Olav Torvunds blogg

Norsk Journalistlag ønsker nettlisens som skal finansiere nettaviser. Selv synes de det er en god idé. Jeg deler ikke den entusiasmen for forslaget.

Journalistene kommer sent til festen. For en yrkesgruppe hvis jobb det er å holde seg orientert og formidle hva som skjer i samfunnet blir det nesten pinlig at de ikke synes å ha fått med seg at forslaget har vært lansert for lenge siden, da for å finansiere musikk. Journalistene er rett og slett dårlig orientert når de skriver at “musikk- og filmbransjen nok også ville melde seg på i kampen om eventuelle lisensmidler fra nettabonnement”. (Selv om det ikke er bransjen som har fremmet avgiftsforslaget, men heller de som vil hvitvaske sin piratsamvittighet).

Selv har jeg tidligere vært kritisk til forslag om bredbåndsavgift for å betale for musikk bl.a. fordi jeg regnet med at nettavisene ville komme til å melde seg på.

Hva Journalistlaget egentlig mener, er ganske uklart. i Journalisten omtales dette som “et forslag om en ekstra avgift på nettabonnement, i form av en lisens” og litt senere omtales det som “lisensavgift”. Nestleder i Journalistlaget Thomas Spence sa i Dagsnytt 18 26.02.2010 presiserer at det er en frivillig lisens og ingen avgift, som man kan velge om man vil betale eller ikke. Frivillige “lisenser” har avisene alltid hatt, det kalles abonnement.

“NJs holdning er at mediestøtte til elektroniske massemedier bør avgrenses til de mediene som faller inn under mediefridomslova” skriver Journalisten. De vil ikke dele med andre, selvopptatte og selvhøytidelige som pressen er.

Hvis noen skulle kunne nyte godt en form for nettavgift bør det være de som skaper musikk. De er tross alt offer for at andre stjeler deres innhold, ikke for at de selv først gir det bort gratis for deretter å ville kreve tvangsbetaling. Avisene er offer for sin egen forretningsmodell, musikkbransjen er offer for at de ikke utviklet noen noen forretningsmodell — i alle fall ikke før mange tog var gått.

I dag avsluttes OL. Hvor stor samfunnsnytte er det i at alle medier drukner oss i “nyheter” om Petter Northugs siste uttalelser eller mangel på sådanne? Og er det noe mer grunn til at vi skal avgiftsfinansere Dagbladets kjendis.no enn rosa fjortisbloggere? Den som vil lese sladder og tøv trenger ikke lenger de gamle medier. Når mediene bringer som nyheter hva folk har skrevet på sine blogger eller på Twitter, da er svaret at de som er interessert selv kan følge med på blogger og Twitter. De som bruker f.eks. Twitter skal ikke pålegges en avgift for å finansiere de som forteller om hva de har lest på Twitter.

Jeg ser heller ikke noen grunn til at vi skal pålegges avgift for å betale for kommentarer fra folk som en redaksjon av en eller annen grunn har plukket ut som kommentatorer. Mange bloggere har vel så interessante kommentarer som mange aviser. Hvorfor skal de forskjellsbehandles i forhold til å få inntekter fra en nettavgift?

Nettet har endret mediebildet. Det er en endring som stikker langt dypere enn om vi leser på papir eller på skjerm. Vi har fått direkte tilgang til nyhetskildene. Vi trenger ikke lenger de tradisjonelle medier for å få informasjon om hva som skjer. Dette skrives når OL går mot slutten. Hvis vi vil ha resultater kan vi gå til www.vancouver2010.com. Hvis vi vil se det som skjer, da må vi følge med på TV-kanaler som har betalt dyrt for å kunne sende dette. Men avisene, enten det er på papir eller på nett, har ikke den plassen de en gang hadde i dette.

Vi ser at de som presenterer mest tabloid tøv, som VG og Dagbladet, taper.  De som satser på kvalitet, som Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Klassekampen styrker sin posisjon. Jeg tror ikke det er en form for papirnostalgi som gjør at disse øker. Folk er villig til å betale for kvalitet og de vil nok være interessert i å betale for kvalitet på nett også. Prisen skremmer nok ikke. Men det må være enkelt og de må levere noe man ikke får gratis fra andre.

Per Morten Hoff sa det på følgende måte i en twitter-kommentar:

“NJ vil ha avgift på bredbånd fordi avisene taper penger. Hvorfor ikke avgift på PC for å opprettholde skrivemaskin-produksjonen”

PS:

Arne Brenna har interessante synspunkter på dette.

Toget er i krise. Norge har u-landsstandard på jernbane og ligger på bunnen i Europa, også i forhold til innbyggertall, når det gjelder satsing på jernbane. Likevel viser samferdelsesministeren bare til nasjonal transportplan, hvor man planlegger at det skal ta ti år å få dobbeltspor fra Oslo til Ski.

I tillegg til at det satses og bevilges for lite, satses det også feil. Politikerne insisterer på en klattvis utbygging hvor man alltid må ta forbehold om årlige bevilgninger over statsbudsjettet. Det tar lenger tid og blir dyrere, men slikt biter åpenbart ikke på politikerne. Det er åpenbart viktigere å kunne spille politikk enn å få resultater.

NSB og Jernbaneverket må ta kritikken fra publikum. Men det er politikerne og bare politikerne som har ansvaret for situasjonen. Det er deres forsømmelser gjennom mange år som har brakt oss dit vi er.

Veistandarden er også elendig, så problemet er i alle fall ikke at man har satset for mye på vei. Når det gjelder sykkelveier er Norge også på bunn.

Nå har vi strømkrise. Kraftutbygging kan være politisk betent. Men vedlikehold og oppgradering av ledningsnettet, det burde ikke være særlig kontroversielt. Men også vedlikehold av ledningsnettet er forsømt.

