Olav Torvunds blogg

NRK skri­ver om Bil­dene Nor­dic Light ikke får vise. Associa­ted Press har nek­tet foto­fes­ti­va­len Nor­dic Light i Kris­tian­sund åvise bil­der tatt av pale­stinske foto­gra­fer under kri­gen mel­lom Israel og Hamas i 2008 og 2009. Fes­ti­va­len har valgt å trosse dette og vil vise bil­dene likevel.

Jeg kjen­ner ikke for­hol­dene rundt utstil­lin­gen, hvor­dan de har fått bil­dene, osv. Dette er der­for ikke en dis­ku­sjon av fes­ti­val­le­del­sens hand­lin­ger, men en mer gene­rell gjen­nom­gang med utgangs­punkt i denne saken.

Opp­havs­man­nens ene­rett består av to beføy­el­ser: Å frem­stille eksemp­lar av ver­ket og å gjøre ver­ket til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Man kan eie et eksemp­lar. Kjø­per jeg et maleri så eier jeg male­riet, men jeg har ikke opp­havs­rett til det. Jeg kan ikke gi sam­tykke til at det gjen­gis i en bok, at det tryk­kes pla­ka­ter, osv. Men jeg kan råde over det eksemp­la­ret jeg eier.

Man kan i visse sam­men­hen­ger frem­stille ekesmp­lar av bil­der uten å inn­hente sam­tykke. Man kan frem­stille eksemp­lar til pri­vat bruk, og man kan i noen til­fel­ler gjengi bil­der i artik­ler, gjengi dem i til­knyt­ning til fore­drag, osv. Disse reg­lene går jeg ikke nær­mere inn på, men viser til det jeg tid­li­gere har skre­vet om pri­vat kopie­ring og bille­bruk.

I den aktu­elle saken gjel­der spørs­må­let om man kan stille ut bil­der. Man kan, med de unn­tak det er vist til oven­for, ikke uten sam­tykke fra opp­havs­man­nen frem­stille eksemp­lar, f.eks. for å stille dem ut. Men hvis man eier et bilde, da blir situa­sjo­nen en annen. Det er to vik­tige avgrens­nin­ger av opp­havs­man­nens ene­rett til å gjøre et verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten når det gjel­der eksemplar.

Hvis ret­ten til gjøre verk til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten ved at “eksemp­lar av ver­ket frem­bys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres til all­menn­he­ten” skulle gjelde avkor­tet ville det ha vært vans­ke­lig å drive bok­hand­ler, plate­bu­tik­ker, biblio­te­ker, antik­va­ria­ter, osv. Da måtte man ha inn­hen­tet sam­tykke hver gang et verk på nytt gjø­res til­gjen­ge­lig. Der­for har vi bestem­mel­sen i åvl § 19 som sier at hvis “et eksemp­lar av et verk solgt med opp­havs­man­nens sam­tykke, kan eksemp­la­ret spres videre blant all­menn­he­ten”. Det er noen modi­fi­ka­sjo­ner, bl.a. at man ikke kan leie ut eksemp­la­ret, som jeg ikke går nær­mere inn på her.

Den andre bestem­mel­sen er åvl § 20 som gjel­der vis­ning av eksemp­lar, og som er mest aktu­ell i for­hold til utstil­lin­ger. Bestem­mel­sen lyder:

Er et verk utgitt, eller har opp­havs­man­nen over­dratt eksemp­lar av et kunst­verk eller et foto­gra­fisk verk, kan eksemp­la­rene vises offent­lig. Eksemp­lar av offent­lig­gjort kunst­verk og av offent­lig­gjort foto­gra­fisk verk kan vises offent­lig i for­bin­delse med undervisning.

Et verk er etter åvl § 8 utgitt når “et rime­lig antall eksemp­lar av ver­ket med sam­tykke av opp­havs­man­nen er brakt i han­de­len, eller på annen måte er spredt blant almen­he­ten”. Hva som er et rime­lig antall eksemp­lar vil kunne variere. Det behø­ver ikke være mer enn ett eksemp­lar hvis dette er til­strek­ke­lig for å dekke etter­spør­se­len. Orkes­ter­no­ter til et musikk­stykke som frem­fø­res langt sjeld­nere enn kom­po­nis­ten liker fin­nes kan­skje bare i et eksemp­lar (et sett) som orkest­rene kan leie hvis de vil frem­føre ver­ket. Det er da utgitt. Bøker, CDer, DVDer, pla­ka­ter, kunst­trykk osv er utgitt. Hvor­vidt et maleri som bare fin­nes i et eksemp­lar skal anses for utgitt kan dis­ku­te­res, men det har ingen prak­tisk betydning.

Det andre alter­na­ti­vet er at et kunst­verk eller foto­gra­fisk verk er over­dratt. En over­dra­gelse inn­e­bæ­rer i prak­sis at det er solgt eller gitt bort. Det behø­ver ikke å vært vist offent­lig. Man kan ha besøkt kunst­ne­ren i den­nes ate­lier, eller det kan være et bilde laget på bestilling.

Disse bil­dene kan vises offent­lig, f.eks. på en utstil­ling. Man tren­ger ikke sam­tykke, og hver­ken opp­havs­man­nen eller andre kan nekte noen å stille ut bil­dene. Den som har kjøpt f.eks. noen av Mor­ten Krog­volds bil­der kan stille dem ut. Dette gjel­der også om det er por­tret­ter laget på opp­drag og som aldri tid­li­gere har vært vist offent­lig. Bil­dene er over­dratt og da kan eie­ren vise dem offentlig.

Hvis jeg kjø­per en bok med fot­gra­fier laget i påkos­tet høy­kva­li­tets­trykk (eller en bok med dår­lig trykk, et tids­skrift osv), da kan jeg skjære ut bil­dene, sette dem i ramme og stille dem ut. Foto­gra­fen kan mis­like det. Men bil­dene er utgitt og da kan ikke foto­gra­fen nekte meg å gjøre det.

