Diskusjonen om lenking er avsluttet

Spørsmålet om hvorvidt man fritt kan lenke til verk som andre har gjort tilgjengelig på nett har vært omdiskutert. Jeg har vært blant dem som har hevdet at en lenke ikke er annet enn en referanse til det verk lenken viser til, på samme måte som en tradisjonell henvisning i en fotnote. Med dette utgangspunktet har min konklusjon selvfølgelig vært at man fritt kan legge ut lenker. Mine synspunkter er utdypet i artikkelen Enerett til lenking — en keiser uten klær?

Min kollega Ole-Andreas Rognstad har tidligere vært talsmann for det motsatte standpunkt, og har argumentert for at en lenke i seg selv må anses for en fremføring av det verk lenken viser til, først og fremst i artikkelen Opphavsrettslig ansvar for linker på Internett. Noen betraktninger i lys av norsk Høyesteretts dom i Napster.no-saken, trykket i NIR 2005 s. 344-370. Men i sin bok Opphavsrett skriver Rognstad på s. 185, etter å drøftet lenking:

“Inntil videre kan det nok derfor hevdes at det er sterkest holdepunkter for at utlegging av linker i sin alminnelighet ikke skal anses som omfattet av fremføringsretten etter norsk rett.”

Når Rognstad nå har landet på dette standpunktet, da anser jeg denne diskusjonen som avsluttet.  Man kan fritt lenke til det som opphavsmannen selv har gjort tilgjengelig på nettet, eller som andre har gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke.

Dette betyr ikke at alle spørsmål er løst, eller at man alltid kan lenke til alt. I Napster.no-saken, Rt 2005 s. 41, konkluderte Høyesterett med at den som lenker til noe som andre har gjort ulovlig tilgjengelig kan anses for å medvirke til denne tilgjengeliggjøringen, se Lenking … kap 7. Det er også dette Stockholm tingsrät har lagt til grunn i Pirate-Bay saken. Videre vil man nok ikke uten videre kunne inkludere verk på egne nettsider gjennom såkalt “in-lining” se Lenking … kap 8. Og man kan lenke på måter som kan krenke andre rettigheter, f.eks. slik at en systematisk metaindeksering av en database som andre har gjort tilgjengelig kan anses for å krenke databaserettighetene. Men å lenke ved vanlige referanselenker, det kan man fritt gjøre.

[Dette ble skrevet i slutten av september 2009, men har av en eller annen grunn blitt liggende som “draft” til nå.]

Print Friendly
  • John

    Jeg er fortsatt litt forvirret av hele dette temaet.

    Hva er din mening om å publisere lenker i et format som ikke er beregnet for å leses direkte av en bruker? Altså datafiler som inneholder lenker til andres verk?

    Som et eksempel, la oss si at man har en mediaavspiller for nettradioer. For å bruke dette programmet må brukeren også laste ned en kanalliste i XML-tekstformat. Denne kanallisten kan for eksempel se slik ut (fiktivt eksempel, bruker [] for at kommentarfeltet ikke skal spise opp XML-tagene):

    [kanalliste]
    [kanal]
    [navn]NRK P1[/navn]
    [besk]Beskrivelse[/besk]
    [strøm]mms://mediaserver.nrk.no/nrk-p1[/strøm]
    [logo]http://bilder.nrk.no/nrkp1.jpg[/logo]
    [rss]http://rss.nrk.no/nrkp1.rss[/rss]
    [/kanal]
    [/kanalliste]

    Lenken til selve strømmen kan den som har laget kanallisten ha funnet ved å for eksempel ha åpnet NRKs nettradioside og manuelt letet etter lenken i kildekoden. Eventuelt kan han ha hentet den ut ved hjelp av en funksjon i nettleseren som viser adressen til alle elementene på en side (Firefox har dette). I disse tilfellene vil ikke selve lenken være direkte publisert.

    Et annet scenario kan være at han har funnet lenken ved å besøke en NRK-side som lister opp alle lenkene direkte. I dette tilfellet vil direktelenkene allerede være publisert.

