Nordhordland tingrett avsa 18. januar en dom om opphavsrett til typehuset “Ambassadør” som leveres av Norske Hus. Dommen TNOHO-2009-107120 er etter det jeg kan se kun tilgjengelig i Lovdatas abonnementstjenste.  Dommen er pr i dag ikke rettskraftig.

Spørsmålet var om et annet hus oppført i Austrheim krenket opphavsretten til huset “Ambassadør”. Retten måtte da ta stilling til om huset Amabassadør kunne anses som et opphavsrettslig vernet arkitektonisk verk. Dette er huset Ambassadør:

Man finner flere tegninger og fotografier av huset hos Norske Hus.

Arkitektur er opphavsrettslig sett en vanskelig verkskategori. Form er i stor grad diktert av funksjon og det arkitektoniske uttrykket er ofte satt sammen av velkjente og velbrukte elementer på en ikke særlig original måte. Derfor er det ikke overraskende at en betydelig del av den rettspraksis vi har om verkshøyde nettopp gjelder typehus.

Som et lite sidespor (som ikke var noe tema i dommen) kan også nevnes at slike saker illustrerer hvorfor det i åvl § 12 om eksemplarfremstilling til privat bruk i annet ledd, bokstav a er gjort unntak slik at man ikke kan “ettergjøre bygningskunst gjennom oppføring av byggverk”. Arkitektens rett ville ikke ha vært verdt så mye om man kunne ha kommet unna med at et bolighus er oppført til privat bruk for byggherren og dennes husstand.

Om verkshøydespørsmålet sier retten følgende:

“Det kan synes som om det i rettspraksis og særlig juridisk teori legges opp til noe strengere krav til verkshøyde på bygningskunstens område enn ellers. Dette kan blant annet begrunnes med at beskyttelsen etter opphavsretten er meget sterk. Dersom kravene til verkshøyde settes for lavt vil dette kunne medføre at selv enkle løsninger som kun i beskjeden grad skiller seg ut kan monopoliseres, noe som igjen vil kunne føre til redusert konkurranse og utvikling. Selv om rettspraksis og juridisk teori kan gi en viss veiledning om hvor grensen for verkshøyde går må retten uansett foreta en konkret vurdering av det aktuelle byggverket.

Retten har mottatt vitneforklaringer fra sivilarkitekt Gisle Jakhelln og arkitekt Sigmund Thorsen. Thorsen har på grunnlag av det fremlagte tegningsmaterialet konkludert med at « Ambassadør » ikke har verkshøyde. Han har vist til at sammenblanding av søramerikansk og sveitsisk byggestil ikke er nyskapende. Denne byggestilen så man på Jæren på 80-tallet når amerikanske oljeansatte kom til Norge. Etter å ha gjennomgått flere huskataloger har Thorsen imidlertid ikke funnet lignende hus og han innrømmer at « Ambassadør » skiller seg litt ut i dag.

Gisle Jakhelln har en spesiell interesse for opphavsrettspørsmål og har på sin side konkludert med at huset har verksøyde. Han har vist til at selv om man kan finne igjen elementer i « Ambassadør » i andre hustyper er den konkrete sammenblandingen av søramerikansk og sveitsisk byggestil såpass særegent at det må sies å være originalt. Vedrørende fasaden er det vist til at den konkrete bruken av arker gir et spesielt spill i takflaten som er karakteristisk. Dette sammenholdt med den søramerikansk inspirerte « porchen » (terrasse) gir huset en spesiell karakter som gjør at folk som ser huset vil oppleve dette som et « Ambassadør » hus. Planløsningen er også karakteristisk ved bruken av hall uten vindfang som er typisk amerikansk. Samtidig er arktemaet i andreetasje originalt som igjen er en følge av det spesielle takspillet som er kommet til uttrykk i fasaden. Særpreget er sammenfatningsvis et samspill mellom det estetiske og en original planløsning.

