Sitatretten brent av frost – om Mauseth-saken

Høyesterett har talt. Det må vi ta til etterretning. Gørild Mauseth har vunnet, NRK har tapt og sitatretten er brent av frost. Høyesterett har siste ord når rettsspørsmål skal avgjøres etter gjeldende rett. Men at avgjørelsen er endelig er ikke det samme som at den er god og at den er fritatt for kritikk.

Jeg er uenig i det resultat Høyesteretts flertall har kommet til i Mauseth-saken og har tidligere sagt meg enig i lagmannsrettens avgjørelse. En slik uenighet må man kunne leve med. Men flertallets begrunnelse er meget svak. Både tingretten og lagmannsretten begrunner sine avgjørelser bedre enn Høyesterett. Vi har fått en avgjørelse som er uklar og som derfor gir liten veiledning for fremtidige saker, og det er en avgjørelse som kan få alvorlige konsekvenser om den blir retningsgivende for fremtidig praksis.

Jeg minner om sakens faktum. Filmen “Kill Buljo” parodierer en rekke kjente filmscener, deriblant den omstridte samleiescenen fra “Brent av frost”. I forbindelse med lanseringen av “Kill Buljo” viste NRK klipp fra denne og klipp fra noen av de filmer som blir parodiert, derblant den omstridte scenen fra “Brent av frost”. Det dreide seg om ca 10 sekunder, og spørsmålet er om NRK burde ha kuttet klippet to sekunder tidligere slik at man ikke fikk se Gørild Mauseth naken forfra.

Retten vurderer først spørsmålet om hvorvidt utøvende kunstners vern forutsetter at det som fremføres i seg selv har verkshøyde. Høyesterett konkluderer med at den utøvende kunstners vern er uavhengig av om det som fremføres er et åndsverk. Dette har jeg ingen problemer med. Det ville være problematisk om en dansers fremføring ikke skulle være vernet selv om den dansen som fremføres ikke vil være vernet som et koreografisk verk. Men det har marginal betydning i forhold til selve sitatretten og denne rettens grenser. Åvl § 3 annet ledd, om tilgjengeliggjøring som er krenkende  gjelder også for sitat, og den gjelder for utøvende kunstnere. Dette påpekes av dissenterende dommer i avsnitt 61, hvor han skriver:

“Den sitertes behov for personvern mot visning av belastende deler av et offentliggjort verk, reguleres gjennom forbudet mot krenkende sitat, slik dette er forstått etter åndsverkloven § 22 jf. § 3. Dette er ikke situasjonen i foreliggende sak, og har heller ikke vært påberopt.”

Når dette ikke er påberopt må vi kunne legge til grunn at sitatet i seg selv ikke er krenkende, heller ikke i den sammenheng det ble benyttet eller måten det ble presentert på. Åndsverkloven § 22 lyder:

Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Sitatretten er viktig for ytringsfriheten og den allminnelige diskusjonsfrihet. Førstvoterende legger i avsnitt 38 til at “sitater brukes også for å illustrere, utdype eller berike fremstillingen i et nytt verk”. Førstvoterende er ikke tydelig på om dette er en konstatering av faktum, eller om han også mener at det er berettiget å sitere med slikt formål.

Jeg velger å legge den siste forsåelsen til grunn, selv om det kan være noe vanskelig å forene dette med det strenge krav flertallet baserer seg på i forhold til at sitatet skal være nødvendig i forhold til formålet. Det er ikke omstridt at man kan sitere fra alle typer åndsverk, også filmverk. Det er heller ikke omstridt at den aktuellle filmsekvensen ble fremført som sitat, og at sitatet ble brukt i en sammenheng hvor man kunne gjøre bruk av sitatet.

Spørsmålet er om dette skjedde i samsvar med god skikk og  i den utstrekning formålet betinger. Førstvoterende skriver i avsnitt 36 at de to vilkårene i noen grad vil gli over i hverandre. Det er riktig nok. Men i motsetning til lagmannsretten gjør førstvoterende ikke noe reelt forsøk på å skille mellom de to. Likevel fremstår det som relativt klart at førstvoterende først og fremst har vurdert om NRK har sitert mer enn det formålet betinger.