    Når brukeren laster denne XML-filen inn i programmet, blir alle kanalene som er definert i den lagret lokalt i en database på brukerens maskin. Han kan så velge en av kanalene fra en liste, og programmet vil da spille av lydstrømmen samt vise logoen, beskrivelsesteksten og innholdet av RSS-filen.

    Programmet i seg selv vil vel være lovlig, den er grei. Hva med å legge ut denne XML-kanallisten? Mener du det vil være krenkende, og at den som legger listen ut kan være ansvarlig? Hva om programmet inneholder en forhåndsdefinert URL til en slik kanalliste (f.eks http://mediaspiller.no/kanalliste.xml) og tilbyr brukeren å laste den ned dersom han ikke har noen kanaler (som rett etter installasjon)? Vil programmet også være krenkende? Hva er din mening om dette?

  • Overskriften på bloggkommentaren er nok litt tabloid. Det gjenstår en del som er uavklart. Men det spørsmålet man alltid må stille seg er om det man gjør enten innebærer en eksemplarfremstilling eller en tilgjengeliggjøring av det verk man lenker til. Kan man svare nei på begge, eller mer presist: Kan man regne med at retten vil svare nei på begge spørsmål, da er det tillatt.

    Hvis du bare gjøre tilgjenelig lenker som peker til det andre har gjort lovlig tilgjengelig i den form de har gjort det tilgjengelig, da bør det være greit. Det spiller ingen rolle hva slags form lenkene har. Er det men lenker til gjort ulovlig tilgjenglig, eller man pakker om presentasjonen av det man lenker til, da er man inne i urent farvann.

  • Sturle Sunde

    Ein svært god og oppklårande artikkel om lenking, tykkjer eg. Godt at jussen endeleg har komme til ein slags konklusjon etter snart 20 år med lenking.

    Men artikkelen har manglar. Slik artikkelen skildrar lenking, lenkar ikkje The Pirate Bay til noko opphavsrettsleg verna materiale. Filene dei lenkar til inneheld berre sjekksummar av materiale som kan vere opphavsrettsleg verna. Filene inneheld ikkje informasjon om kvar materialet kan finnast, og skil seg difor frå lenkane som er skildra i boka på eit vesentleg punkt.

    Det kan samanliknast med å offentleggjere eit ISBN-nummer utan å fortelle kva bibliotek eller bokhandel som har boka. Det pleier å vere mogleg å få tak i boka (innhaldet) når ein har ein eintydig referanse (ISBN-nummer), sjølv om referansen ikkje seier noko om kvar boka kan skaffast. Om ein vel å låne, kjøpe eller stele boka, er opp til kvar enkelt. Den som publiserer ISBN-nummeret kan neppe klandrast for å ha medverka til tjuveri frå bokhandlarar eller for seint attendeleverte bøker på biblioteket.

    På same måte fortel ikkje filene frå The Pirate Bay klienten (programvare) kvar han kan hente verket. Ein tracker kan gi tips om moglege kjelder til nedlasting, men ei torrent-fil fungerer like bra utan ein fungerande tracker. Om klienten hentar det verna verket ein stad der brukaren betalar for det, eller ein annan stad, er eit val som må takast av klienten. I prinsippet er det intenting som hindrar innhaldsleverandørar å ta betalt for å levere verket til kundane, dersom dei ynskjer det. Mangelfull støtte i klientane for å gjere det brukarvenleg kan vere ei hindring, men den søtta kjem når nokon tilbyr ei slik ordning på lovleg vis. Filene frå The Pirate Bay vil vere like anten klienten hentar det refererte innhaldet frå ei lovleg eller ei ulovleg kjelde.

    Artikkelen tek ikkje opp denne problemstillinga, og det er etter mi meining ein viktig mangel. Heller ikkje dommen i The Pirate Bay-saka tilfører noko her. Når kan jussen gi svar på dette spørsmålet?

    Apropos lenker — din andre note 16 skal nok vere note 17.

