Olav Torvunds blogg

Jeg har sett den nye norske ope­raen “Jor­den rundt på 80 dager”. Dess­verre synes jeg ikke at den inn­fridde. Hva er det som svik­ter i denne og litt for mange samtidsoperaer?

Det er ikke uten grunn at det er kom­po­nis­ten som nev­nes først når man snak­ker om opera. Libret­tis­ten, den som har skre­vet teks­ten, er ikke den som hus­kes — hvis ikke begge blir glemt. Det er kom­po­nis­ten, ikke libret­tis­ten som er er dra­ma­ti­ke­ren i opera. Men kom­po­nis­ten må ha en god libretto som utgangs­punkt. Franz Joseph Haydn kom­po­nerte flere ope­raer, men det er ikke det han hus­kes for. Han kunne kom­po­nere musikk­drama, det har han vist gjen­nom Ska­pel­sen og Årsti­dene. Men han hadde ingen gode libret­toer å arbeide med, og da blir det ikke noen store ope­raer. Det det samme gjel­der Franz Schu­bert. Han kunne så abso­lutt kom­po­nere san­ger, men ingen av hans ope­raer set­tes opp i dag.

Hva kjenne­teg­ner en libretto som fun­ge­rer? Lit­te­ra­tur for­tel­ler gjen­nom tekst, film gjen­nom bil­der og opera gjen­nom musikk. Hand­ling kan for­tel­les godt gjen­nom ord, mens musikk ikke for­mid­ler dette like godt. Men intet kom­mer opp mot musikk når det gjel­der å fomidle følel­ser og emosjoner.

Alle store ope­raer jeg kan komme på bæres av per­soner med sterke følel­ser og rela­sjo­nene mel­lom dem. Det er kjær­lig­het og hat, tro og tvil, leng­sel og smerte, indre spen­nin­ger og spen­nings­fylte rela­sjo­ner. Men det er ikke nød­ven­dig­vis så mye hand­ling. Det har vært sagt om Dido i Didos klage fra Henry Purcells opera “Dido og Aneas” at hun har ikke mye å si, men hun har vel­dig mye å føle.

Det er neppe hel­ler til­fel­dig at så mange ope­raer har navn etter hoved­per­sonen, enten det egent­lige nav­net eller kalle­navn som La Tra­viata eller Madame But­ter­fly.

Der er vi ved noe av pro­ble­met. “Jor­den rundt på 80 dager” har ikke sterke nok og til­strek­ke­lig inter­es­sante per­soner. Phi­lias Fogg er en kje­de­lig tørr­pinn av et peti­me­ter totalt uten følel­ser. “Alt er tall og tall er alt” er ikke noe som ska­per et ope­ra­tisk drama. Roma­nen “Jor­den rundt på 80 dager” dri­ves av spen­nin­gen i hand­lin­gen. Det er omtrent som et etappe­ritt på syk­kel hvor spen­nin­gen i stor grad er kam­pen mot klok­ken. Det kan være spen­nende å følge, og “Jor­den rundt på 80 dager” er en spen­nende roman. Men spen­nin­gen lig­ger på det utven­dige plan og det bærer ikke en opera. Phi­las Fogg er ganske enkelt ikke egnet som opera­helt. Han er en slags Fal­staff som ikke er komisk, og uten komik­ken er det ikke mye igjen av Falstaff.

Pas­par­tout, Phi­lias Foggs tje­ner, kunne vært en slags Lepo­rello. Men han mang­ler en ster­kere karak­ter å spille mot, og da fun­ge­rer det ikke sær­lig overbevisende.

Kon­flik­ten mel­lom Stuart og Fogg, de som som har inn­gått et vedde­mål, blir for fjern i for­hold til hand­lin­gen. Stuarts niese, detek­ti­ven Fio­n­ula blir for mye en kli­sje — i alle fall i begyn­nel­sen. Første akt er en del epi­so­der med mange effek­ter, men ikke noe drama.

