Et universitet er en underlig arbeidsplass. Vi som er vitenskapelig ansatt har en lovbestemt rett til innenfor visse rammer å kunne gjøre som vi vil. Vi skal forske og undervise. Men innenfor rammen av vår stilling kan vi selv velge forskningstema og forskningsmetode. Jeg kan ikke velge å forske på musikkhistorie fremfor jus om jeg skulle ha hatt lyst til å gjøre det, så lenge jeg er ansatt professor i rettsvitenskap. Men hvilke juridiske emner jeg velger å arbeide med og hva slags metoder jeg vil anvende, det kan jeg velge selv.
Om flertallet av mine kolleger og ledelsen skulle være uenig i mine faglige prioriteringer behøver jeg ikke bry meg om hva de måtte mene. I min frihet ligger også en plikt for ledelsen til å sørge for at jeg jeg har rimelige muligheter til å drive forskning ut fra mine egne faglige prioriteringer. Man kan ikke innskrenke friheten ved å frata fritenkere midler som er nødvendig for å drive forskningen. Vi er ikke ansatt for å realisere ledelsens mål og har ingen plikt til å innrette oss etter ledelsens faglige prioriteringer. Det er en naturlig konsekvens av at ingen byråkrat og ingen politiker vet bedre enn de vitenskapelig ansatte hvor de forskningsmessige utfordringer ligger og hva slags metoder man bør velge. Det kan selvfølgelig hende at man tar feil, men den som ikke våger å feile vil aldri våge seg på det nye og ukjente. Den som intet våger, intet vinner.
Det har alltid vært faglig uenighet mellom universitetets ansatte. Sånn må det være. Forskningsfronten flyttes ikke om det ikke stadig settes spørsmålstegn ved det bestående og de rådende oppfatninger, og at det ikke presenteres noe som bryter med rådende oppfatninger. I de fleste tilfeller klarer man å holde den faglige uenigheten innenfor høflige, akademiske rammer. Man er uenige, men respekterer hverandre og er enige om å være uenig. Men noen ganger blir uenighetene så sterke at det blir ganske skarpe konflikter. Et universitet har og må ha sterke og engasjerte personer som brenner for sitt fag og sitt “prosjekt”. Det er også rivalisering mellom store ego som alle ønsker å være nummer én. Hvis uenigheten stikker dypt og man mener at den annen part bedriver faglig svak forskning, da kan konfliktene bli harde. Dette må et universitet være i stand til å leve med.
En “demokratisk” styringsstruktur hvor beslutninger treffes i kollegiale organer har sine svakheter. Det skjer nok oftere enn vi liker å innrømme at flertallet bruker sitt flertall til å sikre seg og sine. De fleste av oss mener at det vi selv arbeider med er viktigst og mest interessant, og flertallet prioriterer det flertalle mener er viktigst. Som regel har det etablerte flertall. Det er mange metoder for å utdefinere kritiske røster som har andre faglige prioriteringer og nye perspektiver. Når faglige konflikter følges av utdefineringer og nedprioriteringer i besluttende organer, da er det ikke grunnlag et godt samarbeidsklima. Den som mener å bli skviset av et flertall må ha rett til å si fra, også på andre måter enn ved å gå “tjenestevei”. Faglige konflikter, noen som føler at flertallet (mis)bruker sin makt til å holde dem nede, faglig mistillit og dårlig personkjemi — det kan bli en ganske eksplosiv blanding.
Administrasjonen skal være et støtteapparat som legger forholdene til rette for at de vitenskapelig ansatte kan bedrive best mulig forskning og undervisning. Administrasjonen er ikke og skal ikke være et mål i seg selv, og den skal ikke styre. Men dessverre ser vi en stadig økende tendens til byråkratisk kontroll og overstyring. Vi får f.eks. mer tungvindte rutiner for innkjøp, slik Pål Veiden beskriver.
For mye kontroll er et uttrykk for mistillit til de som kontrolleres. Ofte er resultatet for oss at det blir mer tungvindt, dyrere og dårligere, samtidig som det trengs flere byråkrater for å håndtere tungvindte prosedyrer. Og uansett er det flere skjemaer og rapporter, og flere byråkrater som skal gå gjennom rapportene. Og uansett kan ikke noen leder eller byråkrat overprøve hva en vitenskapelig måtte ha behov for av bøker. Det blir stor ståhei for ingenting. Jeg vil tro at det å administrere Pål Veidens bokkjøp for 1.000 kr pr år (som kanskje holder til to bøker) koster langt mer enn 1.000 kr med de rutinene som beskrives. Jeg har aldri sett konkrete tall på hva byråkratiske rutiner koster i vårt system, men det kunne ha vært et interessant forskningsprosjekt. Det er ikke rart byråkratiet vokser og at Norge er ineffektivt når man pålegges å følge slike idiotiske rutiner.