  • Bare for å presisere: Artikkelen handler om lenker, først og fremst lenker til det som opphavsmannen selv har lagt ut eller som er lagt ut med opphavsmannens samtykke. Den handler ikke om Pirate Bay, og er også skrevet før det ble avsagt dom i den saken.

    Når det er sagt: Jusen fungerer ikke slik at den løper etter og flikker på problemer som oppstår hver gang noe endrer seg litt i samfunnet. Jusen regulerer ikke en spesifikk teknologi. Folkene bak Pirate Bay ble dømt for følgende:

    – De har laget et system som er svært godt egnet for ulovlig virksomhet.
    – Det ble etablert i den hensikt å legge til rette for en virksomhet som er ulovlig (det ble ansett for bevist i saken).
    – De som sto bak visste meget godt at systemet ble brukt til ulovlig virksomhet i stort omfang.
    – De gjorde ingen ting for å hindre den ulovlige virksomheten.

    På dette grunnlag ble de dømt for å medvirke til den ulovlige tilgjengeliggjøringen som andre foretar bl.a. ved hjelp av deres tjenester.

    Hva slags teknologi Pirate Bay eller andre måtte benytte er revnende likegyldig så lenge det de lager er som beskrevet ovenfor. Om man skifter fra en teknologi til en annen spiller ingen rolle.

    Man vil aldri få en helt presis grense. Forsøk på å regulere alt for spesifikt og detaljert vil stort sett skape flere problemer enn det løser. Men jusen har levd med gråsoner siden tidenes morgen og internett eller andre teknologier endrer nok ikke på det. Den som vil utfordre og balansere på grensen gjør det på egen risiko. Trår man feil så får man også tåle konsekvensene.

    Det er mange spørsmål som man bør ta tak i. Men det går heller på hvordan man skal forholde seg til slike tredjepartstjenester når de legger til rette for og benyttes til ulovlig virksomhet, f.eks. om man skal regulere dette direkte slik at man slipper å gå veien om medvirkning.

    Det er også spørsmål om man skal kunne pålegge f.eks. Telenor å sperre for trafikk til og fra slike tjenester. Det er da ikke (etter min mening) spørsmål om at Telenor selv skal måtte vurdere tjenesten. Men hvis et uavhengig organ bestemmer at en ulovlig tjeneste skal sperres, kan man da pålegge f.eks. Telenor å gjøre det? Telenor har ikke noen betenkeligheter mot å sperre for nettsteder som KRIPOS mener sprer barnepornografi, og noe lignende kunne man ha tenkt seg i forhold til bl.a. opphavsrett. Det er den teknologiske utviklingen som har aktualisert disse spørsmålene, men de er ikke knyttet til en bestemt teknologi.

  • Sturle Sunde

    Det vart faktisk ikkje lagt fram prov under saka på at det hadde skjedd nokon lovbrot ved hjelp av The Pirate Bay. Eit litt fascinerande aspekt med dommen var at dei vart dømde for å medverke til lovbrot som godt kunne ha skjedd, utan at det vart prova at noko lovbrot (hovudhandling) faktisk hadde skjedd. Dersom det (hypotetisk) hadde skjedd eit brot på opphavsretten, kunne The Pirate Bay (hypotetisk) ha medverka til det. Dommen kokar supe på tal for kor mange gongar klientar har rapportert til trackeren at dei har ein fullstendig kopi av verket torrenten refererer til, utan at retten gjorde ei sjølvstendig vurdering av kva tala tyder eller korleis dei kom fram. Det einaste vi veit sikkert er at tala er oppblåst og kanskje ikkje seier noko i det heile. Scientolog-advokaten snakka det vekk med at trackerprogramvaren ikkje var tilgjengeleg. Ho kunne berre ha lasta ned programvaren frå The Pirate Bay dersom ho var interessert i å finne det ut, og det har etterforskarane til Warner sannsynlegvis gjort, men det var nok ikkje i deira interesse å gå i detalj her.