Man ligger håpløst langt etter i vedlikehold av statlige og kommunale bygninger, i alle fall bygg som ikke huser politikere og byråkrater eller er prestisjebygg.

Alle politikere har vært like dårlige. Man har forsøkt å kjøpe stemmer ved å love nye “reformer”, som stort sett har gått ut på at vi skal få mer og yte mindre. Man slåss for betydningsløse symboler i stedet for å ta tak i de reelle problemene. Mens politikerne har vært opptatt av å overby hverandre med løfter om hva nytt de skal gjøre, har de forsømt vedlikehold og utbygging av en moderne infrastruktur.

Det er bare flaut og pinlig. Politikere som viser vilje og handlekraft i forhold til grunnleggende og forsømte oppgaver, og som slutter å love flere lite tiltrengte reformer, de kan få min stemme ved neste valg.

PS:

PS1: Jeg anbefaler Arne Strands kommentar “Strømløst hodeløst” i Dagsavisen 27. februar 2010.

PS2: Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa fortsetter i gamle spor. Riktignok har bevilgningene til jernbane økt den siste tiden. Men ikke på langt nær nok til å ta oss ut av den permanente krisen norsk jernbane er i. Nå vil Meltveit Kleppa igjen ut på et sidespor, og vil utrede når det er på tide å starte planlegging av en ny Oslotunell. Det enkle svaret er at dagens tunell kom alt for sent, og da den kom hadde den for liten kapasitet. Den burde ha vært bygget med fire spor med en gang. Vi trenger ikke utsettelser, det er bare å gå i gang. Men politikere mangler nok en gang handlekraft.

E24 skriver “Bank tok 1,8 millioner ut av kundes konto”. En dansk bank oppdaget selv at de ved en feil “hadde tatt ut” 1,8 mill (1,7 mill DKK) fra en kundens konto for å investere på bankens vegne.

Vi får servert den vanlige historien om at “banken har lånt”, “kontoen tappet”, og han krever penger av banken. Det er bare nok en bekreftelse på at verken journalister (heller ikke i en økonomiredaksjon) eller kunder forstår hva en bankkonto er.

Når den danske malermesteren har satt 1,7 DKK inn på sin konto, da har han lånt banken 1,7 mill DKK. Det er ikke slik at pengene ligger i skuff merket “Malermester Freddy Johanson”. Banken plasserer pengene de har lånt som utlån til andre kunder eller på andre måter. Det er med andre ord ikke noen penger på en konto som banken kan låne fra. Kontoføringen er en ren bokføring.

Malermester Freddy Johanson spør om hva banken hadde sagt hvis han hadde lånt en million av dem uten å spørre. Det er skivebom. Han kan ikke låne penger av banken uten å spørre like lite som banken kan hente penger Freddy Johanson måtte ha i madrassen eller i andre banker. Hvis Freddy Johanson hadde lånt penger av banken, hadde hatt rot i egne regnskaper og feilpostert lånet, da kunne banken selvfølgelig ikke ha krevd penger av ham så lenge dette ble oppdaget og korrigert før lånet forfalt til betaling. Det ville ha vært en sammenlignbar situasjon.

Lånet til banken forrentes og tilbakebetales på avtalte vilkår. Det typiske vil være at kunden når som helst kan kreve å få lånet tilbakebetalt, i form av å “ta ut” pengene. I dette tilfellet har kunden fått sine renter og han har fått pengene da han krevde det. Bankens bokføringsfeil har ikke påført malermester Freddy Johanson noe tap, og dermed har han heller ikke noe erstatningskrav.

Hvis feilen hadde ført til at Freddy Johanson f.eks. ikke hadde fått utbetalt penger når han krevde det, da kunne det hende at han ville ha lidt et tap.  Den direkte årsaken vil tapet ville da ha vært at kunden ikke fikk sine penger etter avtalen, altså et mislighold av avtalen fra banken side. Bokføringsfeilen ville vært årsaken, men avtalebruddet ville ha vært manglende utbetaling.

Vi ser den samme feilaktige fremstillingen når ansatte i en bank har “tappet” en kundekonto. I disse tilfellene har ansatte underslått bankens, ikke kundenes penger. De kan ha forsøkt å kamuflere underslaget ved å bokføre det som uttak på kunders konti. Dette kan påføre kunder tap ved at de ikke får utbetalt pengene når de krever dette, altså i form av en (ut)betalingsforsinkelse inntil banken har korrigert feilen.

Det er selvfølgelig dumt av banken å behandle kunder på en arrogant måte når slikt skjer. I følge oppslaget har de ikke en gang bedt om unskyldning for dette. Slikt gir presseoppslag av denne type. En beklagelse og et “plaster på såret” hadde nok ikke vært så dumt. Men dette er spørsmål om kundebehandling, ikke om jus og erstatningskrav.

Malermester Freddy Johanson har ikke tapt noe på dette og da har han selvfølgelig heller ikke krav på noen erstatning.

Det har vært mye fokus på Muhammed-kariktaurer i det siste. Mohyeldeen Mohammed har fremstått som en muslimsk utgave av Børre Knudsen og Ludvik Nessa. For å få litt balanse kan vi også se på noen kristne gudebilder og på Jesus-kariktaurer.

Også Bibelen inneholder utsagn som kan oppfattes som et forbud mot bilder, og som noen oppfatter slik.  I 5. Mosebok, kapittel 5, vers 8 og 9 står det:

“Du skal ikke lage deg noe gudebilde, ikke noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke bøye deg og tilbe dem og ikke dyrke dem. “

Dette står, om jeg har forstått det rett, som en utfyllende forklaring til de ti bud, nærmere bestemt budet du skal ikke ha andre guder enn meg.