Vi har en lojalitet. Men vår primære lojalitet som vitenskapelig ansatte er til faget, forskningen og til de studenter som undervises. (Jeg håper Jan Fridtjof Bernt er feilsitert når det står i Uniforum at han har sagt at lojaliteten må gå til staten.) Vi er også lojale overfor universitetet, men vår lojalitet går nok til universitetet slik det bør være, ikke til den til enhver tid sittende ledelse. Hvis ledelsen ikke forvalter universitetsideen og universitetets idealer på en god måte, så går ikke vår lojalitet til ledelsen.
Dermed er vi fremme ved noen av de sakene som har versert i media. Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Men da jeg leste dommen fra Oslo tingrett var min første reaksjon slik den ofte er i saker som det har vært mye debatt rundt: Var dette alt?
Jeg hadde ventet langt mer og langt mer alvorlige forhold enn det som bekskrives i dommen. Mange vil sikkert hevde at det ligger mye mer bak enn det som kommer fram i dommen. Men dommen er avsagt på grunnlag av det som er angitt i dommen, og retten har ansett dette som tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Saken er ikke noe lærestykke i diplomati. Men den gir heller ingen beskrivelse av god ledelse. Hvis det som er beskrevet i dommen skal være tilstrekkelig til å gi en vitenskapelig ansatt avskjed, da er det grunn til bekymring.
I følge dommen har Nedkvitne hevdet at instituttleder Jorunn Bjørgum. Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere Jorunn Bjørgums kompetanse. Men en titt på hva som er registrert av publikasjoner i BIBSYS og Frida viser i alle fall at Nedkvitnes påstander på dette punktet ikke er åpenbart grunnløse. Dommen gir heller ikke inntrykk av en leder som har vært på høyde med situasjonen, uten at den gir grunnlag for klare konklusjoner. Det som står om kritikk av sensorer vil delvis være berettiget dersom det som sies er riktig. Anklager om vestkantkameraderi kan være mer problematisk, men bare hvis det faktisk ikke er grunnlag for anklagene. At Nedkvitne har unnlatt å stille på møter han har vært innkalt til, kan være mer problematisk. Men dommen gir ikke grunnlag for å vurdere grunnlaget for disse møtene og om det kan ha vært saklig grunn til ikke å møte.
Det Nedkvitne har sagt, slik det fremkommer i dommen, er uansett ingen ting i forhold til det min kollega Carl August Fleischer har skrevet om en del av sine kolleger. Dette er ikke noe som er sagt i interne e-postmeldinger, men i bøker og artikler, så her er man virkelig hengt ut offentlig. Den som vil se mer kan lese artikler som:
“Feilundervisning, faglig fusk og rettssikkerhet”
“Kan « miljørettsspesialistene » ødelegge både miljøretten og erstatningsretten?”
“Mulighetene for manipulasjon av Stortinget og andre demokratiske organer gjennom skjeve og uriktige fremstillinger av juridiske forhold – « sjørett » og andre eksempler”
“Uheldige « kulturer » og deres skadevirkninger for forskning, undervisning og rettssikkerhet – særlig om avtalerett og erstatningsrett”
“Gjeldende injuriebestemmelser og strafferettsteoriens faglige svikt”
Dette er ikke en form jeg har noen sans for. Det er nok heller ikke noe som bidrar mye til et hyggelig og positivt arbeidsmiljø. Men Fleischer ville sikkert mene at det å få fram sannheten eller avsløre faglig svikt og kritikkverdige forhold er langt viktigere en et hyggelig arbeidsmiljø — og jeg skal ikke her mene noe om hvorvidt han kan ha grunnlag for noe av det han sier eller ikke. Uansett er det min vurdering at formen går mest ut over han selv. Det han måtte ha av argumenter drukner i støy. Og her kommer et hovedpunkt: Omgivelsene har lært seg å leve med at sånn er han, og lar ikke denne type kritikk fra Carl August Fleischer gå mye innpå seg. Det er neppe andre enn konfliktsøkende tabloidjournalister som liker formen. Men jeg tror ikke at noen seriøst har tenkt at slikt kunne være avskjedsgrunn. Det er også et lite poeng at Henning Jakhelln, som har kritisert dommen i Nedkvitne-saken og mener det ikke er grunnlag for avskjed, i mange år var instituttleder ved det institutt som Carl August Fleischer er knyttet til.
Det som i det siste har kommet fram fra Høgskolen i Oslo gir grunn til bekymring. Rune Slagstad skrev 7. oktober 2009 kronikken “Akademisk båndtvang”, og Pål Veiden skrev kronikken “Nok byråkrati nå” 5. mars 2010. Begge fikk sterk kritikk internt på høgskolen. I følge Aftenposten skal en av kontorsjefene ved HiO ha sendt ut en advarende mail til alle ansatte i sin avdeling etter Slagstads kronikk hvor det sto: «Å gå ut i pressen med kritikk av arbeidsgiver på den måten som her er gjort … vil i de aller fleste bedrifter bli sett på som ekstremt illojalt og helt sikkert føre til oppsigelse flere steder». Vi ser at en byråkrat snakker om oppsigelse når en professor uttaler seg kritisk om byråkratiet. Og i følge byråkraten er det ikke bare illojalt, det er ekstremt illojalt. Det er ikke bra.