Den som siteres skal ikke kunne bestemme hvem som får sitere og i hvilke sammenhenger. Man skal ikke kunne hindre kritikk ved å nekte kritikere å sitere det som kritiseres. Alle som gjør, sier eller skriver noe offentlig vil før eller siden gjøre noe man gjerne skulle ha sett ugjort. Men vi kan ikke slette historien, heller ikke uheldige episoder fra våre egne liv. Det er åpenbart at Gørild Mauseth hadde betenkeligheter med å spille inn den omstridte scenen. Men hun valgte å gjøre det og den er gjengitt offentlig som en del av filmen. Da blir hennes betenkeligheter irrelevante. Dette utgangspunktet slår Høyesterett fast i avsnitt 44, hvor det heter:

“Det er videre på det rene at den omstendighet at den siterte motsetter seg gjengivelse, ikke hindrer sitering. Det er derfor ikke avgjørende ved formålsvurderingen at Mauseth opplevde visningen belastende.”

Det er likevel vanskelig å tro at dette ikke har hatt betydning i saken — ut over det selvfølgelige at det ikke hadde blitt noen sak om Gørild Mauseth ikke hadde motsatt seg bruken av det omstridte filmklippet. I avsnitt 46 skriver førstvoterende følgende:

“Jeg tilføyer at det var kjent for NRK også før innslaget ble vist at Mauseth motsatte seg at denne sekvensen ble sendt. Dette fremgikk av intervjuer med den programansvarlige i forbindelse med pressedekningen etter den omstridte sendingen. Mauseth hadde dessuten protestert da NRK i 2005 viste deler av « Brent av frost » hvor hun kunne sees naken, og hennes syn var omtalt i et intervju med Dagbladet et par måneder før programmet « Store Studio ». Inkluderingen av innslaget på nettet førte videre til en risiko for spredning av nakenbilder av Gørild Mauseth, til tross for hennes frykt for at dette skulle skje. NRK var kjent med det. I lys av det jeg har uttalt om formålet, kan det også spørres om det ble sitert i samsvar med « god skikk », uten at jeg finner det nødvendig å gå nærmere inn på dette.”

Hvis førstvoterende hadde holdt fast ved sitt utgangspunkt, ville det meste av dette ha vært unødvendig. Det er ingen grunn til å nevne i begrunnelsen forhold som ikke er relevante for avgjørelsen. Her kommer en av svakhetene i førstvoterendes begrunnelse til overflaten.Man kunne ha diskutert om hvorvidt det at den siterte motsetter seg bruken er relevant for spørsmålet om sitatet er i samsvar med “god skikk”, slik det også antydes i det siterte.

Det er åpenbart at den som siteres ikke skal kunne styre sitatbruken. Men jeg utelukker ikke at dette vil være et relevant moment om man nærmer seg grensen for hva som skal regnes for god sitatskikk. Det kan kanskje tenkes situasjoner hvor sitatet ikke er krenkende i forhold til § 3, men likevel gå ut over grensene for god skikk. Derimot kan jeg ikke se at dette kan være relevant i forhold til spørsmålet om man siterer ut over det som er nødvendig for formålet. Men når førstvoterende ikke skiller mellom de to problemstillingene, og heller ikke gjør det klart om det er et relevant moment eller ikke, får vi lite veiledning.

Det siterte avsnittet er også uklart ved at førstvoterende her trekker inn tilgjengeliggjøring på nettet, uten at vi får vite om det er sitatet på nettet eller sitatet generelt som kan tenkes å være i strid med “god skikk”. Uansett tyder dette på at NRKs kunnskap om at Gørild Mauseth motsatte seg bruk av sekvensen har hatt betydning, til tross for uttalelsen i avsnitt 44. Hovedspørsmålet var om NRK viste mer enn det som var nødvendig for formålet. Alt var del av den samme scenen. Det var ikke spørsmål om hvorvidt selve scenen kunne vises som sitat og det var ikke slik at man viste klipp fra scener som ikke var blitt parodiert. Dette omtales i dommens avsnitt 42 og 43:

“(42) Programmets visning av sekvensen fra filmen « Brent av frost » varte lenger [enn andre klipp som også ble vist], med samleiescenen fulgt av de to sekundene hvor Mauseth vises naken. Jeg finner det klart at NRK kunne vise samleiet. Derimot foreligger det ingen tilfredsstillende forklaring på at den etterfølgende nakenscenen ble tatt med. For Høyesterett er det anført at det var ønskelig å sammenligne originalens vakre og naturlige uttrykk med parodiens påkledde og uromantiske etterligning. At dette neppe var bakgrunnen for hva man valgte å sende, fremgår av NRKs brev av 29. mars 2007 om at institusjonen hadde funnet å kunne sladde de to siste sekundene av filmklippet i nettutgaven:

« Når NRK likevel har fattet en redaksjonell beslutning om å dekke til deler av sitatet i programmet, slik dette er gjort tilgjengelig på NRKs nettsider, så er det for å vise imøtekommenhet overfor skuespiller Gørild Mauseth. NRK har da lagt avgjørende vekt på at skuespilleren selv – slik det er formidlet – synes å oppleve publiseringen av den aktuelle nakenscenen som særskilt kompromitterende, og at tildekkingen i denne konkrete sammenheng kan foretas uten vesentlig å redusere sitatets formål. »

(43) Denne uttalelsen bekrefter etter mitt syn at det ble sitert fra originalfilmen i en videre utstrekning enn det som fulgte av formålet. At det dreide seg om en kort overskridelse – to sekunder – kan etter mitt syn ikke være avgjørende. Det gjør heller ikke overskridelsen rettmessig at det kunne vært sitert for andre formål. Sitatretten er begrenset av formålet, som må vurderes i lys av de konkrete omstendigheter.”

Det kan synes som om førstvoterende her mener at hvis man kunne ha klart seg uten sitatet eller med en mindre del uten at formålet vesentlig reduseres, så går man ut over grensen for sitatretten. Skal man legge dette til grunn blir sitatretten snever og mange sitat ulovlige.

Det er ikke ofte sitatet er absolutt nødvendig, og det er vanskelig å kombinere et så strengt krav med at man kan sitere for å illustrere, utdype eller berike fremstillingen i et nytt verk. Man kan alltid referere og parafrere. Bare når man direkte diskuterer det siterte eller når noen ikke vil vedkjenne seg sine uttalelser er det helt nødvendig å sitere direkte. Det er også for strengt når man skal kunne gi “tilfredsstillende forklaring” på hvorfor man ikke kuttet scenen tidligere. Man gjør et valg ut fra hva man synes fungerer best, uten noen inngående vurdering av hvor mye som skal med.

Når utgangspunktet er at sitatet i utgangspunktet er berettiget uten de omstridte delene og de omstridte delene i seg selv ikke er krenkende, bør det være begrensningen som må begrunnes. Man må, slik lagmannsretten og disstenterende dommer i Høyesterett påpeker (se Høyesteretts dom avsnitt 54), anvende en viss romslighet. At parodien ikke hadde en tilsvarende sekvens som de omstridte to sekundene bør heller ikke tillegges stor vekt. Når man stiller to filmscener opp mot hverandre på denne måten må det også være mulig å få fram ulikheter mellom de to scenene, noe som ikke kommer fram om man bare kan sitere det som er likt. Førstvoterende fortsetter med sine strenge krav til å påvise sitatets begrunnelse i avsnitt 45:

“… Som det fremgikk av utsnittet som ble vist under ankeforhandlingen, inngikk riktignok samleiescenen og nakenscenen i en større sammenheng. Men etter mitt syn bidro ikke visningen av nakenscenen til noen økt forståelse av denne helheten – som utspant seg både før og etter de aktuelle scener. « Store Studio » var et underholdningsprogram, som på NRKs hjemmeside er beskrevet som et « talkshow med kveldsstemning, levende musikk og aktuelle gjester fra kulturlivet ». Verken nakenscenen eller filmklippet for øvrig ble problematisert eller debattert i studio. Det kan ikke sees at de siste to sekundene hadde noen betydning verken for en videre diskusjon i samfunnet eller for å illustrere klippet fra « Kill Buljo ».”

Det stilles strenge krav hvis man, i en situasjon der sitat i utgangspunktet er berettiget, må påvise at hver enkelt del av sitatet skal bidra til økt forståelse av helheten og/eller ha betydning for den videre diskusjonen i samfunnet — med en prislapp på 150.000 om man trår litt feil i denne vurderingen. Førstvoterende drøfter ikke konsekvenser i forhold til diskusjonsfrihet, redaksjonell frihet og ytringsfrihet. De to sekundene kostet NRK 110.000 kr i erstatning og 45.000 kr i oppreisning.

Fra andre rettsområder som berører ytringsfriheten vet vi at man ikke opererer med så strenge grenser. I saker om ærekrenkelse aksepterers at et uriktig og i utgangspunktet ærekrenkende utsagn likevel ikke alltid pådrar ansvar når det er basert på et forsvarlig journalistisk arbeid, se sak om Tønsbergs Blad EMDN-2004-510.

