Kopiering til privat bruk — refleksjoner etter et seminar
Wednesday, 20th January, 2010
Formiddagen i dag tilbrakte jeg i Sverre Fehns flotte Gyldendalhus, på lanseringsseminar for Thomas Rieber-Mohns bok Digital privatkopiering. Det gleder en opphavsrettsjurist å se at 370 personer hadde meldt seg på seminaret.
Jeg skal ikke her gi noe referat, men heller komme med mine egne refleksjoner. For de som vil høre innleggene har Gyldendal lagt ut videopptak av alle foredragene på nett.
Utgangspunktet for dagens adgang til å fremstille eksemplarer til privat bruk var at man ikke ønsket at håndhevelsen av opphavsmannens eneretter skulle krysse dørterskelen inn i de private hjem. Det som den gang var aktuelt var å skrive av, eventuelt tegne eller male et bilde. Det var helt marginalt.
Teknologien endret dette. Først kom båndopptagere til hjemmebruk på 1950-tallet. Siden kom bl.a. fotokopiering og videoopptak, fram til dagens digitale kopieringsteknologi hvor enhver datamaskin også er en kopimaskin. Legg internett, med dets muligheter for fjernkopiering til dette, og vi forstår at privat kopiering betyr noe helt annet i dag enn det gjorde en gang før andre verdenskrig.
Det har aldri vært meningen at adgangen til privatkopiering skal sikre at folk kan få tilgang til verk uten å måtte betale og uten at opphavsmannen får et verderlag. De som forsvarer fildeling fremstiller det av og til som om de skal ha en “rett” til å få tilgang til andres verk, og at dagens opphavsrett står i veien for denne “retten”. Detter er en uforskammet frekkhet. De sier at de har rett til å lage sitt eget eksemplar av f.eks. Thomas Rieber-Mohns bok, uansett om han samtykker eller ikke. Selvfølgelig har man ikke en rett til å høste fruktene av andres arbeid.
En viss adgang til privat eksemplarfremstilling har vært og er nødvendig for at man skal kunne benytte et verk på en hensiktsmessig måte. Hvis man hadde behov for et utdrag fra en bok som ikke lenger var i handelen, da hadde man ikke så mange andre muligheter enn å låne boken på et bibliotek og kopiere (eller skrive av) de avsnittene man hadde behov for. Å spore opp forfatteren for å be om lov var helt upraktisk. Like upraktisk var det å betale noen kroner til biblioteket for kopiene, for at biblioteket så skulle sende pengene videre til forfatteren.
Dette er langt på vei situasjonen også i dag. Men verden er i endring. Samtidig som det har blitt enklere og billigere å kopiere, har behovet blitt mindre. Musikk blir ikke borte fra markedet (i alle fall ikke i samme grad som før). Vi vil alltid kunne skaffe oss det ene musikkuttet vi vil ha for noen kroner. Det samme vil gjelde for bøker og andre medier. Kopiering til privat bruk er ikke lenger nødvendig for i det hele tatt å kunne skaffe seg det man er ute etter — i alle fall ikke i samme grad som tidligere.
En viss adgang til privat kopiering vil nok likevel være nødvendig for en fleksibel og smidig utnyttelse av verket. Det er vanskelig å si hvordan en slik rett bør avgrenses. Man bør ha muligheten til å dekke et rimelig behov for å fremstille eksemplar til seg selv, sin nære familie og nærmeste omgangskrets. Men dette må balanseres mot at det ikke på en urimelig måte skal undergrave opphavsmannens legitime interesser. I dette ligger bl.a. at det ikke må undergrave markedet for opphavsmannens verk. Å kopiere sine venners musikksamling, kanskje titusenvis av musikkspor, går etter min mening klart ut over hva som er rimelig.
Rettighetshavere, i praksis først og fremst distributører, har utnyttet teknologien til å ta kontroll over brukerens utnyttelse. Vi kjenner Apples innelukking av iTunes-kunder, slik at disse ikke lenger kunne høre på musikk om de kjøpte en ny spiller fra en annen produsent enn Apple. Amazon slettet Orwells “1984” fra sine kunders Kindle, da det ble klart at de likevel ikke hadde rettigheter til å selge denne i dette formatet (det er en ikke ubetydelig ironi i at det var nettopp denne boken). På seminaret fikk vi høre fra Thomas Nordtvedt at han hadde opplevd at Get hadde slettet alle hans PVR-opptak av Disney-filmer da Disney-kanalen gikk ut av programpakken.
