Olav Torvunds blogg

Nord­hord­land ting­rett avsa 18. januar en dom om opp­havs­rett til type­hu­set “Ambas­sa­dør” som leve­res av Norske Hus. Dom­men TNOHO-2009–107120 er etter det jeg kan se kun til­gjen­ge­lig i Lov­da­tas abon­ne­ments­tjenste.  Dom­men er pr i dag ikke rettskraftig.

Spørs­må­let var om et annet hus opp­ført i Austrheim kren­ket opp­havs­ret­ten til huset “Ambas­sa­dør”. Ret­ten måtte da ta stil­ling til om huset Ama­bas­sa­dør kunne anses som et opp­havs­retts­lig ver­net arki­tek­to­nisk verk. Dette er huset Ambassadør:

Man fin­ner flere teg­nin­ger og foto­gra­fier av huset hos Norske Hus.

Arki­tek­tur er opp­havs­retts­lig sett en vans­ke­lig verks­ka­te­gori. Form er i stor grad dik­tert av funk­sjon og det arki­tek­to­niske uttryk­ket er ofte satt sam­men av vel­kjente og vel­brukte ele­men­ter på en ikke sær­lig ori­gi­nal måte. Der­for er det ikke over­ras­kende at en bety­de­lig del av den retts­prak­sis vi har om verks­høyde nett­opp gjel­der typehus.

Som et lite side­spor (som ikke var noe tema i dom­men) kan også nev­nes at slike saker illust­re­rer hvor­for det i åvl § 12 om eksemp­lar­frem­stil­ling til pri­vat bruk i annet ledd, bok­stav a er gjort unn­tak slik at man ikke kan “etter­gjøre byg­nings­kunst gjen­nom opp­fø­ring av bygg­verk”. Arki­tek­tens rett ville ikke ha vært verdt så mye om man kunne ha kom­met unna med at et bolig­hus er opp­ført til pri­vat bruk for bygg­her­ren og den­nes husstand.

Om verks­høyde­spørs­må­let sier ret­ten følgende:

“Det kan synes som om det i retts­prak­sis og sær­lig juri­disk teori leg­ges opp til noe stren­gere krav til verks­høyde på byg­nings­kuns­tens område enn ellers. Dette kan blant annet begrun­nes med at beskyt­tel­sen etter opp­havs­ret­ten er meget sterk. Der­som kra­vene til verks­høyde set­tes for lavt vil dette kunne med­føre at selv enkle løs­nin­ger som kun i beskje­den grad skil­ler seg ut kan mono­po­li­se­res, noe som igjen vil kunne føre til redu­sert kon­kur­ranse og utvik­ling. Selv om retts­prak­sis og juri­disk teori kan gi en viss vei­led­ning om hvor gren­sen for verks­høyde går må ret­ten uan­sett foreta en kon­kret vur­de­ring av det aktu­elle byggverket.

Ret­ten har mot­tatt vitne­for­kla­rin­ger fra sivil­ar­ki­tekt Gisle Jak­helln og arki­tekt Sig­mund Thor­sen. Thor­sen har på grunn­lag av det frem­lagte teg­nings­ma­te­ria­let kon­klu­dert med at « Ambas­sa­dør » ikke har verks­høyde. Han har vist til at sam­men­blan­ding av sør­ame­ri­kansk og sveit­sisk bygge­stil ikke er nyska­pende. Denne bygge­sti­len så man på Jæren på 80-tallet når ame­ri­kanske olje­an­satte kom til Norge. Etter å ha gjen­nom­gått flere hus­ka­ta­lo­ger har Thor­sen imid­ler­tid ikke fun­net lig­nende hus og han inn­røm­mer at « Ambas­sa­dør » skil­ler seg litt ut i dag.

Gisle Jak­helln har en spe­si­ell inter­esse for opp­havs­rett­spørs­mål og har på sin side kon­klu­dert med at huset har verks­øyde. Han har vist til at selv om man kan finne igjen ele­men­ter i « Ambas­sa­dør » i andre hus­ty­per er den kon­krete sam­men­blan­din­gen av sør­ame­ri­kansk og sveit­sisk bygge­stil såpass sær­egent at det må sies å være ori­gi­nalt. Ved­rø­rende fasa­den er det vist til at den kon­krete bru­ken av arker gir et spe­si­elt spill i tak­fla­ten som er karak­te­ris­tisk. Dette sam­men­holdt med den sør­ame­ri­kansk inspi­rerte « por­chen » (ter­rasse) gir huset en spe­si­ell karak­ter som gjør at folk som ser huset vil opp­leve dette som et « Ambas­sa­dør » hus. Plan­løs­nin­gen er også karak­te­ris­tisk ved bru­ken av hall uten vind­fang som er typisk ame­ri­kansk. Sam­ti­dig er ark­te­maet i andre­eta­sje ori­gi­nalt som igjen er en følge av det spe­si­elle tak­spil­let som er kom­met til uttrykk i fasa­den. Sær­pre­get er sam­men­fat­nings­vis et sam­spill mel­lom det este­tiske og en ori­gi­nal planløsning.

På bak­grunn av bevis­fø­rin­gen, her­under de sak­kyn­dige vitne­for­kla­rin­gene, teg­nings­ma­te­riale og befa­ring, har ret­ten etter en sam­let vur­de­ring kom­met til at huset « Ambas­sa­dør » har verks­høyde. Ret­ten viser til Gisle Jak­hellns for­kla­ring som ret­ten fin­ner å legge til grunn. Huset « Ambas­sa­dør » består rik­tig­nok av kjente ele­men­ter fra flere bygge­sti­ler, men det er sam­men­fat­nin­gen som gjør huset ori­gi­nalt. Selv om bru­ken av arker m.v. i seg selv ikke er en nys­skap­ning, og kan­skje hel­ler ikke de ame­ri­kansk­in­spi­rerte ele­men­tene, gir fasa­dene like­vel det inn­trykk av indi­vi­dua­li­tet og ori­gi­na­li­tet som etter ret­tens vur­de­ring kre­ves etter ånds­verk­lo­ven. Huset har etter ret­tens vur­de­ring et sær­preg som skil­ler det ut fra meng­den. Sær­lig bru­ken av arker med det spe­si­elle tak­spil­let sam­men med « por­chen » gir husets fasa­der et spe­si­elt arki­tek­to­nisk sær­preg. Til en viss grad gir også plan­løs­nin­gen huset et sær­preg ved bruk av en hall iste­den­for vind­fang, sam­men med rom­plas­se­ring og tak­spil­let i andre­eta­sje. Ret­ten kan ikke se at det er sann­syn­lig­gjort en risiko for dob­belt­frem­brin­gelse som fra­tar « Ambas­sa­dør » karak­ter av et ori­gi­nalt og indi­vi­du­elt pre­get ånds­ar­beid. Det vises blant annet til Gisle Jak­hellns for­kla­ring om at det vil være til­nær­met umu­lig å tegne en etter­lig­ning uten å ha teg­nin­gene av « Ambas­sa­dør » foran seg. Det er det arki­tek­to­niske sær­pre­get sam­men med plan­løs­nin­gen som gjør « Ambas­sa­dør » ori­gi­nalt. Samt at to tid­li­gere kjente bygg­ele­men­ter er satt sam­men på en ny måte, eller i hvert­fall på en slik egen iden­ti­fi­ser­bar måte som gjør byg­get sær­egent og karakteristisk.”

Ret­ten kon­klu­de­rer med at byg­get har verks­høyde, og går så over til å drøfte om det andre huset er en etter­lig­ning som kren­ker opp­havs­ret­ten til “Ambas­sa­dør”. (Jeg har ikke fun­net noe bil­det av dette andre huset, så jeg har ikke noe grunn­lag for å sam­men­ligne.) Om dette sier retten:

“Ånds­verk­lo­ven § 2 gir opp­havs­man­nen ene­rett til å råde over ver­ket i opp­rin­ne­lig eller end­ret skik­kelse. Den klare kren­kel­sen av opp­havs­ret­ten er til­fel­lene hvor det er fore­tatt en ren kopie­ring, men også etter­lig­nin­ger hvor det er gjort end­rin­ger kan ram­mes. Ved etter­lig­nin­ger blir spørs­må­let om når det er gjort til­strek­ke­lig med end­rin­ger til at man er uten­for opp­havs­ret­ten til det opp­rin­ne­lige ver­ket. Litt for­enk­let går gren­sen mel­lom kopie­ring, etter­lig­nin­ger og bear­bei­del­ser av et ånds­verk på den ene side og selv­sten­dige verk på den annen side. Det må såle­des være fore­tatt slike kva­li­ta­tive eller kvan­ti­ta­tive end­rin­ger at man kan snakke om et nytt selv­sten­dig verk.