    Det er mange grunnar til at The Pirate Bay vart dømde. Det eg reagerte på var at du utan vidare hevda at dei hadde lenka til ulovleg utlagt materiale når dei ikkje har ulovlege lenkar etter dine eigne definisjonar av lenkar. Ikkje noko av det som er lenka til der treng samtykke frå nokon opphavsmann, for det er ikkje verna av opphavsrett. Akkurat som eit gitt ISBN-nummer ikkje er verna av opphavsrett, og referansar til eit ISBN-nummer (og meir enn det) er sannsynlegvis verna av ytringsfridomen.

    Det er kanskje framleis eit aktuelt spørsmål om redaktøransvaret gjeld. I mange tilfelle gjeld det ikkje. Universitetet i Oslo fører til dømes ingen kontroll med kva som vert sagt på news- eller IRC-tenarane der. Heller ikkje e-post. Eg er ingen jurist, og veit difor ikkje kva reglar som gjeld på det området, og spesielt ikkje i Sverige eller i det landet The Pirate Bay måtte ha tilhald denne veka. Nettstaden har lagd sine eigne reglar for innhaldskontroll, og føl dei reglane. Etter deira meining er det lovleg å publisere slike referansar. Dei er verna av ytringsfridomen.

    Det stemmer at The Pirate Bay ikkje gjorde noko sjølve for å hindre ulovleg verksemd i tilknytning til referansane på nettstaden, men dei la opp til at opphavsrettsinnehavarane kunne kontakte dei som har lagt ut referansar til materialet. Dei som har lagt innhald på The Pirate Bay kan og fjerne det. Det gjorde ikkje ein einaste av opphavsrettsinnehavarane, og då får ein vel spørje seg om dei gjorde ein seriøs innsats for å fjerne referansane, eller om dei berre var ute etter å ansvarleggjere folka bak The Pirate Bay for å presse dei for pengar? The Pirate Bay har vore klåre på det heile tida at dei sjølve ikkje ville fjerne noko. Er det då fornuftig å kontakte administrasjonen for å få noko fjerna, i staden for å bruke dei kanalane som er tilgjengelege? Det er kanskje ikkje eit krav i lova at ein må prøve å få materialet fjerna før ein går til retten med millionsøksmål mot nokon som berre har tilrettelagt, men det sender eit tydeleg signal om at opphavsrettsinnehavarane her var meir interessert i erstatning enn i å få referansane til materialet fjerna.

    Film- og musikkindustrien brukar utpressingsbrev når dei skal ha betalt for materialet som The Pirate Bay refererer til, i staden for å ta direkte betalt for nedlasting av det refererte materialet. Det er ein god forretningsmodell. Dei får inn meir pengar gjennom utpressing. Musikkindustrien fekk mellom ti og hundre millionar gongar betre betalt pr påståtte nedlasting i The Pirate Bay-saka enn dei får frå lovlege kjelder som Spotify. Frå eitt upressingsoffer etter påstått ulovleg nedlasting av eit musikkalbum, kan dei få inn meir enn albumet nokon gong kjem til å spele inn på Spotify.

    Det er synd at utpressing og misbruk av rettssystemet skal bli måten musikk- og filmselskapa bergar seg på etter at plasten deira har vorte uintressant for den vanlege forbrukarar.

    Dømet ditt om sensur av barneporno er interessant. Telenor og mange andre internett-leverandørar gjev med vilje feil svar på DNS-førespurnadar til enkelte domene. Ordninga er ikkje obligatorisk. Domena er publisert på wikileaks. Adressene er ikkje sperra i nettet, for det ville vere ein håplaus jobb å halde oppdatert utan sensur i kinesisk skala, og ville sperra mykje meir enn det som var meininga. The Pirate Bay er “sensurert” på same måte i Danmark. Det er vel knapt nokon som brukar namnetenarane til danske ISPar lenger på grunn av dette. Då får dei heller ikkje med seg det danske barnepornofilteret, so sperringa av TPB i Danmark har litt uheldige konsekvensar. Tilsvarande er det no stadig fleire som går over til fildeling over anonymiseringsprotokollar som Freenet og I2P. Med total anonymitet florerer veldig ulovleg innhald, som dermed vert meir tilgjengeleg enn før. Er det ei utvikling vi ynskjer? Det er i so fall noko som må vedtakast politisk etter å ha greidd ut og vegd konsekvensane grundig.

