Kopiering til privat bruk — refleksjoner etter et seminar

For­mid­da­gen i dag til­brakte jeg i Sverre Fehns flotte Gyl­den­dal­hus, på lan­se­rings­se­mi­nar for Tho­mas Rieber-Mohns bok Digi­tal pri­vat­ko­pie­ring. Det gle­der en opp­havs­retts­ju­rist å se at 370 per­soner hadde meldt seg på seminaret.

Jeg skal ikke her gi noe refe­rat, men hel­ler komme med mine egne reflek­sjo­ner. For de som vil høre inn­leg­gene har Gyl­den­dal lagt ut video­pp­tak av alle fore­dra­gene på nett.

Utgangs­punk­tet for dagens adgang til å frem­stille eksemp­la­rer til pri­vat bruk var at man ikke ønsket at hånd­he­vel­sen av opp­havs­man­nens ene­ret­ter skulle krysse dør­ters­ke­len inn i de pri­vate hjem. Det som den gang var aktu­elt var å skrive av, even­tu­elt tegne eller male et bilde. Det var helt marginalt.

Tek­no­lo­gien end­ret dette. Først kom bånd­opp­ta­gere til hjemme­bruk på 1950-tallet. Siden kom bl.a. foto­ko­pie­ring og video­opp­tak, fram til dagens digi­tale kopie­rings­tek­no­logi hvor enhver data­ma­skin også er en kopi­ma­skin. Legg inter­nett, med dets mulig­he­ter for fjern­ko­pie­ring til dette, og vi for­står at pri­vat kopie­ring betyr noe helt annet i dag enn det gjorde en gang før andre verdenskrig.

Det har aldri vært menin­gen at adgan­gen til pri­vat­ko­pie­ring skal sikre at folk kan få til­gang til verk uten å måtte betale og uten at opp­havs­man­nen får et ver­der­lag. De som for­sva­rer fil­de­ling frem­stil­ler det av og til som om de skal ha en “rett” til å få til­gang til and­res verk, og at dagens opp­havs­rett står i veien for denne “ret­ten”. Det­ter er en ufor­skam­met frekk­het. De sier at de har rett til å lage sitt eget eksemp­lar av f.eks. Tho­mas Rieber-Mohns bok, uan­sett om han sam­tyk­ker eller ikke. Selv­føl­ge­lig har man ikke en rett til å høste fruk­tene av and­res arbeid.

En viss adgang til pri­vat eksemp­lar­frem­stil­ling har vært og er nød­ven­dig for at man skal kunne benytte et verk på en hen­sikts­mes­sig måte. Hvis man hadde behov for et utdrag fra en bok som ikke len­ger var i han­de­len, da hadde man ikke så mange andre mulig­he­ter enn å låne boken på et biblio­tek og kopiere (eller skrive av) de avsnit­tene man hadde behov for. Å spore opp for­fat­te­ren for å be om lov var helt uprak­tisk. Like uprak­tisk var det å betale noen kro­ner til biblio­te­ket for kopi­ene, for at biblio­te­ket  så skulle sende pen­gene videre til forfatteren.

Dette er langt på vei situa­sjo­nen også i dag. Men ver­den er i end­ring. Sam­ti­dig som det har blitt enk­lere og bil­li­gere å kopiere, har beho­vet blitt mindre. Musikk blir ikke borte fra mar­ke­det (i alle fall ikke i samme grad som før). Vi vil all­tid kunne skaffe oss det ene musikk­ut­tet vi vil ha for noen kro­ner. Det samme vil gjelde for bøker og andre medier. Kopie­ring til pri­vat bruk er ikke len­ger nød­ven­dig for i det hele tatt å kunne skaffe seg det man er ute etter — i alle fall ikke i samme grad som tidligere.

En viss adgang til pri­vat kopie­ring vil nok like­vel være nød­ven­dig for en flek­si­bel og smi­dig utnyt­telse av ver­ket. Det er vans­ke­lig å si hvor­dan en slik rett bør avgren­ses. Man bør ha mulig­he­ten til å dekke et rime­lig behov for å frem­stille eksemp­lar til seg selv, sin nære fami­lie og nær­meste omgangs­krets. Men dette må balan­se­res mot at det ikke på en uri­me­lig måte skal under­grave opp­havs­man­nens legi­time inter­es­ser. I dette lig­ger bl.a. at det ikke må under­grave mar­ke­det for opp­havs­man­nens verk. Å kopiere sine ven­ners musikk­sam­ling, kan­skje titu­sen­vis av musikk­spor, går etter min mening klart ut over hva som er rimelig.