Ope­raen tar seg opp i andre akt. Fio­n­ula blir for­els­ket i Phi­lias Fogg, den mann hvis reise hun skal for­hindre slik at han taper vedde­må­let med hen­nes onkel Stuart. Gjen­nom dette utvik­ler Fin­oula seg fra å være en kli­sjé til å bli et rela­tivt levende men­neske. Her begyn­ner det å bli ope­ra­te­ma­tikk: Hun rives mel­lom loja­li­tet til sin onkel Stuart og kjær­lig­he­ten til Phi­lias Fogg. Det blir litt som Don José i Car­men, der han sli­tes mel­lom for­els­kel­sen i Car­men og loja­li­te­ten over­for Mikaela og sin mor — uten at den tørre Phi­las Fogg tåler å bli sam­men­lig­net med den ild­fulle Carmen.

I andre akt får vi også noen arier. Man må gjerne mene at jeg er tra­di­sjo­nell og gam­mel­dags. Men jeg liker at ope­raer har arier. Det kom sent, men ikke så verst.

Hvis man har inten­sjo­ner om å for­telle en hand­ling gjen­nom opera, da er det stor risiko for å mis­lyk­kes. Hand­lin­gen må selv­sagt være der, men den er bare ram­men rundt det drama som på en eller annen måte utspil­ler seg mel­lom aktø­rene. For­tel­lin­gen i seg selv er ikke nok.

Hvis det ikke er nok drama i libret­toen, da har ikke kom­po­nis­ten det han tren­ger for å skape drama i musik­ken. Der­for får vi ikke vite hva Gisle Krend­okk kunne ha fått til med et litt bedre utgangspunkt.

Pres­sens fag­lige utvalg (PFU) har i dag truf­fet ved­tak i en sak 030/10 hvor Grim­stad Adresse­ti­dende var kla­get inn for bruk av et bilde fra Face­book. PFU kon­klu­derte i følge refe­ra­tet i bladet Jour­na­lis­ten med at dette ikke var i strid med god presse­skikk. Ved­ta­ket er ennå ikke til­gjen­ge­lig på PFUs nettsider.

Jeg synes at dette er en under­lig avgjø­relse. I følge Jour­na­lis­ten sier PFU blant annet:

“PFU påpe­ker at utval­get ikke kan ta stil­ling til opp­havs­ret­ten og ret­ten til eget bilde, noe som opp­tar klagerne.”

Det er for så vidt greit at PFU tref­fer sine avgjø­rel­ser ut fra hva de mener er god presse­skikk og “Vær varsom-plakaten”. Men å se helt bort fra hva som er lov­lig og ulov­lig, slik at man kan komme til at ulov­lig bruk av bil­der er i sam­svar med god presse­skikk, det blir pro­ble­ma­tisk. Jeg ute­luk­ker ikke at det kan være i sam­svar med god presse­skikk å krenke and­res ret­tig­he­ter, men det må være i helt spe­si­elle situa­sjo­ner. Man kan ikke gjøre det i enhver nyhetssak.

Når det er sagt kan det hende at bil­led­bru­ken i dette til­fel­let var lovlig.

Foto­gra­fen har ret­tig­he­ter til sine bil­der. Noen bil­der vil ha vern som ånds­verk. Bil­der som det ikke lig­ger en til­strek­ke­lig ska­pende inn­sats bak vil være ver­net som foto­gra­fisk bilde etter åvl § 43a. I Jour­na­lis­ten omta­les bilde som et “pri­vat ferie­bilde”, og det er sann­syn­lig­vis ver­net som foto­gra­fisk bilde og ikke som foto­gra­fisk verk. Men i den aktu­elle saken er det uten betyd­ning om det reg­nes som det ene eller det annet.

Foto­gra­fen har ene­rett til å frem­stille eksemp­lar av sitt foto­grafi og å gjøre det til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Grim­stad Adresse­ti­dende har gjort begge deler. Utgangs­punk­tet er at Grim­stad Adresse­ti­dende må ha sam­tykke til å bruke bil­der de fin­ner på Face­book og andre ste­der, akku­rat som jeg må ha sam­tykke om jeg skulle ønske å benytte bil­der fra Grim­stad Adresse­ti­dende og andre kil­der. Det er de samme reg­lene som gjelder.