Jeg er inten teolog eller religionsekspert. Men det er i alle fall ganske åpenbart at Den katolske kirke ikke har hatt noe billedforbud, verken når det gjelder bilder av Gud, Jesus eller andre helligheter. Hvis man hadde holdt seg til at det ikke skal lages gudebilder ville Michelangelo ikke kunne ha malt “Gud skaper Adam” som en del av takdekorasjonen i Det sixtinske kapell. Da måtte man ha holdt seg til mønstre og ornamentikk, som i moskéer.

Også krusifikset må være diskutabelt i forhold til et forbud mot å lage gudebilder.

Men noen har tatt billedforbudet mer bokstavelig. Urkirken hadde billedforbud, og ikonoklastene ville på 700-tallet ødelegge eller male over alle religiøse bilder. Senere ville Jean Calvin og Ulrich Zwingli rense kirken for gudebilder. På den annen side er ikonene svært viktige i Den ortodokse kirke.

Hvis flere skulle følge muslimers krav om at hele verden skal etterleve deres religiøse påbud, da kunne det ha blitt interessant. Skal calvinister kunne kreve at taket i Det sixtinske kapell overmales og at krusifikser og ikoner fjernes fordi det krenker deres tro? Det ville ha blitt ganske absurd. Det er helt uakseptabelt å kreve at jeg som ikke er muslim skal etterleve Islams påbud og forbud. Det er like uaksetabelt å kreve at det offentlige rom skal tilpasses én religion. De hårsåre som føler seg krenket skal ikke få sette standarden for hvilke ytringer som er akseptable.

Man må skille mellom det at noe avbildes og hvordan det avbildes. Uansett hva Koranen og Islam sier, så har vi og skal ha full rett til å avbilde Muhammed. Det betyr ikke nødvendigvis at man skal provosere for å provosere. Men et ønske om ikke å provosere kan lett bli en i beste fall problematisk form for selvsensur. Om jeg husker rett var Jyllandspostens utgangspunkt å utfordre denne selvsensuren, etter at det hadde vist seg nærmest umulig å få noen til å tegne Muhammed som illustrasjoner i bøker. Jeg synes at Arne Sørensens tegning er den som best illustrerer denne siden av saken. I dette perspektivet mener jeg at Jyllandsposten gjorde rett da de tok initiativ til å få laget disse tegningene.

Det er ikke vanskelig å forstå at folk kan oppleve det som krenkende når det de opplever som hellig fremstilles på en krenkende måte. En ting er å tegne et bilde av Muhammed, noe annet er å fremstille Muhammed som gris. Det er ikke vanskelig å være enig med Sven Egil Omdal når har i sin kommentar Mohammad skjønte ikke tegningen (en kommentar som varmt anbefales) skriver:

“Dagbladets beslutning om å trykke den 13 år gamle ekstremistiske tegningen av profeten som gris, var en slik pubertal demonstrasjon.”

Men man forbyr ikke pubertale demonstrasjoner bare fordi de er pubertale. Og kanskje skal man minne om at det er de som lar seg provosere som gjør provokasjonen virkningsfull. En provokasjon som ingen reagerer mot faller død til jorden.

Vi skal ikke så veldig mange år tilbake for å finne eksempler på at de kristne fikk sette grenser for hva som skulle være tillatte ytringer ut fra hva de opplevde som krenkende. Det er i år 30 år siden Monty Python-filmen “Life of Brian” ble forbudt i Norge fordi den var blasfemisk.

Den østerikske tegneren Gerhard Haderer ble i 2005 dømt til seks måneders betinget fengsel i Hellas (dom senere opphevet etter anke) for blasfemi for tegninger i boken “Das Leben des Jesus”. Hans tegning av Jesus som surfer på Genesaretsjøen var et av bildene som mange fant blasfemisk og sterkt provoserende.

I 2006 tok biskop Laila Riksaasen Dahl til orde for å stanse blasfemien. Hun vil ta hellighetsbegrepet tilbake og mener at kirken her har noe å lære av muslimene. (Men hun ber ikke om forbud.)

Kanskje er ikke reaksjonene mot krenkelser av noe man opplever som hellig ikke så fremmedkulturelle som Siv Jensen vil ha oss til å tro.

Man skulle tro at noen kunne reagere på ulike former for misbruk eller forvrengninger av bilder av det som er hellig. Vi kan igjen holde oss til Michelangelo. Da Levis brukte bilde i en reklame for sine jeans ble det reagert mot deres misbruk av kunstverket. Men jeg kan ikke huske at noen reagerte på reklamen fremstilte det som om Levis jeans var gitt av Gud.

En annen versjon av dette bilde er Inge Grødums kommentar til (de manglende) resultater fra klimatoppmøtet i København desember 2009. Når man ikke reagerer er vel det et tegn på at man ser dette som et kunstverk og ikke som noe hellig ut over det. Og slik mener jeg det skal være.

Religionskritikk er og skal være tillatt, også illustrert religionskritikk i form av bilder. Noen vil oppfatte enhver kritikk som krenkende. Det kan nok tenkes at en og annen katolikk føler seg krenket av dette bildet som den danske kunstneren Jan Egesborg har laget av pave Johannes Paul II som sier at “Jeg er mot homofile, men for pedofile”. Selvfølgelig må man kunne kommentere pavens manglende evne og/eller vilje til å gripe inn overfor katolske presters seksuelle misbruk av barn, og selvfølgelig må dette kunne gjøres i form av et bilde.

Kanskje kan man også snakke om verbal karikering. I så fall må man kunne inkludere Elton Johns uttalelser om at Jesus var homofil i dette.

Mohyeldeen Mohammed har sagt følgende i intervju med Klassekampen:

“- De har blant annet steinet en person til døde.
- Etter det jeg kjenner til var den personen homofil, og det er den straffen han da fortjener.
- Det er et ekstremt standpunkt?
- Det er det standpunktet enhver muslim er påtvunget gjennom sin religion.”