Som nevnt inn­led­nings­vis vet jeg ikke hvor­dan Nor­dic Light har fått utstil­lings­ek­semp­la­rene av de omstridte bil­dene. NRK gjen­gir bil­dene på sine nett­si­der og viser til at de kan gjøre dette i med­hold av sin avtale med bil­led­by­rået Scan­pix. Hvis fes­ti­va­len har frem­stilt eksemp­la­rer, f.eks. etter en til­sva­rende avtale med Scan­pix, vil spørs­må­let om hvor­vidt disse kan stil­les ut avhenge av hva som står i avta­len. Det vil da være et spørs­mål om for hvilke for­mål man kan frem­stille eksemp­lar. Men har man kjøpt, fått eller lånt eksemp­la­rene, da kan de stil­les ut.

Det kan virke som om det her er sub­tile gren­ser, og det er det nok. Det er all­tid i grense­land mel­lom det som er til­latt og det som ikke er det at vi møter vans­ke­lig­he­tene. Og til de som sier at man må rydde opp i dette, så er det å si at om man end­rer gren­sen vil man som regel ikke oppnå annet enn å flytte pro­ble­mene, men løser dem ikke. Men i dette til­fel­let er hoved­po­en­get er at de eksemp­la­rer man eier kan man vise som man vil. Men man kan ikke uten videre frem­stille nye eksemp­la­rer. Jeg kan kjøpe et eksemp­lar av Karl Ove Knaus­gårds “Min kamp”. Jeg kan stille det ut om det skulle være inter­es­sant. Men det at jeg har kjøpt et eksemp­lar gir meg ikke rett til å trykke mitt eget opp­lag av boken. Og skulle jeg kjøpe en bok med et av Jon Fos­ses skue­spill gir ikke det meg noen rett til å sette opp styk­ket på teater.

I dag (27.04.2010) mel­der NRK at det er mye “Ulov­lig bruk av YouT­ube” i sko­len. I artik­ke­len sier dag dag­lig leder i Sagene Data, Stian Krog, at det “er ingen tvil at mange lærere ikke kan reg­lene som gjel­der for fram­vis­ning og bruk av Yout­ube”. Det kan sik­kert være rett. Men det sies ikke noe om hva slags reg­ler som gjel­der, og jeg er ikke over­be­vist om at det å være dag­lig leder i et data­firma og ha lærer­bak­grunn er det som gir best grunn­lag for å mene noe om dette.

Når man pre­sen­te­rer en video fra YouT­ube eller annet mate­riale direkte fra net­tet skjer det en frem­fø­ring. Opp­havs­man­nen har i utgangs­punk­tet ene­rett til å frem­føre sitt verk for all­menn­he­ten, hvil­ket vil si at andre må ha opp­havs­man­nens sam­tykke for å frem­føre ver­ket for all­menn­he­ten. All­menn­he­ten betyr her uten­for det pri­vate områ­det.

Fra skole­hold og Kom­mu­ne­nes sen­tral­for­bund har det vært hev­det at det som skjer i et klasse­rom på grunn­sko­len ikke er for all­menn­he­ten. Det er en høyst dis­ku­ta­bel påstand. Selv mener jeg at dette er uhold­bart og min kol­lega Ole Andreas Rogn­stad synes å mene det samme. Men det er altså delte menin­ger på dette punktet.

Hvis det som skjer i klasse­rom­met anses for å være pri­vat fal­ler det uten­for opp­havs­man­nens ene­rett. Av den grunn mener jeg det var helt upro­ble­ma­tisk at det ble arran­gert “Hus­ker du” med YouT­ube på Pau­lus syke­hjem. Syke­hjem­met er folks bolig, og det som arran­ge­res for beboerne er ikke for allmennheten.

Det er etter åvl § 21 til­latt å frem­føre offent­lig et utgitt verk bl.a. i under­vis­ning. Det kre­ves ikke sam­tykke og utlø­ser ikke beta­lings­plikt når verk frem­fø­res i med­hold av denne bestemmelsen.

At ver­ket er utgitt inn­e­bæ­rer, etter åvl § 8, at et rime­lig antall eksemp­lar av ver­ket skal være med opp­havs­man­nens sam­tykke må være brakt i han­de­len eller på annen måte spredt blant all­menn­he­ten. Et vik­tig poeng her er at en kring­kas­tings­sen­ding er offent­lig­gjort, men ikke utgitt. Er opp­tak av kring­kas­tings­sen­ding utgitt som lyd­bok, DVD, som podcast eller på annen måte, da er de også utgitt. Om det som bare er gjort til­gjen­ge­lig for stre­am­ing skal anses for utgitt er ikke helt klart, men sann­syn­lig­vis er de det etter norsk rett.

Bestem­mel­sen i åvl § 21 er nok utfor­met med tanke på “live” frem­fø­rin­ger. Man kan synge san­ger, lese dikt, osv. Ingen tenkte nett-TV, YouT­ube og lig­nende da bestem­mel­sen ble utfor­met. Men er det frem­fø­ring så er det fremføring.

I denne bestem­mel­sen er det ikke noe krav om at det som er grunn­lag for frem­fø­rin­gen skal være lov­lig frem­stilt eller gjort til­gjen­ge­lig med opp­havs­man­nens sam­tykke. Hvis ver­ket er utgitt så sier ikke bestem­mel­sen at man må basere seg på et eksemp­lar som omfat­tes av utgi­vel­sen. Dette kan bli ganske kom­pli­sert og jeg skal ikke gå inn i detal­jene. Men det betyr at det ikke er avgjø­rende om det man hen­ter fra net­tet er gjort til­gjen­ge­lig med opp­havs­man­nens og utøve­rens samtykke.

Det føl­ger av tredje ledd at denne bestem­mel­sen ikke gjel­der for film­verk. Det er dette som er utgangs­punk­tet for at man fra skole­hold argu­men­te­rer for at det som skjer i klasse­rom­met på grunn­sko­len er pri­vat. Man vil ikke betale veder­lag når det frem­fø­res film for klassen.

Alt med levende bil­der er i denne sam­men­hen­gen å anse som film­verk. Video fra YouT­ube omfat­tes der­for ikke av ?bestem­mel­sen i åvl § 21. Deri­mot vil man kunne frem­føre lyd­opp­tak som er gjort tilgjengelig.