Ret­ten er på bak­grunn av bevis­før­se­len kom­met til at sak­søk­tes opp­førte hus på Austrheim er en urett­mes­sig etter­lig­ning av « Ambas­sa­dør ». Rik­tig­nok er det fore­tatt en del end­rin­ger. Blant annet er grunn­fla­ten øket noe ved at hus­bred­den er økt med ca. 60 cm, det er fjer­net ett vindu og arkene er truk­ket noe frem. Det er også en takde­talj over inn­gangs­par­tiet som ikke er på teg­nin­gene til « Ambas­sa­dør ». Inn­ven­dig er gar­de­ro­ben i hal­len fjer­net, pei­sen er flyt­tet 50 cm, en dør fra stuen til kjøk­ke­net er fjer­net og det er gjort mindre end­rin­ger av tre­roms­inn­de­lin­gen på den ene kort­si­den. I andre eta­sje er bad­stuen fjer­net samt at det er gjort noen mindre jus­te­rin­ger som følge av at arkene er truk­ket noe frem.

Til tross for end­rin­gene er ret­ten av den opp­fat­ning at hoved­inn­tryk­ket er at sak­søk­tes hus klart frem­står som et « Ambas­sa­dør » hus. Ved å se på de ulike teg­nin­gene frem­står sak­søk­tes hus som en ren arki­tek­to­nisk kopi. Besik­ti­gel­sen av fasa­den til sak­søk­tes hus sam­men med besik­ti­gel­sen av et ori­gi­nalt « Ambas­sa­dør » hus bekref­ter dette inn­tryk­ket. Ber­tel­sen har for­klart at han hen­tet inspi­ra­sjon fra en rekke hus­ka­ta­lo­ger og hus­ty­per før han teg­net huset. Huset Ber­tel­sen teg­net er like­vel påfal­lende likt « Ambas­sa­dør » og det er på det rene at Ber­tel­sen hadde til­gjen­ge­lig teg­nin­ger av « Ambas­sa­dør » når han teg­net huset. Ret­ten viser til Gisle Jak­hellns for­kla­ring om at det ikke er mulig å tegne sak­søk­tes hus slik det er gjort uten å ha ori­gi­nal­teg­nin­gene foran seg. Det er også ube­stridt at rene for­stør­rede kopier av kata­log­teg­nin­gene av « Ambas­sa­dør » ble ved­lagt bygge­søk­na­den til sak­søkte. Sam­let fin­ner ret­ten det sann­syn­lig­gjort at sak­søkte har tatt utgangs­punkt i teg­nin­gene til « Ambas­sa­dør » og etter­lig­net disse med mindre end­rin­ger. End­rin­gene er etter ret­tens vur­de­ring såpass beskjedne og innen­for den ramme av end­rin­ger som enhver hus­kjø­per nor­malt gjør når man kjø­per et fer­dig­hus. End­rin­gene fra­tar ikke sak­søk­tes hus det sær­preg som ret­ten mener kjenne­teg­ner « Ambas­sa­dør » og kan ikke sies å utgjøre et selv­sten­dig verk.”

Ret­ten kon­klu­derte med at det forelå en kren­kelse.  Erstat­ning ble bereg­net til det som måtte anses for et nor­malt veder­lag for bruk av teg­nin­gene. Ret­ten viste her til Høy­este­retts dom i Andy Finch saken, HR-2009–2318-A, avsnitt 50 og 51. Denne dom­men er enn så lenge til­gjen­ge­lig i Lov­da­tas åpne tje­neste. Erstat­nin­gen ble fast­satt til 125.000 kr.

Jeg kjen­ner Nedkvitne-saken kun gjen­nom media. Det er et alt for dår­lig grunn­lag til å ha noen offent­lig mening om en ver­se­rende retts­sak. Der­for mener jeg ikke noe om den kon­krete saken. Men jeg mer­ket meg en set­ning i Jon Hustads kom­men­tar til saken i Dag og Tid:

“Men så har dei [det synes som om han her mener alle oss som er ansatt ved UiO] vel berre teke inn over seg det regje­rings­ad­vo­ka­ten sa i sin pro­se­dyre: At dei til­sette i uni­ver­si­tets­sek­to­ren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytrings­fri­dom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Jeg vet ikke hvor­dan advo­kat Eli­sa­beth Sten­wig under­byg­get og begrun­net denne påstan­den (og for så vidt hel­ler ikke om den er kor­rekt gjen­gitt). Men her må jeg mar­kere skarp uenig­het med det hun sier.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Anne Aas­heim går av som redak­tør i Dag­bla­det. Ingen er spe­si­elt over­ras­ket. At kul­tur– og debatt­re­dak­tør Peter Raaum sier opp sam­ti­dig er vel hel­ler ikke noen bombe.

Jeg er blant de mange lesere som har for­latt Dag­bla­det. En gang i tiden kjøpte jeg Dag­bla­det hver dag. Denne vanen kom jeg ut av da Dag­bla­det gikk over til tab­loid. Inn­hol­det var tab­lo­id­i­sert lenge før den tok de for­mat­mes­sige kon­se­kven­ser av dette. For­mat­end­rin­gen var det stø­tet som skulle til for at jeg klarte å bryte den gamle vanen.

Lenge kjøpte jeg Dag­bla­det i hel­gene. Nå gjør jeg ikke det hel­ler. Med Aften­pos­ten, Dags­avi­sen, Mor­gen­bla­det og Dagens Nærings­liv i til­legg til inter­nett, radio og TV,  har jeg mer helge­avis en jeg rek­ker å komme meg gjen­nom. Skulle jeg valgt en avis til ville det ha blitt Klasse­kam­pen eller en uten­landsk avis. Når jeg en sjel­den gang leser Dag­bla­det (eller VG) i hel­gen gir det stort sett en bekref­telse på at det er aviser jeg ikke har behov for.

For omtrent to år siden (8. desem­ber 2007) skrev jeg kom­men­ta­ren “Dumme, for­dum­mende Dag­bla­det”. Det var etter et av de sed­van­lige opp­sla­gene om at Dag­bla­det var i krise. Anne Aas­heim pro­kla­merte at avi­sen hadde skif­tet kurs og at den for­dum­mende “Du-journalistikken” var blitt borte.

Sam­ti­dig som Anne Aas­heim pro­kla­merte at Dag­bla­det hadde skif­tet kurs, var hoved­opp­sla­get at en eller annen Idol-deltaker ikke hadde gått videre. Den avi­sen som angi­ve­lig skulle ha gått bort fra den for­dum­mende “Du-journalistikken” tok det åpen­bart for gitt at alle var så inne i Idol at det var nok å oppgi for­navn, uten å for­telle oss som ikke bryr oss om Idol at dette var en Idol-deltaker.  Så over­skrif­ten var “Åste får ikke være med videre”.

Annet inter­es­sant nytt fra seriøse Dag­bla­det den gan­gen var et opp­slag om san­gen til en annen Idol-deltaker, en eller annen Kim Rune, hvor det het: “Mot kli­maks druk­ner låten i pom­pøs voka­lo­nani”. Ellers fikk vi vite at “Jon Arne Riise nek­tes å se en tit­tel­kamp i bok­sing” og at “Anders Jacob­sen hadde gle­det seg til vaf­ler”.

Det er ikke for å lese slikt som dette at jeg even­tu­elt kjø­per noe som selv påstår å være en seriøs kul­tur­avis.  Jeg synes hel­ler ikke at en avis som påstår at den vil være en seriøs kul­tur­avis bør holde seg med nett­ste­det kjendis.no. Den slags kan man over­late til “Se og Hør” og “Her og Nå”.

Dag­bla­det har vært gjen­nom mange ned­skjæ­rings­run­der. Under en av de tid­li­gere ned­skjæ­rings­run­dene, jeg hus­ker ikke hvil­ken, kunne en av de som da var blant Dag­bla­dets pro­fi­lerte skri­ben­ter for­telle meg at han hadde fått til­bud om slutt­pakke. Alter­na­ti­vet var å gå over til det han kalte “Idol-redaksjonen”, som tyd­lig­vis var intern­nav­net på kul­tur­re­dak­sjo­nen. Han valgte sluttpakke.

Nå skal Dag­bla­det legge ned foto­av­de­lin­gen og de skal kutte 50 stil­lin­ger. De er åpen­bart inne i en nedad­gå­ende døds­spi­ral. Med sta­dig mindre res­sur­ser til å lage et pro­dukt som sel­ger mindre og mindre kan det bare gå en vei. Når pro­duk­tet blir enda dår­li­gere fordi man mang­ler res­sur­ser vil enda færre kjøpe det, osv.