I visse situa­sjo­ner kan man benytte bil­der uten at det er inn­hen­tet sam­tykke. Den rele­vante bestem­mel­sen i dette til­fel­let er åvl § 23a. Den­nes første ledd lyder:

“Offent­lig­gjort kunst­verk og offent­lig­gjort foto­gra­fisk verk kan gjen­gis i aviser, tids­skrif­ter og kring­kas­ting ved omtale av dags­hen­ding. Dette gjel­der like­vel ikke verk som er skapt med hen­blikk på gjen­gi­velse i aviser, tids­skrif­ter eller kring­kas­ting. Opp­havs­man­nen har krav på veder­lag med mindre det gjel­der dags­hen­ding knyt­tet til det ver­ket som gjengis.”

Bestem­mel­sen gjel­der også for foto­gra­fiske bil­der. Dette føl­ger av en hen­vis­ning fra åvl § 43a.

Det er et vil­kår at bil­det er offent­lig­gjort. Etter åvl § 8 er et verk offent­lig­gjort “når det med sam­tykke av opp­havs­man­nen er gjort til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten”.

Går vi så til § 2, tredje ledd, er det gjort til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten når:

a)    eksemp­lar av ver­ket frem­bys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres til all­menn­he­ten,
b)    eksemp­lar av ver­ket vises offent­lig uten bruk av tek­niske hjelpe­mid­ler, eller
c)    ver­ket frem­fø­res offentlig.

Et av de vans­ke­lige spørs­mål i for­bin­delse med sosiale medier er når noe skal anses for å være offent­lig­gjort. Når det er gjort til­gjen­ge­lig på en måte som gjør at alle som vil kan få til­gang, som typiske twitter-meldinger (man kan begrense til­gan­gen, men det ser jeg bort fra). Men på Face­book kan man begrense til­gan­gen. Det som bare er til­gjen­ge­lig for mine “ven­ner” på Face­book er ikke nød­ven­dig­vis offent­lig­gjort. Her vil man måtte foreta en kon­kret vur­de­ring hvor man må se på hvor stor kret­sen er, hvor­dan denne per­sonen har valgt sine “ven­ner”, osv.

Jeg kjen­ner ikke detal­jene i den kon­krete saken. Men i følge Jour­na­lis­ten hadde de to vært ini­tia­tiv­ta­kere til en klage­gruppe mot det lokale kabeltv-selskapet. Hvis dette har vært orga­ni­sert som aksjo­ner flest, hvor FB-sidene er åpne for alle, da vil det etter min vur­de­ring være offent­lig­gjort. Jeg synes ikke at det kan være sær­lig tvilsomt.

At bil­det er offent­lig­gjort er et nød­ven­dig, men ikke til­strek­ke­lig kri­te­rium. For at man skal kunne gjengi bil­det må dette skje ved omtale av dags­hen­ding. At det er etab­lert en slik klage­gruppe må være en dags­hen­ding, slik at bil­det må kunne gjen­gis uten samtykke.

Utgangs­punk­tet er at det må beta­les veder­lag for slik bruk. Unn­ta­ket er hvis dags­hen­din­gen er knyt­tet til det verk som gjen­gis. Når det avdu­kes et nytt konge­por­trett, et kunst­verk blir stjå­let, det ska­per stor skan­dale, osv, da vil dette være dags­hen­gin­ger knyt­tet til ver­ket. Men en aksjons­gruppe er ingen dags­hen­ding knyt­tet til bil­det av noen per­soner, så her vil nok foto­gra­fen kunne kreve vederlag.

Ret­ten til eget bilde etter åvl § 45c er en per­son­vern­be­stem­melse mer enn en ret­tig­hets­be­stem­melse. Egent­lig hører den ikke hjemme i ånds­verk­lo­ven, men den ble med som en nisse på las­set da den gamle foto­gra­filo­ven ble opp­he­vet i 1995 og bestem­mel­sene fra denne inn­ar­bei­det i åndsverkloven.

Utgangs­punk­tet er at et bilde som avbil­der en per­son ikke kan gjen­gis eller vises offent­lig uten avbil­de­des sam­tykke. Også her er det noen unn­tak, og dem som kan være aktu­ell i dette til­felle vil være bok­stav a, som sier at bil­det kan gjen­gis når:

“avbild­nin­gen har aktu­ell og all­menn interesse”

Jeg har ikke sett de aktu­elle bil­dene eller lest saken i Grim­stad Adresse­ti­dende. Det er der­for ikke mulig å vur­dere det kon­krete til­fel­let. Men det kan i alle falle argu­men­te­res for at når en per­son omta­les i en aktu­ell nyhets­sak, da har også et bilde av denne per­sonen “aktu­ell og all­menn inter­esse”, uten at jeg har sikre holde­punk­ter for å trekke noen kon­klu­sjon her.