Man kan sitere etter åvl § 22, også i under­vis­ning. Man kan sitere når det som site­res er gjen­stand for dis­ku­sjon eller under­vis­ning, men også illust­rere, utdype eller berike frem­stil­lin­gen. Nå har Høy­este­rett i Mauseth-saken sagt at man må være svært så nøye med ikke å sitere mer enn det som er nød­ven­dig. Dette kan det være vans­ke­lig å etter­leve, men det skal jeg la ligge i denne sammenhengen.

Man kan sitere film og er klip­pet kort kan man sitere det hele. Hvis film­klip­pet vir­ke­lig bru­kes i under­vis­nin­gen, da kan man fritt bruke det. Men hvis det bare bru­kes som under­hold­ning, da hav­ner man uten­for sitat­ret­tens område. Det kan nok ten­kes at musikk­vi­deoer kan bru­kes i musikk­un­der­vis­ning og i medie­un­der­vis­ning, og sik­kert også i andre fag. Men her vil det lett kunne bli underholdning.

I NRKs artik­kel nev­nes at man fant et orgi­nalt opp­tak av Arnulf Øver­land hvor han leser opp dik­tet «Du må ikke sove». Dette bør man kunne bruke i med­hold av sitat­re­ge­len, enten det skjer i norsk­un­der­vis­nin­gen eller i his­to­rie­ti­men. Film­klipp fra ste­der eller som viser feno­me­ner som behand­les i geo­grafi­ti­men kan nok også bru­kes som sitat.

Det er ikke fritt fram for bruk av YouT­ube og andre slike tje­nes­ter i under­vis­ning. Men man kan bruke en god del uten å spørre om lov og uten å betale.

PS (etter noen kommentarer):

Man vil i mange til­fel­ler kunne basere seg på impli­sert sam­tykke. Et sam­tykke behø­ver ikke være eks­pli­sitt. Hvis man har lagt ut noe på net­tet, det være seg på YouT­ube eller en annen tje­neste, så vil det jo nor­malt være for at folk skal se, lese eller høre på det man har lagt ut. Det er ikke sær­lig sann­syn­lig at noen gjør sitt mate­riale til­gjen­ge­lig på nett for at det skal være til­gjen­ge­lig for de fleste for­mer for bruk, bare ikke til under­vis­ning. Når NRK vel­ger å gjøre TV-programmer til­gjen­ge­lig på nett-TV (også på YouT­ube) så må vi kunne regne med at de også har sam­tyk­ket til at dette blir brukt i under­vis­ning. Det samme må være til­felle når artis­ter eller plate­sel­ska­per har lagt ut musikkvideoer.

Pro­ble­met med impli­sitt sam­tykke er at det bare vil kunne være aktu­elt når det som er lagt ut er gjort til­gjen­ge­lig med opp­havs­man­nens sam­tykke. Har opp­havs­man­nen ikke gitt sam­tykke til selve til­gjenge­lig­gjø­rin­gen har han selv­føl­ge­lig hel­ler ikke gitt sam­tykke til en bruk som går ut over det som ville ha vært til­latt etter loven.

Hvis man utøver en viss kilde­kri­tikk ville ikke jeg hatt noen beten­ke­lig­he­ter med å bruke film­klipp m.m. som er gjort til­gjen­ge­lig av opp­havs­man­nen eller som man får gå ut fra er gjort til­gjen­ge­lig med den­nes sam­tykke (som klipp fra NRK, TV, BBC, CNN, War­ner, Aften­pos­ten, osv).

Om noen skulle ha vært i tvil: Jeg liker ikke FrP. Jeg håper de aldri kom­mer i regje­ring og at de for­svin­ner ut av byrå­det i Oslo (så kan kan­skje Oslo også bli en syk­kel­venn­lig by).

Å overta som leder etter parti­eier Carl I Hagen må ha vært en nes­ten umu­lig opp­gave. Carl I Hagen hadde byg­get par­tiet opp fra ingen­ting til et av de største par­ti­ene i Norge. Dette ga ham en unik posi­sjon. Carl I Hagen kunne gjøre som han ville. Han kunne sette parti­pro­gram­met til side om det pas­set ham, og par­tiet fulgte Hagen, ikke pro­gram­met. Og han kunne være bru­tal over­for sine mot­stan­dere og være ganske trygg på at de fleste ville følge ham. Ingen kan gå inn i en slik rolle. Da må man bygge opp sin egen beve­gelse. Og det er vel også noe av grun­nen til at orga­ni­sa­sjo­ner basert på karis­ma­tisk leder­skap så ofte står og fal­ler med lederen.

Det er bare å inn­rømme det: Siv Jen­sen har klart seg utro­lig bra, langt bedre enn hva jeg hadde ven­tet (og håpet). Carl I Hagen har i kraft av sin per­son­lige posi­sjon kun­net holde alle de mot­stri­dende inter­es­sene i FrP noen­lunde i sjakk. Ingen har kun­net utfordre Hagen. Jeg hadde ven­tet at mye av de under­lig­gende kon­flik­tene i FrP skulle komme tyde­li­gere til over­fla­ten da Siv Jen­sen over­tok. At en kvinne skulle få den nød­ven­dige auto­ri­tet i en orga­ni­sa­sjon som sam­ler så mye grums som FrP gjør, det hadde jeg ikke ven­tet. Man kan bare gra­tu­lere Siv Jen­sen med at hun har klart opp­ga­ven så godt som hun har gjort. Men etter val­get i høst har hun mis­tet noe av glø­den og tryk­ket, og etter lands­mø­tet frem­står hun som svek­ket. For å si det med Håvard Narum i dagens (27.04.2010) utgave av Aften­pos­ten:

“I den grad lands­mø­tet skulle være en ten­ta­men for Siv Jen­sen i kuns­ten å balan­sere mel­lom den aggres­sive mis­nøy­e­for­mid­ler og den kon­struk­tive resul­tat­po­li­ti­ker, strøk hun med glans.”