I dag er Mor­gen­bla­det og Klasse­kam­pen sam­men med Aften­pos­ten de vik­tigste kul­tur­avi­sene (kan­skje sam­men med de større region­avi­sene). Aften­pos­ten er den ledende debatt­avi­sen og Dagens Nærings­liv er best på grav­ende jour­na­lis­tikk. Jeg leser ikke len­ger VG vel­dig ofte, men mitt inn­trykke er at de fort­satt har en sterk poli­tisk redak­sjon. Hvem som er best på Idol– og kjen­dis­jour­na­lis­tikk inter­es­se­rer meg ikke. Dag­bla­det taper på alle fronter.

På det tids­punkt jeg skri­ver dette har Dag­bla­det føl­gende seriøse kul­tur­sa­ker på topp i nettutgaven:

• Koss bekref­ter Kaggestad-konflikt
• En offent­lig hen­ret­telse (Knaus­gårds roman­fi­gu­rer snak­ker ut)
• Sports­di­rek­tør slo ned Portugal-spiss
• Hadde grått og lagt opp om Als­gaard slo meg
• Her dan­ser de til Mad­con i «CSI»
• Kag­ge­stad trek­ker seg etter Koss-krangel

Res­ten domi­ne­res av ganske uve­sent­lige sports­ny­he­ter med kjen­di­svink­ling. Ikke noe av dette får meg til­bake som Dagbladet-leser.

Det blir trist den dagen Dag­bla­det dør. Men det er nok bare nos­talgi. Jeg vil vel egent­lig ikke savne avi­sen — for jeg leser den ikke likevel.

For­mid­da­gen i dag til­brakte jeg i Sverre Fehns flotte Gyl­den­dal­hus, på lan­se­rings­se­mi­nar for Tho­mas Rieber-Mohns bok Digi­tal pri­vat­ko­pie­ring. Det gle­der en opp­havs­retts­ju­rist å se at 370 per­soner hadde meldt seg på seminaret.

Jeg skal ikke her gi noe refe­rat, men hel­ler komme med mine egne reflek­sjo­ner. For de som vil høre inn­leg­gene har Gyl­den­dal lagt ut video­pp­tak av alle fore­dra­gene på nett.

Utgangs­punk­tet for dagens adgang til å frem­stille eksemp­la­rer til pri­vat bruk var at man ikke ønsket at hånd­he­vel­sen av opp­havs­man­nens ene­ret­ter skulle krysse dør­ters­ke­len inn i de pri­vate hjem. Det som den gang var aktu­elt var å skrive av, even­tu­elt tegne eller male et bilde. Det var helt marginalt.

Tek­no­lo­gien end­ret dette. Først kom bånd­opp­ta­gere til hjemme­bruk på 1950-tallet. Siden kom bl.a. foto­ko­pie­ring og video­opp­tak, fram til dagens digi­tale kopie­rings­tek­no­logi hvor enhver data­ma­skin også er en kopi­ma­skin. Legg inter­nett, med dets mulig­he­ter for fjern­ko­pie­ring til dette, og vi for­står at pri­vat kopie­ring betyr noe helt annet i dag enn det gjorde en gang før andre verdenskrig.

Det har aldri vært menin­gen at adgan­gen til pri­vat­ko­pie­ring skal sikre at folk kan få til­gang til verk uten å måtte betale og uten at opp­havs­man­nen får et ver­der­lag. De som for­sva­rer fil­de­ling frem­stil­ler det av og til som om de skal ha en “rett” til å få til­gang til and­res verk, og at dagens opp­havs­rett står i veien for denne “ret­ten”. Det­ter er en ufor­skam­met frekk­het. De sier at de har rett til å lage sitt eget eksemp­lar av f.eks. Tho­mas Rieber-Mohns bok, uan­sett om han sam­tyk­ker eller ikke. Selv­føl­ge­lig har man ikke en rett til å høste fruk­tene av and­res arbeid.

En viss adgang til pri­vat eksemp­lar­frem­stil­ling har vært og er nød­ven­dig for at man skal kunne benytte et verk på en hen­sikts­mes­sig måte. Hvis man hadde behov for et utdrag fra en bok som ikke len­ger var i han­de­len, da hadde man ikke så mange andre mulig­he­ter enn å låne boken på et biblio­tek og kopiere (eller skrive av) de avsnit­tene man hadde behov for. Å spore opp for­fat­te­ren for å be om lov var helt uprak­tisk. Like uprak­tisk var det å betale noen kro­ner til biblio­te­ket for kopi­ene, for at biblio­te­ket  så skulle sende pen­gene videre til forfatteren.

Dette er langt på vei situa­sjo­nen også i dag. Men ver­den er i end­ring. Sam­ti­dig som det har blitt enk­lere og bil­li­gere å kopiere, har beho­vet blitt mindre. Musikk blir ikke borte fra mar­ke­det (i alle fall ikke i samme grad som før). Vi vil all­tid kunne skaffe oss det ene musikk­ut­tet vi vil ha for noen kro­ner. Det samme vil gjelde for bøker og andre medier. Kopie­ring til pri­vat bruk er ikke len­ger nød­ven­dig for i det hele tatt å kunne skaffe seg det man er ute etter — i alle fall ikke i samme grad som tidligere.

En viss adgang til pri­vat kopie­ring vil nok like­vel være nød­ven­dig for en flek­si­bel og smi­dig utnyt­telse av ver­ket. Det er vans­ke­lig å si hvor­dan en slik rett bør avgren­ses. Man bør ha mulig­he­ten til å dekke et rime­lig behov for å frem­stille eksemp­lar til seg selv, sin nære fami­lie og nær­meste omgangs­krets. Men dette må balan­se­res mot at det ikke på en uri­me­lig måte skal under­grave opp­havs­man­nens legi­time inter­es­ser. I dette lig­ger bl.a. at det ikke må under­grave mar­ke­det for opp­havs­man­nens verk. Å kopiere sine ven­ners musikk­sam­ling, kan­skje titu­sen­vis av musikk­spor, går etter min mening klart ut over hva som er rimelig.

Ret­tig­hets­ha­vere, i prak­sis først og fremst dis­tri­bu­tø­rer, har utnyt­tet tek­no­lo­gien til å ta kon­troll over bru­ke­rens utnyt­telse. Vi kjen­ner Apples inn­e­luk­king av iTunes-kunder, slik at disse ikke len­ger kunne høre på musikk om de kjøpte en ny spil­ler fra en annen pro­du­sent enn Apple. Ama­zon slet­tet Orwells “1984” fra sine kun­ders Kindle, da det ble klart at de like­vel ikke hadde ret­tig­he­ter til å selge denne i dette for­ma­tet (det er en ikke ube­ty­de­lig ironi i at det var nett­opp denne boken). På semi­na­ret fikk vi høre fra Tho­mas Nord­t­vedt at han hadde opp­levd at Get hadde slet­tet alle hans PVR-opptak av Disney-filmer da Disney-kanalen gikk ut av programpakken.

Kan­skje er en slik prak­sis ulov­lig, kan­skje er den ikke det. Men den er uan­sett ødeleg­gende. Kort­sik­tige ønsker om pro­fitt­mak­si­me­ring og klø­nete kunde­hånd­te­ring gjør at man får mar­ke­det mot seg. “To DRM or not to DRM” er et mye dis­ku­tert spørs­mål. Jeg er blant dem som mener at en god bruk av DRM kan være hen­sikts­mes­sig. Men musikk­bran­sjens for­søk med DRM er bare et av ganske mange eksemp­ler på at man bare får én sjanse til å intro­du­sere en slik tek­no­logi. Mis­bru­ker man denne, da har man tapt. Når Apple og andre mis­brukte DRM for å låse inne kun­der, og så må gi seg fordi mar­ke­det ikke aksep­te­rer det, da nyt­ter det ikke å rein­tro­du­sere dette i en ny form. DRM kan imple­men­te­res på mange måter, men det for­står ikke mar­ke­det. Har man prøvd seg en gang og tapt, da har man tapt.

Sam­ti­dig ser vi at DRM bru­kes for film, data­pro­gram­mer, spill og digi­tale kart, uten at mar­ke­det har rea­gert på samme måten. Så mar­ke­dets reak­sjon mot DRM er hel­ler ikke entydig.

Et tema som Tho­mas Rieber-Mohn tok opp i sin inn­eld­ning, og som også ble berørt av Terje Gau­stad (som inn­le­det om Internett-basert pirat­ko­pie­ring av musikk og film) er mulig­he­ten for krea­tiv utfol­delse. Dette er et vik­tig spørs­mål som har druk­net i dis­ku­sjo­nen om fildeling.

