Kopiering til privat bruk — refleksjoner etter et seminar

Formiddagen i dag tilbrakte jeg i Sverre Fehns flotte Gyldendalhus, på lanseringsseminar for Thomas Rieber-Mohns bok Digital privatkopiering. Det gleder en opphavsrettsjurist å se at 370 personer hadde meldt seg på seminaret.

Jeg skal ikke her gi noe referat, men heller komme med mine egne refleksjoner. For de som vil høre innleggene har Gyldendal lagt ut videopptak av alle foredragene på nett.

Utgangspunktet for dagens adgang til å fremstille eksemplarer til privat bruk var at man ikke ønsket at håndhevelsen av opphavsmannens eneretter skulle krysse dørterskelen inn i de private hjem. Det som den gang var aktuelt var å skrive av, eventuelt tegne eller male et bilde. Det var helt marginalt.

Teknologien endret dette. Først kom båndopptagere til hjemmebruk på 1950-tallet. Siden kom bl.a. fotokopiering og videoopptak, fram til dagens digitale kopieringsteknologi hvor enhver datamaskin også er en kopimaskin. Legg internett, med dets muligheter for fjernkopiering til dette, og vi forstår at privat kopiering betyr noe helt annet i dag enn det gjorde en gang før andre verdenskrig.

Det har aldri vært meningen at adgangen til privatkopiering skal sikre at folk kan få tilgang til verk uten å måtte betale og uten at opphavsmannen får et verderlag. De som forsvarer fildeling fremstiller det av og til som om de skal ha en “rett” til å få tilgang til andres verk, og at dagens opphavsrett står i veien for denne “retten”. Detter er en uforskammet frekkhet. De sier at de har rett til å lage sitt eget eksemplar av f.eks. Thomas Rieber-Mohns bok, uansett om han samtykker eller ikke. Selvfølgelig har man ikke en rett til å høste fruktene av andres arbeid.

En viss adgang til privat eksemplarfremstilling har vært og er nødvendig for at man skal kunne benytte et verk på en hensiktsmessig måte. Hvis man hadde behov for et utdrag fra en bok som ikke lenger var i handelen, da hadde man ikke så mange andre muligheter enn å låne boken på et bibliotek og kopiere (eller skrive av) de avsnittene man hadde behov for. Å spore opp forfatteren for å be om lov var helt upraktisk. Like upraktisk var det å betale noen kroner til biblioteket for kopiene, for at biblioteket  så skulle sende pengene videre til forfatteren.

Dette er langt på vei situasjonen også i dag. Men verden er i endring. Samtidig som det har blitt enklere og billigere å kopiere, har behovet blitt mindre. Musikk blir ikke borte fra markedet (i alle fall ikke i samme grad som før). Vi vil alltid kunne skaffe oss det ene musikkuttet vi vil ha for noen kroner. Det samme vil gjelde for bøker og andre medier. Kopiering til privat bruk er ikke lenger nødvendig for i det hele tatt å kunne skaffe seg det man er ute etter — i alle fall ikke i samme grad som tidligere.

En viss adgang til privat kopiering vil nok likevel være nødvendig for en fleksibel og smidig utnyttelse av verket. Det er vanskelig å si hvordan en slik rett bør avgrenses. Man bør ha muligheten til å dekke et rimelig behov for å fremstille eksemplar til seg selv, sin nære familie og nærmeste omgangskrets. Men dette må balanseres mot at det ikke på en urimelig måte skal undergrave opphavsmannens legitime interesser. I dette ligger bl.a. at det ikke må undergrave markedet for opphavsmannens verk. Å kopiere sine venners musikksamling, kanskje titusenvis av musikkspor, går etter min mening klart ut over hva som er rimelig.