Når Siv Jen­sen nå også kre­ver at det skal være flere (parti)politiske debat­ter på TV viser hun også at hun har mis­tet gre­pet. Det hun har å by på er ikke inter­es­sant nok til å for­tjene jour­na­lis­tisk dek­ning, der­for kre­ver hun å bli kvo­tert inn i sende­skje­maet. At hun er opp­tatt av TV-debatt viser også at hun ikke hen­ger helt med i debatt– og medie­ut­vik­lin­gen. Men kan­skje er det like­vel en rik­tig vur­de­ring når hen­nes mål­gruppe for en stor del er nett­opp de som ikke har fulgt med i medie­ut­vik­lin­gen (eller utvik­lin­gen mer generelt).

Nå synes det å boble litt mer under lok­ket i FrP. Siv Jen­sen kri­ti­se­rer selv­føl­ge­lig ikke lands­mø­tets valg av nest­le­der og hadde ikke på for­hånd gitt sin støtte til noen av kan­di­da­tene. Men det kan ikke være mye tvil om at hun hadde fore­truk­ket Terje Søvik­nes frem­for Bård Hoksrud.

Jeg er enig med Frank Aare­brot når han sier at FrP ska­der seg selv ved ikke å velge Søvik­nes. Han kunne nok ha opp­nådd resul­ta­ter og kan­skje regje­rings­makt på en helt annen måte enn Hoks­rud og jeg tror Søvik­nes har rett når han sier at FrPs bas­tante bompenge-nei gir FrP mindre makt. Der­for er jeg glad for at Bård Hoks­rud ble valgt. Alt som gir mindre makt til FrP er av det gode. Nå er det til­bake til kjernev­der­di­ene, og denne uken er kjerne­ver­di­ene i FrP (nei til) bom­pen­ger og eien­doms­katt. Neste uke kan de komme med nye tilbud.

Under Carl I Hagens leder­skap ville det vært uten­ke­lig at par­tiet skulle ha valgt en annen nest­le­der enn den Hagen ønsket. At det nå skjer viser at Siv Jen­sens posi­sjon i par­tiet er bety­de­lig sva­kere, enten det skyl­des at hun ikke er i stand til å tvinge gjen­nom sitt syn eller at hun ikke ønsker å gjøre det.

Carl I Hagen pekte selv ut sin etter­føl­ger, selv om hun for­melt ble valgt av lands­mø­tet. Det var nok klokt tenkt av Carl I Hagen at han ville trekke seg ut av poli­tik­ken da han over­lot roret til Siv Jen­sen. Det ville være vans­ke­lig nok å overta etter Carl I Hagen om man ikke skulle ha ham med som en syv­ende far i huset også.

Men det er ikke sær­lig over­ras­kende at Carl I Hagen ikke kla­rer å holde seg unna. Først duk­ker han opp som en “eldre­ge­ne­ral”, så lan­se­res han som ord­fø­rer­kan­di­dat i Oslo og nå kri­ti­se­rer han åpent parti­le­del­sen. Det må være ille nok for Siv Jen­sen å ha Carl I Hagen som en “med­hjel­per” hun neppe har bedt om. Carl I Hagen viser en av sine dår­ligste sider. Han tåler ikke at han ikke er midt­punk­tet for opp­merk­som­he­ten. Carl I Hagen var hovedntre­pre­nø­ren da Siv Jen­sen ble byg­get opp, men han kan også komme til å bli den som river henne ned.

Hagen mener at par­tiet har blitt tregt og byrå­kra­tisk. Kan­skje det. Noen vil sik­ker si at det har blitt mer demo­kra­tisk. Det er ikke len­ger en parti­eier som kan gjøre hva han vil. Hagen vil at alle tals­menn skal kunne rykke ut i media med sine saker samme dag som de duk­ker opp, og at det ikke skal gå gjen­nom en kvern med behand­ling i gruppe­styre, osv. Å bli dol­ket i ryg­gen av Carl I Hagen ved at han åpent kri­ti­se­rer hen­nes måte å lede par­tiet på, var nok det hun minst trengte akku­rat nå.

Her viser Carl I Hagen sine egne kjerne­ver­dier. Før han gikk inn i poli­tik­ken var Carl I Hagen direk­tør i suk­ker­sel­ska­pet Tate & Lyle. Egent­lig har han aldri slut­tet å selge suk­ker. Han til­byr noe som er søtt, som fris­ter mange, er lett­spi­se­lig og gir umi­del­bar effekt, men som også er svis av fort, er usunt og ganske tomt for nærings­stof­fer. Han sel­ger sine søt­sa­ker til alle som er vil­lige til å kjøpe. Carl I Hagen er opp­tatt av mar­keds­an­de­ler, ikke av poli­tikk. Men aller mest er han opp­tatt av Carl I Hagen.

I FrP eks­klu­de­rer man hver­andre. Skjønt i FrPs news­peak heter det ikke eks­klu­sjon, det heter “aktiv utmel­ding”. Når det kal­les “aktiv utmel­ding” når man ikke gjør noe aktivt for å melde seg ut, da kan man lure på hva det heter når folk aktivt mel­der seg ut av par­tiet. Men det er en annen sak. I et parti med dår­lig parti­kul­tur har det stort sett vært slik at fler­tal­let har eks­klu­dert mindre­tal­let hvis mindre­tal­let ikke har vil­let gi seg. Eks­klu­sjo­nene skal visst­nok god­kjen­nes av sen­tral­ko­mi­teen. Men de går i prak­sis ikke mot lokale ved­tak, uan­sett hva eks­klu­sjons­grun­nen måtte være. Slik gjør man det i et parti som hyl­ler indi­vi­du­ell fri­het. Tid­li­gere var det de som gikk mot Carl I Hagen som ble eks­klu­dert. Men dagens ledelse er ikke sterk nok til å fort­sette den linjen.

Det er under­hol­dende at man går inn for at bom­pen­ger skal være eks­klu­sjons­grunn. Det har man også ved­tatt tid­li­gere — fak­tisk ved­tok FrP dette mens det fort­satt sto i deres pro­gram at bom­penge­fi­nan­sie­ring kunne være aktu­elt når dette var eneste måten man kunne rea­li­sere et vei­pro­sjekt på. Man kunne altså bli eks­klu­dert for å følge parti­pro­gram­met. Nå har man hel­ler bestemt seg for at det er bedre at veien ikke byg­ges enn at den finan­sie­res med bom­pen­ger. Bygde­tul­lin­gene er til­bake. Det er fint med et parti med prinsipper!

