Av Olav Torvund - Skrevet: Sunday, January 31, 2010 - Sist endret: January 31, 2010 - Save & Share - 9 Comments

Spørs­må­let om hvor­vidt man fritt kan lenke til verk som andre har gjort til­gjen­ge­lig på nett har vært omdis­ku­tert. Jeg har vært blant dem som har hev­det at en lenke ikke er annet enn en refe­ranse til det verk len­ken viser til, på samme måte som en tra­di­sjo­nell hen­vis­ning i en fot­note. Med dette utgangs­punk­tet har min kon­klu­sjon selv­føl­ge­lig vært at man fritt kan legge ut len­ker. Mine syns­punk­ter er utdy­pet i artik­ke­len Ene­rett til len­king — en kei­ser uten klær?

Min kol­lega Ole-Andreas Rogn­stad har tid­li­gere vært tals­mann for det mot­satte stand­punkt, og har argu­men­tert for at en lenke i seg selv må anses for en frem­fø­ring av det verk len­ken viser til, først og fremst i artik­ke­len Opp­havs­retts­lig ansvar for lin­ker på Inter­nett. Noen betrakt­nin­ger i lys av norsk Høy­este­retts dom i Napster.no-saken, tryk­ket i NIR 2005 s. 344–370. Men i sin bok Opp­havs­rett skri­ver Rogn­stad på s. 185, etter å drøf­tet lenking:

Inn­til videre kan det nok der­for hev­des at det er ster­kest hole­punk­ter for at utleg­ging av lin­ker i sin almin­ne­lig­het ikke skal anses som omfat­tet av frem­fø­rings­ret­ten etter norsk rett.”

Når Rogn­stad nå har lan­det på dette stand­punk­tet, da anser jeg denne dis­ku­sjo­nen som avslut­tet.  Man kan fritt lenke til det som opp­havs­man­nen selv har gjort til­gjen­ge­lig på net­tet, eller som andre har gjort til­gjen­ge­lig med opp­havs­man­nens samtykke.

Dette betyr ikke at alle spørs­mål er løst, eller at man all­tid kan lenke til alt. I Napster.no-saken, Rt 2005 s. 41, kon­klu­derte Høy­este­rett med at den som len­ker til noe som andre har gjort ulov­lig til­gjen­ge­lig kan anses for å med­virke til denne til­gjenge­lig­gjø­rin­gen, se Len­king … kap 7. Det er også dette Stock­holm tings­rät har lagt til grunn i Pirate-Bay saken. Videre vil man nok ikke uten videre kunne inklu­dere verk på egne nett­si­der gjen­nom såkalt “in-lining” se Len­king … kap 8. Og man kan lenke på måter som kan krenke andre ret­tig­he­ter, f.eks. slik at en sys­te­ma­tisk meta­in­dek­se­ring av en data­base som andre har gjort til­gjen­ge­lig kan anses for å krenke data­base­ret­tig­he­tene. Men å lenke ved van­lige refe­ran­se­len­ker, det kan man fritt gjøre.

[Dette ble skre­vet i slut­ten av sep­tem­ber 2009, men har av en eller annen grunn blitt lig­gende som “draft” til nå.]

  • John

    Jeg er fort­satt litt for­vir­ret av hele dette temaet.

    Hva er din mening om å pub­li­sere len­ker i et for­mat som ikke er bereg­net for å leses direkte av en bru­ker? Altså data­fi­ler som inn­e­hol­der len­ker til and­res verk?

