Gudebilder og kristenkarikering — for balansens skyld

Det har vært mye fokus på Muhammed-kariktaurer i det siste. Mohyeldeen Mohammed har fremstått som en muslimsk utgave av Børre Knudsen og Ludvik Nessa. For å få litt balanse kan vi også se på noen kristne gudebilder og på Jesus-kariktaurer.

Også Bibelen inneholder utsagn som kan oppfattes som et forbud mot bilder, og som noen oppfatter slik.  I 5. Mosebok, kapittel 5, vers 8 og 9 står det:

“Du skal ikke lage deg noe gudebilde, ikke noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke bøye deg og tilbe dem og ikke dyrke dem. “

Dette står, om jeg har forstått det rett, som en utfyllende forklaring til de ti bud, nærmere bestemt budet du skal ikke ha andre guder enn meg.

Jeg er inten teolog eller religionsekspert. Men det er i alle fall ganske åpenbart at Den katolske kirke ikke har hatt noe billedforbud, verken når det gjelder bilder av Gud, Jesus eller andre helligheter. Hvis man hadde holdt seg til at det ikke skal lages gudebilder ville Michelangelo ikke kunne ha malt “Gud skaper Adam” som en del av takdekorasjonen i Det sixtinske kapell. Da måtte man ha holdt seg til mønstre og ornamentikk, som i moskéer.

Også krusifikset må være diskutabelt i forhold til et forbud mot å lage gudebilder.

Men noen har tatt billedforbudet mer bokstavelig. Urkirken hadde billedforbud, og ikonoklastene ville på 700-tallet ødelegge eller male over alle religiøse bilder. Senere ville Jean Calvin og Ulrich Zwingli rense kirken for gudebilder. På den annen side er ikonene svært viktige i Den ortodokse kirke.

Hvis flere skulle følge muslimers krav om at hele verden skal etterleve deres religiøse påbud, da kunne det ha blitt interessant. Skal calvinister kunne kreve at taket i Det sixtinske kapell overmales og at krusifikser og ikoner fjernes fordi det krenker deres tro? Det ville ha blitt ganske absurd. Det er helt uakseptabelt å kreve at jeg som ikke er muslim skal etterleve Islams påbud og forbud. Det er like uaksetabelt å kreve at det offentlige rom skal tilpasses én religion. De hårsåre som føler seg krenket skal ikke få sette standarden for hvilke ytringer som er akseptable.

Man må skille mellom det at noe avbildes og hvordan det avbildes. Uansett hva Koranen og Islam sier, så har vi og skal ha full rett til å avbilde Muhammed. Det betyr ikke nødvendigvis at man skal provosere for å provosere. Men et ønske om ikke å provosere kan lett bli en i beste fall problematisk form for selvsensur. Om jeg husker rett var Jyllandspostens utgangspunkt å utfordre denne selvsensuren, etter at det hadde vist seg nærmest umulig å få noen til å tegne Muhammed som illustrasjoner i bøker. Jeg synes at Arne Sørensens tegning er den som best illustrerer denne siden av saken. I dette perspektivet mener jeg at Jyllandsposten gjorde rett da de tok initiativ til å få laget disse tegningene.

Det er ikke vanskelig å forstå at folk kan oppleve det som krenkende når det de opplever som hellig fremstilles på en krenkende måte. En ting er å tegne et bilde av Muhammed, noe annet er å fremstille Muhammed som gris. Det er ikke vanskelig å være enig med Sven Egil Omdal når har i sin kommentar Mohammad skjønte ikke tegningen (en kommentar som varmt anbefales) skriver:

“Dagbladets beslutning om å trykke den 13 år gamle ekstremistiske tegningen av profeten som gris, var en slik pubertal demonstrasjon.”

Men man forbyr ikke pubertale demonstrasjoner bare fordi de er pubertale. Og kanskje skal man minne om at det er de som lar seg provosere som gjør provokasjonen virkningsfull. En provokasjon som ingen reagerer mot faller død til jorden.

Vi skal ikke så veldig mange år tilbake for å finne eksempler på at de kristne fikk sette grenser for hva som skulle være tillatte ytringer ut fra hva de opplevde som krenkende. Det er i år 30 år siden Monty Python-filmen “Life of Brian” ble forbudt i Norge fordi den var blasfemisk.

Den østerikske tegneren Gerhard Haderer ble i 2005 dømt til seks måneders betinget fengsel i Hellas (dom senere opphevet etter anke) for blasfemi for tegninger i boken “Das Leben des Jesus”. Hans tegning av Jesus som surfer på Genesaretsjøen var et av bildene som mange fant blasfemisk og sterkt provoserende.

I 2006 tok biskop Laila Riksaasen Dahl til orde for å stanse blasfemien. Hun vil ta hellighetsbegrepet tilbake og mener at kirken her har noe å lære av muslimene. (Men hun ber ikke om forbud.)

Kanskje er ikke reaksjonene mot krenkelser av noe man opplever som hellig ikke så fremmedkulturelle som Siv Jensen vil ha oss til å tro.

Man skulle tro at noen kunne reagere på ulike former for misbruk eller forvrengninger av bilder av det som er hellig. Vi kan igjen holde oss til Michelangelo. Da Levis brukte bilde i en reklame for sine jeans ble det reagert mot deres misbruk av kunstverket. Men jeg kan ikke huske at noen reagerte på reklamen fremstilte det som om Levis jeans var gitt av Gud.