    Då Tyskland innførte ei tilsvarande sperre som den norske, sette ei hackergruppe seg ned og sendte e-post til administratorane for alle domena på lista. Etter ei veke var alt ulovleg innhald fjerna frå dei fleste nettstadane. Det er grunn til å tru at resultatet hadde vore enno betre om breva hadde komme frå politiet. Det er i alle fall ein god indikasjon på at politiet gjer lite eller ingenting for å få materialet fjerna før dei lagar lista. Litt som musikkindustrien.

  • Ole-Andreas Rognstad

    Bare for å presisere, Olav: Jeg har ikke endret syn siden artikkelen i NIR 2005. Men i artikkelen kritiserer jeg Høyesteretts tilnærming til problemet, mens jeg i boken redegjør for det jeg oppfatter som rettstilstanden etter Høyesteretts dom. Det er to forskjellige ting. Diskusjonen har for øvrig ikke i første rekke dreid seg om lovligheten av å lenke, men hvordan problemet best reguleres rettslig.

  • Jeg oppfattet artikkelen i 2005 på en litt annen måte (og tror ikke jeg har vært den eneste som oppfattet deg slik). Siden HR i napster.no-saken ikke tok et klart standpunkt til selve lenkespørsmålet var det i forhold til den fortsatt rom for flere syn på dette. Jeg har, fram til din bok kom, alltid i undervisning m.m. sagt hva jeg mener, men samtidig understreket at andre, først og fremst du, var av en annen oppfatning. Jeg ser ikke noe poeng i å gå tilbake til en diskusjon om “hva du egentlig skrev” i din artikkel fra 2005 og om hvordan denne kunne oppfattes. Synspunktene er avklart, det er det viktigste.

  • Anders

    Hei!
    Jeg ser at dette er en litt gammel sak, men håper at den fortsatt er aktiv!

    Jeg lurer litt på hva du legger i det siste du skriver: om man “[..] pakker om presentasjonen av det man lenker til, da er man inne i urent farvann.”
    I media har det vært framme flere ganger et firma som har laget et program for Apples Ipod/Iphone.
    Dette programmet er en nettradio som streamer radio fra 120 norske radiokanaler(http://plaza.no/iphone/app.asp?app=radio).
    Er dette etter din mening et brudd på opphavsretten til radiokanalene?
    Jeg antar at denne applikasjonen kun inneholder url adresser til media som ligger åpent og lovlig på internett(disse adressene kan,som John nevner, finnes relativt lett ved litt leting i kildekode, evt på egne sider hos radiokanalene.)
    Men innholdet presenteres allikevel direkte uten at brukeren behøver å gripe inn ved å trykke på lenker osv. for å komme frem til innholdet.
    (Hvis det er relevant så kan det nevnes at programmet koster penger å kjøpe, og det er snakk om en økonomisk gevinst for produsenten av programmet)

  • OlavTorvund

    Her er vi i en grensesone hvor svarene kan bli subtile. Utgangspunktet er at opphavsmannen bl.a. har enerett til å gjøre sit verk tilgjengelig for allmennheten. Kringkastingsselskaper har dessuten et eget vern etter åvl § 45a – http://www.lovdata.no/all/tl-19610512-002-042.h… . Videresending av kringkasting, slik kabelselskapene f.eks. gjør, krever samtykke. Så hvis tjenesten henter inn radioprogrammer og videresender disse i form av streaming, da er det en tilgjengeliggjøring som kreve samtykke. Hvis man bare forteller hvor man kan finne kanalene, f.eks. gjennom en lenke, og man så kan hente radiosignalene hos radiokanalen direkte, da faller det utenfor eneretten.