Ret­tig­hets­ha­vere, i prak­sis først og fremst dis­tri­bu­tø­rer, har utnyt­tet tek­no­lo­gien til å ta kon­troll over bru­ke­rens utnyt­telse. Vi kjen­ner Apples inn­e­luk­king av iTunes-kunder, slik at disse ikke len­ger kunne høre på musikk om de kjøpte en ny spil­ler fra en annen pro­du­sent enn Apple. Ama­zon slet­tet Orwells “1984” fra sine kun­ders Kindle, da det ble klart at de like­vel ikke hadde ret­tig­he­ter til å selge denne i dette for­ma­tet (det er en ikke ube­ty­de­lig ironi i at det var nett­opp denne boken). På semi­na­ret fikk vi høre fra Tho­mas Nord­t­vedt at han hadde opp­levd at Get hadde slet­tet alle hans PVR-opptak av Disney-filmer da Disney-kanalen gikk ut av programpakken.

Kan­skje er en slik prak­sis ulov­lig, kan­skje er den ikke det. Men den er uan­sett ødeleg­gende. Kort­sik­tige ønsker om pro­fitt­mak­si­me­ring og klø­nete kunde­hånd­te­ring gjør at man får mar­ke­det mot seg. “To DRM or not to DRM er et mye dis­ku­tert spørs­mål. Jeg er blant dem som mener at en god bruk av DRM kan være hen­sikts­mes­sig. Men musikk­bran­sjens for­søk med DRM er bare et av ganske mange eksemp­ler på at man bare får én sjanse til å intro­du­sere en slik tek­no­logi. Mis­bru­ker man denne, da har man tapt. Når Apple og andre mis­brukte DRM for å låse inne kun­der, og så må gi seg fordi mar­ke­det ikke aksep­te­rer det, da nyt­ter det ikke å rein­tro­du­sere dette i en ny form. DRM kan imple­men­te­res på mange måter, men det for­står ikke mar­ke­det. Har man prøvd seg en gang og tapt, da har man tapt.

Sam­ti­dig ser vi at DRM bru­kes for film, data­pro­gram­mer, spill og digi­tale kart, uten at mar­ke­det har rea­gert på samme måten. Så mar­ke­dets reak­sjon mot DRM er hel­ler ikke entydig.

Et tema som Tho­mas Rieber-Mohn tok opp i sin inn­eld­ning, og som også ble berørt av Terje Gau­stad (som inn­le­det om Internett-basert pirat­ko­pie­ring av musikk og film) er mulig­he­ten for krea­tiv utfol­delse. Dette er et vik­tig spørs­mål som har druk­net i dis­ku­sjo­nen om fildeling.

Ånds­verk­lo­ven § 4 første ledd er her vik­tig. Denne lyder:

§ 4. Opp­havs­man­nen kan ikke sette seg imot at andre benyt­ter hans ånds­verk på en slik måte at nye og selv­sten­dige verk opp­står. Opp­havs­ret­ten til det nye og selv­sten­dige verk er ikke avhen­gig av opp­havs­ret­ten til det verk som er benyttet.

Det er et utmer­ket prin­sipp. Spørs­må­let er hvor­dan det prak­ti­se­res. Vi byg­ger alle på det andre har gjort før oss, og de som kom­mer etter må på samme måte kunne bygge på det vi har gjort.

Det er vans­ke­lig å finne balan­sen mel­lom bear­bei­delse og etter­gjø­ring på den ene siden, og nytt og selv­sten­dig verk. Jeg bru­ker gjerne Olaug Nils­sens bok Få meg på for faen som et eksem­pel på en bok som noen vil kunne bruke som utgangs­punkt for å lage porno­film. Jeg synes at Olaug Nils­sen bør kunne si nei til dette. Men at man kan kjenne igjen noen sce­ner og hen­del­ser, en bass­gang eller et annet ele­ment, betyr ikke at det en etter­gjø­ring og en kren­kelse. Men jeg går ikke nær­mere inn på hvor­dan gren­sen bør trekkes.

