Populærvitenskapelig vårrengjøring

Harald Eia har satt i gang en populærvitenskapelig vårrengjøring med sitt program “Hjernevask”. Debatten etter programmet viser at han har truffet. Programmet i seg selv var neppe nok til å sette i gang en slik debatt. Men han har åpenbart truffet et ømt punkt.

Harald Eia har stukket hull på den byllen som er politisk korrekt, men akademisk underlødig forskning, en forskning som har unndratt seg kritikk nettopp på grunn av sin politiske korrekthet. Kjønnsforskningen er stilt til skue som eksempel på dette, og Jøren Lorentzen (og i noen mindre grad Cathrine Egeland) blir gjort til de fremste eksponenter for dette.

Vi må selvfølgelig ta det forbehold at vi ikke vet hva som er klippet vekk i programmet, spørsmål som ikke ble stilt og hvem som ikke ble spurt. Jeg kjenner heller ikke norsk kjønnsforskning på en måte som gir grunnlag for å mene noe om den generelt, eller om Jørgen Lorentzen er representativ. Jeg håper og tror at biologiprofessor Dag O Hessen har rett når han skriver:

“Det har skjedd mye siden 80-tallets polariserte debatt; samfunnsforskere flest aksepterer i dag at genetiske disposisjoner spiller en betydelig rolle for adferd, slik adferdsbiologer og evolusjonært orienterte psykologer selvsagt erkjenner miljøets betydning.”

Men jeg holder meg til det jeg så.

Det er ingen forskjell mellom menn og kvinner, bortsett fra når det gjelder forplantning, sier Jørgen Lorentzen. I Verdt å vite 2. mars fremhevet han at det ikke finnes noe vitenskapelige bevis for at det er biologiske forskjeller i hjerne til menn og kvinner. I Aftenposten 04.03.10 tar han til motmæle. Men han gjør det ved å angripe en av de andre forskerne Harald Eia intervjuet. Hva som er hans grunnlag for å hevde at det ikke er noen forskjell mellom kvinner og menn, det står fortsatt ubesvart. Også Cathrine Egeland er defensiv i sitt tilsvar, ved at hun angriper Harald Eia og programmet i stedet for å få fram sitt syn på temaet. ?Når Jørgen Lorentzen avfeier det hele med at Harald Eia er i 40-årskrise gjør han seg til en patetisk skikkelse som det blir vanskelig å ta alvorlig. Da blir det debatt på sandkassenivå.

Jørgen Lortentzens argumentasjon er som å høre kreasjonister si at det ikke finnes vitenskapelig bevis for evolusjonslæren og tobakksfabrikanter som sier at det ikke er vitenskapelig bevis for noen sammenheng mellom røyking og kreft. Om fremstillingen har vært tendensiøs og manipulerende i TV-programmet, så var den ikke det i “Verdt å vite” eller i det Jørgen Lorentzen har skrevet selv.

Jørgen Lorentzen har bestemt seg for at det vi alle kan se ikke er sant, siden det etter hans vurdering ikke er noe vitenskapelig bevis for at det er slik. Man skal ikke alltid tro på det man ser. Sett med det blotte øye virker jorden flat og det ser ut som om solen går rundt jorden. Men mitt enkle utgangspunkt er at den som påstår at det vi ser ikke er sant, må underbygge sine påstander. Den som hevder at kjønnenes rolle i forplantningen ikke påvirker de to kjønn mentalt har et forklaringsproblem. De må også komme med noe som enten underbygger at også for andre dyr er kjønnsforskjeller tillært, eller de må begrunne hvorfor det som gjelder for andre dyr ikke gjelder for mennesker. Om det ikke finnes bevis for det motsatte, så underbygger det uansett ikke Lorentzens påstander. Påstander om fleksibilitet og mangfold blir litt for enkelt.

Å avvise de som argumenterer for et annet syn med at det er “gammeldags”, at “ingen skriver sånn nå” og at forskeren bare ser det han vil se, blir bare dumt. Jeg har vanskelig for å ta folk som argumenterer på den måten alvorlig. Det er så åpenbart at det er Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland som ikke ser det annet enn det de vil se. Jon Hustad sier det slik i Aftenposten 07.03.2010:

“Forskingsmetode er i grunnen nokså enkelt: Så fordomsfritt som råd skal vi søkja etter sanninga. Måten vi gjer det på, er gjennom å freista å få avkrefta våre eigne hypotesar. Det vi sit att med, presenterer vi i det offentlege romet. Men Lorentzen søkjer ikkje etter sanninga, han freistar ikkje å få avkrefta hypotesane sine, for Lorentzen veit. Han veit at kjønn er ein konstruksjon. Kvinne- og mannshjernen er frå naturen si side like. Og det som kjem frå den fremste forskingsnasjonen i verda, USA, er tant og fjas.”