Ånds­verk­lo­ven § 4 første ledd er her vik­tig. Denne lyder:

§ 4. Opp­havs­man­nen kan ikke sette seg imot at andre benyt­ter hans ånds­verk på en slik måte at nye og selv­sten­dige verk opp­står. Opp­havs­ret­ten til det nye og selv­sten­dige verk er ikke avhen­gig av opp­havs­ret­ten til det verk som er benyttet.

Det er et utmer­ket prin­sipp. Spørs­må­let er hvor­dan det prak­ti­se­res. Vi byg­ger alle på det andre har gjort før oss, og de som kom­mer etter må på samme måte kunne bygge på det vi har gjort.

Det er vans­ke­lig å finne balan­sen mel­lom bear­bei­delse og etter­gjø­ring på den ene siden, og nytt og selv­sten­dig verk. Jeg bru­ker gjerne Olaug Nils­sens bok Få meg på for faen som et eksem­pel på en bok som noen vil kunne bruke som utgangs­punkt for å lage porno­film. Jeg synes at Olaug Nils­sen bør kunne si nei til dette. Men at man kan kjenne igjen noen sce­ner og hen­del­ser, en bass­gang eller et annet ele­ment, betyr ikke at det en etter­gjø­ring og en kren­kelse. Men jeg går ikke nær­mere inn på hvor­dan gren­sen bør trekkes.

Alle som slip­per sitt verk løs på sam­fun­net må være for­be­redt på at andre hen­ter fra dette, og at de kan­skje også bru­ker ele­men­ter i sam­men­hen­ger man selv ikke liker. Man kan også risi­kere at andre tje­ner gode pen­ger på dette, uten at man selv får noe. Sånn er det og sånn må det være.

PS. To poen­ger som jeg glemte i opp­rin­ne­lig versjon:

Jeg er skep­tisk til at ret­ten til pri­vat kopie­ring gjø­res ufra­vi­ke­lig. Man skal da i alle fall ha tenkt nøye gjen­nom om det i prak­sis vil hindre prak­tiske løs­nin­ger som Spo­tify i off-line mode.

Man kan godt levere digi­tale tje­nes­ter hvor mulig­he­ten for verks­ut­nyt­telse er mer begren­set enn ved kjøp av fysiske eksemp­la­rer, f.eks. at det er vans­ke­lig å “låne bort” en e-bok med mindre man også låner bort lese­bret­tet. Men da må dette reflek­te­res i pri­sen. Hvis pri­sen for den digi­tale ver­sjo­nen er omtrent den samme, men utnyt­tel­ses­mu­lig­he­tene langt mer begren­sede (slik det var for iTu­nes med DRM), da kan man ikke regne med at mar­ke­det vil ha det.

PPS:

Det er inter­es­sant å se hvil­ken opp­merk­som­het semi­na­ret har fått også i ettertid:

• Bør det være ulov­lig å kopiere musikk til kjæ­res­ten? (Jan Omdahl, Dagbladet)
• Offen­siv for opp­havs­rett (Dagsavisen)
• Aften­pos­ten (ikke på nett)
• Inter­vju i Aften­pos­ten 28.12.09

Ber­gens Tidende har visst ikke fun­net grunn til å gi ber­gen­se­ren Tho­mas Rieber-Mohn opp­merk­som­het. Jeg synes han hadde for­tjent det.

Se også Ole Andreas Rogn­stads kro­nikk Regu­lér opp­havs­ret­ten (Aften­pos­ten 20.01.2010) med svar fra Gisle Hann­e­myr 25.01.2010.

Carl I Hagen og FrP har yndet å kalle NRK for ARK. I det lig­ger åpen­bart en insi­nua­sjon om at NRK skal være poli­tisk styrt. Jeg liker bedre å vur­dere poli­ti­kere etter hva de gjør enn etter hva de sier. Og da blir det ganske åpen­bart at FrP ikke har noe i mot at poli­ti­kerne sty­rer media, de liker bare ikke at det ikke er FrP som sty­rer dem.

I 2008 ble det ved­tatt en Lov om redak­sjo­nell fri­dom i media.  Inn­stil­lin­gen i Stor­tin­get, Innst. O. nr. 36 (2007–2008), var enstem­ming om det meste. Kun saksor­fø­rer, Trine Skei Grande, tok ordet da saken ble behand­let i Odels­tin­get. Loven hadde med andre ord støtte også fra FrP.

Det føl­ger av lovens § 2 nr. 2 at den også gjel­der for kring­kas­tings­fore­tak. I § 4 annet ledd heter det:

Eiga­ren av medie­føre­ta­ket eller den som på eiga­ren sine veg­ner leier føre­ta­ket, kan ikkje instru­ere eller over­prøve redak­tø­ren i redak­sjo­nelle spørsmål,

At “lov og orden” par­tiet FrP har et svært så flek­si­belt for­hold til lov­giv­ning de selv ikke liker (som skatte­lov­giv­ning), er ikke noe nytt. Ei hel­ler at det er et prin­sipp­løst parti som gir blaf­fen i såvel tid­li­gere ved­tak som eget pro­gram hvis de fin­ner det oppor­tunt. Det burde der­for ikke over­raske at FrP gjerne vil gripe inn i bl.a. NRK.

27.02.08 tok Ulf Erik Knud­sen opp Norsk­top­pen i Stor­tin­gets spørre­time. NRK hadde beslut­tet å ta pro­gram­met av sende­pla­nen. Knud­sen stilte dette sva­ret til davæ­rende kul­tur­mi­nis­ter Trond Giske:

“Vil stats­rå­den gripe inn og sikre NRKs over­grep mot tro­faste lyttere?”

Trond Giske svarte bl.a. dette (gå hit for å se hele debat­ten):

“… og det har jeg altså ikke tenkt å gjøre. Det er ikke kul­tur­mi­nis­te­rens eller Stor­tin­gets ansvar å gå inn og bestemme enkelt­pro­gram­mer på NRK. Tvert imot, det er fak­tisk slik at vi har frem­met et lov­for­slag som sik­rer redak­tø­rene fri­he­ten til å bestemme slike ting, uav­hen­gig av eierne.”

Han siterte også fra bud­sjett­inn­stil­lin­gen for 2008:

«Komi­te­ens med­lem­mer fra Frem­skritts­par­tiet, Ulf Erik Knud­sen og Karin S. Wold­seth, er av den opp­fat­ning at kul­tur er et begrep som uttryk­ker de ver­dier og kva­li­te­ter som enkelt­men­nes­ker til­leg­ger høy egen­verdi. Disse med­lem­mer vil påpeke at det som er god kul­tur for en, slett ikke tren­ger å være god kul­tur for en annen. Av den grunn mener disse med­lem­mer at kul­tu­ren i utgangs­punk­tet skal være fri og uav­hen­gig av poli­tisk sty­ring, og at den må være basert på fri­vil­lig­het og per­son­lig enga­sje­ment. Disse med­lem­mer er av den opp­fat­ning at poli­ti­ker­styrte kul­tur­go­der ødeleg­ger kul­tu­rens vesen og frem­mer ens­ret­ting. Man har sett eksemp­ler på dette i andre land, blant annet i kom­mu­nist­ti­den i Øst-Europa og i dagens Nord-Korea.»

Senere i debat­ten sa Trond Giske bl.a. dette:

“Det kan godt være at vi poli­ti­kere også har klare menin­ger om hvilke pro­gram­mer vi liker eller ikke liker på NRK. Jeg er glad i å se på Frokost-TV på NRK, og det blir nå ned­lagt. Jeg kan jo ha mine menin­ger om det, men som kul­tur­mi­nis­ter eller poli­ti­ker kom­mer jeg ikke til å enga­sjere meg i de for­melle sys­te­mene for å prøve å påvirke NRK til å gjøre andre valg.”

Trond Gis­kes avslut­nings­inn­legg for­tje­ner å bli gjen­gitt i sin helhet:

“For å svare i et språk som repre­sen­tan­ten helt sik­kert forstår:

Født i NRK i 1973
Et pro­gram som ganske raskt ble en suk­sess
Norsk musikk slet i en hard vir­ke­lig­het
Et pro­gram med sjel gav den en mulig­het
Norsk­top­pen var dets navn

En poli­ti­ker må passe nøye på
Vi kan ikke styre alt på NRK
Til å velge ut hva folk ser og hører
Fins det andre folk — de heter redak­tø­rer
Norsk­top­pen gir de navn

NRK må være ubun­det og fri
Pro­gram­på­legg blir svært beten­ke­lig
Våre førin­ger skal være gene­relle
Bred detalj­sty­ring er ei det ide­elle
Norsk­top­pen var dets navn”

FrP gir seg ikke der. En ny kul­tur­po­li­tisk tals­mann, Ib Thom­sen, skal vise at også han er en prin­sipp­løs små­tings­re­pre­sen­tant.  Nå i 2010 var det først “Drømme­ha­gen” som skulle opp i Stor­tin­get. NRK hadde tatt seg den ufor­skam­mede fri­het å flytte pro­gram­met til en annen kanal og en annen sende­tid. Hel­dig­vis vil kul­tur­mi­nis­te­ren hel­ler ikke denne gang gripe inn.