Alle som slip­per sitt verk løs på sam­fun­net må være for­be­redt på at andre hen­ter fra dette, og at de kan­skje også bru­ker ele­men­ter i sam­men­hen­ger man selv ikke liker. Man kan også risi­kere at andre tje­ner gode pen­ger på dette, uten at man selv får noe. Sånn er det og sånn må det være.

PS. To poen­ger som jeg glemte i opp­rin­ne­lig versjon:

Jeg er skep­tisk til at ret­ten til pri­vat kopie­ring gjø­res ufra­vi­ke­lig. Man skal da i alle fall ha tenkt nøye gjen­nom om det i prak­sis vil hindre prak­tiske løs­nin­ger som Spo­tify i off-line mode.

Man kan godt levere digi­tale tje­nes­ter hvor mulig­he­ten for verks­ut­nyt­telse er mer begren­set enn ved kjøp av fysiske eksemp­la­rer, f.eks. at det er vans­ke­lig å “låne bort” en e-bok med mindre man også låner bort lese­bret­tet. Men da må dette reflek­te­res i pri­sen. Hvis pri­sen for den digi­tale ver­sjo­nen er omtrent den samme, men utnyt­tel­ses­mu­lig­he­tene langt mer begren­sede (slik det var for iTu­nes med DRM), da kan man ikke regne med at mar­ke­det vil ha det.

PPS:

Det er inter­es­sant å se hvil­ken opp­merk­som­het semi­na­ret har fått også i ettertid:

Ber­gens Tidende har visst ikke fun­net grunn til å gi ber­gen­se­ren Tho­mas Rieber-Mohn opp­merk­som­het. Jeg synes han hadde for­tjent det.

Se også Ole Andreas Rogn­stads kro­nikk Regu­lér opp­havs­ret­ten (Aften­pos­ten 20.01.2010) med svar fra Gisle Hann­e­myr 25.01.2010.

Print Friendly
  • Kje­til Ree

    «Få meg på for faen»-lenken vir­ker ikke.

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Mys­tisk. Len­ken vir­ker hos meg, både i Opera og Firefox.

  • Pål Lyk­kja

    Hei Olav!

    Eg har nokre spørs­mål til deg til det du skriv her:

    De som for­sva­rer fil­de­ling frem­stil­ler det av og til som om de skal ha en “rett” til å få til­gang til and­res verk, og at dagens opp­havs­rett står i veien for denne “retten”.”

    Mei­nar du då også at Vic­tor Hugo, ein av grunn­leg­gja­rane av Bern-konvensjonen for å stoppe pirat­ko­pie­ring, og som gjekk inn for at sam­fun­net skulle ha rett til eit offent­leg domene, og som til og med sa på taler­sto­len ved stif­tinga av Bern-konvensjonen at sam­fun­nets inter­esse måtte koma foran inter­es­sene til opp­havs­men­nene og opp­havs­kvin­nene, var ufor­skam­me­leg frekk?

    Synes du det er heilt irre­le­vant at verne­tida for pub­li­serte ver­ker er 10 eller 70 år etter for­fat­tars død?

    Mei­nar du også at offent­leg finan­siert forsk­ning eller pri­vat finan­siert forsk­ning ikkje skal skulle kunne stille krav til effek­tiv pub­li­se­ring? Er det effek­tiv nok vit­skap­leg pub­li­se­ring å spikre avhand­lin­gane opp på Kyr­kje­døra i 2010 til dømes, fordi for­fat­ta­ren mei­nar at alle som er kva­li­fi­serte til å kri­ti­sere ver­ket får til­gang til ver­ket akku­rat utan­for denne kyrkjedøra?

    Er det ikkje litt rart at plate­bran­sjens repre­sen­tan­tar i USA fak­tisk for­sva­rar ret­ten til sam­fun­net om å få til­gang til ånds­verk etter at verne­tida har gått ut? Med så store end­rin­gar som inter­nett har gitt oss, så må det vel vere legi­timt å stille spørs­mål om sam­funns­kon­trakta som ånds­verks­lov­gje­ving er basert på (?) bør revurderast?

    Ser fram til svara dine!

    Mvh Pål Lykkja

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Jeg vil ikke svare for Vic­tor Hugo.