Nå skal man ikke ta Mohyeldeen Mohammed verken som representant eller representativ for muslimer. Men når islamistiske ekstremister selv fremstiller Muhammed som en som pålegger sine tilhenger å steine homofile fordi de er homofile, da kan og skal man kunne kritisere dette. Og man må selvfølgelig også kunne fremstille kritikken som bilde. Man kan legge til terror, selvmordsboming og annet som er gjort i Islams navn. At det er gjort minst like mange grusomheter i kristendommens navn fritar ikke Islam for kritikk.

Den groveste religionssatire jeg har sett i senere år er Mads Eriksens Jesus-tegneserie i Adresseavisen. Den ble da også anmeldt for blasfemi, men det skjedde ikke noe mer. Jeg forstår at noen reagerte på denne, men jeg mener ikke at slikt skal forbys.

Enhver institusjon, ideologi og religion må tåle kritikk og satire. De som plasserer seg offerrollen som krenkede skal ikke sette standarden. Hvis Gud og Allah er så stor som tilhengerne vil ha det til, da tåler han såpass.

Mammut er et utdødd dyr, bortsett fra i norsk bokbransje. Der lever mammuten fortsatt, men kanskje ikke i beste velgående. Men man begynner å ane hvorfor dette forhistoriske dyret har overlevd i denne bransjen.

Vi har lenge kunnet følge med i bransjens famling for å få på plass en løsning for e-bøker. Men også på andre områder svikter det.

Jeg forsøkte å finne opplysninger på nettet om hvilke bøker som er på Mammutsalget. Det skulle vise seg ikke å være lett. Et google-søk ledet meg til nettstedet n, og det virket lovende. Men her får jeg beskjed om at jeg kan logge meg inn for å se pdf-avisen. Et forsøk hos Norli, Ark og Bokkliden. Men ingen av de kunne by på en Mammutkatalog.

Tanum kunne by på katalogen, så det var mulig å finne den på nett. Så hvis jeg kjøper bøker for det bli hos Tanum denne gangen. (Men mangel på tid til å lese bøkene er etter hvert et større problem enn manglende penger til å kjøpe dem. Bøker jeg ikke kjøpte da de kom kommer jeg neppe til å lese om jeg kjøper dem på salg.)

Ærlig talt: Dette er for dårlig. I 2010 bør det være en selvfølge at man finne katalogen og å kunne bestille på nett.

Aftenposten melder at akademikere forlater forskerforbundet i protest mot at forbundet har vedtatt å finansiere behandlingen av Arnved Nedkvitens anke. Jeg finner dette underlig. Hva skal man med en fagforening hvis det ikke er å støtte sine medlemmer i en avskjedssak? Selv om det er arbeidsmiljøkonfliker som er årsaken til avskjeden, så er saken mellom Nedkvitne og UiO, den er ikke mellom Nedkvitne og kollerger på hans arbeidsplass.

Saken reiser mange prinsipielle spørsmål og når den først har havnet hos domstolene er det en sak som bør ankes, og helst avgjøres av Høyesterett.

Jeg har ikke tatt noe standpunkt til sakens realitet, i alle fall ikke noe som vil gå ut med offentlig. Det ville kreve at jeg setter meg langt bedre inn i realitetene i denne saken enn hva jeg har gjort. Men en ansatt som blir avskjediget og mener at avskjeden er uberettiget har en soleklar rett til å få sin sak prøvet for domstolene. I en slik sak skal et fagforening støtte sitt medlem.

Det kan godt hende at Forskerforbundet ved UiO tidligere ikke har håndtert saken på en god måte. Men det er vanskelig for en fagforening å ta standpunkt i en konflikt mellom medlemmer på samme arbeidssted. Å ta tak i arbeidsmiljøproblemer av den art som er utgangspunkt for denne ulykksalige saken er ledelsens ansvar, det er ikke først og fremst en oppgave for fagforeningen. Om noen har sviktet er det ledelsen på ulike nivåer. Men om ledelsen har sviktet vil jeg heller ikke mene noe om, da jeg ikke kjenner detaljene godt nok.

Når Forskerforbundet finansierer ankesaken har de ikke nødvendigvis tatt stilling i konflikten. Men de har støttet sitt medlems rett til å få prøvet sin sak. Realiteten i det de som nå melder seg ut sier, er at man må akseptere en avskjed selv om den var uberettiget, fordi han var så mislikt blant sine kolleger. Det kan ikke en fagforening mene. Hvis en fagforening nekter å støtte sitt medlem i en konflikt med arbeidsgiver fordi man har mer sympati med en annen fraksjon i en konflikt mellom ansatte, da kunne det være grunn til å melde seg ut.

Ved å støtte ankesaken har Forskerforbundet ikke tatt stilling til konflikten, man har tatt det standpunkt at de ansatte skal få støtte til å prøve sin rett. Det er Nedkvitnes advokat, ikke Forskerforbundet som fører Nedkvitnes sak.

Thomas Moen har forelsått en “Vær varsom plakat” for bloggere, kalt Bloggplakaten.

For meg er det uklart hva som skal være poenget med en slik plakat. Den presenteres slik:

“Dette er råd og veiledning for bloggere, blogglesere og annonsører forhold til blogger med kommersielle budskap.”

Thomas Moen forsøker å gape over mye — for mye etter min vurdering. Leserne trenger ikke noen slik plakat, i alle fall ikke mer enn en jeg trenger en slik plakat som avisleser. Og det er uansett ikke den samme plakaten som bloggerne eventuelt trenger. Annonsører er kommersielle aktører. De har å holde seg til generell markedsføringsregulering, først og fremst markedsføringsloven. Vi står tilbake med bloggerene. Hvis noen trenger en slik plakat må det være dem.