    Som et eksem­pel, la oss si at man har en media­av­spil­ler for nett­ra­dioer. For å bruke dette pro­gram­met må bru­ke­ren også laste ned en kanal­liste i XML-tekstformat. Denne kanal­lis­ten kan for eksem­pel se slik ut (fik­tivt eksem­pel, bru­ker [] for at kom­men­tar­fel­tet ikke skal spise opp XML-tagene):

    [kanal­liste]
    [kanal]
    [navn]NRK P1[/navn]
    [besk]Beskrivelse[/besk]
    [strøm]mms://mediaserver.nrk.no/nrk-p1[/strøm]
    [logo]http://bilder.nrk.no/nrkp1.jpg[/logo]
    [rss]http://rss.nrk.no/nrkp1.rss[/rss]
    [/kanal]
    [/kanalliste]

    Len­ken til selve strøm­men kan den som har laget kanal­lis­ten ha fun­net ved å for eksem­pel ha åpnet NRKs nett­ra­dio­side og manu­elt letet etter len­ken i kilde­ko­den. Even­tu­elt kan han ha hen­tet den ut ved hjelp av en funk­sjon i nett­le­se­ren som viser adres­sen til alle ele­men­tene på en side (Fire­fox har dette). I disse til­fel­lene vil ikke selve len­ken være direkte publisert.

    Et annet sce­na­rio kan være at han har fun­net len­ken ved å besøke en NRK-side som lis­ter opp alle len­kene direkte. I dette til­fel­let vil direk­te­len­kene alle­rede være publisert.

    Når bru­ke­ren las­ter denne XML-filen inn i pro­gram­met, blir alle kana­lene som er defi­nert i den lag­ret lokalt i en data­base på bru­ke­rens maskin. Han kan så velge en av kana­lene fra en liste, og pro­gram­met vil da spille av lyd­strøm­men samt vise logoen, beskri­vel­ses­teks­ten og inn­hol­det av RSS-filen.

    Pro­gram­met i seg selv vil vel være lov­lig, den er grei. Hva med å legge ut denne XML-kanallisten? Mener du det vil være kren­kende, og at den som leg­ger lis­ten ut kan være ansvar­lig? Hva om pro­gram­met inn­e­hol­der en for­hånds­de­fi­nert URL til en slik kanal­liste (f.eks http://mediaspiller.no/kanalliste.xml) og til­byr bru­ke­ren å laste den ned der­som han ikke har noen kana­ler (som rett etter instal­la­sjon)? Vil pro­gram­met også være kren­kende? Hva er din mening om dette?

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Over­skrif­ten på blogg­kom­men­ta­ren er nok litt tab­loid. Det gjen­står en del som er uav­klart. Men det spørs­må­let man all­tid må stille seg er om det man gjør enten inn­e­bæ­rer en eksemp­lar­frem­stil­ling eller en til­gjenge­lig­gjø­ring av det verk man len­ker til. Kan man svare nei på begge, eller mer pre­sist: Kan man regne med at ret­ten vil svare nei på begge spørs­mål, da er det tillatt.

    Hvis du bare gjøre til­gjene­lig len­ker som peker til det andre har gjort lov­lig til­gjen­ge­lig i den form de har gjort det til­gjen­ge­lig, da bør det være greit. Det spil­ler ingen rolle hva slags form len­kene har. Er det men len­ker til gjort ulov­lig til­gjeng­lig, eller man pak­ker om pre­sen­ta­sjo­nen av det man len­ker til, da er man inne i urent farvann.

  • Sturle Sunde

    Ein svært god og opp­klå­rande artik­kel om len­king, tyk­kjer eg. Godt at jus­sen ende­leg har komme til ein slags kon­klu­sjon etter snart 20 år med lenking.

    Men artik­ke­len har mang­lar. Slik artik­ke­len skild­rar len­king, len­kar ikkje The Pirate Bay til noko opp­havs­retts­leg verna mate­riale. Filene dei len­kar til inn­e­held berre sjekk­sum­mar av mate­riale som kan vere opp­havs­retts­leg verna. Filene inn­e­held ikkje infor­ma­sjon om kvar mate­ria­let kan fin­nast, og skil seg difor frå len­kane som er skildra i boka på eit vesent­leg punkt.

    Det kan saman­lik­nast med å offent­leg­gjere eit ISBN-nummer utan å for­telle kva biblio­tek eller bok­han­del som har boka. Det pleier å vere mog­leg å få tak i boka (inn­hal­det) når ein har ein ein­ty­dig refe­ranse (ISBN-nummer), sjølv om refe­ran­sen ikkje seier noko om kvar boka kan skaf­fast. Om ein vel å låne, kjøpe eller stele boka, er opp til kvar enkelt. Den som pub­li­se­rer ISBN-nummeret kan neppe kland­rast for å ha med­verka til tju­veri frå bok­hand­la­rar eller for seint attende­le­verte bøker på biblioteket.