Jeg skulle gjerne også ha hørt Cathrine Egelands og Jørgen Lorentzens forklaring på at enten ulik hormonbalanse eller måten som ulikheter i hormonbalansen påvirker oss er tillært.

Autisme er så vidt jeg har forstått noe som i all hovedsak rammer gutter. En disposisjon for dette må vel da være noe man har tilegnet seg gjennom påvirkning fra omgivelsene, om man skal tro Lorentzen. Gutter rammes oftere fordi samfunnet har en forventning om at de skal rammes oftere. Det er vel også de samme grunnene som gjør at ADHD særlig er en guttegreie, eller i alle fall at det hos jenter gir helt andre utslag enn hos gutter. Jeg ser fram til Jørgen Lorentzens forklaring på at slike tilstander bare henger sammen med sosialt kjønn og ikke biologisk kjønn. Skiller man ut klare mentale avvik og sier at de ikke kan forklares på samme måte, må de kunne forklare alle grensetilfellene.

Jeg er ganske enkelt lei av den klisne politiske korrekthet i kjønnsdebatten. Vi bombarderes med eksempler på at de to kjønn ikke opptrer likt. De gangbare forklaringene bygger på den forutsetning at de to kjønn er like, og at forskjeller derfor skyldes ulike undertrykkelsesmekanismer. Jeg tror ikke på dem.

Jeg velger å stole på det jeg selv og de fleste andre kan observere, inntil Jørgen Lorentzen & co eventuelt klarer å komme  med vitenskapelig bevis for at det jeg ser ikke stemmer. Jeg holder det også for langt mer sannsynlig at de to kjønn har ulike disposisjoner som også påvirker dem mentalt, enn at alle forskjeller skyldes påvirkning fra omgivelsene. Jeg holder meg til dette inntil Jørgen Lorentzen & co kommer med vitenskapelig bevis for at jeg tar feil. Å diskutere på hvilke måter ulike faktorer påvirker adferd, også kjønnsbestemt adferd, kan være interessant. Jeg har ikke sett noen som benekter at våre omgivelser påvirker oss. Men starter man med å utelukke en viktig faktor, da er det ikke særlig interessant lenger.

I dag har vi havnet i den ganske så absurde situasjon at det er helt greit å snakke om kvinners fortrinn, men ikke om deres svakheter. Vi får jevnlig høre at kvinner er bedre enn menn til å kunne holde oversikt over flere ting samtidig. Vi menn skal være enkle skapninger som bare klarer å holde styr på en ting om gangen. Jørgen Lortentzen må mene at også dette er et resultat av oppdragelsen, men jeg tror heller på andre forklaringer. Men sier vi det som er det selvfølgelige motstykke til dette, blir ikke lenger akseptabelt: At kvinner er dårligere til å fokusere enn menn, og at de dermed har dårligere forutsetninger for å mestre oppgaver hvor dette er kritisk.

Det er selvfølgelig store variasjoner. En del kvinner gjør “mannlige” valg, og en del menn gjør “kvinnelige” valg. Det må ikke bli slik at man utestenges fordi man er kvinne (eller fordi man er mann), og at man dyttes inn i roller bestemt av kjønn. Min mor er noe så uvanlig for kvinner i aldersgruppen 80+ som sivilingeniør. Da hun for rundt 50 år siden begynte å søke seg ut i arbeidslivet etter å ha vært hjemme med barn noen år, var det helt umulig for henne å få jobb som ingeniør. Det var stor etterspørsel etter ingeniører hos Norsk Hydro og andre industriselskaper i Grenland, hvor jeg vokste opp. Men å ansette en kvinnelig ingeniør var den gang en umulig tanke for disse selskapene. Så min mor tok pedagogisk tilleggsutdannelse og begynte som lærer i stedet. I skolen kunne man ansette kvinner. Slik skal det ikke være, men slik er det heller ikke. Hvis kvalifiserte søkere blir utelukket pga kjønn i dag er det heller menn som blir kvotert ut.

Det er knapt en barriere som kvinner ikke har brutt og arenaer i samfunnet som de ikke har erobret. Vi har hatt kvinnelig statsminister, kvinner er i flertall som partiledere, vi har kvinnelige offiserer i forsvaret, Nordea har kvinnelig toppsjef i Norge, Aftenposten har kvinnelig redaktør, Aker Seafoods har kvinnelig toppsjef, osv.