Nå vil den samme Ib Thom­sen,  nå alli­ert med parti­le­der Siv Jen­sen, blande seg inn i hvilke bøker som skal og ikke skal kjø­pes inn under stat­lige inn­kjøps­ord­nin­ger. Uten å ha lest boken går de sterkt ut og kre­ver at Anni­ken Huit­feldts bok om Gro Har­lem Brundt­land må nul­les fra inn­kjøps­ord­nin­gen. Det de i rea­li­te­ten sier at bøker med et (mulig) poli­tisk inn­hold som FrP ikke liker ikke må kjø­pes inn. Når det gjel­der inn­kjøps­ord­nin­gen hen­vi­ser jeg til Eirik Newths omtale av denne saken på hans blogg.

Hadde de enda rea­gert etter å ha lest boken kunne man kan­skje ha trodd at Anni­ken Huit­feldt har et lit­te­rært talent. Det er ikke mange for­unt å få sine bøker tatt opp i Stor­tin­get (kom­mer dette til Stor­tin­get må det bli sette­stats­råd for det spørs­må­let) som eksem­pel på hvor for­fer­de­lige ting som får stats­støtte. I far­ten kom­mer jeg bare på Jan Erik Vold og Arild Nyquist som har fått en slik ære. Ingen talent­løs rim­smed kla­rer å erte folk grun­dig nok til å bli tatt opp i Stortinget.

Et eller annet sted i NRK TV sit­ter det noen som må ha som sin opp­gave å ødelegge musikk. Jeg ten­ker ikke på de som vel­ger musikk i musikk­pro­gram­mer, men om de som vel­ger kjenningsmelodier.

“Norge rundt” har siden star­ten i 1976 brukt Edvard Griegs “Norsk dans no 2″ som kjen­nings­me­lodi. Av en eller annen grunn valgte man en ekkel, syn­te­tisk ver­sjon. Nå har man pus­set opp kjen­nings­me­lo­dien. Den har blitt “vampi­fi­sert” med fløyte (syn­te­tisk?) som får den til å låte litt mer irsk! Jeg er glad i irsk (og norsk) folke­mu­sikk, og har ikke noe i mot Vamp. Men dette er Norsk dans, det er musikk av Edvard Grieg og den bru­kes som kjen­nings­me­lodi i et pro­gram som heter Norge rundt. Er det i noen sam­men­heng det er menings­løst å få musik­ken til å klinge irsk, så er det her.

NRK Sport har skif­tet kjen­nings­me­lodi for sine sports­sen­din­ger i vin­ter­se­son­gen. Jokke og Valen­ti­ner­nes “Her kom­mer vin­tern” har for­svun­net. Den var en helt utmer­ket kjen­ning, selv om de kut­tet før san­gen kom til “ende­lig fred å få”. Nå har de i ste­det valgt et utdrag av Snø­fnug­gene fra Tchai­kovs­kijs “Nøtte­knek­ke­ren”. Det er også i utgangs­punk­tet et godt valg. Men hvor­for må TV-sportsidioter lage en for­fer­de­lig dunk-dunk ver­sjon av denne melodien?

Tåler ikke NRK TV musikk uten at den ødelegges?

Store norsk lek­si­kon er nok en gang i krise. De utkon­kur­re­res først og fremst av Wiki­pe­dia, men sik­kert også av andre nettjenester.

Wiki­pe­dia er utmer­ket til sitt bruk. Men jeg ønsker også et kva­li­tets­sik­ret inn­hold på net­tet. Jeg er også litt spent på hvor lenge dug­nads­ån­den hol­der. Fra andre pro­sjek­ter ser man at entu­si­as­men har en tendens til å avta når det blir “busi­ness as usual” og ikke len­ger er nytt og spen­nende — i alle fall så lenge man ikke gjør noe som en selv har direkte nytte av.

For tiden arbei­der jeg med en full­sten­dig gjen­nom­gang og revi­sjon av min “Opp­havs­rett — en intro­duk­sjon”. Jeg bru­ker som et illustr­sjons­ek­sem­pel Sigrid Und­sets verk Kris­tin Lav­ran­dat­ter. På nett vil man gjerne lenke til utfyl­lende infor­ma­sjon, og jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle lenke til Store norske i ste­det for til Wiki­pe­dia.

For meg ble det en liten ansku­el­ses­un­der­vis­ning i ulik­he­ter på det bok­ba­serte og det nett­ba­serte, og viser at Store norske har en lang vei å gå om de skal klare å hevde seg på net­tet. Det første jeg mer­ket meg var at Store norske ikke kom opp på første side da jeg goog­let Kris­tin Lav­rans­dat­ter. Det gjorde selv­føl­ge­lig Wiki­pe­dia.

Artik­ke­len i Store norske er kva­li­tets­sik­ret. Men den er kort, tørr og lek­si­kalsk. Et tra­di­sjo­nelt kon­ver­sa­sjons­lek­si­kon skulle inn­e­holde litt om alt. Selv om papir­ut­ga­ven av Store norske kom i 16 tykke bind, blir det ikke plass til mye om hvert tema. Det er neppe mange, om noen som ønsker at opp­slags­ar­tik­ke­len om akku­rat det de måtte være inter­es­sert i skal være så kort og så knapp i for­men. Men de fær­rest ville kjøpe et lek­si­kon i 150 bind, og da måtte det bli som det ble. Den lek­si­kalske for­men er først og fremst er resul­tat av plass­man­gel i papirleksikon.

Artik­ke­len er pre­get av å være skre­vet for papir­ut­ga­ven. Den inn­e­hol­der ingen len­ker til annet stoff om dette. Det er ikke en gang en lenke til artik­ke­len om Sigrid Und­set, eller for den saks skyld til Liv Ull­manns film basert på roma­nen. Den har en liste over anbe­falt lit­te­ra­tur. Her lis­tes tre bøker, den nyeste fra 1997.

På net­tet har man ikke man­gel på plass og kan skrive litt mer om hvert enkelt tema. Og man kan ikke minst gjøre inn­hol­det mer dyna­misk med len­ker m.m. Kort sagt gir omta­len i Wiki­pe­dia mye mer.

Store norske er kva­li­tets­sik­ret. Men hva betyr egent­lig det? (Ikke noe galt om de som skri­ver i Store norske her, jeg har selv skre­vet flere artik­ler i ver­ket.) Når jeg skri­ver om juri­diske emner, da går jeg selv­føl­ge­lig ikke til Wiki­pe­dia. Men jeg går hel­ler ikke til SNL. Det er mitt fag og jeg går til pri­mær­kil­der og den ordent­lige fag­lit­te­ra­tu­ren. Men nev­ner jeg en bok som et litt til­fel­dig valgt eksem­pel på et verk som fin­nes i flere ver­sjo­ner (roman, film, scene­ver­sjon m.m.), da er Wiki­pe­dia godt nok for for­må­let. På samme måte antar jeg at lit­te­ra­tur­vi­tere ikke går til Wiki­pe­dia når de skal skrive om Kris­tin Lav­rans­dat­ter, men kan­skje går de dit for litt infor­ma­sjon om et retts­lig spørs­mål som ikke er sen­tralt i deres fremstilling.

Dette er bare ett eksem­pel. Kan­skje var jeg uhel­dig. Men det ble for meg en illust­ra­sjon på at Store norske må satse vel­dig mye om det skal klare seg på nett. De fleste, kan­skje alle (og helt sik­kert mine egne) artik­ler må skri­ves om for å til­pas­ses nett­for­ma­tet. De må fri­gjø­res fra for­mat­be­grens­nin­gen og inn­hol­det må gjø­res mye rikere. Hvis dette skal gjø­res og man skal opp­rett­holde kva­li­tets­sik­ring som består i at disse skri­ves eller gjen­nom­gås av fag­folk mot beta­ling, da blir det en kjempe­in­ves­te­ring. Det er en inves­te­ring jeg tvi­ler på at noen er vil­lige til å ta.