Det er inter­es­sant å følge FrP på menings­må­lin­gene. Det beste ste­det for slik infor­ma­sjo­ner val­fors­ker Bernt Aar­dals nett­si­der. Ser vi på målin­ger fra 1997 til i dag så har FrP all­tid vært et parti som sco­rer høyt de årene det ikke er valg, og så taper når det blir alvor og val­get nær­mer seg. Etter å ha vært på bunn ved val­get har man klat­ret på menings­må­lin­gene og vært på topp midt mel­lom val­gene. Det som nå er inter­es­sant er at FrP etter val­get 2009 ikke har klart å ta igjen noe sær­lig av det de tapte fra august 2008 til sep­tem­ber 2009. Ut fra tid­li­gere tenden­ser burde FrP nå ha nær­met seg en ny topp på menings­må­lin­gene. Det har ikke skjedd. Det skal bli spen­nende å se om FrP når det drar seg til før val­get 2011 kom­mer til å falle fra omtrent det som var valg­re­sul­ta­tet 2009 i ste­det for fra en mel­lom­valgs­topp. I så fall skal det bli inter­es­sant å se hvor dypt de kan falle.

Vi ser et parti som viser tegn til frust­ra­sjon fordi ledel­sen ikke leve­rer. FrP kom ikke i regje­ring. De er lite syn­lige i poli­tik­ken og er på defen­si­ven. Når Carl I Hagen kri­ti­se­rer måten par­tiet ledes på, da åpner han også opp for andre. Mer åpen kri­tikk og en mer frust­rert ledelse som vil føle seg mot­ar­bei­det i eget part vil kunne bringe mange mot­set­nin­ger og kon­flik­ter vil over­fla­ten. Blir pres­set mot Siv Jen­sen for stort står det ingen klar til å overta. Da kan de klare å rive par­tiet i styk­ker i interne stri­dig­he­ter og maktkamper.

Jeg ønsker ikke Siv Jen­sen noe vondt. Men hun leder et parti som jeg gjerne seg fal­ler dypt eller endog fal­ler sam­men. Og da fal­ler Siv Jen­sen med par­tiet. Synd for henne. Og jeg unner ærlig talt Nor­ges mest pom­pøse, selv­opp­tatte og hyk­le­riske poli­ti­ker, Carl I Hagen, å se sitt bygg­verk falle i grus. Kan­skje kan det skje før vi aner.

Jør­gen Lorent­zen er den som har fått mest juling i Hjerne­vask og i debat­ten i kjøl­van­net av pro­gram­mene. Alt har sik­kert ikke vært rime­lig eller beret­ti­get. Men jeg synes at han går langt i sine anstren­gel­ser for å dis­kre­di­tere seg selv.

Man kan sik­kert kri­ti­sere klip­pin­gen av pro­gram­mene. Men det er nå en gang slik TV pro­du­se­res, når det ikke går direkte. Jør­gen Lorent­zen har imid­ler­tid fått mange sjan­ser til å komme med kor­rek­sjo­ner. Jeg synes han har benyt­tet disse mulig­he­tene svært dår­lig. Han har vært mer opp­tatt av å angripe pro­gram­met og de som er uenig med ham, enn av å få fram hva han selv står for. Kort­ver­sjo­nen av hans argu­men­ta­sjon i for­hold til rea­li­te­ten er at det ikke fin­nes bevi­ser på at han tar feil, og da for­ut­set­ter han at han har rett. Man blir ikke sær­lig impo­nert av slikt.

Lenge før Hjerne­vask, i en kom­men­tar i Uke­avi­sen Ledelse fra 10. mars 2008 kunne vi lese føl­gende under over­skrif­ten “Kunn­skaps­for­akt”:

“Jør­gen Lorent­zen omta­ler i et inter­vju i Kanal24 en av de aktu­elle fors­kerne som bio­fa­scist og kre­ver at han trek­ker seg som fors­ker. Gunn Karin Gjul fra Arbei­der­par­tiet ber fors­kerne slutte å synse og begynne å forske. Manns­pa­ne­lets leder, som later til å føle at man­nens evne som opp­dra­ger er under angrep, går like gjerne ut og sier at dette er så dumt at det bare kan ha vært sagt av en pro­fes­sor. Hva mener de egent­lig? At forsk­ning er syn­sing hvis den ikke støt­ter deres ideo­lo­gisk og poli­tisk baserte vurderinger?”

Noe til­sva­rende kan man lese i Astrid S Dyp­viks artik­kel “Den vans­ke­lege evo­lu­sjo­nen” i Dag og Tid 16. okto­ber 2009.

Goog­ler man ordet “bio­fa­scist” får man inn­trykk av at dette er et ord Jør­gen Lorent­zen har den tvil­somme æren av å inn­ført, i alle fall i Norge, og at han gjerne bru­ker det for å karak­te­ri­sere sine motstandere.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Første ter­tial 2010 må ha vært en av de ver­ste perio­der noen norsk sam­ferd­sels­mi­nis­ter. Sam­ferd­sels­mi­nis­ter Magn­hild Mel­tveit Kleppa uttalte alle­rede 7. januar at hun “hadde ikke trodd situa­sjo­nen skulle bli så ille”. Men det skulle bli mye verre. Tog har stått, jern­bane­vog­ner har løpt løpsk, tog har spo­ret av pga for­sømt ved­li­ke­hold. Så top­pes det hele ved at vul­ka­nen Eyja­fjal­la­jo­kull sen­der aske fra Island til Europa og lam­mer flytrafikken.

Vi har fått en kraf­tig påmin­nelse om hvor sår­bare vi er, og at Norge er mer sår­bar enn andre fordi vi har gjort oss så vel­dig avhen­gig av fly.

Når dette skri­ves er stats­mi­nis­ter Jens Sto­len­berg på vei fra Ham­burg i ret­ning Norge i bil, etter en lang og sik­kert ganske stra­ba­siøs reise hjem fra New York. Kon­gen satte seg bak rat­tet og kjørte til Køben­havn for å være med på dron­ning Mar­gret­hes 70-års dag. Andre, som ikke har regje­rin­gens appa­rat og reise­bud­sjett til dis­po­si­sjon, har det nok langt verre der de måtte ha strandet.

