Olav Torvunds blogg

Power­Point fil og opp­tak fra min fore­les­ning om “Opp­havs­rett og digi­tale lærings­om­gi­vel­ser” fra “Fag­lig peda­go­gisk dag 2010″ er til­gjen­ge­lig for nedasting.

Dette er et punkt som Dagens Nærings­liv har hen­tet fra en McKinsey-rapport om UiO. DN hev­der at McK­in­sey gir UiO stryk­ka­rak­ter. Jeg har for­søkt å lese McKinsey-rapporten. Kan­skje har jeg ikke nok tre­ning i å lese news­peak fra kon­su­lent­bran­sjen. Jeg fikk lite ut av den. For meg frem­strår den som en sam­ling sli­des med kule­punk­ter uten at de under­lig­gende data og ana­lyse (hvis det fin­nes noen), kom­mer fram.

Jeg lurer på hva et sel­skap som McK­in­sey egent­lig har å bidra med i for­hold til et uni­ver­si­tet. Man kunne håpe at UiO ikke har betalt alt for mye for dette, men det er nok neppe til­felle. Det McK­in­sey vir­ke­lig er kjent for er å være dyre.

Jeg har ved en rekke anled­nin­ger kri­ti­sert for­hold ved UiO, og var der­for nys­gjer­ring på hva som lå bak utsag­net i over­skrif­ten:  “Alle skri­ver og sier det de vil, og det fin­nes ingen loja­li­tet”. Det var ikke stort. Jeg fin­ner ikke annet enn et kule­punkt hvor det står:

“No UiO-culture — eve­ryone wri­tes and says whate­ver they like in the paper. No loyalty.”

Jeg fin­ner ikke noe mer enn dette kule­punk­tet. Jeg fin­ner ingen eksemp­ler på hva galt som har blitt sagt eller hva slags loja­li­tet McK­in­sey mener man bør ha. Mener McK­in­sey at vi som er ansatt ved UiO bare skal si det som frem­mer det ledel­sen måtte ha defi­nert som mål, og ikke komme med kri­tiske kommentarer?

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

[Dette kom sei­lende inn pr e-post. Jeg vet ikke hvem opp­havs­man­nen er. Men det er verdt å spre videre.]

Syn­tes du det har vært kaldt? = Do you think it is cold where you live
Ta det som en ekte nord­mann! = act like a Norwegian

Slik ser engelsk­menn på oss. = This is the way the Eng­lish people look at us Norwegians

Tem­pe­ra­tu­res:

+15°C / 59°F
This is as warm as it gets in Nor­way, so we’ll start here.
People in Spain wear winter-coats and glo­ves.
The Nor­we­gi­ans are out in the sun, get­ting a tan.

+10°C / 50°F
The French are try­ing in vain to start their cen­tral hea­ting.
The Nor­we­gi­ans plant flow­ers in their gardens.

+5°C / 41°F
Ita­lian cars won’t start.
The Nor­we­gi­ans are crui­sing in cabriolets.

0°C / 32°F
Dis­til­led water free­zes.
The water in Oslo Fjord gets a little thicker.

–5°C / 23°F
People in Cali­for­nia almost freeze to death.
The Nor­we­gi­ans have their final bar­be­cue before winter.

–10°C / 14°F
The Brits start the heat in their hou­ses.
The Nor­we­gi­ans start using long sleeves.

–20°C / –4°F
The Aus­sies flee from Mal­lorca.
The Nor­we­gi­ans end their Mid­sum­mer celebrations.Autumn is here.

–30°C / –22°F
People in Gre­ece die from the cold and dis­appear from the face of the earth.
The Nor­we­gi­ans start dry­ing their laundry indoors.

–40°C / –40°F
Paris start cracking in the cold.
The Nor­we­gi­ans stand in line at the hot­dog stands.

–50°C / –58°F >
Polar bears start eva­cua­ting the North Pole.
The Nor­we­gian army post­po­nes their win­ter sur­vi­val trai­ning awai­ting real win­ter weather.