    Til­gang til verk er vik­tig. Men det er ikke vik­tig at til­gan­gen gene­relt er gra­tis, i alle fall er den mindre vik­tig enn til­gan­gen til gra­tis gul­røt­ter. Sam­fun­nets inn­ter­es­ser i til­gang og opp­havs­man­nens inter­es­ser må balan­se­res mot hver­andre. Og ja, jeg mener at de som hev­der at de har en “rett” til å ta og spre and­res verk hvis ret­tig­hets­ha­ver ikke kla­rer å hindre det er ufor­skam­met frekke.

    Jeg mener at verne­ti­den er for lang, men det var ikke tema i dag.

    Det er ikke noe pro­blem at den som finan­sie­rer forsk­ning stil­ler krav til hvor­dan den skal pub­li­se­res. Det gjør f.eks. Forsk­nings­rå­det. Men det vik­tige for forsk­nings­pub­li­ka­sjo­ner er at man når fram til mål­grup­pen. Sva­ret er ikke nød­ven­dig­vis fri til­gjenge­lig­gjø­ring på nett, som jeg antar at du sik­ter til, hvis et tra­di­sjo­nelt tids­skrift har større gjen­nom­slags­kraft. Det som ikke vil være aksep­ta­belt er at noen ut fra et ideo­lo­gisk stå­sted skal pålegge andre å pub­li­sere på bestemte måter uten at de kjen­ner faget og fagets pub­li­se­rings­tra­di­sjon. Man må hel­ler ikke glemme at kva­li­tets­sik­ret pub­li­se­ring kos­ter. Noen må betale. Hvis ikke leserne skal betale må noen andre legge pen­gene på bordet.

    Jeg skjøn­ner ikke hva du vil med å trekke inn plate­bran­sjen og verk som har falt i det fri. Jeg har ikke hørt noen si at ikke alle skal kunne utnytte et verk når verne­ti­den har løpt ut.

    Jeg ser ingen grunn til at inter­nett skal føre til end­rin­ger i det helt grunn­leg­gende: Det er opp­havs­man­nen og bare opp­havs­man­nen som bestem­mer om et verk skal gjø­res til­gjen­ge­lig, på hvil­ken måte, om det skal skje mot beta­ling eller være gra­tis, osv. Videre at de som vil ha til­gang til et verk som opp­havs­man­nen ikke vil gjøre fritt til­gjen­ge­lig, f.eks. fordi opp­havs­man­nen er en for­fat­ter som prø­ver å leve av sitt for­fat­ter­skap, må betale for til­gang til ver­ket. At man må finne fram til nye model­ler som iva­re­tar disse grunn­leg­gende hen­syn med nett­ba­sert for­mid­ling end­rer ikke det grunnleggende.

  • Pål Lyk­kja

    Flott svar!

    Artig at både du og Ole-Andreas inn­ser at opp­havs­ret­ten kvi­lar på ei slags sam­funns­kon­trakt. Eg ordla meg litt feil sik­kert med plate­bran­sjen i USA, dei for­sva­rar ikkje det offent­lege domene mot nokon, dei yns­kjer rett og slett ikkje ei evig vernetid (!)

    Det som var tema i dag var auto­ri­serte dome­ner, som vil gripe dra­ma­tisk inn i unn­takts­reg­lane til kapit­tel 1 i ånds­verks­lova. Sidan også verne­tids­spørs­mål gjer det same, så mei­nar eg desse to spørs­måla høy­rer saman. Ser­leg sidan det skal vere balanse mel­lom kapit­tel 1 og 2.

    Pro­ble­met med å gjere end­rin­gar med ånds­verks­lova som kul­tur­bran­sjen yns­kjer, er at utdan­ning og forsk­ning må fyl­gje same lov­ver­ket. Auto­ri­serte dome­ner med hus­hald­nin­gen som det auto­ri­serte domene mei­nar eg vert heilt absurd for fors­ka­rar som treng å utveksle mel­lom andre fors­kar­kol­le­gaer fram­føre barna sine eller beste­mora si.