Dagens Nærings­liv har i dag, lør­dag 17. april 2010, en inter­es­sant artik­kel med over­skrif­ten “Det store tog­rø­ve­riet” (bare i papir­ut­ga­ven). Dette er gjen­nom­gang av den triste his­to­rien om poli­ti­ker­nes svik mot jern­ba­nen. Det har ikke mang­let løf­ter, men de har ikke blitt fulgt opp.

Slik sum­me­res noe av dette opp i DN:

“Mye tyder på at stor­tings­fler­tal­let ikke ville ha et jern­bane­sys­tem som fun­gerte på Østlan­det. De ønsket ikke at flere skulle flytte til Østlan­det, sier første­ama­nu­en­sis Knut Boge ved Høy­sko­len i Akershus.

Ikke at det mang­let på pla­ner og visjo­ner. Vel­gerne skulle til­trek­kes og pend­lere til­freds­stil­les. Men da stats­bud­sjet­tene ble ved­tatt, var tog­mid­lene forduftet.”

Dette er ikke akku­rat noe nytt. I 1997 uttalte 10 tid­li­gere ledere i NSB dette til Aften­pos­ten:

“NSBs fun­da­men­tale pro­ble­mer hand­ler det ikke om tropesomre eller en akutt man­gel på elektro-ekspertise. Det hand­ler om feil­sat­sin­ger og ned­prio­ri­te­rin­ger gjen­nom 50 år.”

Ser vi bort fra Gar­demo­ba­nen, som sym­pto­ma­tisk nok ble anlagt for å sikre til­før­sel til hoved­fly­plas­sen, er norsk jern­bane på u-landsnivå. Regje­rin­gen min­ner oss om at de har dob­let sat­sin­gen på jern­bane. Kan­skje har de det. Poli­ti­ker­nes “sat­sin­ger” er gjerne pre­get av så mye tall­kos­me­tikk at man skal grave ganske dypt for å finne ut hvor reelle de er.

Er det noen som hus­ker Rin­ge­riks­tunel­len? I en heste­han­del for at davæ­rende sam­ferd­sels­mi­nis­ter Kjell Opseth skulle kunne hilse hjem og legge stam­veien Oslo-Bergen innom sitt hjem­fylke, ved­tok man også byg­ging av tunel­len under Krok­sko­gen som skulle korte reise­ti­den mel­lom Oslo og Høne­foss, og der­med også reise­ti­den Oslo-Bergen. Stam­veien ble byg­get, men jern­ba­nen ble glemt når pen­ger skulle bevilges.

Tid­li­gere kon­sern­sjef i NSB, Osmund Ueland, vet bedre enn de fleste hvor lite polit­ker­nes jern­bane­løf­ter er verdt.  I sin artik­kel Poli­tisk bløff om dob­belt­spor og lyn­tog, karak­te­ri­se­rer han det slik:

“Poli­ti­kere har liten tro­ver­dig­het når det gjel­der å løse sam­ferd­sels­pro­ble­mene; spe­si­elt i press­om­rå­der der flest bor. I valgår loves det. Av og til fat­tes det tomme ved­tak. Gjen­nom­fø­rin­gen av dem lar vente på seg.”

Klatt­vis utbyg­ging gjør at arbei­det går tregt og blir dyrt. Strek­nin­gen Lysaker-Asker skal være fer­dig i 2011. Da har man holdt på i 10 år. Det har ført til at pro­sjek­tet har blitt 1,5 mrd dyrere enn om man hadde byg­get ut på fem år — i til­legg til at sam­fun­net har måt­tet leve med trans­port­pro­ble­mene i fem eks­tra år. Eks­tra­kost­na­dene pga stat­lig som­mel er nes­ten halv­par­ten av det som er satt av til jern­bane­in­ves­te­rin­ger i skryte­året 2010. Så det er nok ganske merkbart.

På andre sam­ferd­sels­om­rå­der er situa­sjo­nen like trist. Før val­get lovet de rød-grønne 300 mill pr år til gang– og syk­kel­veier langs stat­lige veier. Når bud­sjet­tet ble behand­let var alle slike løf­ter glem. Det ble “Mage­plask for syk­kel­sat­sing”.

His­to­rien om norsk jern­bane er også his­to­rien om svake sam­fer­dels­mi­nistre, bort­sett fra dis­trikts­vei­mi­nis­ter Opseth, som har tapt i regje­rin­gen. Sam­ferd­sels­mi­nis­ter i Bondevik-II regje­rin­gen, Torild Skogs­holm, sier det slik i DN:

“Så satt jeg, da, med fol­kene fra Finans­de­par­te­men­tet, som ikke er glad i å bruke pen­ger — og i hvert fall ikke på jernbane.”

Magn­hild Mel­tveit Kleppa kan snakke som mildt og varm om jern­bane som hun bare vil. Enhver minis­ter ønsker å satse innen­for eget område. Først når det even­tu­elt blir regje­rin­gens poli­tikk kan vi kan­skje begynne å tro på dette. Det betyr at stats­mi­nis­te­ren må på banen. Men det må være men enn løf­ter og reto­rikk — det har vi sett så alt for mye av før. Det må hand­ling til.

Sta­ten må skille mel­lom inves­te­rin­ger og for­bruk. Det kan godt hende at et over­for­bruk vil føre til en over­opp­he­ting av økono­mien. Men jeg nek­ter å tro at inves­te­rin­ger i bl.a. infra­struk­tur vil bety det samme. Det tra­giske er at når det gjel­der offent­lig for­bruk synes det som om man bare bru­ker det som er “nød­ven­dig”, enten det gjel­der syke­lønn eller asyl­mot­tak, mens det for inves­te­rin­ger kre­ves strenge prio­ri­te­rin­ger og budsjettdisiplin.