Jeg mener at PFU må ta stil­ling til lov­lig­he­ten av bl.a. bil­led­bruk når dette er et tema i saken. Det er nok mange eksemp­ler på at noe kan være i strid med god presse­skikk selv om det er lov­lig. Men det som er ulov­lig bør i utgangs­punk­tet ikke kunne anses som god presse­skikk, selv om det kan ten­kes unn­tak fra dette. Men ut fra det som er gjen­gitt i Jour­na­lis­ten synes det som om Grim­stad Adresse­ti­dende ikke gjorde noe ulov­lig i denne saken. Men de må betale et van­lig bil­led­ho­no­rar til fotografen.

Et lite PS:

Dette er et svar til en kom­men­tar på Twit­ter fra @BeritRekve som spør:

“Kvi­for kan ikkje avi­sene ta seg tid til å spørja + ev. betala for å bruka bilete. Kva gjer dei om eg rap­par frå dei?”

Jeg er helt enig i at avi­sene bør spørre og selv­føl­ge­lig betale. Men man har altså en viss rett til å bruke bil­der uten å spørre, men mot beta­ling. Reg­lene er ikke helt de samme for aviser m.m. som for andre. For det første heter det i § 23a at “offent­lig­gjort foto­gra­fisk verk kan gjen­gis i aviser, tids­skrif­ter og kring­kas­ting”. Nett­avi­ser vil være aviser. Men min blogg eller Face­book vil nok ikke være det. Bak­grun­nen er at bestem­mel­sen er ment å kunne sikre nyhets­dek­ning, og man har med det som var typiske nyhets­me­dier da bestem­mel­sen ble utformet.

For det annet er det et unn­tak (fra unn­ta­ket) som sier:

“Dette gjel­der like­vel ikke verk som er skapt med hen­blikk på gjen­gi­velse i aviser, tids­skrif­ter eller kringkasting.”

Aviser m.m. kan ikke rappe bil­der fra hver­andre, selv om det er ved omtale av dagshending.

Det er noen reg­ler som til­la­ter bruk av bil­der i andre sam­men­hen­ger, men da hen­vi­ser jeg bare til min inn­fø­rings­ar­tik­kel.

Aften­pos­ten brin­ger i dag en skrem­mende his­to­rie. Noen hen­syns­løse gær­nin­ger hadde spent en kjet­ting over traséen der det skulle arran­ge­res et sykk­le­ritt. Hadde ikke sabo­ta­sjen blitt opp­da­get i tide kunne det har gått rik­tig galt.

Artik­ke­len min­ner oss om at det ikke bare er bilis­ter som vil syk­lis­ter til livs. Den avslut­tes slik:

“Debat­tene om syk­lis­ter i Marka har pågått i årevis. For noen år til­bake fore­slo Fri­lufts­eta­ten å forby syk­ling på stier i Marka. Ski­for­enin­gen, Den Norske Turist­for­ening, Oslo Idretts­krets og andre orga­ni­sa­sjo­ner ønsket ter­reng­syk­lis­tene ut av sko­gen. For­sla­get førte til en vold­som debatt i mediene. For­la­get ble ned­stemt av byrådet.”

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

[I serien “Hva var det jeg sa?” hen­ter jeg fram denne artik­ke­len som et apro­pos til dagens debatt om Data­lag­rings­di­rek­ti­vet. Den ble opp­rin­ne­lig pub­li­sert som leder i tidskrif­tet “Lov og Rett” 2001, s. 65. Den gjen­gis her uendret.]

Økokrim ønsker at man ikke skal kunne « surfe » ano­nymt på inter­nett, og man ønsker at de som til­byr inter­nettil­gang, skal opp­be­vare log­ger i et år. Dette skal gjøre det enk­lere å etter­forske nettkriminalitet.