    No til din kri­tikk av dei som pirat­ko­pie­rar, kvi­for er det greit å for­syne seg fritt av eit ånds­verk akku­rat 70 år etter opp­havs­man­nens dødsår, og ufor­skam­me­leg frekt etter berre 69 år og 364 dagar? Kven er det som all­tid står bak verne­tids­for­len­gin­gane? Har desse lov­end­rin­gane demo­kra­tisk legi­ti­mi­tet? Og der­som du skulle meine at verne­tida er til dømes 70 år for lang, er ikkje lova så urett­vis at du for­står at folk synes det er absurd å fyl­gje lova?

    Når det gjeld vit­ska­pe­leg pub­li­se­ring, så vil eg påstå at ein må vere Gud for å kjenne den kva­li­fi­serte lesar­krin­sen sin hundre pro­sent. Sjan­sene for at ei norsk bok i opp­havs­rett hav­nar i hen­dene til ein kva­li­fi­sert lesar i Soma­lia er rela­tivt liten. Sjan­sene for at ei gra­tis elek­tro­nisk bok i opp­havs­rett hav­nar på lap­to­pen til ein kva­li­fi­sert lesar i Soma­lia er kan­skje ein mil­lion gon­ger større.

    Elles så er det inter­es­sant at du ser på sprei­ing av gra­tis infor­ma­sjon som mindre vik­tig enn gra­tis gul­rø­ter. Eg trur den gra­tis infor­ma­sjo­nen som folk finn på Google og Wiki­pe­dia har ein langt større effekt per krone enn utde­ling av grøn­sa­ker, men det er berre noko eg trur.

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Jeg bru­ker ikke ordet sam­funns­kon­trakt. Jeg har hel­ler ikke sagt noe auto­ri­serte dome­ner, så jeg har ikke tenkt å for­svare noens syns­punk­ter her.

    Hva hind­rer fors­kere i å utveksle syns­punk­ter med andre forskerkolleger?

    Det er ofte slik at det må trek­kes en grense et eller annet sted. Da kan man all­tid lage eksemp­ler hvor noen fal­ler akku­rat på feil side av gren­sen. Slikt er det ikke inter­es­sant å diskutere.

    Verne­ti­den har samme demo­kra­tiske legi­ti­mi­tet som andre lover. Noen mener at farts­gren­sene er for lave, at det er absurd at man skal kunne rekla­mere mot feil på mobil­te­le­fo­ner flere år etter at de er kjøpt, at den toll­frie sprit­kvo­ten er for liten, at sik­ker­hets­reg­lene på fly er absurde, osv osv. Mener du at man bare skal behøve å følge de lover som man selv liker og er enig i?

    Ingen vet 100% hvor­dan man tref­fer mål­grup­pen. Men Karin Gun­der­sen (som er pro­fes­sor i fransk språk og lit­te­ra­tur) vet nok mye mer om hvilke tids­skrif­ter som når hen­nes mål­gruppe enn en eller annen ideo­lo­gisk basert syn­ser. Jeg har aldri kun­net for­dra folk som mener å vite bedre enn meg hva som er til mitt eget beste. Jeg bestem­mer hvor jeg vil pub­li­sere, så enkelt er det. Du kan være enig eller uenig i mitt valg, men det er like­vel mitt valg.

    Kunn­skap er fri. Ingen hind­rer deg eller andre i å spre infor­ma­sjon gra­tis. Sett i gang og skriv for lap­to­per i Soma­lia. Men du får gjøre job­ben selv. Du kan ikke bare ta det som andre har laget, like lite som du bare kan dele ut gul­røt­ter som andre har dyr­ket. Gra­tis grøn­sa­ker er nok vik­ti­gere for folke­helsen enn Google.

  • Pål

    Jeg bru­ker ikke ordet sam­funns­kon­trakt. Jeg har hel­ler ikke sagt noe auto­ri­serte dome­ner, så jeg har ikke tenkt å for­svare noens syns­punk­ter her.”

    Greit, eg ser fram til din for­kla­ring på grunn­la­get og føre­må­let med opp­havs­ret­ten når det skulle passe.

    Hva hind­rer fors­kere i å utveksle syns­punk­ter med andre forskerkolleger?”

    Det er del­vis fors­ka­rane sjølve, samt for­lags­sys­te­met som hind­rar ein i å utveksle syns­punk­ter med fors­kar­kol­le­gaer. Kor ofte utveks­lar norske fors­ka­rar syns­punk­ter med fors­ka­rar i afri­kanske land til dømes?

