslyd som referanse.

    Skal man pirke i Tandberg-eksempelet så kan det jo nevnes at dere valgte en dyr modell som eksempel. Uten å grave fram gamle priser, så husker jeg fra min egen ungdomstid på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet at det var ganske vanlig at man hadde en slik båndopptager. De fleste hadde ikke toppmodellen, men noe som var mer enn godt nok til enkle innspillinger av rimelig kvalitet – også godt nok til å gis ut på plate hvis man kunne bruke utstyret. Alle jeg kjente som hadde noen som helst musikalske ambisjoner hadde tilgang til slikt utstyr. Man hadde nok ikke like mange båndopptagere pr husstand som man i dag har PCer, men det burde ikke spille så stor rolle. Antageligvis har det større sammenheng med den allminnelige velstandsutviklingen enn realprisen på utstyret.

    Når vi først er inne på båndopptagere, så kan jeg nevne at da jeg for et par år siden bladde meg gjennom gamle årganger av Tidsskrift for rettsvitenskap kom jeg over en artikkel fra 1955 om “Magnetofonen i opphavsrettslig belysning” eller noe lignende (tittelen er gjengitt etter hukommelsen). Det morsomme med denne artikkelen var at forfatteren den gang så på båndopptageren som det som ville få opphavsretten til å bryte sammen, og at argumentasjonen den gang var veldig lik den argumentasjonen som nå anføres om internett.

    De mikrofonene som fulgte med de gamle Tandberg-spillerne holdt nok ikke helt mål for plateinnspillinger. Men de var nok bedre enn det som følger med eller er innebygget i PCer i dag. Supplerer man med det som kanskje er den mest brukte studiomikrofonen i dag, en Neumann U87, så blir det bedre. Den kom på markedet i 1967. Hva den kostet den gangen, vet jeg ikke. Men i dag koster den ca 25.000 kr. Man får selvfølgelig også billigere (og dyrere) mikrofoner. Men skulle du ha gode mikrofoner så kostet nok de den gang som nå mer enn en enkel, med god nok opptaksmaskin. Og selv om Sgt Peppers ble spilt inn på en 4-spors opptager, så hadde Beatles tross alt Studio 1 i EMIs Abbey Road studio. Uansett utstyrspark så blir stua hjemme ikke helt det samme.

    Som jeg har sagt noen ganger før, så synes jeg økonomiske spørsmål knyttet til opphavsrett er interessante og viktige. Hvis jeg ikke hadde ment det hadde jeg ikke villet bruke tid på å lese artikkelen, og i alle fall ikke kommentere den. Men den ga meg ingen ting. Og jeg holder fast ved det som er mitt hovedpunkt: Hvis økonomer eller andre skal skrive noe interessant om f.eks. opphavsrett, da forutsetter det at man faktisk setter seg inn i opphavsretten. En analyse av løse og upresise antagelser om hvordan man tror verden er blir ikke særlig interessant. Det ville bli omtrent like uinteressant som om en jurist skulle skrive om hvordan man bør regulere finansmarkene uten å ta seg bryet med å sette seg inn i hvordan markedene fungerer. I det perspektivet er prisen på Tandberg båndopptagere og lydkvaliteten på 60-talls innspillinger ganske uinteressant.

  • Lars Håkonsen og Knut Løyland

    Torvund har en rekke sterkt kritiske kommentarer til vår artikkel. Her følger en respons på noen av dem:

    Torvund:
    ”Jeg lurer på hva de egentlig mener med “land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet” og hvilke tjenester de konkret sikter til. Forfatterne gir ingen referanser eller andre antydninger om hva dette bygger på.”

    Dette er ikke et sentralt poeng, men det vi siktet til med vårt lite presise utsagn var spesielt de mange russiske nettbutikkene (for eksempel http://www.legalsounds.com) som selger både enkeltlåter og album til en brøkdel av prisen i vestlige nettbutikker. Standardprisen for enkeltlåter ser ut til å være 9 cents eller om lag 52 øre etter dagens kurser. Albumprisen kommer da gjerne på drøyt 1 dollar eller der omkring. For å være minst mulig diffus denne gang, kan nedlasting av albumet ”The Fame” med Lady GaGa i mp3-format være et priseksempel. På Platekompaniet koster dette albumet kr. 79, på iTunes kr. 80 og på Legalsounds 0,99 $ eller ca. 5,75 kroner etter dagens kurs.
    Hvis salgsinntekten skal gi grunnlag for avlønning til alle rettighetshavere og alle andre som er involvert i verdikjeden (lydfolk, selskaper osv.) knyttet til musikkproduksjon, virker 5-6 kroner per album nokså lite, og utgjør kun ca. 7 % av prisnivået hos iTunes eller Platekompaniet. Når vi leser ”Legal info” på http://www.legalsounds.com, oppgis det:

    ”All the materials in the LegalSounds.com music service are available for distribution via Internet according to license ??-3?-05-09 of the Russian Multimedia and Internet Society. Under the license agreement, Legalsounds.com pays license fees for all the materials subject to the Law of the Russian Federation “On Copyright and Related Rights”.”