I de senere år har per­son­vern­de­bat­ten i sta­dig større grad foku­sert på elek­tro­niske spor. Hver gang vi bru­ker mobil­te­le­fon, beta­ler med et bank­kort, låner en bok på et biblio­tek eller sjek­ker inn på et fly, leg­ger vi etter oss spor som for­tel­ler hvor vi var på et gitt tids­punkt, og til dels hva vi gjorde. På inter­nett leg­ger vi igjen langt flere spor enn de fleste ville aksep­tere om de visste hva som fak­tisk skjer. Fel­les for disse regist­re­rin­gene er at de er nød­ven­dige for at den tje­nes­ten man gjør bruk av, fak­tisk skal fun­gere. Hvis det skal være mulig å ringe meg på min mobil­te­le­fon enten jeg befin­ner meg i Oslo, Roma eller Syd­ney, så må sys­te­met vite hvor jeg og min tele­fon befin­ner oss. Min bank må kunne doku­men­tere grunn­la­get for å belaste min konto, og så videre.

Pro­ble­met opp­står når slike opp­lys­nin­ger bru­kes til andre for­mål enn det som opp­rin­ne­lig begrun­net regist­re­rin­gen, eller utle­ve­res til andre for slik bruk. Set­ter man sam­men alle spo­rene, kan man få et ganske detal­jert bilde av hva en per­son har fore­tatt seg i et gitt tids­rom. man kan også danne seg et bilde av for­bruks­møns­ter, lese­va­ner, musikk smak, og så videre. Dette peker i ret­ning av et sam­funn de fleste av oss ikke liker. Vi kan ha restrik­sjo­ner på bruk og utle­ve­ring av regist­rerte opp­lys­nin­ger. Men erfa­ring til­sier at så lenge opp­lys­nin­gene fin­nes, vil det være et press for å få til­gang til opp­lys­nin­gene, til bruk for mer eller mindre gode for­mål. Der­for har man valgt å legge restrik­sjo­ner på hva man får lov til å regist­rere, og ikke bare på bru­ken av regist­rerte opp­lys­nin­ger. Det et grunn­leg­gende prin­sipp at man ikke kan regist­rere andre opp­lys­nin­ger enn de som kan begrun­nes ut fra den virk­som­het som dri­ves. Ban­ken må kunne regist­rere hvor og når jeg har fore­tatt et kjøp, for å kunne belaste min konto. Men de har ikke noe behov for opp­lys­nin­ger om hva jeg kjøpte. Der­for får de ikke lov til å regist­rere slike detal­jer. Vi vet at opp­lys­nin­ger blir brukt til sekun­dære for­mål, og i mange situa­sjo­ner vil vi aksep­tere det. Spor etter mobil­te­le­fo­ner har vært vik­tige ved etter­forsk­ning av draps­sa­ker. Selv den ivrigste for­sva­rer av per­son­ver­net vil ikke hevde at det hadde vært bedre om dra­pene for­ble uopp­klart, enn at poli­tiet fikk adgang til regist­rerte data hos mobil­ope­ra­tø­rene. Slike spor har sik­kert også vært nyt­tige i etter­forsk­ning av saker som ikke har nådd avi­se­nes førstesider.

Økokrim vil bryte en vik­tig grense. Det vil ikke len­ger være tje­neste­yte­rens behov som begrun­ner regist­re­rin­gen. Den sekun­dære bru­ken blir den eneste begrun­nel­sen for å regist­rere og lagre opp lys­nin­gene. Det er ingen grunn til å tvile på at slike opp­lys­nin­ger vil kunne være til hjelp i etter­forsk­ning, akku­rat som det sik­kert vil være nyt­tig for etter­forsk­ning om alle biler ble utstyrt med små sen­dere som viser hvor de befin­ner seg til enhver tid, at alle bom­pas­se­rin­ger log­ges, at man lag­rer opp­lys­nin­ger om hvor mobil­te­le­fo­ner har befun­net seg i et år, og så videre. Men en slik over­våk­ning av nor­mal adferd er en for høy pris å betale for å effek­ti­vi­sere etterforskningen.

Inter­nett bør ikke sær­be­hand­les i lov­giv­nin­gen, ver­ken posi­tivt eller nega­tivt. En sys­te­ma­tisk over­våk­ning av ordi­nær adferd med det ene for­mål å lette etter­forsk­ning av poten­si­elle for­bry­tel­ser ville i enhver annen sam­men­heng blitt ansett som så uak­sep­ta­bel at ingen ville tenke på å fore­slå det. Det blir ikke mer aksep­ta­belt av at over­våk­nin­gen skjer på internett.