–70°C / –94°F
The false Santa moves south.
The Nor­we­gian army goes out on win­ter sur­vi­val training.

–183°C / –297.4°F
Mic­ro­bes in food don’t sur­vive.
The Nor­we­gian cows com­plain that the far­mers’ hands are cold.

–273°C / –459.4°F
ALL atom-based movent halts.
The Nor­we­gi­ans start say­ing “Faen, it’s cold out­side today.”

–300°C / –508°F
Hell free­zes over,
Nor­way wins the Euro­vi­sion Song Contest.

Hege Ulstein skri­ver i Dags­avi­sen 05.01.2010 kom­men­ta­ren Folk flest, med under­tit­tel Hvor poli­ti­kere kom­mer fra, betyr noe. Men hvor de har tenkt seg, betyr mer. Et tema er poli­ti­ker­nes bak­grunn. “En folke­valgt er både en poli­tisk leder og fol­kets tje­ner. Rol­len kre­ver at du er i stand til både å gå foran og å dilte etter”, skri­ver Hege Ulstein.

Poli­ti­kere skal ikke dilte etter. Poli­ti­kere skal styre på vegne av oss. De tje­ner oss ved å være ledere. Den som skal styre lan­det bør ha bedre over­sikt og være bedre i stand til å treffe beslut­nin­ger enn folk flest. En nasjo­nal­for­sam­ling er ikke et smaks­pa­nel som til enhver tid skal reflek­tere folke­me­nin­gen. Poli­ti­kere skal kjenne og for­stå sitt folk, men de skal ikke dele ut lør­dags­godt hver dag selv om folk flest kan­skje vil ha det. En poli­tisk leder skal ha respekt for fol­ket, men også vise ansvar og leder­skap. Også poli­ti­kere burde kunne si nei til ønsker, men der svik­ter de ofte.

Norge har en lavt utdan­net nasjo­nal­for­sam­ling. Det er det ingen grunn til å være stolt av. Det blir helt galt når fol­ke­lig­het er vik­ti­gere enn kunn­skap. En syke­lig elite­frykt par­ret med for­akt for kunn­skap under­gra­ver respek­ten for det poli­tiske sys­te­met. Poli­tiske vær­ha­ner kan få en viss opp­slut­ning — det har FrP vist. Men respekt får man ikke på den måten.

Man må kunne lytte uten å være svak og bli “ping­lete, feig og usyn­lig”. Og man kan være sterk uten å være “arro­gant, herske­syk og elitis­tisk”. For så vidt er det et opp­løf­tende trekk at Jonas Gahr Støre sta­dig top­per poli­ti­ker­kå­rin­ger, enten det er det er fra ter­ning­kas­tende kom­men­ta­to­rer eller menings­må­lin­ger. Han kan lytte uten at han blir usyn­lig, og kan vise styrke uten å bli arrogant.

Kan­skje er det den evige jak­ten på fol­ke­lig popu­la­ri­tet som har redu­sert Stor­tin­get til stemme­kveg for regje­rin­gen. Det er åpen­bart at i for­hol­det mel­lom regje­ring og stor­ting, der utøves det leder­skap — tid­vis i ganske hard­hendte for­mer. Det blir et mer­ke­lig skue når regje­rin­gen kan piske par­la­men­ta­ri­kere til å stemme for noe de er mot. Det er lenge siden det var noen rea­li­tet i Johan Sverd­rups ord om “all makt i denne sal”. Når stor­tings­po­li­ti­kere er mest opp­tatt av fol­ke­lig popu­la­ri­tet flyt­tes mak­ten fra par­la­men­tet til regje­ring og enda mer til for­valt­nin­gen. Par­la­men­tet blir redu­sert til det ordet egent­lig betyr: Prat.