Kanskje er en slik praksis ulovlig, kanskje er den ikke det. Men den er uansett ødeleggende. Kortsiktige ønsker om profittmaksimering og klønete kundehåndtering gjør at man får markedet mot seg. “To DRM or not to DRM” er et mye diskutert spørsmål. Jeg er blant dem som mener at en god bruk av DRM kan være hensiktsmessig. Men musikkbransjens forsøk med DRM er bare et av ganske mange eksempler på at man bare får én sjanse til å introdusere en slik teknologi. Misbruker man denne, da har man tapt. Når Apple og andre misbrukte DRM for å låse inne kunder, og så må gi seg fordi markedet ikke aksepterer det, da nytter det ikke å reintrodusere dette i en ny form. DRM kan implementeres på mange måter, men det forstår ikke markedet. Har man prøvd seg en gang og tapt, da har man tapt.
Samtidig ser vi at DRM brukes for film, dataprogrammer, spill og digitale kart, uten at markedet har reagert på samme måten. Så markedets reaksjon mot DRM er heller ikke entydig.
Et tema som Thomas Rieber-Mohn tok opp i sin inneldning, og som også ble berørt av Terje Gaustad (som innledet om Internett-basert piratkopiering av musikk og film) er muligheten for kreativ utfoldelse. Dette er et viktig spørsmål som har druknet i diskusjonen om fildeling.
Åndsverkloven § 4 første ledd er her viktig. Denne lyder:
§ 4. Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.
Det er et utmerket prinsipp. Spørsmålet er hvordan det praktiseres. Vi bygger alle på det andre har gjort før oss, og de som kommer etter må på samme måte kunne bygge på det vi har gjort.
Det er vanskelig å finne balansen mellom bearbeidelse og ettergjøring på den ene siden, og nytt og selvstendig verk. Jeg bruker gjerne Olaug Nilssens bok Få meg på for faen som et eksempel på en bok som noen vil kunne bruke som utgangspunkt for å lage pornofilm. Jeg synes at Olaug Nilssen bør kunne si nei til dette. Men at man kan kjenne igjen noen scener og hendelser, en bassgang eller et annet element, betyr ikke at det en ettergjøring og en krenkelse. Men jeg går ikke nærmere inn på hvordan grensen bør trekkes.
Alle som slipper sitt verk løs på samfunnet må være forberedt på at andre henter fra dette, og at de kanskje også bruker elementer i sammenhenger man selv ikke liker. Man kan også risikere at andre tjener gode penger på dette, uten at man selv får noe. Sånn er det og sånn må det være.
PS. To poenger som jeg glemte i opprinnelig versjon:
Jeg er skeptisk til at retten til privat kopiering gjøres ufravikelig. Man skal da i alle fall ha tenkt nøye gjennom om det i praksis vil hindre praktiske løsninger som Spotify i off-line mode.
Man kan godt levere digitale tjenester hvor muligheten for verksutnyttelse er mer begrenset enn ved kjøp av fysiske eksemplarer, f.eks. at det er vanskelig å “låne bort” en e-bok med mindre man også låner bort lesebrettet. Men da må dette reflekteres i prisen. Hvis prisen for den digitale versjonen er omtrent den samme, men utnyttelsesmulighetene langt mer begrensede (slik det var for iTunes med DRM), da kan man ikke regne med at markedet vil ha det.
PPS:
Det er interessant å se hvilken oppmerksomhet seminaret har fått også i ettertid:
- Bør det være ulovlig å kopiere musikk til kjæresten? (Jan Omdahl, Dagbladet)
- Offensiv for opphavsrett (Dagsavisen)
- Aftenposten (ikke på nett)
- Intervju i Aftenposten 28.12.09
Bergens Tidende har visst ikke funnet grunn til å gi bergenseren Thomas Rieber-Mohn oppmerksomhet. Jeg synes han hadde fortjent det.
Se også Ole Andreas Rognstads kronikk Regulér opphavsretten (Aftenposten 20.01.2010) med svar fra Gisle Hannemyr 25.01.2010.