Man må også spørre om de tra­di­sjo­nelle kon­ver­sa­sjons­lek­sika er dinorau­rer som har hatt sin tid. Tid­li­gere kunne dis­ku­sjo­ner rundt mid­dags­bor­det avslut­tes ved at man hen­tet fram lek­si­ko­net. Man fikk hjelp til skole­opp­ga­ver, til løsing av kryss­ord og quiz, osv. Nå er net­tet så mye mer effek­tivt, enten man ønsker korte defi­ni­sjo­ner eller mer omfat­tende artik­ler skre­vet av fag­folk. Selv om det gjør litt vondt å si det, så tror jeg Store norske lek­si­kon til­hø­rer his­to­rien. Nye mil­lio­ner vil være å bære havre til om ikke en død, så i alle fall en døende hest.

Det ble lenke til Wiki­pe­dia i det jeg skri­ver. Og jeg tvi­ler på at jeg vil bruke tid på å lete i Store norske neste gang jeg skal ha en til­sva­rende referanse.

Lars Håkon­sen og Knut Løy­land for har fått “pri­sen for beste artik­kel i tids­skrif­tene til Sam­funns­øko­no­me­nes for­ening for 2009″ for artik­ke­len “Ulov­lig fil­de­ling av musikk – hva bør gjø­res når ny tek­no­logi truer opp­havs­ret­ten?”. Slikt vek­ker nys­gjer­rig­he­ten hos en musikk­in­ter­es­sert opp­havs­retts­ju­rist. Men jeg ble ikke direkte impo­nert, for å si det forsiktig.

I inn­led­nin­gen kan vi lese føl­gende om opp­havs­rett i et slags glo­balt perspektiv:

“Dess­uten fin­nes det en rekke mulig­he­ter for til­gang til svært lavt pri­set musikk gjen­nom nett­ste­der loka­li­sert i land som står på siden av det inter­na­sjo­nale copy­right­sys­te­met. Dette bidrar sann­syn­lig­vis også til å under­grave omset­nin­gen av musikk i Norge og andre land som prak­ti­se­rer vern av ånds­verk av uten­landsk opprinnelse.”

Jeg lurer på hva de egent­lig mener med “land som står på siden av det inter­na­sjo­nale copy­right­sys­te­met” og hvilke tje­nes­ter de kon­kret sik­ter til. For­fat­terne gir ingen refe­ran­ser eller andre antyd­nin­ger om hva dette byg­ger på.

Den mest sen­trale inter­na­sjo­nale kon­ven­sjo­nen om opp­havs­rett er Bern-konvensjonen som har til­slut­ning fra 164 sta­ter. Alle disse lan­dene “prak­ti­se­rer vern av ånds­verk av uten­landsk opp­rin­nelse”. Det er fak­tisk en av kon­ven­sjo­nens grunnpilarer.

Jeg vil tro at land som skal kunne være base for nett­ste­der med stor tra­fikk dels må ha en god telein­fra­struk­tur, dels må ha et libe­ralt regime i for­hold til tele­kom­mu­ni­ka­sjon gene­relt og inter­nett spe­si­elt. Dette er ikke hva jeg for­bin­der med land som Afgha­ni­stan, Angola, Burma, Burundi, Eri­trea, Iran, Irak, Kuwait, Kam­bod­sja, Laos, Moazam­bi­que og Soma­lia. Og da skulle vi ha fått med de fleste land som “står på siden av det inter­na­sjo­nale copy­right­sys­te­met (…) [og] som [ikke] prak­ti­se­rer vern av ånds­verk av uten­landsk opp­rin­nelse”.

At effek­ti­vi­te­ten i hånd­he­vel­sen av opp­havs­ret­ten kan variere, er en annen sak. Men vi behø­ver ikke å bevege oss ut av Norge for å finne nok av eksemp­ler på det.

Dette er kan­skje ikke så vik­tig for artik­ke­lens hoved­tema. Men jeg blir skep­tisk når man star­ter med denne type påstan­der som ikke under­byg­ges. Ut fra for­fat­ter­nes CV og pub­li­ka­sjons­lis­ter synes det ikke som om noen av dem tid­li­gere har arbei­det med opp­havs­rett eller med musikk­bran­sjen. Det er ikke grunn til å anta at påstan­dene er basert på en gene­rell inn­sikt i og erfa­ring fra saks­fel­tet. Når det som skri­ves i beste fall er upre­sist (etter min mening feil­ak­tig), blir ikke inn­tryk­ket bedre. Kva­li­tets­kra­vene set­tes ikke høyt.

I artik­ke­len pre­sen­te­res en inter­es­sant kurve over CD-salget i Norge:

Desverre får jeg ikke så mye ut av for­kla­rin­gene på denne kur­ven. Det vises stort sett til andre artik­ler. Jeg har bare lest en av dem: Stan J. Liebowitz: “Tes­ting File-Sharing’s Impact by Exa­mi­ning Record Sales in Cities”. Både denne og Håkon­sen og Løy­lands artik­kel unn­la­ter å ta opp det som jeg tror er en vik­tig for­kla­ring på utvik­ling, en anta­gelse jeg mener blir styr­ket av den kur­ven som er gjen­gitt ovenfor.

Kur­ven viser at sal­get tok av omtrent da CDen slo igjen­nom i mar­ke­det rundt midten av 1980-tallet. Den nådde top­pen rundt 2000 og har nå falt til­bake til omtrent 1990-nivå. Min hypo­tese er at sal­get som top­pet seg rundt 2000 var kuns­tig høyt fordi vi var mange som kjøpte våre favo­ritt­pla­ter på nytt da CDen kom, sam­ti­dig som vi kom­plet­terte med det som lenge hadde stått på ønske­lis­ten. Sel­ska­pene mel­ket sin gamle kata­log for det den var verdt og litt til, og så ikke at til­veks­ten var alt for dår­lig til å kunne holde liv i en opp­blåst bransje.

Skal man kunne trekke slut­nin­ger om musikk­mar­ke­det må man gå inn i og ana­ly­sere dette mar­ke­det, ikke bare vur­dere omkring­lig­gende fak­to­rer. Jeg har tid­li­gere spurt IFPI om de har tall som sier noe om for­hol­det mel­lom salg av nyinn­spil­lin­ger og nyut­gi­vel­ser av eldre inn­spil­lin­ger. Men det har de ikke.

Jeg sier at det er min hypo­tese. Jeg har til nå ikke fått den bekref­tet, men jeg har hel­ler ikke sett noe som avkref­ter det. Hvis min hypo­tese har noe for seg burde den etter min vur­de­ring gi en kurve ganske lik den som Håkon­sen og Løy­land pre­sen­te­rer. Der­for er jeg ut fra de tal­lene de pre­sen­te­rer styr­ket i min tro på at den i alle fall for­kla­rer en stor del av fal­let. Og jeg tror i alle fall ikke på Liebowitz når han kon­klu­de­rer med at hele ned­gan­gen skyl­des fildeling.

Jeg er hel­ler ikke så sik­ker på at for­fat­terne har noe i nær­he­ten av en “hands on” erfa­ring med musikk­pro­duk­sjon eller har sett et stu­dio fra inn­si­den. De skri­ver på s. 29:

“Med en PC og noe eks­tra pro­gram­vare og utstyr, kan man i dag pro­du­sere musikk­innspil­lin­ger av minst like god lyd­kva­li­tet som man kunne på 1960 og 70-tallet, sam­ti­dig som real­ver­dien av pro­duk­sjons­ut­sty­ret er en brøk­del. Der­med er kra­vet til nød­ven­dig inn­tekt for å for­svare inn­spil­lings­kost­na­dene til­sva­rende redusert.”

For det første er man ikke for­nøyd med den lyd­kva­li­te­ten man kunne få på 1960 og 70-tallet. Mange av utgi­vel­sene fra denne perio­den har sje­ne­rende dår­lig lyd. Det er nett­opp der­for man fant det bryet verdt å arbeide i fire år med å rense lyden på alle Beatles-innspillingene og at mar­ke­det begjær­lig kas­tet seg de rema­strede ver­sjo­nene da de kom på mar­ke­det høs­ten 2009.

Det er rik­tig at noe av inn­spil­lings­ut­sty­ret har blitt bil­li­gere. Man får bil­li­gere mik­sere og man kan klare seg uten en rela­tivt dyr fler­spors­bånd­opp­ta­ger. Men gode mik­ro­fo­ner har ikke blitt bil­li­gere. Det har hel­ler ikke et rom med gode akkus­tiske egen­ska­per eller gode instru­men­ter (om vi hol­der synt­he­sizere uten­for). Gode lydek­ni­kere er hel­ler ikke gra­tis. Det har blitt bil­li­gere å lage demoer av bedre kva­li­tet enn hva man fikk til hjemme i stua tid­li­gere. Men inn­spil­lings­kost­na­dene for pro­fe­sjo­nell kva­li­tet har nok ikke blitt vesent­lig lavere.