[Dette er en gam­mel kom­men­tar som jeg hen­ter fram som en kom­men­tar til Aften­pos­tens artik­kel “Norge for snille med karak­te­rene” 27. mai 2010. Jeg vet dess­verre ikke når denne kom­men­ta­ren opp­rin­ne­lig ble skre­vet. Filen jeg har hen­tet dette fra er fra sep­tem­ber 2006, men det er nok et tids­punkt da jeg end­ret pub­li­se­rings­sys­tem og der­med end­ret filene, ikke da den ble skre­vet. Jeg kom­men­terte dette i en annen artik­kel i Uni­ver­si­tas i 2002, så anta­ge­lig­vis er denne kom­men­ta­ren fra den samme tiden. Den gjen­gis uten endringer.]

Inn­fø­ring av bok­stav­ka­rak­te­rer ved uni­ver­si­te­tene var dår­lig for­be­redt, var basert på en mis­for­stå­else og har en rekke uhel­dige kon­se­kven­ser. Og en ulykke kom­mer som kjent ikke alene — nå skal vi utset­tes for Gauss også.

Begrun­nel­sen for at våre poli­ti­kere bestemte at uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler skulle inn­føre en ny karak­ter­skala, var at det er en euro­pe­isk karak­ter­skala. Bok­stav­ka­rak­te­rer skal være et ledd i har­mo­ni­se­ring av høy­ere utdan­ning i Europa. Men dette er basert på en mis­for­stå­else. Det fin­nes ingen euro­pe­isk karak­ter­skala, og det fore­lig­ger ingen pla­ner om å inn­føre dette — med mindre det eksis­te­rer hem­me­lige doku­men­ter som sier noe annet enn de doku­men­tene som er offent­lig til­gjen­ge­lig. Så når våre poli­ti­kere har ved­tatt dette i den tro at det er et ledd i en euro­pe­isk har­mo­ni­se­ring, så skyl­des dette at noen byrå­kra­ter ikke har lest de grunn­leg­gende doku­men­ter godt nok.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Plan og byg­nings­eta­ten har sendt infor­ma­sjons­avi­sen byb­likk — mote­rik­tig skre­vet med liten for­bok­stav i nav­net — til alle hus­stan­der i Oslo. Den fin­nes også på nett. Den for­tel­ler om visjo­nene for frem­ti­dens Oslo. Jeg leter etter syk­ler i denne frem­tids­vi­sjo­nen. Men jeg fin­ner ikke en eneste. Så vidt jeg kan se er ikke ordet syk­kel nevnt en eneste gang, og alle illust­ra­sjons­bil­dene er helt fri for sykler.

Jeg er ikke av de som gir meg med en gang. Så jeg gikk inn på Plan og byg­nings­eta­tens nett­si­der og fant bl.a. len­ker til ved­tatte pla­ner. Et av kar­tene heter Trans­port­byen. Men hel­ler ikke her nev­nes syk­ler. På Plan­kart for den blå­grønne struk­tu­ren i Oslos bygge­sone, plan­kart indre Oslo er det mer­ket av noen tur­drag og andre vik­tige gang­for­bin­del­ser. Men det fin­nes ikke noe om syk­ler eller sykkelveier.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

For noen dager siden skrev jeg et inn­legg om “Er fisk mat?”, om den løgn­ak­tige reto­rik­ken om at norsk land­bruk må opp­rett­hol­des for å sikre norsk mat­for­sy­ning. Jeg vur­derte å ta med et avsnitt om sub­si­di­ert eks­port av Jarls­berg­ost, men drop­pet det fordi jeg ikke ville bruke tid på å lete fram fakta. Nå har Aften­pos­ten tatt den job­ben og pre­sen­te­rer dette i artik­ke­len “Melke­drik­kere beta­ler for Tine-eksport”:

“For hver liter melk du kjø­per i butik­ken, går 39 øre til støtte av eks­port av Jarlsberg-ost. Årsa­ken til dette, er at det pro­du­se­res for mye melk i Norge. 10 pro­sent av all melk vi pro­du­se­rer går til Jarlsberg-produksjon. 60 pro­sent av denne osten eksporteres.”