Tankegangen er at hvis man skal balansere på hårfine grenser med store konsekvenser dersom man trår litt feil, da blir risikoen for høy. Resultatet kan lett bli en uønsket selvsensur hvor man passer på å holde seg på veldig trygg avstand fra ytringsfrihetens grenser — for sikkerhets skyld.

Når det gjelder sitater mener Høyesteretts flertall tydeligvis at vi skal balansere på denne grensen, også når det gjelder sitat som ikke i seg selv er krenkende og hvor grensen mellom det lovlige og ulovlige er hårfin. To sekunder feil, og det koster 155.000 kr. Dette er ikke prisen for en krenkelse, men for å gjengi to sekunder mer enn det som var strengt nødvendig av et ellers berettighet sitat. Når det gjelder sitatretten og dens grenser har dissenterende dommer Matheson formulet et etter min mening utmerket votum, og jeg velger å gjengi det meste av dette:

“(54) Det må ved anvendelsen av åndsverkloven § 22 tillegges betydning at lovgiver i Ot.prp.nr.15 (1994-1995) pekte på at den rettslige standarden som sitatretten bygger på, reiser avgrensningsproblemer, og at den nærmere fastleggelse av hva som er et lovlig sitat bør være opp til domstolene. Denne måten å regulere sitatretten på tilsier etter min oppfatning at bestemmelsen må anvendes med en viss romslighet. Mitt utgangspunkt er etter dette at man bør være varsom med å benytte et for finmasket mål ved avgjørelsen av hva formålet betinger.

(55) Ved den konkrete bedømmelsen legger jeg vekt på at de to omtvistede sekundene etter min oppfatning fremstår som en del av samleiescenen og således inngår i en helhet. Det er når den mannlige skuespilleren flytter seg fra Mauseth at hun vises naken.

(56) Innslaget ble vist etter at filmskaperne av « Kill Buljo » var intervjuet om sin idé og de scener fra filmens verden som hadde inspirert dem til harselas. Sitatet var således plassert innenfor det jeg vil kalle en magasin-ramme.

(57) Selv om formålet med visningen først og fremst var å sette parodien i perspektiv til originalscenen i « Brent av frost », gjorde magasin-rammen at en del av sitatets kontekst lå tett opp mot filmomtale. Denne delen av konteksten har – innenfor det jeg allerede har uttalt om normen for lovtolkningen – etter min oppfatning en viss betydning for hva formålet betinger.

(58) Jeg legger her til at vurdert som filmomtale vil det grensedragningsspørsmål som foreliggende sak konkret reiser, antakelig ikke oppstå. Om filmomtaler i fjernsynsprogram, viser jeg til Vyrje, Vennebog til Mogens Koktvedtgaard (1993) side 124 der det heter: « Slike sitater kan skje helt naturlig og lojalt, for eksempel i forbindelse med drøftelser av filmkunstneriske spørsmål eller ved presentasjon av nye kinofilmer m.v. i et fjernsynsprogram. »

(59) Slik foreliggende sak ligger an, finner jeg det naturlig å se hen til dette når lovligheten av sitatet innenfor en magasin-ramme skal bedømmes.

(60) Ut fra de momenter jeg har pekt på finner jeg ikke å kunne legge avgjørende vekt på at parodien som ble vist i tilknytning til originalen, ikke inneholder en sekvens som motsvarer sekvensen der Mauseth setter seg opp og vises naken forfra. Jeg ser det derfor slik at førstvoterende i sin bedømmelse legger et for finmasket mål på bedømmelsen av hva formålet betinger etter åndsverkloven § 22.

(61) Den sitertes behov for personvern mot visning av belastende deler av et offentliggjort verk, reguleres gjennom forbudet mot krenkende sitat, slik dette er forstått etter åndsverkloven § 22 jf. § 3. Dette er ikke situasjonen i foreliggende sak, og har heller ikke vært påberopt.

(62) NRKs brev av 29. mars 2007 om at institusjonen hadde funnet å kunne sladde de to siste sekundene av filmklippet i nettutgaven fordi « tildekkingen i denne konkrete sammenheng kan foretas uten vesentlig å redusere sitatets formål », endrer ikke min bedømmelse av at sitatet var lovlig. Uttalelsen er avgitt i tilknytning til publiseringen i nettutgaven, og kan ikke begrunne at det som ble vist ligger utenfor lovens standard.

