Eksperter og fagorganisasjoner mener det har skjedd for lite i tobakkspolitikken de siste fem årene, melder Aftenposten. De foreslår at holdeplasser, tog– og busstasjoner skal bli helt røykfrie. Selvfølgelig skal slike steder være røykfrie. Kommer man ut av Norge er det de fleste steder en selvfølge. Det er vanskelig å forstå hvor det ikke er slik.
Noen steder er det egen røykeavdeling ytterst på jernbaneperrongene, og det kan være greit nok når det er ute. Hvis de stoffavhengige hadde måttet gå lengst ut på Oslo S og Gardermoen om de absolutt må ha sin giftdose for å døyve abstinensen, hadde vært greit nok. En gang spurte jeg Jernbaneverket hvorfor de ikke hadde gjort slikt for lenge siden. Men Jernbaneverket har som kjent vært en komplett udugelig organisasjon, så de syntes å tro at de ikke kunne gjøre det når røykeloven ikke gjelder utendørs! (Snakk om fantasiløs og udugelig organisasjon.)
Det finnes ikke én grunn til at røykere skal kunne plage andre med sin stinkende røyk på steder der folk må oppholde seg f.eks. for å vente på en buss. Det er røykerne som er problemet.
Selvfølgelig har Aftenposten funnet en røyker som mener at dette er “innstramming av røykernes frihet”. Laila Arentz heter hun som skryter av at hun har røykt i 47 år og ikke har noen planer om å slutte.
Røykerne kan røyke så mye de vil, så lenge de ikke plager andre. Men det er ikke en “frihet” eller “rett” å kunne plage sine omgivelser. Ingen skal måtte finne seg i å bli plaget “bare litt”.
Som nesten alle røykere bedyrer dama at hun tar mye hensyn når hun røyker i nærheten av andre mennesker. Nei. Hun gjør ikke det, dumme neket. Hvis hun hadde tatt hensyn, da hadde hun ikke røykt i nærheten av andre mennesker, i alle fall ikke på en plass som ikke er satt av til røyking.
Samtidig ønsker de at det skal være ulovlig å røyke i skolegårder og på uteserveringer. Selvfølgelig burde alle skolegårder være røykfrie. Finnes det noen som helst grunn til å tillate røyking i en skolegård?
Det burde være like selvfølgelig at man kan sitte på en uteservering uten å bli plaget av naboens røyk. Ute hadde det sikkert vært mulig å finne ordninger som gjør at man kan dele i røyke– og ikke røykeavdelinger. Men restaurantbransjen demonstrerer fortsatt at de betrakter ikke-røykere som annenrangs gjester. Når de får velge selv blir røykerne prioritert. De gidder ikke en gang prøve å finne løsninger som også tar hensyn til dem. I 1997 ble det vedtatt at serveringssteder skulle ha røykfrie avdelinger. Det ga de blaffen i. Da det i 2004 ble forbudt å røyke, da kom de trekkende med at de kunne gjøre det som de hadde vært påbudt å gjøre i syv år. Selvfølgelig var det da for sent. Slik blir det nok med uteserveringer også. Når serveringsstedene ikke vil gjøre noe selv, kommer resultatet til å bli et forbud.
Norsk røykepolitikk er nesten som norsk politikk generelt. Det er skippertak og mye støy, men elendig oppfølging. Et lyspunkt på dette området er at man faktisk gjennomførte noe, selv om det ble med skippertaket. Alt for ofte ser vi ikke en gang skippertaket, det blir bare prat. Og derfor plasserer Norge seg høyt på listen over land som ikke får det til.