Det er ikke lenger et spørsmål om hva kvinner kan, men om hva kvinner vil. Hvis det så skulle vise seg at menn og kvinner systematisk treffer ulike valg, så er det helt greit. Om det fører til at kvinner og menn dominerer på ulike sektorer i samfunnet slik at “kvinner velger IKEA og menn velger Clas Ohlson”, så har jeg ingen problemer med det. Jeg kan ikke se at det er noe mål at menn og kvinner skal velge likt. Vi bombarderes med tall om skjev kjønnsfordeling, men slike tall sier ikke noe om årsaker til skjevheter.

(Etter at innlegget ble postet ble jeg oppmerksom på innlegget “Hjernevask — bedre sent enn aldri” av Emmali Schürch. Lesverdig!)

Bak likhetsmaset ligger også en uutalt forutsetning om at det er den tradisjonelle mannsverden som er den viktigste, og at det viktigste i livet er å realisere seg selv (hva nå det måtte være) gjennom karriere. Man skal strebe etter makt, posisjon, prestisje og penger. Men livet har mer å by på enn en evig kamp om å være “konge på haugen”. Om kvinner verdsetter disse andre sider ved livet relativt sett høyere enn hva menn gjør, er det virkelig noe galt i det? Aftenposten skriver 06.03.10 om en kvinnelig tannlege som har valgt å arbeide to dager i uken for å ha tid til å være hjemme. Jeg kjenner også andre tilfeller hvor høyt utdannede kvinner i gode stillinger velger å hoppe av karrieren for heller å være hjemme med barna. Aksepterer man ikke at noen faktisk synes at å se sine barn vokse opp til hele og dugende mennesker er viktigere enn å bli den beste pengeflytteren?

Hvis man synes det er et problem at kvinner velger tradisjonelt kvinnelig, da har man en svært så nedlatende holdning overfor de kvinner som gjør disse valgene. Bedreviterne fra den borgerlige middelklasse forteller dem at de har en slags falsk bevissthet fordi de oppdradd som kvinner, og derfor har truffet feil valg. Samtidig sier man at de tradisjonelle mannsyrkene er mer verdt enn tradisjonelle kvinneyrker. Skjønt det gjelder visst bare “mannsyrker” som den borgerlige middelklasse drømmer om. Det bekymrer dem ikke at det nesten ikke finnes kvinnelige elektrikere og rørleggere, for borgerlige middelklassekvinner drømmer ikke om å bli elektrikere og rørleggere. Jeg respekterer kvinners valg, også når de velger noe annet enn hva jeg synes de burde ha valgt.

Hvis man ønsker en likere kjønnsfordeling i tradisjonelle “kjønnsyrker” bør man kutte ut det evindelige maset om at noe er “kvinneyrker” og annet er “mannsyrker”. Hvis man ønsker å hindre at menn velger å gå inn i “kvinneyrker” skal man bare fortsette med å stemple dem som kvinneyrker. Legg til alle påminnelsene om at disse yrkene er dårlig betalt, og man har sikret seg at ingen menn søker seg dit. Mine høyst uvitenskapelige inntrykk fra land hvor man ikke er så opptatt av å kjønnskategorisere arbeidsmarkedet er f.eks. at en sykepleier er en sykepleier. Det er ikke et yrke med en kjønnsidentitet. Det er sikkert flest kvinner, men det er ikke uvanlig at menn velger dette yrket.

I kveld er det intelligens og arv som står på vaskelisten. Det gir flashbacks til 70-tallet, da jeg hadde noen heftige diskusjoner med folk som hevdet at intelligens var et resultat av miljø og at arv ikke hadde noen betydning. Mitt standpunkt var den gang at medfødte egenskaper bestemmer hva slags potensiale man har, mens miljø har stor betydning for om og hvordan dette potensialet utvikles og realiseres. Jeg har ikke skiftet standpunkt i det grunnleggende spørsmålet. Men hva som påvirkes av hva og hvordan, der er det nok mye å lære.

Også på dette området bidrar den politiske korrekthet til stigmatisering: Alle bør ha høyere utdannelse for å få meningsfyllt arbeid har vært et utdanningspolitisk mantra. Det man da indirekte sier er at arbeid som ikke krever høyere utdanning ikke er meningsfyllt. Når slike jobber i årevis har blitt nedvurdert på denne måten, bør det ikke overraske at nordmenn ikke vil ha jobber som samfunnet er helt avhengig av, og overlater dem til innvandrere — enten de kommer fra Sverige eller Pakistan.