(63) Jeg kan heller ikke se at sitatet blir ulovlig fordi det er lagt på nettet med spredningsfare. Bedømmelsen av lovlighet flyttes etter min oppfatning da til et spørsmål som ligger utenfor den rettslige standarden åndsverkloven bygger på, og der andres misbruk trekkes inn i vurderingen av om sitatet er lovlig.”

Det har hendt før at mindretallets votum har blitt stående som retningsgivende for etterfølgende praksis. Det bør bli tilfellet også når det gjelder sitatretten. Grunnlaget for erstatning og oppreisning er også høyst underlig. Tingretten baserte beregningen på at åvl § 45c var overtrådt. Tingretten skriver om dette på s. 25 i sin dom:

“Utmålingen av oppreisningsbeløpet vil kunne avhenge av om kravet bygger på § 22 eller § 45c. Ved at begge grunnlag her er funnet oppfylt, skjer utmålingen på det grunnlag som er gunstigst for Mauseth; dvs § 45c.”

Dette ble forkastet av lagmannsretten, og slik jeg forstår saken er dette punktet ikke påanket. Høyesterett opprettholder her en utmåling basert på et grunnlag som er rettskraftig avvist, uten å diskutere andre grunnlag og om tingrettens forutsetning om at de ulike grunnlagene kan føre til ulike resultater er holdbar. Det er for meg uforståelig at erstatning og oppreisning kan utmåles på denne måten, og det gir i alle fall ikke noen veiledning for hvordan fremtidige saker skal behandles.

Tingretten la til grunn at det forelå forsettlig overtredelse. Høyesterett har, uten noen nærmere begrunnelse, endret dette til grov uaktsomhet. Det har ingen betydning for resultatet. Men begrunnelsen er meget problematisk. Vurderingen av om det foreligger forsett eller uaktsomhet knytter seg til selve handlingen, ikke til krenkelsen.

Det er lettere å eksemplifisere fra andre områder. Den som opptrer uforsiktig kan komme til å skade noe eller noen, endog drepe noen. Det var ikke meningen å gjøre skade, men det var en utilsiktet om enn påregnelig konsekvens av den uforsiktige handlingen. Det foreligger ingen uforsiktighet fra NRKs side. De gjorde et bevisst valg og de visste også at Gørild Mauseth motsatte seg at det omstridte filmklippet ble vist. Det kan ikke være tvil om at det var en forsettlig fremføring av det aktuelle filmklippet.

At man ikke hadde til hensikt å overskride sitatrettens grenser, er et helt annet spørsmål. Det knytter seg til den rettslige vurderingen, og her er det ikke plass til noen uaktsomhetsvurdering. Jeg kan ikke se at man kan basere avgjørelsen på grov uaktsomhet uten at man trekker inn at det foreligger en grovt uaktsom rettsvillfarelse, hvilket ikke bør være relevant i denne sammenhengen. Man gjorde et bevisst valg, handlet ut fra dette og overtrådte med det en rettslig grense. Da foreligger det forsett, uavhengig av hvordan man vurderte den rettslige grensen (eller om man ikke vurderte den i det hele tatt).

Hva har så Gørild Mauseth oppnådd med denne saken? Hun har i alle fall oppnådd at det hun alltid vil bli husket for er den omstridte fiskesex-scenen. Hun lider samme sjebne som “Gustav” i “To mistenkelige personer”. Han  gikk til sak for å få stanset filmen fordi han ikke ønsket oppmerksomhet om sin person og sin rolle i “Lensmannsdrapet”. Dermed fikk han masse oppmerksomhet mens saken pågikk og skrev seg for all ettertid inn i norsk retts- og kulturhistorie.

Dommen sier ikke at det omstridte filmklippet ikke kan fremføres som sitat. Den sier bare at det var uberettighet i den sammenheng hvor NRK benyttet sitatet. Den omstridte scenen kan fortsatt siteres i andre sammenhenger og for andre formål — f.eks. når formålet er å diskutere sitatrettens grenser. Når glemselens slør ellers måtte ha senket seg over de to filmscenene kan jeg ikke forstå annet enn at det må være berettiget å gjengi de to sitatene for å tydeliggjøre Høyesteretts avgjørelse. Også NRK må kunne gjengi dette i forbindelse med omtale av Høyesteretts dom. Jeg minner om at det ikke er nedlagt noe generelt forbud mot å gjengi de omstridte to sekundene med en naken Gørild Mauseth.

Print Friendly