AKP (ml) var et mikroparti som av en for meg ganske uforståelig grunn hadde betydelig oppslutning blant de som gjerne definerer seg selv som de intellektuelle. Fortsatt dukker de opp på ulike arenaer. Noen i ny forkledning, andre har bare pyntet sine gamle klær.
Trond Ali Lindstad har igjen stukket hodet fram, nå med Muslimsk manifest i Aftenposten 24.01.2010, hvor han breier seg ut med at muslimer ikke skal breie seg ut med sine virksomheter fordi det er uislamsk. Det er interessant å merke seg manifestets punkt 14:
“Islam er en offensiv tro. Den er sanksjonert av Gud. Og troen gjelder for alle. Den er revolusjonær, og sikter mot en bedre verden. Vi må ha strategier for det.”
Det er bare profetenes navn som er skiftet ut og han har gitt det en religiøs forankring. Det er Gud, ikke en slags vitenskapelig politisk metode som er ledestjernen. Ellers kunne det godt ha vært gammeldags AKP-retorikk.
Selv om mine sympatier en gang lå på venstresiden, klarte jeg aldri å akseptere AKP og dets mange underbruk. At man kunne være uenige er greit nok. Jeg har ingen problemer med at andre har andre meninger enn meg. Det er mange hvis synspunkter jeg respekterer og gjerne lytter til, selv om jeg er sterkt uenig. Men når folk underkaster seg en politisk bevegelse som om det skulle være en religion, da er jeg ikke med lenger.
AKPere og sympatisører gikk i tog under portretter av Marx, Lenin, Mao og Stalin. At man inkluderte Stalin med en slags begrunnelse om at han var 60% god og 40% dårlig var spesielt vanskelig å svelge, men ikke hovedpoenget. Det var persondyrkelsen, med underkastelse under og lydighet mot ideologi og ideologiens profeter og presteskap som er det jeg mislikte sterkest ved denne bevegelsen. Det var underkastelsen i seg selv som var problemet, ikke hvem de underkastet seg. I det ligger en intellektuell selvkastrering som gjør at jeg alltid har hatt problemer med å ta bevegelsens representanter seriøst.
Folk kan ta feil uten at feilene skal henge ved dem resten av livet. At man er i stand til å revurdere sine oppfatninger og skifte mening er et tegn på at man er i stand til å tenke. Det er større grunn til å bli bekymret når noen ikke er i stand til å tenke nytt og noen ganger komme til en ny konklusjon. Men om man bare bytter en plakat med en annen og tar sine metoder med til en annen organisasjon, da inngir ikke det tillit hos meg.
Man skal ikke skjære alle over en kam. Men for litt for mange har “oppgjøret med fortiden” ikke vært stort mer enn et klesskift. Man står fram med det samme autoritære kravet om lydighet og underkastelse, enten man tjener internasjonal storkapital eller en ny ideologi. Eller man har bare trukket seg tilbake fra den politiske arena uten å lufte ut det gamle tankegodset. Jeg vil ikke begynne å nevne navn i denne sammenhengen. Men Trond Ali Lindstads manifest var en påminnelse.