Den er avgrenset til blogger med kommersielle budskap. Nå sier ikke plakaten hva som menes med kommersielle budskap. Er det blogger som drives med det mål at man skal tjene penger på virksomheten? Jeg har annonser på min blogg. Det gir litt lommepenger. Jeg hadde ikke hatt noe i mot å tjene penger på dette, men det er nå ikke det som er målet. Det bør ikke vanskelig å se hva som er annonser og hva som er “redaksjonelt stoff”.

Noen er Google-annonser. De har jeg ikke noen kontroll over. Google plukker automatisk ut annonser som på en eller annen måte skal passe med innholdet. Helt godt treffer de kanskje ikke. Jeg opplevd at det har dukket opp annonse for Fremskrittspartiet på mine nettsider, og det er en reklame jeg aldri ville ha valgt selv. Ellers er det kun annonser for leverandører som jeg selv har benyttet og har gode erfaringer med. Når jeg omtaler produkter som leveres fra noen av dem jeg har avtale med, f.eks. en bok, så lenker til et sted man kan kjøpe boken og som jeg har avtale med. Det kan f.eks. være Amazon UK eller Bokkilden. Annonsene betales ved at jeg får betalt pr klikk eller som provisjon av kjøp som noen foretar etter å ha klikket på annonsene. Jeg har fått noen ganske få gitar-DVDer som jeg konkret har bedt om fordi jeg har ønsket å skrive om dem.

Jeg regner ikke min blogg eller mine nettsider generelt for å ha kommersielt budskap. Men “Bloggplakaten” gir ingen veiledning i dette ganske grunnleggende spørsmålet.

Hvis en blogg har “kommersielt budskap” kan grensen mot å drive næringsvirksomhet bli ganske uklar. Er det næringsvirksomhet vil markedsføringsføringsloven gjelde.

Innholdet i plakaten er ganske intetsigende. Dette er “første bud”:

1. har rett til å skrive om hva du vil, så lenge du følger norsk lov

Hvis målgruppen er rosa fjortisblogger er det kanskje greit å si dette. Men særlig opplysende er det ikke. Hvis man ikke har skjønt såpass at dette bare er intetsigende selvfølgeligheter, da har man ingen peiling på hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt etter norsk lov. Vil man ha reell veiledning må man gå andre steder.

2. har et ansvar for å være ærlig og troverdig

Hva i all verden er det han prøver å si her, og hva bygger han det på? Man kan man være ærlig uten å være troverdig, og man kan være troverdig uten å være ærlig. Gode forfattere skriver troverdig, men slett ikke ærlig — i den forstand at det de skriver i hovedsak ikke er sant. Må det man skriver være sant? Det kommer vel an på hva man skriver om. Jeg synes ikke det ville være spesielt problematisk om noen skaper en helt fiktiv bloggpersonlighet hvor man skriver noen av sine drømmer. Folk følger fiktive personer i TV-serier, så hvorfor ikke på blogger? Betyr det noe om den fantastisk sepnnende jenta eller kjekke gutten som man følger på bloggen egentlig er en nerd som lever ut sine drømmer? Det finnes sikkert en del slike fiktive bloggpersoner der ute. Hvis figuren ikke misbrukes er det helt greit for meg.

3. bør ikke selge meningene dine, og bør omtale produkter på en ærlig måte

Dette er vel greit nok, i alle fall bør det fremgå når man selger sine meninger (og altså driver med reklame). Men hva er ærlig produktomtale?

4. kan ha stor påvirkningskraft, særlig mot unge lesere – Ha alltid dette i tankene!

Jeg tror ikke min blogg har særlig stor påvirkningskraft overfor unge lesere. Sannsynligvis har heller ikke Eirik Newth så veldig stor påvirkningskraft der. Men noen leser forhåpentligvis det jeg skriver. Fagkunnskap og gode argumenter kan påvirke. Når jeg kjøper et lesebrett vil nok det Eirik har skrevet på sin blogg påvirke mitt valg (jeg ventet med spenning på iPad, men ble skuffet, så jeg har ennå ikke kjøpt noe lesebrett). Kanskje støtter han seg til noe av det jeg skriver om f.eks. opphavsrett. Det kan vel også hende at han som jeg finner mye av interesse i det som Jon Wessel Aas skriver på sin blogg. Jeg har synes også det Cecilie Staude skriver om bloggplakaten kan være verdt å lese. Jeg kunne ha nevnt mange fler.

Jeg påvirkes nok også av vinblogger, matblogger, reiseblogger, musikkblogger og blogger om annet som interesserer meg. Akkurat som jeg påvirkes av bøker, tidsskrifter og aviser. Mye av dette leser jeg faktisk for at mine valg skal være bedre funderte, altså for å bli påvirket av dem. Jeg velger selvfølgelig det jeg leser med omhu og holder meg til blogger skrevet av folk som har innsikt i det de skriver om og som kan skrive. Thomas Moen har åpenbart hatt en bestemt type blogger i tankene. Verken Eirik Newth, Jon Wessel Aas eller jeg, eller de andre bloggene jeg leser, passer inn i dette. Og dermed er vi tilbake ved spørsmålet: Hvem er egentlig denne plakaten ment for? Har Thomas Moen bare tenkt på det ganske snevre bloggmarkedet han selv leverer tjenester til, og trodd at det er alt?

5. bør henvise når du omtaler merkevarer eller mennesker og oppgi kilder

Hva er egentlig en merkevare? Alt med et merke synes å være merkevarer, i alle fall slik dette begrepet brukes i reklame. Hva er en henvisning? Hvis jeg skulle omtale min Brook Taw 010 gitar (en gitar bygget hos en liten produsent i England, som jeg er meget godt fornøyd med), er dette henvisning nok? Eller mener Thomas Moen at jeg skal lenke til produsenten? Jeg lenker gjerne til produsenten som en slags service overfor lesere. Men har jeg noen form for plikt til å gjøre det? Ikke som jeg kan se.