Rettighetshavere, i praksis først og fremst distributører, har utnyttet teknologien til å ta kontroll over brukerens utnyttelse. Vi kjenner Apples innelukking av iTunes-kunder, slik at disse ikke lenger kunne høre på musikk om de kjøpte en ny spiller fra en annen produsent enn Apple. Amazon slettet Orwells “1984” fra sine kunders Kindle, da det ble klart at de likevel ikke hadde rettigheter til å selge denne i dette formatet (det er en ikke ubetydelig ironi i at det var nettopp denne boken). På seminaret fikk vi høre fra Thomas Nordtvedt at han hadde opplevd at Get hadde slettet alle hans PVR-opptak av Disney-filmer da Disney-kanalen gikk ut av programpakken.

Kanskje er en slik praksis ulovlig, kanskje er den ikke det. Men den er uansett ødeleggende. Kortsiktige ønsker om profittmaksimering og klønete kundehåndtering gjør at man får markedet mot seg. “To DRM or not to DRM” er et mye diskutert spørsmål. Jeg er blant dem som mener at en god bruk av DRM kan være hensiktsmessig. Men musikkbransjens forsøk med DRM er bare et av ganske mange eksempler på at man bare får én sjanse til å introdusere en slik teknologi. Misbruker man denne, da har man tapt. Når Apple og andre misbrukte DRM for å låse inne kunder, og så må gi seg fordi markedet ikke aksepterer det, da nytter det ikke å reintrodusere dette i en ny form. DRM kan implementeres på mange måter, men det forstår ikke markedet. Har man prøvd seg en gang og tapt, da har man tapt.

Samtidig ser vi at DRM brukes for film, dataprogrammer, spill og digitale kart, uten at markedet har reagert på samme måten. Så markedets reaksjon mot DRM er heller ikke entydig.

Et tema som Thomas Rieber-Mohn tok opp i sin inneldning, og som også ble berørt av Terje Gaustad (som innledet om Internett-basert piratkopiering av musikk og film) er muligheten for kreativ utfoldelse. Dette er et viktig spørsmål som har druknet i diskusjonen om fildeling.

Åndsverkloven § 4 første ledd er her viktig. Denne lyder:

§ 4. Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

Det er et utmerket prinsipp. Spørsmålet er hvordan det praktiseres. Vi bygger alle på det andre har gjort før oss, og de som kommer etter må på samme måte kunne bygge på det vi har gjort.

Det er vanskelig å finne balansen mellom bearbeidelse og ettergjøring på den ene siden, og nytt og selvstendig verk. Jeg bruker gjerne Olaug Nilssens bok Få meg på for faen som et eksempel på en bok som noen vil kunne bruke som utgangspunkt for å lage pornofilm. Jeg synes at Olaug Nilssen bør kunne si nei til dette. Men at man kan kjenne igjen noen scener og hendelser, en bassgang eller et annet element, betyr ikke at det en ettergjøring og en krenkelse. Men jeg går ikke nærmere inn på hvordan grensen bør trekkes.

Alle som slipper sitt verk løs på samfunnet må være forberedt på at andre henter fra dette, og at de kanskje også bruker elementer i sammenhenger man selv ikke liker. Man kan også risikere at andre tjener gode penger på dette, uten at man selv får noe. Sånn er det og sånn må det være.

PS. To poenger som jeg glemte i opprinnelig versjon:

Jeg er skeptisk til at retten til privat kopiering gjøres ufravikelig. Man skal da i alle fall ha tenkt nøye gjennom om det i praksis vil hindre praktiske løsninger som Spotify i off-line mode.

Man kan godt levere digitale tjenester hvor muligheten for verksutnyttelse er mer begrenset enn ved kjøp av fysiske eksemplarer, f.eks. at det er vanskelig å “låne bort” en e-bok med mindre man også låner bort lesebrettet. Men da må dette reflekteres i prisen. Hvis prisen for den digitale versjonen er omtrent den samme, men utnyttelsesmulighetene langt mer begrensede (slik det var for iTunes med DRM), da kan man ikke regne med at markedet vil ha det.