Et av Hege Ulstein poen­ger er at det er like vik­tig hvor poli­ti­kerne går etter sin kar­riere som hvor de kom­mer fra. Det er ikke bra når poli­tik­ken blir et spring­brett til en lukra­tiv kar­riere etter poli­tik­ken. Når poli­ti­kere føler seg for fine til å gå til­bake til sine “sivile” yrker viser de med all mulig tyde­lig­het at de har dis­tan­sert seg fra enhver fol­ke­lig­het de måtte ha hatt. Dag Terje Ander­sen er ikke blant mine favo­ritt­po­lit­kere. Men jeg liker at han aldri har følt seg for fin til å gå til­bake til sko­gen når han har gått ut av et poli­tisk verv. På samme måte står det respekt av Heidi Grande Røys når hun går til­bake til sin jobb som før­skole­læ­rer etter å ha gått av som stats­råd. På denne måten viser disse at de ikke har dis­tan­sert seg fra det fol­ket de representerer.

Frem­for å stå rak­ryg­get, også når det blå­ser mot­vind, har poli­ti­kerne for­søkt å finne ly hvor de kan skjule seg. Mens de snak­ker høyt om and­res grå­dig­het har de gitt seg selv frynse­go­der som de fleste andre bare kan drømme om. Før eller siden kom­mer reg­nin­gen på bor­det. Fra å ha menings­løst gode pen­sjons– og etter­lønns­ord­nin­ger ender de nå med noe som er for dårlig.

Der er ingen grunn til at poli­ti­kere skal ha bedre pen­sjons­ord­nin­ger enn andre. Det poli­ti­kere mener er godt nok for oss andre må også være godt nok for dem selv. Vans­ke­li­gere er det ikke. Det burde ikke være nød­ven­dig å utrede vel­dig mye for å kon­klu­dere med at poli­ti­kere poli­ti­kere bør ha akku­rat samme pen­sjons­ord­ning som andre stats­an­satte — enten det gjel­der opp­tje­nings­tid, intekts­tak, tid­lig­pen­sjo­ner eller annet. At man har hatt en udu­ge­lig for­valt­ning av ord­nin­gene hvor buk­ker har vært satt til å passe havre­sek­kene har ikke gjort det noe bedre.

Men poli­ti­kere bør ha en ganske roms­lig etter­lønns­ord­ning når de fra­trer. Nå er det, om jeg hus­ker rett, tre måne­der. Tre måne­der er ikke mye om man skal ta en puste­pause, finne ut hva man vil i livet og så få kar­rie­ren inn på et nytt spor. Det er helt for­ståe­lig at de som sier nei til gjen­valg blir mer opp­tatt av å plan­legge neste fase i livet enn av å stå på i poli­tik­ken når de sit­ter på opp­si­gelse. Ønsker man gjen­valg, men blir vra­ket av eget parti i nomi­na­sjo­nen vil nok moti­va­sjo­nen bli borte. Livet etter poli­tik­ken blir vik­ti­gere. Den som sat­ser alt på gjen­valg, men blir vra­ket av vel­gerne kan plut­se­lig stå på bar bakke når valg­re­sul­ta­tet er talt opp. Det samme kan en stats­råd som blir skif­tet ut.

Tre måne­der er ikke mye. Akku­rat her er det sak­lig begrun­net at poli­ti­kere kan ha sær­ord­nin­ger. De skal kunne kon­sen­trere seg om poli­tikk til perio­dens siste dag. Så kan man få tid til å tenke seg om uten å måtte bekymre seg for at løn­nen blir borte om man ikke har retret­ten klar. Det er der­for nærings­livs­le­dere har fall­skjerm, og det bør også polit­kere ha. Den bør bare ikke bli for stor og gyl­den. Og det bør selv­føl­ge­lig være full avkor­ting når man får andre inn­tek­ter. Men ønsket om å frem­stå som fol­ke­lig sam­ti­dig som man blir tatt med begge hen­dene i kake­bok­sen gjør at man har tapt mulig­he­ten for å inn­føre sær­ord­nin­ger som kunne være vel­be­grun­net ut fra sær­egen­he­ter ved politikeryrket.

En del av pri­sen blir poli­ti­kere som er mer opp­tatt av sin retrett enn av å stå løpet ut.