På bakgrunn av bevisføringen, herunder de sakkyndige vitneforklaringene, tegningsmateriale og befaring, har retten etter en samlet vurdering kommet til at huset « Ambassadør » har verkshøyde. Retten viser til Gisle Jakhellns forklaring som retten finner å legge til grunn. Huset « Ambassadør » består riktignok av kjente elementer fra flere byggestiler, men det er sammenfatningen som gjør huset originalt. Selv om bruken av arker m.v. i seg selv ikke er en nysskapning, og kanskje heller ikke de amerikanskinspirerte elementene, gir fasadene likevel det inntrykk av individualitet og originalitet som etter rettens vurdering kreves etter åndsverkloven. Huset har etter rettens vurdering et særpreg som skiller det ut fra mengden. Særlig bruken av arker med det spesielle takspillet sammen med « porchen » gir husets fasader et spesielt arkitektonisk særpreg. Til en viss grad gir også planløsningen huset et særpreg ved bruk av en hall istedenfor vindfang, sammen med romplassering og takspillet i andreetasje. Retten kan ikke se at det er sannsynliggjort en risiko for dobbeltfrembringelse som fratar « Ambassadør » karakter av et originalt og individuelt preget åndsarbeid. Det vises blant annet til Gisle Jakhellns forklaring om at det vil være tilnærmet umulig å tegne en etterligning uten å ha tegningene av « Ambassadør » foran seg. Det er det arkitektoniske særpreget sammen med planløsningen som gjør « Ambassadør » originalt. Samt at to tidligere kjente byggelementer er satt sammen på en ny måte, eller i hvertfall på en slik egen identifiserbar måte som gjør bygget særegent og karakteristisk.”

Retten konkluderer med at bygget har verkshøyde, og går så over til å drøfte om det andre huset er en etterligning som krenker opphavsretten til “Ambassadør”. (Jeg har ikke funnet noe bildet av dette andre huset, så jeg har ikke noe grunnlag for å sammenligne.) Om dette sier retten:

“Åndsverkloven § 2 gir opphavsmannen enerett til å råde over verket i opprinnelig eller endret skikkelse. Den klare krenkelsen av opphavsretten er tilfellene hvor det er foretatt en ren kopiering, men også etterligninger hvor det er gjort endringer kan rammes. Ved etterligninger blir spørsmålet om når det er gjort tilstrekkelig med endringer til at man er utenfor opphavsretten til det opprinnelige verket. Litt forenklet går grensen mellom kopiering, etterligninger og bearbeidelser av et åndsverk på den ene side og selvstendige verk på den annen side. Det må således være foretatt slike kvalitative eller kvantitative endringer at man kan snakke om et nytt selvstendig verk.

Retten er på bakgrunn av bevisførselen kommet til at saksøktes oppførte hus på Austrheim er en urettmessig etterligning av « Ambassadør ». Riktignok er det foretatt en del endringer. Blant annet er grunnflaten øket noe ved at husbredden er økt med ca. 60 cm, det er fjernet ett vindu og arkene er trukket noe frem. Det er også en takdetalj over inngangspartiet som ikke er på tegningene til « Ambassadør ». Innvendig er garderoben i hallen fjernet, peisen er flyttet 50 cm, en dør fra stuen til kjøkkenet er fjernet og det er gjort mindre endringer av treromsinndelingen på den ene kortsiden. I andre etasje er badstuen fjernet samt at det er gjort noen mindre justeringer som følge av at arkene er trukket noe frem.

Til tross for endringene er retten av den oppfatning at hovedinntrykket er at saksøktes hus klart fremstår som et « Ambassadør » hus. Ved å se på de ulike tegningene fremstår saksøktes hus som en ren arkitektonisk kopi. Besiktigelsen av fasaden til saksøktes hus sammen med besiktigelsen av et originalt « Ambassadør » hus bekrefter dette inntrykket. Bertelsen har forklart at han hentet inspirasjon fra en rekke huskataloger og hustyper før han tegnet huset. Huset Bertelsen tegnet er likevel påfallende likt « Ambassadør » og det er på det rene at Bertelsen hadde tilgjengelig tegninger av « Ambassadør » når han tegnet huset. Retten viser til Gisle Jakhellns forklaring om at det ikke er mulig å tegne saksøktes hus slik det er gjort uten å ha originaltegningene foran seg. Det er også ubestridt at rene forstørrede kopier av katalogtegningene av « Ambassadør » ble vedlagt byggesøknaden til saksøkte. Samlet finner retten det sannsynliggjort at saksøkte har tatt utgangspunkt i tegningene til « Ambassadør » og etterlignet disse med mindre endringer. Endringene er etter rettens vurdering såpass beskjedne og innenfor den ramme av endringer som enhver huskjøper normalt gjør når man kjøper et ferdighus. Endringene fratar ikke saksøktes hus det særpreg som retten mener kjennetegner « Ambassadør » og kan ikke sies å utgjøre et selvstendig verk.”

Retten konkluderte med at det forelå en krenkelse.  Erstatning ble beregnet til det som måtte anses for et normalt vederlag for bruk av tegningene. Retten viste her til Høyesteretts dom i Andy Finch saken, HR-2009-2318-A, avsnitt 50 og 51. Denne dommen er enn så lenge tilgjengelig i Lovdatas åpne tjeneste. Erstatningen ble fastsatt til 125.000 kr.