Pål Veiden ble kalt inn til et møte av dekanen. Det var ingen dagsorden for møtet, bare beskjed om at han kunne ta med en fagforeningsrepresentant. Det har med rette blitt karakterisert som en Kafka-prosess. Årsaken til at Pål Veiden ble innkalt var at han “brukte e-poster som gjorde at enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen og det har skapt uro i arbeidsmiljøet”, sier dekan ved avdelingen for samfunnsfag Dag Jensen til Aftenposten.
Siden jeg syntes Pål Veidens kronikk var aldeles utmerket da jeg leste den første gang og ikke kunne huske noe som kunne virke krenkende, måtte jeg lese den på nytt for å finne hva som kunne være krenkende. Jeg finner fortsatt ikke noe som noen skulle bli såret av. Det er en systemkritikk. Det er nevnt et eksempel, men ikke noe navn er nevnt. “Enkeltpersoner kunne kjenne seg igjen”. Hva slags sutrekultur er det egentlig ved HiO? Skal man ikke kunne kritisere byråkratiseringen fordi en anonym byråkrat kan føle seg såret? Det system man er en del av blir kritisert uten at noen personer nevnes, og så stemples dette som illojalt fordi noen som jobber i systemet kan kjenne seg igjen?
Hvis ledelsen gjør saklig kritikk til et arbeidsmiljøproblem, da har institusjonen et alvorlig ledelsesproblem. Hvis noen har grunn til å føle seg krenket i disse sakene er det Rune Slagstad og Pål Veiden, som blir stemplet som illojale. Det er ledelsen ved HiO som opptrer krenkende. De som står avkledt tilbake i denne saken er rektor Sissel Østberg og dekan Dag Jensen. Håndteringen av denne saken kan tyde på at ingen av de to er voksne for sine oppgaver.
Ledelsen ved HiO trenger åpenbart også en påminnelse om i forskningsetiske regler. I reglene for Samfunnsvitenskap, juss og humaniora heter det bl.a. i art 32:
Kritikk må ikke knebles under henvisning til lojalitetsforpliktelser eller krav om lydighet.
Også en annen del av samme bestemmelse bør ledelsen ved HiO og andre som ønsker å kneble kritikk merke seg:
Det er brudd på forskningsetiske normer hvis forskere holder vesentlig kritikk av foreliggende forskning for seg selv, og ikke går ut i relevante miljøer med denne for å få problemene allsidig belyst. Dette er i tråd med en vitenskapelig norm om organisert, systematisk skepsis. Relevante miljøer vil kunne omfatte bredere offentligheter utenfor spesialistmiljøet (se også punkt 44).
Kritikk av byråkrati er ikke kritikk av foreliggende forskning. Men det samme må gjelde for kritikk av forskningens kår (herunder byråkratisering) som for kritikk av selve forskningen.
Camilla Serck-Hanssen har foreslått en “Vær varsom” plakat for akademikere. Forslaget er presentert i Morgenbladet 12. mars (bare i papirutgaven). Hver gang noen oppfører seg dumt og uttaler seg krasst om andre kommer krav om “etiske regler” eller “plakater”. Paul Bjerke har som flaggsak etiske regler for faglitteratur og Thomas Moen vil ha “Vær varsom-plakat for bloggere”. Jeg er dypt skeptisk til slike forsøk som vil gjøre det uetisk å bruke sin ytringsfrihet innenfor lovens grenser. Man skal selvsagt utvise folkeskikk, men vi trenger ikke et akademisk moralpoliti. Ytringsfriheten er til tider ubehagelig. Det må vi leve med, enten det er muslimer som føler seg krenket av Muhammed-karikaturer eller akademikere som føler seg krenket av kollegers kritikk.
Jeg kan slutte meg til Jan Fridtjof Bernts uttalelse i Morgenbladet 12. mars 2010 (papir):
“Friheten til å kritisere er en overordnet og umistelig verdi for akademikere, også der den misbrukes.”
Det kan ikke være de med krenkede følelser som setter standarden for hva som er lovlige og akseptable ytringer, enten det gjelder kritikk innen akademia eller blasfemi og Muhammed-karikaturer. Jeg tar derfor sterk avstand fra universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe ved UiO når hun uttaler:
«Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense»
Knut Olav Åmås har helt rett når kan kaller dette krenkelsesfundamentalisme. Jeg har heller ikke noen problemer med å slutte meg til sluttsatsen i Knut Olav Åmås artikkel “De redde akademikerne”:
“Dessuten er kollegial konsensus og feig enighet større problemer i akademia enn destruktive konflikter. Det trengs ikke noen disiplinerende, kontrollerende moralkodeks. Bare alminnelig folkeskikk og evne til å løse problemer.”
Vi har allerede forskningsetiske regler. For noen fagområder (men ikke alle) sier de også noe om kollegiale forhold. Vi trenger ikke mer.
Pingback: Ukens anbefalte – 15 March 2010 | Raymond Karlsen