PPS:

Det er interessant å se hvilken oppmerksomhet seminaret har fått også i ettertid:

Bergens Tidende har visst ikke funnet grunn til å gi bergenseren Thomas Rieber-Mohn oppmerksomhet. Jeg synes han hadde fortjent det.

Se også Ole Andreas Rognstads kronikk Regulér opphavsretten (Aftenposten 20.01.2010) med svar fra Gisle Hannemyr 25.01.2010.

Print Friendly
  • Kjetil Ree

    «Få meg på for faen»-lenken virker ikke.

  • Mystisk. Lenken virker hos meg, både i Opera og Firefox.

  • Pål Lykkja

    Hei Olav!

    Eg har nokre spørsmål til deg til det du skriv her:

    “De som forsvarer fildeling fremstiller det av og til som om de skal ha en “rett” til å få tilgang til andres verk, og at dagens opphavsrett står i veien for denne “retten”.”

    Meinar du då også at Victor Hugo, ein av grunnleggjarane av Bern-konvensjonen for å stoppe piratkopiering, og som gjekk inn for at samfunnet skulle ha rett til eit offentleg domene, og som til og med sa på talerstolen ved stiftinga av Bern-konvensjonen at samfunnets interesse måtte koma foran interessene til opphavsmennene og opphavskvinnene, var uforskammeleg frekk?

    Synes du det er heilt irrelevant at vernetida for publiserte verker er 10 eller 70 år etter forfattars død?

    Meinar du også at offentleg finansiert forskning eller privat finansiert forskning ikkje skal skulle kunne stille krav til effektiv publisering? Er det effektiv nok vitskapleg publisering å spikre avhandlingane opp på Kyrkjedøra i 2010 til dømes, fordi forfattaren meinar at alle som er kvalifiserte til å kritisere verket får tilgang til verket akkurat utanfor denne kyrkjedøra?

    Er det ikkje litt rart at platebransjens representantar i USA faktisk forsvarar retten til samfunnet om å få tilgang til åndsverk etter at vernetida har gått ut? Med så store endringar som internett har gitt oss, så må det vel vere legitimt å stille spørsmål om samfunnskontrakta som åndsverkslovgjeving er basert på (?) bør revurderast?

    Ser fram til svara dine!

    Mvh Pål Lykkja

  • Jeg vil ikke svare for Victor Hugo.

    Tilgang til verk er viktig. Men det er ikke viktig at tilgangen generelt er gratis, i alle fall er den mindre viktig enn tilgangen til gratis gulrøtter. Samfunnets innteresser i tilgang og opphavsmannens interesser må balanseres mot hverandre. Og ja, jeg mener at de som hevder at de har en “rett” til å ta og spre andres verk hvis rettighetshaver ikke klarer å hindre det er uforskammet frekke.

    Jeg mener at vernetiden er for lang, men det var ikke tema i dag.

    Det er ikke noe problem at den som finansierer forskning stiller krav til hvordan den skal publiseres. Det gjør f.eks. Forskningsrådet. Men det viktige for forskningspublikasjoner er at man når fram til målgruppen. Svaret er ikke nødvendigvis fri tilgjengeliggjøring på nett, som jeg antar at du sikter til, hvis et tradisjonelt tidsskrift har større gjennomslagskraft. Det som ikke vil være akseptabelt er at noen ut fra et ideologisk ståsted skal pålegge andre å publisere på bestemte måter uten at de kjenner faget og fagets publiseringstradisjon. Man må heller ikke glemme at kvalitetssikret publisering koster. Noen må betale. Hvis ikke leserne skal betale må noen andre legge pengene på bordet.

    Jeg skjønner ikke hva du vil med å trekke inn platebransjen og verk som har falt i det fri. Jeg har ikke hørt noen si at ikke alle skal kunne utnytte et verk når vernetiden har løpt ut.