    Det er vanskelig for oss å vurdere nøyaktig hva som ligger i dette, og det er godt mulig at virksomheten er fullt lovlig og at alle copyrightholdere får sin rettmessige kompensasjon hvis vi kjøper et album for 5 kroner og 75 øre. I så fall er vårt utsagn i artikkelen helt feil. Problemet er vel i så fall ikke at noen land (som Russland) står på siden av det internasjonale copyrightsystemet, men at det internasjonale copyrightsystemet likevel ikke sørger for at opphavsmennene får noen – eller evt. kun får minimal – økonomisk uttelling for sine opphavsrettigheter. Og da hjelper det jo ikke stort.

    Den andre muligheten er at kjøp av vårt eksempelalbum for 5 kroner og 75 øre innebærer brudd med opphavsrett og at opphavsmennene ikke får sin rettmessige kompensasjon når Legalsounds selger albumet til oss for 5,75. I så fall er det vel manglende håndhevelse av opphavsrettighetene som er problemet. Det hjelper ikke at Russland er tilsluttet Bern-konvensjonen så lenge bestemmelsene ikke håndheves. I det vi har skrevet i artikkelen, har vi fokusert på utfallet og situasjonen slik vi oppfatter den i praksis, og det spiller liten rolle for vår problembeskrivelse om reglene er i orden på papiret så lenge de ikke praktiseres. Situasjonen er den at vi per i dag kan kjøpe musikk i en russisk nettbutikk for ca. 7 % av prisnivået i nettbutikker i vestlige land. Torvund vet mye bedre enn oss om dette er lovlig og i tråd med opphavsrettslige bestemmelser. Vi er mer opptatt av at dette uansett om det er helt lovlig, helt ulovlig eller i en juridisk gråsone, må være et stort problem for framtidige inntjeningsmuligheter i musikkbransjen.

    Det bør presiseres at filene i vårt eksempel ikke er helt identiske i kvalitet. På Legalsounds varierer bitraten fra låt til låt (fra 155 til 228 kbps), mens den f.eks. på Platekompaniet er på 256 kbps på alle låtene. Dette kan selvsagt ha betydning for hvor stort salg selskaper som Legalsounds kan kapre fra leverandører med høyere pris og kvalitet, men de rent opphavsrettslige spørsmålene har vel uansett lite å gjøre med om bitraten er på 192 eller 256 kbps.

    Om kostnader og kvalitet ved lydproduksjon
    Vår påstand var her bl.a. at man nå på 2000 tallet kan lage innspillinger av ”minst like god lydkvalitet som man kunne på 1960- og 70-tallet, samtidig som realverdien av produksjonsutstyret er en brøkdel.” Vi er noe usikre på hva Torvund egentlig er ute etter når han argumenterer mot dette utsagnet. Han uttaler bl.a. at ”For det første er man ikke fornøyd med den lydkvaliteten man kunne få på 1960 og 70-tallet.” Dette bare understreker vårt poeng: Vi kan i dag både få langt bedre lydkvalitet og vi kan få denne til en langt lavere kostnad enn det EMIs studio i 1965 kunne tilby. Samtidig skal det her gjøres visse forbehold når det gjelder hvor mye bedre kvaliteten egentlig har blitt. Det finnes flere berømte innspillinger av klassisk musikk fra seint 50 og tidlig 60 tall som mange anser har noe av den beste lydkvalitet man har oppnådd noensinne. Så alt var ikke så dårlig før heller…..

    Torvund uttaler også at mikrofoner ikke har blitt billigere. Det er mulig han har rett i det. Videre påpeker han at gode lokaler og instrumenter ikke har blitt billigere. Og at gode lydteknikere ikke er gratis. Alt dette kan være høyst relevant, men rokker ikke ved vårt hovedpoeng om at den totale kostnaden ved å spille inn musikk av en gitt ønsket kvalitet har blitt vesentlig billigere enn f.eks. i 1965. Bransjen har kanskje ikke fokusert maksimalt på å oppnå lavest mulige kostnader ved innspillinger (som gir ønsket kvalitet) hittil, og det ville overraske oss mye om det ikke finnes ubenyttede muligheter for rasjonalisering og kostnadsreduksjon uten at lydkvaliteten blir vesentlig forringet i forhold til hva det gjennomsnittlige publikum faktisk vet å verdsette og kan høre forskjell på. Den voldsomme populariteten til mp3-formatet med relativt sterkt komprimering i forhold til 1980- og 90-tallets lydmedium CD, er jo i seg selv et bevis på at bedre kvalitet kan ha liten prioritet så lenge kvaliteten tilfredsstiller et minstenivå. Kort sagt synes vi at Torvunds argumenter om mikrofonpriser eller remastering av Beatles-plater ikke er særlig sentrale i forhold til vårt hovedpoeng om betydelige kostnadsreduksjoner, og at det vil være mulig å gjennomføre innspillinger av et ønsket kvalitetsnivå til en langt lavere kostnad enn på 60- og 70-tallet.