    På same måte for­tel ikkje filene frå The Pirate Bay kli­en­ten (pro­gram­vare) kvar han kan hente ver­ket. Ein tra­cker kan gi tips om mog­lege kjel­der til ned­las­ting, men ei torrent-fil fun­ge­rer like bra utan ein fun­ge­rande tra­cker. Om kli­en­ten hen­tar det verna ver­ket ein stad der bru­ka­ren beta­lar for det, eller ein annan stad, er eit val som må takast av kli­en­ten. I prin­sip­pet er det intent­ing som hind­rar inn­halds­le­ve­ran­dø­rar å ta betalt for å levere ver­ket til kun­dane, der­som dei yns­kjer det. Man­gel­full støtte i kli­en­tane for å gjere det bru­kar­ven­leg kan vere ei hind­ring, men den søtta kjem når nokon til­byr ei slik ord­ning på lov­leg vis. Filene frå The Pirate Bay vil vere like anten kli­en­ten hen­tar det refe­rerte inn­hal­det frå ei lov­leg eller ei ulov­leg kjelde.

    Artik­ke­len tek ikkje opp denne pro­blem­stil­linga, og det er etter mi mei­ning ein vik­tig man­gel. Hel­ler ikkje dom­men i The Pirate Bay-saka til­fø­rer noko her. Når kan jus­sen gi svar på dette spørsmålet?

    Apro­pos len­ker — din andre note 16 skal nok vere note 17.

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Bare for å pre­si­sere: Artik­ke­len hand­ler om len­ker, først og fremst len­ker til det som opp­havs­man­nen selv har lagt ut eller som er lagt ut med opp­havs­man­nens sam­tykke. Den hand­ler ikke om Pirate Bay, og er også skre­vet før det ble avsagt dom i den saken.

    Når det er sagt: Jusen fun­ge­rer ikke slik at den løper etter og flik­ker på pro­ble­mer som opp­står hver gang noe end­rer seg litt i sam­fun­net. Jusen regu­le­rer ikke en spe­si­fikk tek­no­logi. Fol­kene bak Pirate Bay ble dømt for følgende:

    - De har laget et sys­tem som er svært godt egnet for ulov­lig virk­som­het.
    – Det ble etab­lert i den hen­sikt å legge til rette for en virk­som­het som er ulov­lig (det ble ansett for bevist i saken).
    – De som sto bak visste meget godt at sys­te­met ble brukt til ulov­lig virk­som­het i stort omfang.
    – De gjorde ingen ting for å hindre den ulov­lige virksomheten.

    På dette grunn­lag ble de dømt for å med­virke til den ulov­lige til­gjenge­lig­gjø­rin­gen som andre fore­tar bl.a. ved hjelp av deres tjenester.

    Hva slags tek­no­logi Pirate Bay eller andre måtte benytte er rev­nende like­gyl­dig så lenge det de lager er som beskre­vet oven­for. Om man skif­ter fra en tek­no­logi til en annen spil­ler ingen rolle.

    Man vil aldri få en helt pre­sis grense. For­søk på å regu­lere alt for spe­si­fikt og detal­jert vil stort sett skape flere pro­ble­mer enn det løser. Men jusen har levd med grå­so­ner siden tide­nes mor­gen og inter­nett eller andre tek­no­lo­gier end­rer nok ikke på det. Den som vil utfordre og balan­sere på gren­sen gjør det på egen risiko. Trår man feil så får man også tåle konsekvensene.

    Det er mange spørs­mål som man bør ta tak i. Men det går hel­ler på hvor­dan man skal for­holde seg til slike tredje­parts­tje­nes­ter når de leg­ger til rette for og benyt­tes til ulov­lig virk­som­het, f.eks. om man skal regu­lere dette direkte slik at man slip­per å gå veien om medvirkning.

