Ytringsfrihet i akademia

Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Det er et alt for dårlig grunnlag til å ha noen offentlig mening om en verserende rettssak. Derfor mener jeg ikke noe om den konkrete saken. Men jeg merket meg en setning i Jon Hustads kommentar til saken i Dag og Tid:

“Men så har dei [det synes som om han her mener alle oss som er ansatt ved UiO] vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Jeg vet ikke hvordan advokat Elisabeth Stenwig underbygget og begrunnet denne påstanden (og for så vidt heller ikke om den er korrekt gjengitt). Men her må jeg markere skarp uenighet med det hun sier.

Vitenskapelig ansatte ved et universitet står og skal stå i en særstilling. Vi skal ikke ha noen McKinseysk lojalitet overfor ledelsen eller rette oss etter ledelsens syn og prioriteringer i faglige spørsmål. Jeg bruker betegnelsen “faglige spørsmål” i vid betydning. Det omfatter selvfølgelig faglige prioriteringer, men også organisering av forskning og undervisning. Det omfatter organisering og ledelse av universitetet på alle nivåer så langt dette gjelder forskning og undervisning. Vi skal ha stor takhøyde og ikke bare tåle kritikk. Vi skal ønske kritikken velkommen og oppfordre til den, også om den er ubehagelig.

Det er er grunn til å minne om universtets- og høgskoleloven § 1-5, hvor det heter i fjerde og femte ledd:

“(4) Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.

(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.”

Friheten er selvfølgelig ikke total. Jeg kan være (og er) uenig i måten dagens jusstudie er organisert ved UiO. Men jeg må selvfølgelig undervise innenfor de rammer studiet gitt og i de fag man har vedtatt at studiet skal bestå av.

Som professor i jus må min forskning være forankret i jusen. Jeg kan ikke skifte spor og heller forske på f.eks. musikkhistorie om jeg skulle mene at det vil være mer spennende.

Selv om vi har og skal ha stor frihet og ytringsfrihet, betyr ikke det at vi ikke skal oppføre oss skikkelig. Mobbing, seksuell trakassering og usaklige personangrep er av det vi ikke skal akseptere under dekke av akademisk frihet. Jeg kjenner ikke saken godt nok til å ta stilling til om Arnved Nedkvitne i den verserende saken har overtrådt grensene for hva som er akseptabelt. Men hvis Jon Hustads referat fra saken er dekkende, da er det liten grunn til å være særlig stolt over de som har representert UiO i denne saken.

Men om man mener at et forskningsmijø (og dermed forskningsledelsen) prioriterer det som er uinteressant og bare bekrefte og forsterke rådende oppfatninger, at man mener at det som kommer fra enkelte forskere eller forskningsmiljøer ikke holder mål faglig, at man velger det trygge og kjedelige fremfor det som utfordrer rådende oppfatninger og kanskje mefører faglig risiko, da må man kunne si det. Man må kunne begrunne det og det må skje i en form som er akseptabel.

Det er en styrke for et universitet at man har sterke personer som har mot til å stå opp for det de mener. Når slike personer barker sammen i uenighet om det de mener er viktige spørsmål kan det slå gnister. Det er ikke nødvendigvis et vakkert syn og det kan være ubehagelig å stå i nærheten. Men dette må akademia tåle. Vi er ikke tjent med at det bare er servile, konforme og konfliktsky personer som er ansatt.

Når vi nå så smått kan begynne å håpe på at det en gang blir vår også i Bjørnson-året, kan det passe å avslutte disse betraktningene med hans dikt Jeg velger meg april:

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!