De løs­nings­for­slag som pre­sen­te­res har den grunn­leg­gende svak­het at den først og fremst er basert på usan­ske og i noen grad engelske ana­ly­ser. Det er så store for­skjel­ler mel­lom usansk og norsk opp­havs­rett at usan­ske ana­ly­ser har begren­set over­fø­rings­verdi. Men like­vel ser det som om mange økono­mer har en for­kjær­lig­het for det som kom­mer fra USA og synes å være lite opp­tatt av ori­en­tere seg om hvor­dan dette sys­te­met fun­ge­rer hos oss. Håkon­sen og Løy­land skri­ver eksem­pel­vis noe om tvangs­li­sen­ser (com­pulsory license), som man kan lese om i usan­ske artik­ler. Men de synes å være helt ukjente med den langt mer flek­sible nor­diske model­len med avtale­li­sens.

En annen svak­het er at for­fat­terne kun har sett på musikk, med et lite side­blikk på film. Opp­havs­ret­ten omfat­ter så mye mer. For­fat­tere kan ikke leve av å reise på tur­néer hvor de leser høyt fra sine bøker og sel­ger T-skjorter med bil­der av seg selv. Det kan hel­ler ikke kom­po­nis­ter, foto­gra­fer, data­pro­gram­me­rere og mange andre som også er avhen­gige av opp­havs­ret­ten gjøre. Man kan der­for ikke basere løs­nin­ger bare på det som til­syne­la­tende kan fun­gere for musikkbransjen.

I jusen må vi ganske ofte “spille på borte­bane”. Vi befat­ter oss ganske ofte med andre fag som vi ikke behers­ker. Vi ser på jus og infor­ma­sjons­tek­no­logi, jus og miljø, jus og helse, osv. Da er vår tra­di­sjon at vi i alle fall for­sø­ker å sette oss inn i og for­stå den vir­ke­lig­het vi beve­ger oss inn i. Vi må vite hva som fak­tisk skjer. Vi skal ha fakta på bor­det. Når dette er klar­lagt kan vi se hvor­dan jusen kom­mer til anven­delse. Hvis vi ikke for­står den vir­ke­lig­het som våre verk­tøy anven­des på, da blir ana­ly­sen lite verdt og kon­klu­sjo­nene ofte feil. Det er ikke der­med sagt at vi all­tid lyk­kes, men vi for­sø­ker i det minste. Når jeg leser artik­ler som Håkon­sen og Løy­land gir den meg et inn­trykk av at man ikke en gang for­sø­ker å bevege seg ut av et luk­ket økono­misk rom. Det blir selv­re­fe­re­rende og selv­be­kref­tende innen­for sin egen boble. Det frem­står som en ganske livs­fjern intel­lek­tu­ell lek.

Jeg ønsker å vite mer om økono­miske og andre sam­funns­mes­sige sider ved opp­havs­rett. Men det meste av det jeg leser om dette, også Håkon­sen og Løy­land, gir meg ingen ting. Grun­nen er enkel: De har ikke brydd seg med å sette seg ordent­lig inn i det områ­det som ana­ly­se­res. Man har gjort anta­gel­ser om hvor­dan sys­te­met fun­ge­rer, og så ana­ly­sert og anvendt sine økono­miske teorier på disse anta­gel­sene. Men når anta­gel­sene svik­ter, da har man laget et bygg uten grunnmur.

Cali­for­nia state law kre­ver at bøker som skal sel­ges til uni­ver­si­te­ter i Cali­for­nia må fore­ligge i e-bokversjoner innen 2020, mel­der Ven­tura County Star (takk til Øyvind Sol­stad som gjen­nom sin tvit­ring gjorde meg opp­merk­som på dette). Begrun­nel­sen er at de er bil­li­gere, at e-bøker er let­tere å bære med seg, at de er mer miljø­venn­lige og at de pas­ser bedre til hvor­dan stu­den­ter arbei­der, alt i følge Ven­tura County Star.

Jeg håper og tror at det aller meste av både pen­sum­lit­te­ra­tur og annen lit­te­ra­tur vil være til­gjen­ge­lig som e-bøker. I løpet av ti år vil man sik­kert også ha lært seg å utnytte mediet på en mer krea­tiv måte enn bare ved å over­føre fra papir til elek­tro­nikk (dyna­misk inn­hold som til enhver tid er opp­da­tert, len­ker, lyd, video, osv).

Men jeg er dypt skep­tisk til nyfrelste evan­ge­lis­ter som skal tvinge sin løs­ning på andre. Vi har hatt en bølge av Open-Access evan­ge­lis­ter som gjerne har vil­let misjo­nere med loven i hånd og påtvinge andre det de selv tror på. Nå kan det se ut som om e-bok evan­ge­lis­tene kom­mer etter.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I blogg­inn­leg­get “Hvor­dan defi­nere betalt reklame på blog­ger?” tar Tho­mas Moen opp spørs­må­let om mar­keds­fø­rings­lo­vens anven­delse på blog­ger. Det vil si, han skri­ver at den som mot­tar pen­ger for å omtale et pro­dukt (eller mot­tar pro­duk­tet) for å omtale det på sin blogg uten å oppgi at dette er betalt omtale bry­ter norsk lov. Hvil­ken lov som even­tu­elt bry­tes sies ikke. Tho­mas Moen sier at han har en dia­log med For­bru­ker­om­bu­det om dette spørsmålet.

Jeg vet ikke noe om Tho­mas Moen og om hva slags bak­grunn han har for å uttale seg om disse spørs­må­lene, ut over det som står på hans nett­sted. Han omta­ler seg som blog­ger, grün­der og livs­ny­ter, og skri­ver at han

“lever av å snakke, utvikle og lære men­nes­ker om sosiale medier. Han er grün­de­ren bak blogg­sam­fun­net iPub­lish og job­ber også som råd­gi­ver, pro­sjekt­le­der og kurs-/foredragsholder innen sosiale medier.”

Han lis­ter ulike pro­sjek­ter og virk­som­he­ter han har vært med på å etab­lere. Det sies ikke noe om hva slags utdan­nelse han har.

Jeg er gene­relt skep­tisk når folk kom­mer med påstan­der om hva som er lov og ikke lov uten å under­bygge og for­ankre disse. At han i en kom­men­tar i en etter­føl­gende dis­ku­sjon skri­ver at han ikke tok med hvilke lov­be­stem­mel­ser dette skulle være i strid med fordi han “vel­ger bevisst og [sic] ikke skrive for mye i  inn­leg­gene” er ikke overbevisende.

Utgangs­punk­tet er mar­keds­fø­rings­lo­ven § 3 første ledd, som lyder:

Mar­keds­fø­ring skal utfor­mes og pre­sen­te­res slik at den tyde­lig fram­står som markedsføring.

?Anven­delse av mar­keds­fø­rings­lo­ven rei­ser tre spørs­mål. Det første er om loven bare omfat­ter annon­sø­ren, eller om den også omfat­ter mediet som for­mid­ler annon­sen. Det andre er hva som skal til for at pri­vate blog­gere even­tu­elt omfat­tes av dette. Ende­lig er det spørs­mål om hva slags inn­hold som kan rammes.

Loven er ikke klar når det gjel­der om også mediet omfat­tes, eller om den bare gjel­der annon­sø­ren. Spørs­må­let er hel­ler ikke eks­pli­sitt drøf­tet i for­ar­bei­dene. Den nær­meste man kom­mer er i for­ar­bei­dene til den til­sva­rende tid­li­gere bestem­mel­sen, Ot.prp. nr. 62 (1999–2000) , hvor det heter om den til­sva­rende § 1 fjerde punktum i avsnitt 5:

“For eksem­pel vil annon­ser i uke­bla­der, aviser mv. ram­mes av bestem­mel­sen hvis de er utfor­met slik at de fram­står som redak­sjo­nelt stoff og ikke som annon­ser. Redak­sjo­nell omtale av pro­duk­ter vil i utgangs­punk­tet ikke ram­mes, men det vil i denne sam­men­hen­gen være grå­so­ner hvor en nær­mere avgrens­ning må over­la­tes til prak­sis. Ved prak­ti­se­rin­gen av bestem­mel­sen må det utvi­ses for­sik­tig­het i for­hold til den grunn­lov­fes­tede ytrings­fri­he­ten, sam­ti­dig som bestem­mel­sen ikke skal kunne omgås ved å kalle rene mar­keds­fø­rings­til­tak for artik­ler, inn­legg eller lignende.”