    Det er også spørs­mål om man skal kunne pålegge f.eks. Tele­nor å sperre for tra­fikk til og fra slike tje­nes­ter. Det er da ikke (etter min mening) spørs­mål om at Tele­nor selv skal måtte vur­dere tje­nes­ten. Men hvis et uav­hen­gig organ bestem­mer at en ulov­lig tje­neste skal sper­res, kan man da pålegge f.eks. Tele­nor å gjøre det? Tele­nor har ikke noen beten­ke­lig­he­ter mot å sperre for nett­ste­der som KRIPOS mener sprer barne­por­no­grafi, og noe lig­nende kunne man ha tenkt seg i for­hold til bl.a. opp­havs­rett. Det er den tek­no­lo­giske utvik­lin­gen som har aktua­li­sert disse spørs­må­lene, men de er ikke knyt­tet til en bestemt teknologi.

  • Sturle Sunde

    Det vart fak­tisk ikkje lagt fram prov under saka på at det hadde skjedd nokon lov­brot ved hjelp av The Pirate Bay. Eit litt fasci­ne­rande aspekt med dom­men var at dei vart dømde for å med­verke til lov­brot som godt kunne ha skjedd, utan at det vart prova at noko lov­brot (hovud­hand­ling) fak­tisk hadde skjedd. Der­som det (hypo­te­tisk) hadde skjedd eit brot på opp­havs­ret­ten, kunne The Pirate Bay (hypo­te­tisk) ha med­verka til det. Dom­men kokar supe på tal for kor mange gon­gar kli­en­tar har rap­por­tert til tra­cke­ren at dei har ein full­sten­dig kopi av ver­ket tor­ren­ten refe­re­rer til, utan at ret­ten gjorde ei sjølv­sten­dig vur­de­ring av kva tala tyder eller kor­leis dei kom fram. Det ein­aste vi veit sik­kert er at tala er opp­blåst og kan­skje ikkje seier noko i det heile. Scientolog-advokaten snakka det vekk med at tra­ck­er­pro­gram­va­ren ikkje var til­gjen­ge­leg. Ho kunne berre ha lasta ned pro­gram­va­ren frå The Pirate Bay der­som ho var inter­es­sert i å finne det ut, og det har etter­fors­ka­rane til War­ner sann­syn­leg­vis gjort, men det var nok ikkje i deira inter­esse å gå i detalj her.

    Det er mange grun­nar til at The Pirate Bay vart dømde. Det eg rea­gerte på var at du utan vidare hevda at dei hadde lenka til ulov­leg utlagt mate­riale når dei ikkje har ulov­lege len­kar etter dine eigne defi­ni­sjo­nar av len­kar. Ikkje noko av det som er lenka til der treng sam­tykke frå nokon opp­havs­mann, for det er ikkje verna av opp­havs­rett. Akku­rat som eit gitt ISBN-nummer ikkje er verna av opp­havs­rett, og refe­ran­sar til eit ISBN-nummer (og meir enn det) er sann­syn­leg­vis verna av ytringsfridomen.

    Det er kan­skje fram­leis eit aktu­elt spørs­mål om redak­tør­an­sva­ret gjeld. I mange til­felle gjeld det ikkje. Uni­ver­si­te­tet i Oslo fører til dømes ingen kon­troll med kva som vert sagt på news– eller IRC-tenarane der. Hel­ler ikkje e-post. Eg er ingen jurist, og veit difor ikkje kva reg­lar som gjeld på det områ­det, og spe­si­elt ikkje i Sve­rige eller i det lan­det The Pirate Bay måtte ha til­hald denne veka. Nett­sta­den har lagd sine eigne reg­lar for inn­halds­kon­troll, og føl dei reg­lane. Etter deira mei­ning er det lov­leg å pub­li­sere slike refe­ran­sar. Dei er verna av ytringsfridomen.