Det samme gjelder personer. Hvis jeg omtaler Trond Giske, noe jeg har gjort en og annen gang på min blogg, hva menes med at jeg bør henvise?

At kilder skal oppgis når man påberoper seg opplysninger fra disse kildene, er ganske åpenbart. Men når jeg synser i vei, slik jeg f.eks. har gjort om Eple-religionen og dens menighet, da trengs vel ingen kilder? Jeg synes at en svakhet i noe av det Thomas Moen skriver er at han i alt for liten grad underbygger det han skriver. Trenger jeg veiledning på dette punktet vil jeg derfor ikke søke den hos Thomas Moen. Nok en gang: Denne plakaten gir ingen veiledning.

6. bør opplyse når du har mottatt godtgjørelser eller har mottatt produkter for å skrive om disse

Man bør vel ikke ta imot godtgjørelse for å skrive om produkter. Men den som anmelder en bok eller et musikkalbum behøver ikke fortelle at vedkommende ikke har betalt for det som det skrives om.

7. bør ivareta din integritet slik at din troverdighet ikke svekkes

Hva i all verden menes med dette, ut over at man ikke skal selge sin stemme? For meg er dette helt intetsigende.

Generelt vil jeg si at bloggplakaten er ganske intetsigende og gir lite ut over de rene selvfølgeligheter. Det er et forsøk fra en amatør uten den innsikt og kunnskap som kreves for å kunne gjøre dette på en ordentlig måte, og uten tilstrekkelig selvinnsikt til å se sin egen begrensning. Hvis man først skal gjøre noe som dette holder det ikke å skrive noen ganske nærsynte og ikke spesielt gjennomtenkte selvfølgeligheter.

Så langt om innholdet i bloggplakaten.

Den som driver bloggtjenester, som opptrer som agent for bloggere og formidler av reklame til disse kan selvfølgelig gi råd til sine kunder 0m hva de bør og ikke bør gjøre. Men å gå derfra til å lage en slags generell “bloggplakat” er et drøyt stykke. Og jeg synes ærlig talt at om noen skal gjøre det, så bør det ikke være en som har så mange og uklare roller i dette markedet som Thomas Moen. Da smaker det av det som gjerne kalles “grønnvasking” når kommersielle aktører forsøker å fremstå som miljøvennlige.

Thomas Moen sier blant annet at han har snakket med Forbrukerombudet. Jeg har også snakket med Forbrukerombudet. Jeg har nok oppfattet deres syn som et litt annet enn det man kan få inntrykk av gjennom det Thomas Moen sier. Forbrukerombudet klarer utmerket godt å formulere sine standpunkter selv, men som forvaltningsorgan kan ikke de synse og mene helt fritt, slik Thomas Moen og jeg kan gjøre. Derfor skal ikke jeg si noe om hva jeg tror FO mener, ut over at det å ha snakket med FO ikke nødvendigvis betyr at FO stiller seg bak eller er en samarbeidspartner i dette prosjektet. Måten Thomas Moen henviser til bl.a. Forbrukerombudet og Per Edgar Kokkvold på i sin omtale av bloggplakaten, bl.a. i dette intervjuet, er for meg klare eksempler på hvordan man ikke bør henvise. Han kommer med utydelige utsagn og antydninger som kan forlede folk til å tro at disse er noen som samarbeider om dette prosjektet. Dette er ikke ærlig kommunikasjon. Nok en gang: Hvis jeg skulle trenge råd om hvordan man refererer og henviser til andre, da vil jeg ikke søke slike råt hos Thomas Moen.

Trenger vi noe slikt som en bloggplakat?

Blogger er i stor grad amatørenes arena. Selv om min tillit til redaktører journalister ikke alltid er så stor, så får man regne med at de kjenner det medium de arbeider i. En viss veiledning i “god bloggskikk” er ikke så dumt. Det er positivt om de som tilbyr tjenester for folk som vil lage blogger gir en veiledning i litt mer enn det tekniske. Men man skal ikke ha illusjoner om at man gjør noe mer enn dette.

Man aner at “Bloggplakaten” er inspirert av pressens “Vær varsom-plakat”. Pressen, i alle fall store deler av den, er organisert. “Vær varsom plakaten” er organisasjonens presseetiske regler, og Pressens faglige utvalg er organisasjonens selvjustis. Denne form for selvregulering og selvdømme krever organisering og tilslutning. Bloggsfæren er totalt uorganisert. Bloggplakaten kan i beste fall bli en papirtiger, sannsynligvis blir det ikke engang en papirkatt.

Opplæring og veiledning er positivt. Men jeg er skeptisk til reguleringsinitiativer som dette. At en organisasjon har regler som medlemmer må følge er greit nok. Men jeg er skeptisk til alle som vil innskrenke ytringsfriheten gjennom ulike etiske regler. For meg er det slik at det som er tillatt, det er tillatt. At det ikke alltid er klokt å utnytte sin rett til det ytterste, er noe annet. Derfor er debatt om dette viktig. Men jeg vil ikke ha et selvoppnevnt presteskap som skal lage regler som andre skal følge.

Jeg er også skeptisk til at de som leverer bloggtjenester eller andre nettjenester går for langt i å regulere dette gjennom avtaler. Vi så et eksempel på hvor galt dette kan gå da Imbera sensurerte nettsidene til Human Rights Services i forrige runde av karikaturdebatten.

