Det har vært morsomt å følge NRK-suksessen “Hjernevask”. Programmet har åpenbart truffet mange ømme punkter, ellers hadde det ikke blitt så mye debatt.
Noen forskere, særlig Jørgen Lorentzen, har fått hard medfart. Han har blitt stående ikke bare som symbolet på kjønnsforksning, heller ikke bare på dårlig kjønnsforskning, men på dårlig forskning generelt. Det er sikkert ufortjent, i alle fall at han har blitt stående så alene.
Men Jørgen Lorentzen og de andre som har mislikt måten de har blitt presentert på i programmet har fått mange sjanser til å rette opp inntrykket, uten å gripe dem. I etterfølgende debatter synes de å ha vært mer opptatt av å angripet konseptet og journalistikken enn å få fram det de selv mener å kunne bidra med i substansen. Dermed etterlater de et inntrykk at de ikke har så mye å bidra med. Jørgen Lorentzen sier at det ikke finnes vitenskapelig bevis for at det han sier er feil. Han sier at andre tror mens han selv baserer seg på vitenskap. Da fremstår han som en kreasjonist som avviser utviklingslæren fordi endelig bevis mangler.
Når utgangspunktet for ens prosjekt er at det vi kan observere og erfare i dagliglivet er feil, da har man et problem når alt man kan vise til er at det ikke finnes vitenskapelig bevis for at det vi ser faktisk stemmer. Enhver førskolelærer ser at det er forskjell mellom gutter og jenter. Vi vet at noen er smartere enn andre og at folk på godt og vondt minner om sine foreldre. Den som hevder at dette kun henger sammen med oppvekstmiljø og ikke arv har mye å bevise. Inntil disse bevisene kommer på bordet tror i alle fall ikke jeg på dem, selv om det kanskje heller ikke finnes vitenskapelig bevis for at våre hverdagsobservasjoner stemmer.
Det bedrives mye underlig forskning. Noe er viktig, men lett å latterliggjøre for kunnskapsløse journalister og en uvitende allmennhet. Annet er bare kuriøst. Men det ligger i forskningens vesen at vi ikke vet før vi har prøvd. Vi må akseptere feil og blindspor, og vi må våge å feile. Den som er redd for å gjøre feil, bli latterliggjort av tabloide journalister eller gjort til eksempel på feil bruk av skattepenger av kunnskapsløse FrP-politikere vil bare satse på det trygge og “nyttige”. Slikt blir det ikke god forskning av.
Problemet i norsk forskning er for lite dristig forskning styrt av vitebegjær og nysgjerrighet, og for mye som er basert på nytte og politiske prioriteringer. Og kanskje er den politisk korrekte kjønnsforskningen et eksempel på dette.
Jeg opplever “Hjernevask” som en avsløring av den politisk korrekte forskning, og det er dette debatten egentlig gjelder. Det er provoserende og farlig fordi det setter spørsmålstegn ved så mye av det vårt samfunn i dag bygger på. Vi har basert oss på forestillinger om hvordan vi mener samfunnet bør være, og politikere støtter gjerne forskning som bekrefter det som de så gjerne vil høre. Så kommer det noen som våger å si at dette ikke stemmer. De har vært der hele tiden. Men av toneangivende forskere innen sitt felt, som Jørgen Lorentzen, har de blitt utdefinert som biofascister og ellers fortiet. Så dukker de opp midt i beste sendetid. Provoserende.
Det som provoserer meg mest er når Jørgen Lorentzen, Cathrine Egeland og Hedda Giertsen (og så vidt jeg husker noen flere) avviser problemstillingen som uinteressant, gammeldags, osv. Det man i realiteten sier er at dette ønsker vi ikke å vite noe om.
Noe av det som presenteres i Hjernevask berører noe helt grunnleggende: Er mennesket et dyr som er styrt av instinkter, begjær og drifter i langt større grad enn hva det moderne, vestlige middelklassemennesket liker å tro? Har den “formbare leirklumpen” en kjerne av stein? Eller for å si det med Karl Erik Grennes (fra et foredrag referert etter hukommelsen): Vi har fortsatt reptilhjernen som styrer mye av vår adferd, selv om mennesket har fått noen lag utenpå denne. Da jeg var ung vred vi på tekstene til mange sanger, og en kjent barnesang fikk refrenget “Inni er vi like, men det er utenpå”. Er det slik at vi egentlig læres opp til å spille roller som ikke harmonerer med det mennesket vi egentlig er?
Vi brenner ikke lenger forskere på bål om de rokker ved de verdier samfunnet bygger på. Vi ordner det heller ved å gi forskningsbevilgninger til de som sier det samfunnet vil høre. Et prosjekt som ville kartlegge systematiske kjønnsforskjeller og undersøke om disse kunne forklares med medfødte egenskaper ville neppe ha fått penger i dagens system for forskningsfinansiering — i alle fall ikke før Hjernevask. For de som sitter på pengesekken vil også mene at det er “uinteressant”. Det vil sannsynligvis være folk som mener omtrent det samme som Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland som sitter i de de komiteer som vurderer prosjektsøknader, og de vil anse det som uinteressant. Med mye prosjektfinansiert forskning, politisk prioriterte sastingsområdre og ett forskningsråd er det en risiko for at det blir enfold heller enn mangfold.
Vår enhetsskole bygger på at alle har like forutsetninger og skal få like muligheter. Like muligheter betyr at alle får det samme, ikke at man får et like godt tilbud basert på egne forutsetninger. Norsk skole har etter hvert akseptert at folk kan ha særlige talenter for idrett, musikk m.m. Men ellers baserer man seg på at “inni er vi like”. Vi har for lengst sluttet med egne gutte– og jenteklasser, basert på en ideologi om at jenter og gutter er like. Vi har kvoteringsregler som skal rette opp kjønsskjevheter i arbeidsmarkedet — i alle fall den delen av arbeidsmarkedet som middelklassen interesserer seg for. Hvor mange illusjoner ville man ha tatt fra alle gjennomsnittsmenneskene om man kan påvise at alt dette var basert på løgn?
I debatten etter “Hjernevask” har vi kunnet høre noe si at man kan begrunne uønskede beslutninger på at det er medfødte forskjeller. Mitt enkle utgangspunkt er at beslutninger alltid vil bli bedre når man baserer seg på korrekt faktum. Hvis det faktisk er medfødt blir det feil om man ser bort fra dette når politikk utformes og beslutninger treffes. Kunnskap kan misbrukes til å begrunne uholdbare beslutninger. Man må ikke gå fra grøften “alle er like” til at alt skal tilpasses folks (antatte) genetiske forutsetninger. Men hvis man ikke vil vite, da kan man være sikker på at at beslutningene blir feil.
Pingback: Ukens anbefalte – 15 April 2010 | Raymond Karlsen