    Det stem­mer at The Pirate Bay ikkje gjorde noko sjølve for å hindre ulov­leg verk­semd i til­knyt­ning til refe­ran­sane på nett­sta­den, men dei la opp til at opp­havs­retts­inne­ha­va­rane kunne kon­takte dei som har lagt ut refe­ran­sar til mate­ria­let. Dei som har lagt inn­hald på The Pirate Bay kan og fjerne det. Det gjorde ikkje ein ein­aste av opp­havs­retts­inne­ha­va­rane, og då får ein vel spørje seg om dei gjorde ein seriøs inn­sats for å fjerne refe­ran­sane, eller om dei berre var ute etter å ansvar­leg­gjere folka bak The Pirate Bay for å presse dei for pen­gar? The Pirate Bay har vore klåre på det heile tida at dei sjølve ikkje ville fjerne noko. Er det då for­nuf­tig å kon­takte admi­ni­stra­sjo­nen for å få noko fjerna, i sta­den for å bruke dei kana­lane som er til­gjen­ge­lege? Det er kan­skje ikkje eit krav i lova at ein må prøve å få mate­ria­let fjerna før ein går til ret­ten med mil­lion­søks­mål mot nokon som berre har til­rette­lagt, men det sen­der eit tyde­leg sig­nal om at opp­havs­retts­inne­ha­va­rane her var meir inter­es­sert i erstat­ning enn i å få refe­ran­sane til mate­ria­let fjerna.

    Film– og musikk­in­du­strien bru­kar utpres­sings­brev når dei skal ha betalt for mate­ria­let som The Pirate Bay refe­re­rer til, i sta­den for å ta direkte betalt for ned­las­ting av det refe­rerte mate­ria­let. Det er ein god for­ret­nings­mo­dell. Dei får inn meir pen­gar gjen­nom utpres­sing. Musikk­in­du­strien fekk mel­lom ti og hundre mil­lio­nar gon­gar betre betalt pr påståtte ned­las­ting i The Pirate Bay-saka enn dei får frå lov­lege kjel­der som Spo­tify. Frå eitt upres­sings­of­fer etter påstått ulov­leg ned­las­ting av eit musikk­al­bum, kan dei få inn meir enn albu­met nokon gong kjem til å spele inn på Spotify.

    Det er synd at utpres­sing og mis­bruk av retts­sys­te­met skal bli måten musikk– og film­sel­skapa ber­gar seg på etter at plas­ten deira har vorte uin­tres­sant for den van­lege forbrukarar.

    Dømet ditt om sen­sur av barne­porno er inter­es­sant. Tele­nor og mange andre internett-leverandørar gjev med vilje feil svar på DNS-førespurnadar til enkelte domene. Ord­ninga er ikkje obli­ga­to­risk. Domena er pub­li­sert på wikile­aks. Adres­sene er ikkje sperra i net­tet, for det ville vere ein håp­laus jobb å halde opp­da­tert utan sen­sur i kine­sisk skala, og ville sperra mykje meir enn det som var mei­ninga. The Pirate Bay er “sen­su­rert” på same måte i Dan­mark. Det er vel knapt nokon som bru­kar namne­te­na­rane til danske ISPar len­ger på grunn av dette. Då får dei hel­ler ikkje med seg det danske barne­porno­fil­te­ret, so sper­ringa av TPB i Dan­mark har litt uhel­dige kon­se­kven­sar. Til­sva­rande er det no sta­dig fleire som går over til fil­de­ling over ano­ny­mi­se­rings­pro­to­kol­lar som Freenet og I2P. Med total ano­ny­mi­tet flo­re­rer vel­dig ulov­leg inn­hald, som der­med vert meir til­gjen­ge­leg enn før. Er det ei utvik­ling vi yns­kjer? Det er i so fall noko som må ved­ta­kast poli­tisk etter å ha greidd ut og vegd kon­se­kven­sane grundig.

    Då Tysk­land inn­førte ei til­sva­rande sperre som den norske, sette ei hack­er­gruppe seg ned og sendte e-post til admi­ni­stra­to­rane for alle domena på lista. Etter ei veke var alt ulov­leg inn­hald fjerna frå dei fleste nett­stadane. Det er grunn til å tru at resul­ta­tet hadde vore enno betre om breva hadde komme frå poli­tiet. Det er i alle fall ein god indi­ka­sjon på at poli­tiet gjer lite eller ingen­ting for å få mate­ria­let fjerna før dei lagar lista. Litt som musikkindustrien.