En annen versjon av dette bilde er Inge Grødums kommentar til (de manglende) resultater fra klimatoppmøtet i København desember 2009. Når man ikke reagerer er vel det et tegn på at man ser dette som et kunstverk og ikke som noe hellig ut over det. Og slik mener jeg det skal være.

Religionskritikk er og skal være tillatt, også illustrert religionskritikk i form av bilder. Noen vil oppfatte enhver kritikk som krenkende. Det kan nok tenkes at en og annen katolikk føler seg krenket av dette bildet som den danske kunstneren Jan Egesborg har laget av pave Johannes Paul II som sier at “Jeg er mot homofile, men for pedofile”. Selvfølgelig må man kunne kommentere pavens manglende evne og/eller vilje til å gripe inn overfor katolske presters seksuelle misbruk av barn, og selvfølgelig må dette kunne gjøres i form av et bilde.

Kanskje kan man også snakke om verbal karikering. I så fall må man kunne inkludere Elton Johns uttalelser om at Jesus var homofil i dette.

Mohyeldeen Mohammed har sagt følgende i intervju med Klassekampen:

“- De har blant annet steinet en person til døde.
– Etter det jeg kjenner til var den personen homofil, og det er den straffen han da fortjener.
– Det er et ekstremt standpunkt?
– Det er det standpunktet enhver muslim er påtvunget gjennom sin religion.”

Nå skal man ikke ta Mohyeldeen Mohammed verken som representant eller representativ for muslimer. Men når islamistiske ekstremister selv fremstiller Muhammed som en som pålegger sine tilhenger å steine homofile fordi de er homofile, da kan og skal man kunne kritisere dette. Og man må selvfølgelig også kunne fremstille kritikken som bilde. Man kan legge til terror, selvmordsboming og annet som er gjort i Islams navn. At det er gjort minst like mange grusomheter i kristendommens navn fritar ikke Islam for kritikk.

Den groveste religionssatire jeg har sett i senere år er Mads Eriksens Jesus-tegneserie i Adresseavisen. Den ble da også anmeldt for blasfemi, men det skjedde ikke noe mer. Jeg forstår at noen reagerte på denne, men jeg mener ikke at slikt skal forbys.

Enhver institusjon, ideologi og religion må tåle kritikk og satire. De som plasserer seg offerrollen som krenkede skal ikke sette standarden. Hvis Gud og Allah er så stor som tilhengerne vil ha det til, da tåler han såpass.

Print Friendly
  • Bra kommentar.

    Kan jo også nevne at de kristne bildene i Hagia Sofia (Istanbul) ble dekket med murpuss da den ble omgjort til moske, men murpussen ble fjernet igjen da den ble omgjort til museum. I Hagia Sofia kan man derfor se islamsk/arabisk kaligrafi side om side med bilder av Jesus og jomfru Maria.

    Et argument jeg fanget opp et sted var kort oppsummer slik: Muslimene lar seg lett provosere, derfor er det disse som må provoseres. Det er en barnslig logikk (det blir som å tirre den lille hissigproppen, det er jo kjedelig å terge en som ikke blir sint…).

    Religionskritikk er legitimt og nødvendig. Men når slike som M. Mohammed sier noe uakseptabelt, er det utsagnenes konkrete innhold som må møtes med motargumenter og gjerne fordømmelse, ikke hele folkegrupper, ikke hele religioner (selv om han har belegg både i Koranen og Bibelen). Samtidig har han jo rett til å mene at dødsstraff for homofili er riktig.

    Opplevd krenkelse av det hellige er jo slett ikke fremmedkulturelt (vi reagerer jo sterkt dersom noen tukler med en kirke f.eks.), grensene for dette har imidlertid blitt flyttet med tiden.

  • OlavTorvund

    Problemet når de som hevder å representere Islam (eller en annen religion) sier at religionen påbyr folk å gjøre noe som andre finner forferdelig (eller forbyr noe som andre mener er veldig bra), så må det være lov å ta dem på alvor. Og da blir det legitimt å rette kritikken mot Islam som sådann. Jeg kan for lite om Islam og Koranen til å avgjøre om det faktisk er dekning for det M. Mohammed sier. Men rent argumentasjonsmessig må man kunne ta utgangspunkt i det han faktisk sier. I alle fall kan ikke han selv og hans likesinnede klage over at man faktisk tar dem på alvor. Men andre muslimer kan ha all mulig grunn til å klage over at han representerer et vrengebilde av deres religion.

  • Ja forsåvidt, men det er ikke ett islam, like lite som det er én krisendom. Religiøse tekster er så fleksible og tvetydige at det er vanskelig å behandle det som en enhet. Bibelen inneholder påbud om steining av homofile (såvel som frafalne, horer og drukkenbolter), forbudene ble bekreftet av både Jesus selv og Paulus (grunnleggeren av vår kirke). Dersom en kristen-ekstremist sier at homofile må steines, ja så har han belegg for det, men denne enslige ekstremisten gir ikke grunnlag for en kritikk mot kristendommen som helhet.

    Ja, vi må ta påstandene deres på alvor, men motargumentene må etter mitt syn være spesifikke.

  • OlavTorvund

    Jeg påstår ikke at det er ett islam eller én kristendom, ei heller at det er én kristendom. Jeg påstår heller ikke at de ekstreme er representative verken for religionen eller dens tilhengere, noe som gjelder både for islam og kristendommen. Her er det positivt at mange muslimer nå klart tar avstand fra de mest ekstreme. Det er muslimene som på en eller annen måte må markere at de ekstreme er en marginal gruppe uten bred støtte.