    Om årsaker til nedgang i salg
    Torvund har som hypotese at ”…salget som toppet seg rundt 2000 var kunstig høyt fordi vi var mange som kjøpte våre favorittplater på nytt da CDen kom, samtidig som vi kompletterte med det som lenge hadde stått på ønskelisten.”
    Det er mulig at denne hypotesen har noe for seg. Hvis vi har gitt inntrykk av at vi har forsket på hva den kraftige nedgangen i salg skyldes, er det feil. Vi refererer til internasjonal empirisk forskning på området, som peker i retning av at den ulovlige fildelingen har en ugunstig effekt på salget. Men dette er ikke entydig – og det legger vi heller ikke skjul på. For Norges del har vi ikke funnet fram til forskning på området. Vi valgte derfor å vise utviklingen for salg i Norge, fordi den langt fra avkrefter hypotesen om at ulovlig fildeling påvirker salget i negativ retning. Det er selvsagt ikke enten det ene eller det andre som forklarer en slik utvikling. Det kan være flere ting samtidig. I tillegg til gjenkjøp av CD’er, eller mer presist stopp i gjenkjøp (Torvunds hypotese), ulovlig fildeling (Liebowitz hypotese) kan også nevnes såkalte ”lange haler” i produksjon og distribusjon av bl.a. musikk. Det siste innebærer mange flere innspillinger, som hver selger lite, men som til sammen utgjør et betydelig salg. Dette kan for øvrig ses i sammenheng med lavere produksjonstekniske kostnader i bransjen og oppblomstringen av uavhengige plateselskap (indie record labels).

    Om tvangslisenser vs avtalelisenser
    Det har ikke vært noe sentralt poeng fra vår side å skille mellom tvangslisenser av den typen som finnes i USA og avtalelisenser av norsk eller nordisk type. Det er for øvrig ikke tilfelle at vi er helt ukjente med norske avtalelisenser. I artikkelens avsnitt 5 omtales TONO og GRAMO, som nettopp er eksempler på avtalelisenser. Siden vi refererer til internasjonal litteratur og begrepet obligatorisk lisens eller tvangslisens er sentral i diskusjonen til Liebowitz, har vi ganske enkelt benyttet hans terminologi i vår omtale. Vår omtale av tvangslisens finnes i et avsnitt som omhandler mulige alternative løsninger på hvordan det kan genereres inntekter til rettighetshavere dersom ordinær salgsinntekt blir kraftig redusert pga utstrakt fildeling. Lisensordninger er ett slikt alternativ, og for oss er det relativt underordnet om dette rent teknisk har form av avtalelisens av norsk/nordisk type eller en mer usansk inspirert tvangslisens. Det er utfallet som er det sentrale, og slik vi oppfatter det har begge lisenstypene det samme grunnleggende mål – å unngå behovet for individuell avtaleinngåelse mellom hver opphavsmann og hver bruker og å legge til rette for enkel tilgang for brukere samtidig som det gis økonomisk kompensasjon til rettighetshavere. Eksisterende norske modeller for dette er åpenbart relevante, kanskje også mest relevante, men det er vel heller ikke slik at modeller fra andre land per definisjon er irrelevante og ikke bør omtales overhodet?

    Grunnleggende forskjell i synet på hvem loven er til for?
    Det kan se ut som om det er grunnleggende forskjeller mellom vårt og Torvunds syn på opphavsretten. Vi har i artikkelen argumentert ut fra et typisk økonomisk hensiktsmessighetsperspektiv, der det er utfallet som er i fokus. Og hvorvidt utfallet er bra eller ikke, måles ut fra innbyggernes velferd. Det er altså innbyggernes velferd som er det endelige målet for politikkutformingen, mens inntekt og overskudd i enkeltbransjer ikke er noe mål i seg selv. Det kan selvsagt likevel være et viktig virkemiddel for å nå målet om høyest mulig velferd for innbyggerne. Når det gjelder opphavsretten, oppfatter vi at opphavsrettens intensjon først og fremst er å sikre best mulige incentiver for produksjon av nye åndsverk. Vi betrakter med andre ord dagens opphavsrettslige lovgivning som ett av flere kulturpolitiske virkemidler. Hvis opphavsretten ikke lenger viser seg å være et effektivt virkemiddel for å skape tilstrekkelige incentiver for produksjon av nye åndsverk, ja så mener vi at det kan være grunnlag for å revurdere hele politikken på området – herunder lovgivningen.

    For oss kan det se ut som om Torvund betrakter opphavsretten som noe i retning av en urokkelig og fundamental, demokratisk rettighet på linje med menneskerettighetene. Det er i våre øyne et for rigid synspunkt, og vil i verste fall kunne stå i veien for en formålstjenelig endring av politikken på området. Siden ulike betraktningsmåter omkring hva opphavsretten er og bør være kan innebære dyptgripende forskjeller om hva som er god politikk, synes vi at debatten om ulovlig fildeling så langt mangler en grundig diskusjon rundt disse skillelinjene. Den bør komme og da bør både jurister, økonomer, så vel som personer med annen faglig bakgrunn, delta.

    mvh

    Lars Håkonsen og Knut Løyland

  • Pingback: Musikken vi ikke snakker om | Atleb's Blog()