  • Ole-Andreas Rogn­stad

    Bare for å pre­si­sere, Olav: Jeg har ikke end­ret syn siden artik­ke­len i NIR 2005. Men i artik­ke­len kri­ti­se­rer jeg Høy­este­retts til­nær­ming til pro­ble­met, mens jeg i boken rede­gjør for det jeg opp­fat­ter som retts­til­stan­den etter Høy­este­retts dom. Det er to for­skjel­lige ting. Dis­ku­sjo­nen har for øvrig ikke i første rekke dreid seg om lov­lig­he­ten av å lenke, men hvor­dan pro­ble­met best regu­le­res rettslig.

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Jeg opp­fat­tet artik­ke­len i 2005 på en litt annen måte (og tror ikke jeg har vært den eneste som opp­fat­tet deg slik). Siden HR i napster.no-saken ikke tok et klart stand­punkt til selve lenke­spørs­må­let var det i for­hold til den fort­satt rom for flere syn på dette. Jeg har, fram til din bok kom, all­tid i under­vis­ning m.m. sagt hva jeg mener, men sam­ti­dig under­stre­ket at andre, først og fremst du, var av en annen opp­fat­ning. Jeg ser ikke noe poeng i å gå til­bake til en dis­ku­sjon om “hva du egent­lig skrev” i din artik­kel fra 2005 og om hvor­dan denne kunne opp­fat­tes. Syns­punk­tene er avklart, det er det viktigste.

  • Anders

    Hei!
    Jeg ser at dette er en litt gam­mel sak, men håper at den fort­satt er aktiv!

    Jeg lurer litt på hva du leg­ger i det siste du skri­ver: om man “[..] pak­ker om pre­sen­ta­sjo­nen av det man len­ker til, da er man inne i urent far­vann.”
    I media har det vært framme flere gan­ger et firma som har laget et pro­gram for Apples Ipod/Iphone.
    Dette pro­gram­met er en nett­ra­dio som stre­a­mer radio fra 120 norske radiokanaler(http://plaza.no/iphone/app.asp?app=radio).
    Er dette etter din mening et brudd på opp­havs­ret­ten til radio­ka­na­lene?
    Jeg antar at denne appli­ka­sjo­nen kun inn­e­hol­der url adres­ser til media som lig­ger åpent og lov­lig på internett(disse adres­sene kan,som John nev­ner, fin­nes rela­tivt lett ved litt leting i kilde­kode, evt på egne sider hos radio­ka­na­lene.)
    Men inn­hol­det pre­sen­te­res alli­ke­vel direkte uten at bru­ke­ren behø­ver å gripe inn ved å trykke på len­ker osv. for å komme frem til inn­hol­det.
    (Hvis det er rele­vant så kan det nev­nes at pro­gram­met kos­ter pen­ger å kjøpe, og det er snakk om en økono­misk gevinst for pro­du­sen­ten av programmet)

  • Olav­Tor­vund

    Her er vi i en gren­se­sone hvor sva­rene kan bli sub­tile. Utgangs­punk­tet er at opp­havs­man­nen bl.a. har ene­rett til å gjøre sit verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Kring­kas­tings­sel­ska­per har dess­uten et eget vern etter åvl § 45a — http://www.lovdata.no/all/tl-19610512–002-042.h… . Videre­sen­ding av kring­kas­ting, slik kabel­sel­ska­pene f.eks. gjør, kre­ver sam­tykke. Så hvis tje­nes­ten hen­ter inn radio­pro­gram­mer og videre­sen­der disse i form av stre­am­ing, da er det en til­gjenge­lig­gjø­ring som kreve sam­tykke. Hvis man bare for­tel­ler hvor man kan finne kana­lene, f.eks. gjen­nom en lenke, og man så kan hente radio­sig­na­lene hos radio­ka­na­len direkte, da fal­ler det uten­for eneretten.