    Jeg ser ingen grunn til at internett skal føre til endringer i det helt grunnleggende: Det er opphavsmannen og bare opphavsmannen som bestemmer om et verk skal gjøres tilgjengelig, på hvilken måte, om det skal skje mot betaling eller være gratis, osv. Videre at de som vil ha tilgang til et verk som opphavsmannen ikke vil gjøre fritt tilgjengelig, f.eks. fordi opphavsmannen er en forfatter som prøver å leve av sitt forfatterskap, må betale for tilgang til verket. At man må finne fram til nye modeller som ivaretar disse grunnleggende hensyn med nettbasert formidling endrer ikke det grunnleggende.

  • Pål Lykkja

    Flott svar!

    Artig at både du og Ole-Andreas innser at opphavsretten kvilar på ei slags samfunnskontrakt. Eg ordla meg litt feil sikkert med platebransjen i USA, dei forsvarar ikkje det offentlege domene mot nokon, dei ynskjer rett og slett ikkje ei evig vernetid (!)

    Det som var tema i dag var autoriserte domener, som vil gripe dramatisk inn i unntaktsreglane til kapittel 1 i åndsverkslova. Sidan også vernetidsspørsmål gjer det same, så meinar eg desse to spørsmåla høyrer saman. Serleg sidan det skal vere balanse mellom kapittel 1 og 2.

    Problemet med å gjere endringar med åndsverkslova som kulturbransjen ynskjer, er at utdanning og forskning må fylgje same lovverket. Autoriserte domener med hushaldningen som det autoriserte domene meinar eg vert heilt absurd for forskarar som treng å utveksle mellom andre forskarkollegaer framføre barna sine eller bestemora si.

    No til din kritikk av dei som piratkopierar, kvifor er det greit å forsyne seg fritt av eit åndsverk akkurat 70 år etter opphavsmannens dødsår, og uforskammeleg frekt etter berre 69 år og 364 dagar? Kven er det som alltid står bak vernetidsforlengingane? Har desse lovendringane demokratisk legitimitet? Og dersom du skulle meine at vernetida er til dømes 70 år for lang, er ikkje lova så urettvis at du forstår at folk synes det er absurd å fylgje lova?

    Når det gjeld vitskapeleg publisering, så vil eg påstå at ein må vere Gud for å kjenne den kvalifiserte lesarkrinsen sin hundre prosent. Sjansene for at ei norsk bok i opphavsrett havnar i hendene til ein kvalifisert lesar i Somalia er relativt liten. Sjansene for at ei gratis elektronisk bok i opphavsrett havnar på laptopen til ein kvalifisert lesar i Somalia er kanskje ein million gonger større.

    Elles så er det interessant at du ser på spreiing av gratis informasjon som mindre viktig enn gratis gulrøter. Eg trur den gratis informasjonen som folk finn på Google og Wikipedia har ein langt større effekt per krone enn utdeling av grønsaker, men det er berre noko eg trur.

  • Jeg bruker ikke ordet samfunnskontrakt. Jeg har heller ikke sagt noe autoriserte domener, så jeg har ikke tenkt å forsvare noens synspunkter her.

    Hva hindrer forskere i å utveksle synspunkter med andre forskerkolleger?

    Det er ofte slik at det må trekkes en grense et eller annet sted. Da kan man alltid lage eksempler hvor noen faller akkurat på feil side av grensen. Slikt er det ikke interessant å diskutere.

    Vernetiden har samme demokratiske legitimitet som andre lover. Noen mener at fartsgrensene er for lave, at det er absurd at man skal kunne reklamere mot feil på mobiltelefoner flere år etter at de er kjøpt, at den tollfrie spritkvoten er for liten, at sikkerhetsreglene på fly er absurde, osv osv. Mener du at man bare skal behøve å følge de lover som man selv liker og er enig i?

    Ingen vet 100% hvordan man treffer målgruppen. Men Karin Gundersen (som er professor i fransk språk og litteratur) vet nok mye mer om hvilke tidsskrifter som når hennes målgruppe enn en eller annen ideologisk basert synser. Jeg har aldri kunnet fordra folk som mener å vite bedre enn meg hva som er til mitt eget beste. Jeg bestemmer hvor jeg vil publisere, så enkelt er det. Du kan være enig eller uenig i mitt valg, men det er likevel mitt valg.