Det er og det skal være lov å tykke bl.a. tegninger av Muhammed. Selv om man kan og bør ha respekt for andres religion, skal ingen religion kunne tvinge andre til å etterleve deres religiøse påbud og forbud. Om det alltid er klokt å provosere, kan man alltid diskutere. Og det er selvfølgelig lov å uttrykke det man mener om at medier publiserer bilder som noen oppfatter som krenkende og provoserende. Men det er ingen tvil om at det er tillatt å provosere. Og “kloklig tilbakehold” kan litt for lett gli over i selvsensur.

Men når Mohyeldeen Mohammad påstår at enhver muslim gjennom sin religion er påtvunget å mene at homofile fortjener å dø en grusom død ved steining, da er det han og hans likesinnede som fremstiller Islam som ond og barbarisk.

Religionskritikk er og skal være tillatt. Folk som Mohyeldeen Mohammad fremstiller sin religion som barbarisk og profeten som kommer med slike påbud som en ond despot. Da bør ikke han og de som har invitert ham hit bli særlig overrasket over at andre kritiserer religionens og profetens ondskap, og at man bruker religionens symboler i denne kritikken. De kan oppleve denne kritikken som så krenkende de bare vil, men de har selv bedt om den.

Jeg sier ikke at Islam er en ond religion. Jeg kan ikke nok om religionen til å hevde noe slik. Men Mohyeldeen Mohammad fremstiller den som ond. Han, hans tilhengere og de som har invitert denne personen, kan ikke beklage seg over at de blir tatt på alvor i sin fremstilling av religionen. De kan og skal kritiseres for sine barbariske synspunkter.

I Norge verdsettes ytringsfriheten høyt, og barbarer som Mohyeldeen Mohammed har også sin ytringsfrihet. Men ytringsfriheten har tross alt sine grenser. Vi tolererer svært mye i kritikk rettet mot institusjoner, inkludert religioner. Men vil tolererer ikke like mye når det retter seg mot personer. Vi har i Norge bestemmelsen  om diskriminerende og hatefulle ytringer i Strl § 135a. Denne lyder (min uthevinger):

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.

Jeg synes ikke det kan være særlig tvil om at  Mohyeldeen Mohammed fremmer hat, forfølgelse og rinegakt overfor noen på grunn av deres homofile legning. Den som er hentet inn for å være talsmann for de krenkede gjør seg selv til den verste krenkeren.

I Hvit valgallianse/Jack Erik Kjuus-saken,  Rt 1997 s. 1821, ble programposter i “partiets” program om tvangssterilisering av ikke-hvite og tvangsbort av barn i “blandingsforhold” ansett som utsagn som gjelder “ekstreme integritetskrenkelser og innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd”. Å hevde at noen fortjener å dø på grunn av sin seksuelle legning må være en like sterk integritetskrenkelse.

I den mye kritiserte Boot-Boys / Terje Sjølie-dommen,  Rt 2002 s. 1618, begrunnet flertallet frifinnelsen med bl.a. følgende:

“I sin alminnelighet kan tilslutning til nazistisk ideologi ikke uten videre antas å omfatte aksept av masseutryddelse eller andre systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor jøder eller andre grupper.”

I Mohyeldeen Mohammeds tilfelle er det ikke spørsmål om tilslutning til en ideologi, men en aksept av “systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor … andre grupper”.  Så det som gjorde at Terje Sjølie ble frifunnet vil ikke frifinne Mohyeldeen Mohammed.

Landsforeningen for lesbiske og homofile har anmeldt Mohyeldeen Mohammed. Skal bestemmelsen ha noen verdi, må det være i en sak som denne. Å hevde at noen fortjener å dø fordi de er homofile er som å si at folk fortjener å dø fordi de er muslimer, jøder eller svensker.

Heldigvis har  Islamsk Råd og initiativtaker demonstrasjonen, Yousef Assidiq (Per Bartho Hansen) tatt avstand fra uttalelsene.

Dagbladet skriver 15.02.2010 at smutthull lar deg se piratfilm lovlig. Poenget er at selv om man bryter loven ved å laste ned filmer, fotballkamper eller serier uten å betale, er det formelt lov å streame all slags type innhold – selv om det er lagt ut uten opphavsmannens tillatelse. Jeg har fått noen spørsmål om dette kan være riktig. Svare på det må bli ja, det er riktig — med noen forbehold.

Opphavsmannens enerett har to elementer: Eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten.  Hvis man laster ned film, musikk eller et annet verk, da fremstiller man eksemplar. Dette omfattes altså av eneretten. Det er tillatt å fremstille enkelte eksemplar til privat bruk. Men eksemplarfremstilling til privat bruk er bare tillatt dersom det man kopierer fra er lovlig fremstilt og/eller gjort lovlig tilgjengelig for allmennheten. Det meste av det som er gratis tilgjengelig for fjernkopiering gjennom såkalte “fildelingsnettverk” er gjort tilgjengelig uten opphavsmannens samtykke. Dermed er det ikke tillatt å fremstille eksemplar fra eksemplar som er gjort tilgjengelig på denne måten.

Streaming er i utgangspunktet en fremføring. Fremføring innenfor det private område faller utenfor opphavsmannens enerett. Opphavsretten regulerer ikke hvilken musikk man hører på eller filmer man ser innenfor hjemmets fire vegger. Det er heller ikke noe krav om at fremføringen skal være basert på lovlig fremstilt eksemplar eller at det er gjort lovlig tilgjengelig.

Det er et lite forbehold her. Det fremstilles midlertidig eksemplar når man streamer. Det lagres ikke lenge, men det er likevel eksemplarer. Slik eksemplarfremstilling faller etter åvl § 11a utenfor opphavsmannens enerett forutsatt at det eneste formålet er å muliggjøre

a) lovlig bruk av et verk, eller
b) en overføring i nettverk av et mellomledd på vegne av tredjeparter,

og  eksemplarfremstillingen ikke har selvstendig økonomisk betydning.