I bud­sjet­tet for 2010 er det satt av 3,9 mrd til inves­te­ring i jern­bane­in­fra­struk­tur. Det er mindre enn øknin­gen i syke­lønns­ut­gif­ter fra 2008 til 2009 (4,6 mrd). Regje­rin­gen kan skryte så mye den vil av sin jern­bane­sat­sing, jeg er ikke impo­nert. Det er fris­tende å si at sam­fun­net beta­ler dyrt for å sikre APs valg­kamp­støtte fra LO, og at jern­ba­nen er et av områ­dene som lider,

Man kan spare seg til fant. Norge mang­ler ikke pen­ger. Det er vel og bra at man set­ter av pen­ger til dår­li­gere tider i frem­ti­den. Men å bevilge oss selv ver­dens beste sosiale ord­nin­ger og sam­ti­dig la infra­struk­tur m.m. for­falle i ste­det for å ruste den opp, det er en feil­prio­ri­te­ring. Det vil ikke være stor hjelp for våre etter­kom­mere om de arver et olje­fond som nes­ten er stort nok til å dekke for­sømt ved­li­ke­hold og utsatte inves­te­rin­ger. Det blir et eksem­pel på at “lang­sik­tig­het” i poli­tisk ter­mi­no­logi i beste fall betyr perio­den fram til neste valg.

Andre land med mindre pen­ger, men med mer vilje og handle­kraft har fått til mye. På kar­tet over ekse­s­te­rende eller plan­lagte jern­bane­strek­nin­ger for has­tig­he­ter over 180 km/t fin­nes det ikke en eneste strek i Norge.

Skal man få til noe på nasjo­nalt plan må man også være vil­lig til å styre på nasjo­nalt plan. Når man over­la­ter alt til kom­mu­nene har regje­rin­gen gitt fra seg mulig­he­ten til å drive poli­tikk. Hvis alle nasjo­nale sat­sin­ger skal under­leg­ges regu­le­rings­pla­ner i alle berørte kom­mu­ner er det ikke over­ras­kende at resul­ta­tene ute­blir. Gar­demo­ba­nen ble basert på stat­lig regu­le­rings­plan. Det bør gjø­res oftere for det som er en nasjo­nal infra­struk­tur. Men ikke en gang når det gjel­der å omdis­po­nere ned­lagte jern­bane­strek­nin­ger til syk­kel­vei synes det som om man kla­rer å ta stat­lig ini­tia­tiv. Hvis man skal være pris­gitt hva man måtte mene i den enkelte kom­mune blir det ikke et sam­men­hen­gende nett. Og uan­sett tar behand­lin­gen tid og kos­ter pen­ger. Man for­bru­ker pen­ger på byrå­krati i ste­det for å inves­tere i infrastruktur.

Davæ­rende fyl­kes­mann i Hed­mark Sig­bjørn John­sen og fyl­kes­råd­mann i Bus­ke­rud Matz San­de­man skrev i februar 2008 om beho­vet for dypt­gå­ende end­rin­ger i jern­bane­po­li­tik­ken i artik­ke­len “Tid for spor­skift nå!”. Det skal bli inter­es­sant om finans­mi­nis­ter Sig­bjørn John­sen er enig med fyl­kes­mann Sig­bjørn John­sen. Skal vi ende­lig se at også finans­de­par­te­men­tet vil satse på jern­bane, eller skal Sig­bjørn John­sen her gå inn i den tra­di­sjo­nelle finans­mi­nis­ter­rol­len og være stopp­sig­nale frem­for spors­skif­ter? Det blir en test på om han fak­tisk vil noe, eller om han er en opportunist.

Poli­tikk er å ville noe, sa Olof Palme.  Det er ikke lett å finne mye vilje i dagens regje­ring, i alle fall på dette områ­det. Og det er enda vans­ke­li­gere å se at erklært vilje føl­ges av hand­ling. For­falt infra­struk­tur er for vik­tig til bare å over­la­tes til fag­stats­rå­dene. Sje­fen sjøl, stats­mi­nis­ter Jens Stol­ten­berg, må på banen. Han har uttalt seg om dette til Jern­bane­ma­ga­si­net i 2008. Der sier han bl.a:

“?Vi har fått opp far­ten, men den skal ytter­li­gere opp. Og vi skal satse slik at vi alle kan være stolte av jern­bane­net­tet vårt.”

Men når regje­rin­gen “vil klar­legge når det er behov for å bygge Oslo­tun­ne­len” er jeg like­vel ikke for opti­mis­tisk. Kapa­si­te­ten i tunel­len er alle­rede sprengt. Den opp­rust­ning som nå fore­går er ikke en gang til­trek­ke­lig til å ta unna det som i dag er meldt som behov fra ope­ra­tø­rene — og da er det selv­sagt ikke nok til å ta imot frem­ti­dig økning. Det er bare å starte utred­nin­gen om hvor­dan kapa­si­te­ten skal byg­ges ut, og hvis man mener noe med å satse, så plan­leg­ger og byg­ger man fire nye spor — slik at fjern­tog ikke blir lig­gende i kø bak lokaltogene.

Vin­te­rens tog­pro­ble­mer og stan­sen i fly­tra­fik­ken har med all mulig tyde­lig­het demon­strert at utbyg­gings­tak­ten må økes i for­hold til fore­lig­gende pla­ner. Revi­dert stats­bud­sjett, tiden fram mot og selve frem­leg­gel­sen av stats­bu­sjet­tet for 2011 blir tes­ten på regje­rin­gens tro­ver­dig­het. Det har blitt spe­ku­lert i at sat­sin­ger kan bli utsatt for å stramme inn bud­sjet­tet. Om det skjer har regje­rin­gen spilt bort alt de måtte ha av tro­ver­dig­het på dette områ­det. Finan­sie­res ved­tatte pla­ner viser de i det minste at de ikke løper fra det de har lovet. Men det skal mer til for at det vir­ke­lig kan kal­les en satsing.

Kan­skje kan vin­te­rens tog­krise og dag­nes fly­stans ende­lig få poli­ti­kerne til å gå fra tomme løf­ter til hand­ling? I så fall kan vin­te­rens og vår­ens pro­ble­mer i alle fall gi noe positivt.

Nå som Norge og store deler av Europa er lam­met av islandsk vul­ka­naske er det fris­tende å tenke: Hadde vi bare hatt ordent­lige tog.