    Kunnskap er fri. Ingen hindrer deg eller andre i å spre informasjon gratis. Sett i gang og skriv for laptoper i Somalia. Men du får gjøre jobben selv. Du kan ikke bare ta det som andre har laget, like lite som du bare kan dele ut gulrøtter som andre har dyrket. Gratis grønsaker er nok viktigere for folkehelsen enn Google.

  • Pål

    “Jeg bruker ikke ordet samfunnskontrakt. Jeg har heller ikke sagt noe autoriserte domener, så jeg har ikke tenkt å forsvare noens synspunkter her.”

    Greit, eg ser fram til din forklaring på grunnlaget og føremålet med opphavsretten når det skulle passe.

    “Hva hindrer forskere i å utveksle synspunkter med andre forskerkolleger?”

    Det er delvis forskarane sjølve, samt forlagssystemet som hindrar ein i å utveksle synspunkter med forskarkollegaer. Kor ofte utvekslar norske forskarar synspunkter med forskarar i afrikanske land til dømes?

    “Det er ofte slik at det må trekkes en grense et eller annet sted. Da kan man alltid lage eksempler hvor noen faller akkurat på feil side av grensen. Slikt er det ikke interessant å diskutere.”

    Uansett så meinar eg at det skal godt gjerast å finne ein meir effektiv kanal enn eit uhindra internett. Viss a er ei delmengde av b, så er det lurast å publisere i b meinar eg, sjølvsagt i etablerte open access kanalar.

    “Vernetiden har samme demokratiske legitimitet som andre lover. Noen mener at fartsgrensene er for lave, at det er absurd at man skal kunne reklamere mot feil på mobiltelefoner flere år etter at de er kjøpt, at den tollfrie spritkvoten er for liten, at sikkerhetsreglene på fly er absurde, osv osv. Mener du at man bare skal behøve å følge de lover som man selv liker og er enig i?”

    Eg meinar at lovgjevingsprosessar omkring intellektuell eigedom neppe kan seiast å foregår med eit minimum av demokratisk legitimitet. Nok av døme på dette dei siste åra både internasjonalt og nasjonalt. ACTA er sansynlegvis det mest ekstreme.

    “Ingen vet 100% hvordan man treffer målgruppen. Men Karin Gundersen (som er professor i fransk språk og litteratur) vet nok mye mer om hvilke tidsskrifter som når hennes målgruppe enn en eller annen ideologisk basert synser. Jeg har aldri kunnet fordra folk som mener å vite bedre enn meg hva som er til mitt eget beste. Jeg bestemmer hvor jeg vil publisere, så enkelt er det. Du kan være enig eller uenig i mitt valg, men det er likevel mitt valg.”

    Du kan godt meine det du gjer, men dersom det kan provast empirisk til dømes at open access treffer målgruppa langt betre enn tradisjonelle tidsskrifter (eller kyrkjedører) så må det vel gå an å stille krav om at offentleg tilsette eller dei private fonda skal bruke den mest effektive metoda?

    “Kunnskap er fri. Ingen hindrer deg eller andre i å spre informasjon gratis. Sett i gang og skriv for laptoper i Somalia. Men du får gjøre jobben selv. Du kan ikke bare ta det som andre har laget, like lite som du bare kan dele ut gulrøtter som andre har dyrket. Gratis grønsaker er nok viktigere for folkehelsen enn Google.”

    Dersom offentleg tilsette forskarar ikkje er interessert i å få kritikk frå kvalifiserte lesarkrinsar på sine vitskapelege arbeider så meinar eg dei har eit problem.

  • Problemet i dag er ikke mangel på informasjon, men at man drukner i den og ikke minst i støy. Derfor surfer er ikke surfing på internett forskernes viktigste kilde til informasjon. Man konsentrerer seg om kvalitetssikrede kanaler, hvilket vil si vitenskapelige tidsskrifter. Å bruke nettet som primærkanal for forskningspublisering blir som å rope i skogen.