    Det er ofte slik at det må trek­kes en grense et eller annet sted. Da kan man all­tid lage eksemp­ler hvor noen fal­ler akku­rat på feil side av gren­sen. Slikt er det ikke inter­es­sant å diskutere.”

    Uan­sett så mei­nar eg at det skal godt gje­rast å finne ein meir effek­tiv kanal enn eit uhindra inter­nett. Viss a er ei del­mengde av b, så er det lurast å pub­li­sere i b mei­nar eg, sjølv­sagt i etab­lerte open access kanalar.

    Verne­ti­den har samme demo­kra­tiske legi­ti­mi­tet som andre lover. Noen mener at farts­gren­sene er for lave, at det er absurd at man skal kunne rekla­mere mot feil på mobil­te­le­fo­ner flere år etter at de er kjøpt, at den toll­frie sprit­kvo­ten er for liten, at sik­ker­hets­reg­lene på fly er absurde, osv osv. Mener du at man bare skal behøve å følge de lover som man selv liker og er enig i?”

    Eg mei­nar at lov­gje­vings­pro­ses­sar omkring intel­lek­tu­ell eige­dom neppe kan sei­ast å fore­går med eit mini­mum av demo­kra­tisk legi­ti­mi­tet. Nok av døme på dette dei siste åra både inter­na­sjo­nalt og nasjo­nalt. ACTA er san­syn­leg­vis det mest ekstreme.

    Ingen vet 100% hvor­dan man tref­fer mål­grup­pen. Men Karin Gun­der­sen (som er pro­fes­sor i fransk språk og lit­te­ra­tur) vet nok mye mer om hvilke tids­skrif­ter som når hen­nes mål­gruppe enn en eller annen ideo­lo­gisk basert syn­ser. Jeg har aldri kun­net for­dra folk som mener å vite bedre enn meg hva som er til mitt eget beste. Jeg bestem­mer hvor jeg vil pub­li­sere, så enkelt er det. Du kan være enig eller uenig i mitt valg, men det er like­vel mitt valg.”

    Du kan godt meine det du gjer, men der­som det kan pro­vast empi­risk til dømes at open access tref­fer mål­gruppa langt betre enn tra­di­sjo­nelle tids­skrif­ter (eller kyr­kje­dø­rer) så må det vel gå an å stille krav om at offent­leg til­sette eller dei pri­vate fonda skal bruke den mest effek­tive metoda?

    Kunn­skap er fri. Ingen hind­rer deg eller andre i å spre infor­ma­sjon gra­tis. Sett i gang og skriv for lap­to­per i Soma­lia. Men du får gjøre job­ben selv. Du kan ikke bare ta det som andre har laget, like lite som du bare kan dele ut gul­røt­ter som andre har dyr­ket. Gra­tis grøn­sa­ker er nok vik­ti­gere for folke­helsen enn Google.”

    Der­som offent­leg til­sette fors­ka­rar ikkje er inter­es­sert i å få kri­tikk frå kva­li­fi­serte lesar­krin­sar på sine vit­ska­pe­lege arbei­der så mei­nar eg dei har eit problem.

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Pro­ble­met i dag er ikke man­gel på infor­ma­sjon, men at man druk­ner i den og ikke minst i støy. Der­for sur­fer er ikke sur­fing på inter­nett fors­ker­nes vik­tigste kilde til infor­ma­sjon. Man kon­sen­tre­rer seg om kva­li­tets­sik­rede kana­ler, hvil­ket vil si viten­ska­pe­lige tids­skrif­ter. Å bruke net­tet som pri­mær­ka­nal for forsk­nings­pub­li­se­ring blir som å rope i skogen.

    Redak­sjo­nell kva­li­tets­sik­ring kos­ter. Mange vel­ren­nom­erte tids­skrif­ter ori­en­te­rer seg mot en OA-modell. Den fun­ge­rer slik at det blir gra­tis for lese­ren. Til gjen­gjeld må man betale 500–5.000 USD for å pub­li­sere. En del tids­skrif­ter tar også betalt for å vur­dere en artik­kel for pub­li­se­ring. Kan­skje gjør det at afri­kanske fors­kere kan lese mer av det vi i ves­ten skri­ver (skjønt de fleste store tids­skrifts­for­lag tar ikke betalt for å gjøre tids­skrif­tene til­gjen­ge­lig i u-land). Men det vil effek­tivt hindre afri­kanske fors­kere fra å slippe til i den inter­na­sjo­nale forsk­nings­of­fent­lig­he­ten. Jeg har kom­men­tert dette flere gan­ger, bl.a i http://blogg.torvund.net/2009/02/27/er-det-frelse-i-open-access/ og http://blogg.torvund.net/2007/11/25/tvungne-publiseringskanaler-et-angrep-pa-den-akademiske-frihet/.