Når folk som har sett langt mer på dette enn meg kommer med eksempler på hvor det står dårlig til i norsk forskning og hvor man gjerne leverer de politisk korrekte resultatene som oppdragsgiver ønsker, er det ikke kjønnsforskning som nevnes først. Det er som oftest utdanningsforskning som får den tvilsomme æren av å være kroneksemplet her. Det kan bli interessant å se hvem som vaskes i kveld.

Print Friendly
  • ntnuer

    Er Jørgen Lorentzen representativ for kjønnsforskningen (særlig den samfunnsvitenskapelige kjønnsforskningen)? Svaret er egentlig ganske enkelt og likefrem: Nei. Jørgen Lorentzen er en god nettverksbygger som har lyktes i å få mye forskningsmidler og medieoppmerksomhet i Norge de siste årene, men blant de fleste kjønnsforskere i Skandinavia, og internasjonalt i den grad de er oppmerksomme på Lorentzen, regnes han som totalt useriøs og som en lettvekter. Lorentzen er utdannet i litteraturhistorie og har forsket på hvordan menn fremstilles i bl.a. Hamsuns litteratur. Han har ikke noen samfunnsvitenskapelig kompetanse. Likevel uttaler Lorentzen seg skråsikkert (som sett i Hjernevask) både om dagens samfunn, og om biologi og psykologi, som han ikke vet noe om. Lorentzen driver ikke med vitenskap, men med verdiløs og politisk motivert synsing (dette har også blitt fastslått formelt: F.eks. ble Lorentzens bok “Maskulinitet : blikk på mannen gjennom litteratur og film” fra 2004 – til Lorentzens overraskelse – bedømt som ikke vitenskapelig da han søkte professorat i mannsforskning ved UiO i 2007-2008).

    Lorentzen bruker ofte grove hersketeknikker overfor forskere fra andre disipliner (“biofascister”, “psykovrøvl”, “abdiser som forskere” var budskapet hans til noen psykologer ved NTNU for ikke lenge siden).

    Ikke for å si noe stygt om litteraturvitenskap, men en litteraturviter som forsker på 1800-tallslitteratur har vel neppe noen fagbakgrunn for å mene noe om forholdet mellom samfunn og biologi, ei heller for å posere som ekspert på kjønnsforskjeller i dagens samfunn. Det er trist å se at Lorentzen stadigvekk blir beskrevet som en representant for “samfunnsforskerne” i denne debatten – det er han nemlig ikke.

    Jørgen Lorentzen er norsk kjønnsforsknings Ronald McDonald. Det er synd at Lorentzens uvitenskapelige synsing og klovnerier kommer i veien for en nyansert faglig debatt. Det er også synd at Lorentzen ødelegger for kjønnsforskningens og for UiOs renommé. Lorentzen kan sammenlignes med om UiO hadde ansatt en litteraturforsker som insisterte på at jorden var flat fordi det var i overenstemmelse med rådende statlig ideologi i Norge, og som i alle sammenhenger ble beskrevet som den fremste representanten i landet for naturvitenskapelig forskning. I land som Sverige og Danmark rister kjønnsforskerne på hodet av Jørgen Lorentzen, og mange gjør det også i Norge. Lorentzens psykologisering av Eia tar virkelig kaka – den mannen er rett og slett ikke sann.

    Ingen seriøse samfunnsvitenskapelige kjønnsforskere vil avvise at biologien har viktige forklaringsmodeller på kjønnsforskjeller. Alle seriøse forskere er enige i at kjønnsforskjeller har sammensatte årsaker der både biologi og kultur spiller inn.

  • Konrad

    Det er et stort paradoks at likestillingsarbeidet til dels har bestått i en nedvurdering av tradisjonelt kvinnearbeid (som å være hjemme, hushjelp etc). Kanskje likestillingsarbeidet kunne vært tjent med å gjøre yrkene like verdige, i stedet for å forsøke å fjerne kjønnsforskjeller som ikke lar seg fjerne?

  • OlavTorvund

    Jeg er glad du sier at Jørgen Lorentzens synspunkter ikke er representative for norsk kjønnsforskning, noe jeg heller ikke har trodd at de er. Det som sies i programmet er kanskje ikke så viktig i seg selv, men det har satt i gang en debatt som kan bli interessant.

  • Konrad

    Eia har med Lorentzen valgt seg et lett offer, både fordi han ikke er samfunnsforsker men også fordi han er så ensporet og kategorisk. Men det setter saken på spissen: Hvordan er det mulig for slik “forskning” å skaffe seg en slik posisjon innenfor akademia?