Fremføring innenfor det private område er lovlig. Disse eksemplarene muliggjør en bruk som skader opphavsmannens utnyttelse av verket. Men det kan likevel være vanskelig å argumentere for at de midlertidige eksemplarene har selvstendig økonomisk verdi.

I Danmark er den tilsvarende regel som vår åvl § 11a utformet litt anderledes. Der kreves det at også midlertidige eksemplarer må være fremstilt meg utgangspunkt i lovlig fremstilte eksemplarer. Denne forskjellen kan bety at streaming av ulovlig tilgjengeliggjort materiale kan vær lov i Norge, men ulovlig i Danmark.

Men det er bare det å se på eller høre på det som andre har gjort tilgjengelig som vil falle utenfor opphavsmannens enerett. Å gjøre tilgengelig for andre via streaming vil være en tilgjengeliggjøring for allmennheten som omfattes av eneretten.

Hvis det bare gjøres tilgjengelig for en begrenset, privat krets, vil tilgjengeliggjøringen ikke være for allmennheten. Hvis man setter opp en streamingtjeneste i sitt hjemmenettverk som kan benyttes i det lokale hjemmenettet, da vil ikke dette være tilgjengeliggjøring for allmennheten. Det samme vil det være hvis husstandsmedlemmer kan logge seg på og nå denne tjenesten fra andre steder. Men personkretsen skal ikke gå langt ut over dette før det vil være for allmennheten, uten at jeg vil forsøke å trekke en grense. Det er åpenbart at man ikke kan gjøre dette tilgjengelig for “500 av mine nærmeste venner” eller for venners venner.

Dagbladet skriver at Pirate Bay-bakmennene planlegger å lansere The Videobay i løpet av 2010. Hvis dette er basert på at video skal kunne gjøres tilgjengelig for streaming uten samtykke på tilsvarende måte som musikk kan gjøres tilgjengelig for nedlasting via Pirate Bay, så vil denne tjenesten være akkurat like ulovlig som Pirate Bay. Piratene er dømt for medvirkning til tilgjengeliggjøring, ikke medvirkning til eksemplarfremstilling. Om slik tilgjengeliggjøring skjer i form av en streamingtjeneste eller en nedlastingstjeneste vil være uten betydning.

Eksperter og fagorganisasjoner mener det har skjedd for lite i tobakkspolitikken de siste fem årene, melder Aftenposten. De foreslår at holdeplasser, tog- og busstasjoner skal bli helt røykfrie. Selvfølgelig skal slike steder være røykfrie. Kommer man ut av Norge er det de fleste steder en selvfølge. Det er vanskelig å forstå hvor det ikke er slik.

Noen steder er det egen røykeavdeling ytterst på jernbaneperrongene, og det kan være greit nok når det er ute. Hvis de stoffavhengige hadde  måttet gå lengst ut på Oslo S og Gardermoen om de absolutt må ha sin giftdose for å døyve abstinensen, hadde vært greit nok. En gang spurte jeg Jernbaneverket hvorfor de ikke hadde gjort slikt for lenge siden. Men Jernbaneverket har som kjent vært en komplett udugelig organisasjon, så de syntes å tro at de ikke kunne gjøre det når røykeloven ikke gjelder utendørs! (Snakk om fantasiløs og udugelig organisasjon.)

Det finnes ikke én grunn til at røykere skal kunne plage andre med sin stinkende røyk på steder der folk må oppholde seg f.eks. for å vente på en buss. Det er røykerne som er problemet.

Selvfølgelig har Aftenposten funnet en røyker som mener at dette er “innstramming av røykernes frihet”. Laila Arentz heter hun som skryter av at hun har røykt i 47 år og ikke har noen planer om å slutte.

Røykerne kan røyke så mye de vil, så lenge de ikke plager andre. Men det er ikke en “frihet” eller “rett” å kunne plage sine omgivelser. Ingen skal måtte finne seg i å bli plaget “bare litt”.

Som nesten alle røykere bedyrer dama at hun tar mye hensyn når hun røyker i nærheten av andre mennesker. Nei. Hun gjør ikke det, dumme neket. Hvis hun hadde tatt hensyn, da hadde hun ikke røykt i nærheten av andre mennesker, i alle fall ikke på en plass som ikke er satt av til røyking.

Samtidig ønsker de at det skal være ulovlig å røyke i skolegårder og på uteserveringer. Selvfølgelig burde alle skolegårder være røykfrie. Finnes det noen som helst grunn til å tillate røyking i en skolegård?

Det burde være like selvfølgelig at man kan sitte på en uteservering uten å bli plaget av naboens røyk. Ute hadde det sikkert vært mulig å finne ordninger som gjør at man kan dele i røyke- og ikke røykeavdelinger. Men restaurantbransjen demonstrerer fortsatt at de betrakter ikke-røykere som annenrangs gjester. Når de får velge selv blir røykerne prioritert. De gidder ikke en gang prøve å finne løsninger som også tar hensyn til dem. I 1997 ble det vedtatt at serveringssteder skulle ha røykfrie avdelinger. Det ga de blaffen i. Da det i 2004 ble forbudt å røyke, da kom de trekkende med at de kunne gjøre det som de hadde vært påbudt å gjøre i syv år. Selvfølgelig var det da for sent. Slik blir det nok med uteserveringer også. Når serveringsstedene ikke vil gjøre noe selv, kommer resultatet til å bli et forbud.

Norsk røykepolitikk er nesten som norsk politikk generelt. Det er skippertak og mye støy, men elendig oppfølging. Et lyspunkt på dette området er at man faktisk gjennomførte noe, selv om det ble med skippertaket. Alt for ofte ser vi ikke en gang skippertaket, det blir bare prat. Og derfor plasserer Norge seg høyt på listen over land som ikke får det til.