    Man kan mene mye om ACTA. Men det er fak­tisk ikke noe som er ved­tatt, og det kan hel­ler ikke ved­tas uten at de enkelte lan­dene ved­tar å være bun­det av dette. At Norge har knyt­tet seg til Europa gjen­nom en hus­manns­kon­trakt som gjør at vi ikke får være med der vik­tige beslut­nin­ger tas, er et selv­for­skyldt sær­pro­blem for Norge. Det gir et bekla­ge­lig demo­kra­tisk under­skudd, som et fler­tall av det norske folk dess­verre ønsket.

    One size does not fit all, hel­ler ikke når det gjel­der pub­li­se­ring. For juri­disk fag­lit­te­ra­tur i Norge er det f.eks. langt vik­ti­gere å være i Lov­data enn i et eller annet OA-arkiv. For det er der den juri­diske pro­fe­sjo­nen søker etter infor­ma­sjon, de aner ikke hva f.eks. DUO er for noe. Jeg vet ikke noe om hvilke tids­skrif­ter medi­si­nere bør velge for å pub­li­sere sine resul­ta­ter innen ulike sub­di­si­pli­ner. Det vet sann­syn­lig­vis ikke du hel­ler. Men jeg kjen­ner tids­skrif­tene innen mitt eget fag. Ingen forsk­nings­po­li­ti­ker, forsk­nings­by­rå­krat eller inter­nettevan­ge­list sit­ter med noen over­sikt som gjør dem i stand til å over­prøve fors­ker­nes egne vur­de­rin­ger. Det betyr ikke at fors­kerne all­tid vel­ger rett, men det betyr at forsk­nings­by­rå­kra­ter m.m. skal holde fing­rene fra fatet.

    At offent­lig ansatte fors­kere ikke er inter­es­sert i å få kri­tikk fra kva­li­fi­serte leser­kret­ser er bare tøv. Det er nett­opp fordi det er dette man ønsker at man vel­ger pub­li­se­rings­ka­na­ler. Dess­uten: Det at forsk­ning i Norge i stor grad er offent­lig finan­siert betyr ikke at poli­ti­kere og byrå­kra­ter har noen bedre for­ut­set­nin­ger for å bestemme over forsk­nin­gen, her­under pub­li­se­rings­prak­sis. Du kan pub­li­sere hvor du vil, men du kan ikke og skal ikke kunne bestemme hvor og hvor­dan andre publiserer.

  • Kje­til

    Du har rett med len­ken, den fun­ge­rer fra jobb­ma­ski­nen min. Det var nok hjemme­ma­ski­nen som auto­ma­tisk blok­kerte tra­fikk til tradedoubler.com, da ope­ra­tiv­sys­te­met har en svarte­liste med dome­ner som ingen pro­gram­mer får lov til å kom­mu­ni­sere med — der­for vir­ket len­ken til­syne­la­tende ikke hver­ken i Fire­fox, Opera eller Chrome.

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Hva er så galt med tra­de­doubler at du blok­ke­rer den?

  • http://www.solbu.net Solbu

    Hva er så galt med tra­de­doubler at du blok­ke­rer den?

    Tra­de­doubler kan spore hvor man har vært på nett.
    Dess­uten er det mange som blok­ke­rer reklame, som blandt andre tra­de­doubler leverer.

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Ja, ja. Alle mine refe­ran­ser til bøker er “reklame” i den for­stand at de vil peke til Bok­kil­den eller Ama­zon. Kjø­per noen boken via denne len­ken, da får jeg en liten pro­vi­sjon. Blok­ke­rer man tje­nes­ter må man også regne med at man ikke all­tid får til­gang til noe man kunne ønske.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » «Få meg på for faen» blir film. Må jeg velge nytt eksempel?()