Norge er for uland å regne når det gjel­der tog. Gamle vog­ner sling­rer seg på enda eldre spor i has­tig­he­ter som gjør at de ikke en gang kan kon­kur­rere med bilen i reise­tid. Alle som har hatt regjer­nings­makt de siste 50 år eller så har for­sømt seg, så her sit­ter alle poli­tiske par­tier med et kol­lek­tivt ansvar.

I Norge ville ikke egent­lig høy­has­tig­het­stan­dard (has­tig­he­ter over 300 km/t) vært nød­ven­dig for å komme ned i en reise­tid på 3 timer mel­lom de “store” byene.  Det burde også ha vært mulig å komme fra Oslo til Køben­havn i løpet av ca tre timer.

Fra Køben­havn burde høy­has­tig­hets­tog kunne ha tatt oss til Brus­sel på fire timer, til Paris i løpet av fem timer, til Lon­don på seks, til Mar­seille på syv og til Bar­ce­lona på åtte timer.

Det er Frank­rike som er ledende på høy­has­tig­hets­tog og Spa­nia sat­ser stort. Nord i Europa hen­ger man etter. Jo len­ger nord man kom­mer, desto len­ger hen­ger man etter. Kom­mer man seg til Brus­sel er det mulig å komme videre med tog. Der­fra kom­mer man til Lon­don på 1t 50 min og til Paris på 1t 25m. Paris — Mar­seille tar ca 3t 30m. Fore­lø­pig er det ikke TGV mel­lom Nîmes og Bar­ce­lona, noe som gjør at reise­ti­den i ret­ning Bar­ce­lona blir len­ger. Men det arbei­des med saken.

Et euro­pe­isk høy­has­tig­hets­nett lig­ger noen år inn i frem­ti­den. Men i de fleste land skjer det noe, bare ikke i Norge. Så raske tog fra Gøte­borg til Mid­del­ha­vet vil vi nok kunne se. Men om Norge vil bli en del av dette, det er et helt åpent spørsmål.

Jeg kjøpte i juni 2007 en alt-i-ett printer/scanner/fax type HP Color Laser Jet 2840. Jeg valgte denne fordi jeg ville ha en farge­la­ser som også fun­ge­rer som scan­ner og kopi­ma­skin, og den skulle fun­gere i nett­ver­ket hjemme.

Enhe­ten er for så vidt utmer­ket. Men nå, i april 2010, har det gått såpass lang tid siden Win­dows 7 ble lan­sert at det er på høy tid med ordent­lige dri­vere til Win 7. Det er dri­vere til­gjen­ge­lig som gjør at den kan bru­kes som skri­ver, men det er ikke scan­ner­dri­vere (eller fax, men det betyr mindre i 2010) for Win 7, i alle fall ikke som kan fun­gere i nettverk.

Da dri­vere for Win 7 fort­satt ikke er til­gjeng­lig på HPs nett­si­der sendte jeg dem en e-post hvor jeg etter­lyste dette. Jeg fikk føl­gende svar fra en Hen­rik Del­eu­ran hos HP-Norge:

“Hp sup­po­tere ikke scan­ner over net­verk på denne skri­ve­ren med win7,  dette er en gam­mel modell som vi ikke pro­du­sere len­gere,  det er dog mulig at det ”kan­skje” vil fun­gere med usb og Win­dows Vista, men hvis de ønsker hjelp til dette må de kon­takte sup­port for betal bar sup­port på tlf: 80062800

Den funk­sjo­nen som de spør etter går ikke an og få til.”

Det burde være unød­ven­dig å si at jeg er sær­de­les mis­for­nøyd med sva­ret. Hva mener HP med at det “er en gam­mel modell”? Mener HP at deres skri­vere må anses som utran­gert etter mindre enn tre år, slik at det ikke er nød­ven­dig å utvikle dri­vere for nye ver­sjo­ner av det mest brukte ope­ra­tiv­sys­te­met? Hvis de har så dår­lig tro på egne pro­duk­ters leve­tid er det ingen grunn til at vi som kun­der skal ha noen større til­tro til dette.

Det hjel­per ikke om pro­duk­tene er gode hvis man ikke kan stole på leve­ran­dø­ren. HP har vist at de ikke er til å stole på når det gjel­der rime­lig frem­tids­sik­ring av deres pro­duk­ter. HP frem­stør ikke som en seriøs leverandør.

Med den dår­lige opp­føl­gin­gen og sva­ret fra HP ved Hen­rik Del­eu­ran føler jeg meg ganske enkelt lurt. Det er full­sten­dig uak­sep­ta­belt. Så den dagen det måtte bli aktu­elt å anskaffe nytt utstyr kom­mer ikke HP i betrakt­ning, uan­sett hvor gode pro­duk­ter de måtte ha. Som leve­ran­dør er HP ikke til å stole på.

Det har vært mor­somt å følge NRK-suksessen “Hjerne­vask”. Pro­gram­met har åpen­bart truf­fet mange ømme punk­ter, ellers hadde det ikke blitt så mye debatt.

Noen fors­kere, sær­lig Jør­gen Lorent­zen, har fått hard med­fart. Han har blitt stå­ende ikke bare som sym­bo­let på kjønns­forks­ning, hel­ler ikke bare på dår­lig kjønns­forsk­ning, men på dår­lig forsk­ning gene­relt. Det er sik­kert ufor­tjent, i alle fall at han har blitt stå­ende så alene.

Men Jør­gen Lorent­zen og de andre som har mis­likt måten de har blitt pre­sen­tert på i pro­gram­met har fått mange sjan­ser til å rette opp inn­tryk­ket, uten å gripe dem. I etter­føl­gende debat­ter synes de å ha vært mer opp­tatt av å angri­pet kon­sep­tet og jour­na­lis­tik­ken enn å få fram det de selv mener å kunne bidra med i sub­stan­sen. Der­med etter­la­ter de et inn­trykk at de ikke har så mye å bidra med. Jør­gen Lorent­zen sier at det ikke fin­nes viten­ska­pe­lig bevis for at det han sier er feil. Han sier at andre tror mens han selv base­rer seg på viten­skap. Da frem­står han som en krea­sjo­nist som avvi­ser utvik­lings­læ­ren fordi ende­lig bevis mangler.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->