Når redak­sjo­nell omtale nev­nes tyder det på at man også har tenkt seg at mediene omfat­tes. Men en så uklar utta­lelse i for­ar­bei­dene er et spin­kelt grunn­lag for å trekke konklusjon.

I prak­sis fra Mar­keds­rå­det har jeg ikke fun­net noen eksemp­ler på at sak har vært ret­tet mot mediet som bare er fomid­ler. I MR-sak 5/03 var det spørs­mål om Lille­borgs maga­sin Pluss­Tid ikke var til­strek­ke­lig mer­ket som reklame (Lille­borg ble fri­kjent). Det var dis­tri­bu­ert som ved­legg til bladet For­eldre og Barn, men klage var bare ret­tet mot Lille­borg, ikke mot For­eldre og Barn.

Over­tre­delse av mfl § 3 er ikke straff­bart (er ikke omfat­tet av mfl § 48). Der­med vil hel­ler ikke spørs­må­let om med­virk­ning være aktu­elt for mediet som for­mid­ler reklamen.

For så vidt gjel­der medier er spørs­må­let for pres­sen regu­lert i Tekst­re­klame­pla­ka­ten og for kring­kas­ting i kring­kas­tings­lo­ven § 3–3.

En begrens­ning i adgan­gen til å omtale pro­duk­ter m.m., også mot beta­ling, vil være en inn­skrenk­ning i ytrings­fri­he­ten. Dette vil nok være en inn­skrenk­ning som man vil kunne aksep­te­res. Men Grunn­lo­ven § 100 kre­ver at slike inn­skrenk­nin­ger skal være fast­satt i lov og da bør det kre­ves kla­rere lov­giv­ning enn man har her.

Det er ikke holde­punk­ter for å trekke en sik­ker kon­klu­sjon. Men jeg er til­bøye­lig til å si at mediet ikke omfat­tes av mar­keds­fø­rings­lo­ven så lenge man bare er for­mid­ler. (Medi­ets egen­re­klame vil selv­føl­ge­lig omfattes.)

Blogg er ikke et enty­dig begrep. Nett­avi­ser har kom­men­ta­rer fra redak­sjo­nelle med­ar­bei­dere i blogg­for­mat. Når Yngve Ekern blog­ger om mat i Aften­pos­ten gjel­der de samme reg­ler for dette som for annet redak­sjo­nelt stoff i Aftenposten.

Når en bedrifts­le­der blog­ger på bedrif­tens nett­sted, slik dag­lig leder Stei­nar J. Olsen gjør på Storm­bergs nett­si­der, da må de reg­ler som gjel­der for bedrif­tens mar­keds­fø­ring også gjelde for det han skri­ver på sin blogg.

Men for oss andre som blog­ger om løst og fast er det mer uklart. Om vi for­ut­set­ter at mediet også omfat­tes av mar­keds­fø­rings­lo­ven blir spørs­må­let hvilke blog­ger som omfattes.

Selv om det ikke frem­går uttryk­ke­lig må loven for­stås slik at den gjel­der mar­keds­fø­ring fra nærings­dri­vende. Spørs­må­let er om blog­gere er nærings­dri­vende i lovens for­stand. Nærings­dri­vende er i § 5 bok­stav b defi­nert slik:

en fysisk eller juri­disk per­son som utøver nærings­virk­som­het, og enhver som hand­ler i ved­kom­men­des navn eller på ved­kom­men­des vegne,

Denne defi­ni­sjo­nen sier ikke så mye. Det blir nær­mest en sir­kelde­fi­ni­sjon når en nærings­dri­vende defi­ne­res som en som dri­ver nærings­virk­som­het. Nærings­virk­som­het er ikke definert.

Man kan finne noe mer i for­ar­bei­dene, se Ot prp nr. 55 (2007–2008) avsnitt 4.4.2. Men så mye vei­led­ning gir ikke dette hel­ler. I direk­ti­vet, som loven byg­ger på, er nærings­virk­som­het defi­nert slik:

«enhver fysisk eller juri­disk per­son som i han­dels­prak­sis som omfat­tes av dette direk­tiv, hand­ler for for­mål som gjel­der ved­kom­men­des forretnings-, industri-, hånd­verks– eller yrkes­virk­som­het, og enhver som hand­ler i ved­kom­men­des navn eller på ved­kom­men­des vegne.»

Det sier litt mer. Det skal i alle fall være han­dels­prak­sis, og det skal gjelde bl.a. for­ret­nings– eller yrkes­vir­kosm­het. Så mye nær­mere enn dette kom­mer vi ikke.

Den som dri­ver et nett­sted i den hen­sikt å tjene pen­ger er uten tvil nærings­dri­vende. Men for mange av oss er ikke inn­tek­tene det pri­mære, selv om vi ikke har noe i mot å tjene noen kro­ner om mulig­he­ten byr seg.

Jeg er ingen skatte­ju­rist og har for lengst gitt opp å for­stå skatte­ret­ten. Men skatte­mes­sig er det en grense mel­lom hobby­inn­tek­ter og nærings­inn­tek­ter. Hobby­inn­tek­ter er skatte­frie, men til gjen­gjeld kan man ikke trekke fra utgif­tene. (For de fleste av oss vil nok hobbyen være et under­skudd­pro­sjekt, selv om vi har noen inn­tek­ter. Så skatte­mes­sig hadde det vært mest guns­tig å anse det som næring med fra­drag for kost­na­der.) I en periode hadde jeg ganske hyg­ge­lige inn­tek­ter fra mine engelsk­språk­lige gitar­si­der. Ved en anled­ning tok jeg spørs­må­let opp ufor­melt med en av Finans­de­par­te­men­tets skatte­ju­ris­ter. Sva­ret jeg da fikk var at det avgjø­rende ville være om virk­som­he­ten var inn­ret­tet for å tjene pen­ger eller ikke, og at hva man fak­tisk tje­ner ikke er avgjø­rende. Med dette utgangs­punk­tet vil nok mange per­son­lige blog­ger og nett­ste­der skatte­mes­sig reg­nes som hobby, selv om man har noen inn­tek­ter fra annon­ser med mer. Men gren­sen er uklar, og jeg har ikke noe godt grunn­lag for å si hvor­dan den skal trekkes.

Men det er ikke gitt at kri­te­riet for å være nærings­dri­vende i skatte­mes­sig for­stand og i mar­keds­retts­lig for­stand er de samme.

Om nå blog­gen skulle omfat­tes av mar­keds­fø­rings­lo­ven er det altså slik at redak­sjo­nell omtale er til­latt. Som det frem­går av det som oven­for er sitert fra for­ar­bei­dene er det en vans­ke­lig grense­drag­ning i for­hold til reklame. Men at det skal reg­nes som mar­keds­fø­ring og der­med mer­kes som dette hvis man har fått det pro­dukt som omta­les gra­tis, er etter min vur­de­ring å gå for langt.

For­lag og plate­sel­ska­per har all­tid sendt bøker og pla­ter til anmel­dere. Dette må være greit, også om man sen­der bøker til en lit­te­ra­tur­blogg eller CDer til et musikk­nett­sted. Andre pro­dukt­tes­ter kan hel­ler ikke i utgangs­punk­tet reg­nes som mar­keds­fø­ring (selv om jeg ble skep­tisk til Lonely Pla­net og annen reise­lek­tyre etter å ha lest Chuck Thomp­son: SMILE WHEN YOU’RE LYING: Con­fes­sions of a Rogue Tra­vel Wri­ter). Men det er nok gren­ser for hvor stor verdi det man gir bort kan ha.

Vi ser på mange områ­der at nett­me­dier vis­ker ut gren­ser. Det er en uklar grense mel­lom offent­lig og pri­vat, mel­lom hobby og næring, osv. Anven­delse av mar­keds­fø­rings­lo­vens bestem­mel­ser på blog­ger er bare nok et eksem­pel på dette. Jeg har så langt ikke kom­met nær­mere enn til å kon­klu­dere med at spørs­må­let om lovens rekke­vidde her er uklar og at det der­med er behov for avklaring.

PS (etter­re­di­ge­ring):

I Aften­pos­ten 14.01.2010 skri­ver Per  Kris­tian Bjør­keng en kom­men­tar om “Selv­skapte ung­doms­ido­ler”. Her nev­nes eksemp­ler på blog­gere som har blitt til­budt eller kre­ver pen­ger for å omtale pro­duk­ter. Om blog­gerne her bry­ter mar­keds­fø­rings­lo­ven er det ikke lett å svare på. Men det kan ikke være sær­lig tvil om at pro­du­sen­ter som vil kjøpe seg omtale på den måten bry­ter loven.