    Redaksjonell kvalitetssikring koster. Mange velrennomerte tidsskrifter orienterer seg mot en OA-modell. Den fungerer slik at det blir gratis for leseren. Til gjengjeld må man betale 500-5.000 USD for å publisere. En del tidsskrifter tar også betalt for å vurdere en artikkel for publisering. Kanskje gjør det at afrikanske forskere kan lese mer av det vi i vesten skriver (skjønt de fleste store tidsskriftsforlag tar ikke betalt for å gjøre tidsskriftene tilgjengelig i u-land). Men det vil effektivt hindre afrikanske forskere fra å slippe til i den internasjonale forskningsoffentligheten. Jeg har kommentert dette flere ganger, bl.a i http://blogg.torvund.net/2009/02/27/er-det-frelse-i-open-access/ og http://blogg.torvund.net/2007/11/25/tvungne-publiseringskanaler-et-angrep-pa-den-akademiske-frihet/.

    Man kan mene mye om ACTA. Men det er faktisk ikke noe som er vedtatt, og det kan heller ikke vedtas uten at de enkelte landene vedtar å være bundet av dette. At Norge har knyttet seg til Europa gjennom en husmannskontrakt som gjør at vi ikke får være med der viktige beslutninger tas, er et selvforskyldt særproblem for Norge. Det gir et beklagelig demokratisk underskudd, som et flertall av det norske folk dessverre ønsket.

    One size does not fit all, heller ikke når det gjelder publisering. For juridisk faglitteratur i Norge er det f.eks. langt viktigere å være i Lovdata enn i et eller annet OA-arkiv. For det er der den juridiske profesjonen søker etter informasjon, de aner ikke hva f.eks. DUO er for noe. Jeg vet ikke noe om hvilke tidsskrifter medisinere bør velge for å publisere sine resultater innen ulike subdisipliner. Det vet sannsynligvis ikke du heller. Men jeg kjenner tidsskriftene innen mitt eget fag. Ingen forskningspolitiker, forskningsbyråkrat eller internettevangelist sitter med noen oversikt som gjør dem i stand til å overprøve forskernes egne vurderinger. Det betyr ikke at forskerne alltid velger rett, men det betyr at forskningsbyråkrater m.m. skal holde fingrene fra fatet.

    At offentlig ansatte forskere ikke er interessert i å få kritikk fra kvalifiserte leserkretser er bare tøv. Det er nettopp fordi det er dette man ønsker at man velger publiseringskanaler. Dessuten: Det at forskning i Norge i stor grad er offentlig finansiert betyr ikke at politikere og byråkrater har noen bedre forutsetninger for å bestemme over forskningen, herunder publiseringspraksis. Du kan publisere hvor du vil, men du kan ikke og skal ikke kunne bestemme hvor og hvordan andre publiserer.

  • Kjetil

    Du har rett med lenken, den fungerer fra jobbmaskinen min. Det var nok hjemmemaskinen som automatisk blokkerte trafikk til tradedoubler.com, da operativsystemet har en svarteliste med domener som ingen programmer får lov til å kommunisere med – derfor virket lenken tilsynelatende ikke hverken i Firefox, Opera eller Chrome.

  • Hva er så galt med tradedoubler at du blokkerer den?

  • Hva er så galt med tradedoubler at du blokkerer den?

    Tradedoubler kan spore hvor man har vært på nett.
    Dessuten er det mange som blokkerer reklame, som blandt andre tradedoubler leverer.

  • Ja, ja. Alle mine referanser til bøker er “reklame” i den forstand at de vil peke til Bokkilden eller Amazon. Kjøper noen boken via denne lenken, da får jeg en liten provisjon. Blokkerer man tjenester må man også regne med at man ikke alltid får tilgang til noe man kunne ønske.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » «Få meg på for faen» blir film. Må jeg velge nytt eksempel?()