Eks­ports­ub­si­diene utgjør 13,70 kr pr kg ost. Jeg vil tro at denne osten er dob­belt­sub­si­di­ert ved at melke­bøn­dene får land­bruks­støtte for å pro­du­sere for mye melk, og at man på top­pen av dette får sub­si­dier gjen­nom “pris­ut­jev­nin­gen” for å eks­por­tere osten. Over­pro­duk­sjon av melk kos­ter 700 mill pr år skri­ver Dagens Nærings­liv, med refe­ranse til Ivar Gaas­land.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

“Min jobb er ikke å styre Stat­oil” sier Jens Stol­ten­berg i følge Aften­pos­ten. “Vi føl­ger van­lige spille­reg­ler”, og “vi bør være var­somme med å gå inn i enkelt­pro­sjek­ter” sier Stol­ten­berg, fort­satt i følge Aften­pos­ten. Jeg er ikke uenig i at sta­ten skal følge van­lige spille­reg­ler i Stat­oil, ei hel­ler i at sta­ten bør være var­somme med å gå inn i enkeltprosjekter.

Men å stille miljø­krav er vel ikke nød­ven­dig­vis å gå inn i enkelt­pro­sjek­ter? Sta­ten må, som største aksjo­nær, kunne mene noe om sel­skaps­po­licy, bl.a. når det gjel­der å enga­sjere seg i pro­sjek­ter med stor miljø­ri­siko — uten at de nød­ven­dig­vis behø­ver å vur­dere de enkelte pro­sjek­ter. Jeg er enig med Beate Sjå­fjell i at det er ikke mye aktivt stat­lig eier­skap vi ser i denne saken.

Det er inter­es­sant å skru klok­ken knappe tre år til­bake. Da gjaldt det et lite fille­spørs­mål, nem­lig den alle­rede inn­gåtte opsjons­av­ta­len for ledel­sen i Norsk Hydro. Det var inn­gått en avtale, en avtale av en type som Jens Stol­ten­berg tid­li­gere hadde ivret for at man burde ha. Av en even­tu­ell verdi­stig­ning på aksjene skulle ledel­sen få 0,2% på deling. Den sterke kurs­ut­vik­lin­gen for Norsk Hydro gjorde at dette ble mye pen­ger. At det ble enda mer på eierne, som satt med 99,8% av gevins­ten som de selv ikke hadde bidratt noe til, brydde man seg mindre om.

Det er sty­ret som fast­set­ter lønn og annen godt­gjø­relse for sel­ska­pets ledelse. Er man mis­for­nøyd kas­ter man sty­ret, men sel­ska­pet er uan­sett bun­det av de avta­ler sty­ret inn­går. Hvis en aksjo­nær ønsker å få ved­tatt noe som bin­der sty­ret, så gjø­res dette på sel­ska­pets generalforsamling.

Den norske mis­un­nel­sen slo til. Det var under valg­kam­pen foran kom­mune­val­get 2007 og det ble en sak med sym­bolverdi. Da var det ikke snakk om å følge spille­reg­ler eller at sta­ten ikke skulle gripe inn i enkelt­sa­ker. Davæ­rende nærings­mi­nis­ter og nåvæ­rende stor­tings­pre­si­dent Dag Terje Ander­sen raste rundt som en ele­fant i et glass­ma­ga­sin og gikk på tvers av alle spille­reg­ler da han, sam­men med Jens Stol­ten­berg, ga styre­le­der Jan Reinås en fot i ræva for å vise handle­kraft og ofre noen. Her gikk største aksjo­nær rett på sty­ret, uten at det skjedde gjen­nom gene­ral­for­sam­ling eller andre selskapsorganer.

Vi så her hvor mye poli­ti­ker­nes prin­sip­per er verdt. Når det kan­skje kunne få betyd­ning i en valg­kamp spilte ikke van­lige spille­reg­ler noen som helst rolle for poli­ti­kerne, ei hel­ler det enkle prin­sipp om at man skal holde inn­gåtte avta­ler — også om for­hol­dene har utvik­let seg på en annen måte enn man hadde reg­net med da avta­len ble inngått.Kanskje er poli­ti­kere så kor­rum­pert av sine “løf­ter”, “garan­tier” og “ved­tak” at de tror nærings­li­vet kan løpe fra avta­ler like lett som poli­ti­kerne løper fra sine “garan­tier”, valg­løf­ter og “ved­tak” (som f.eks. ved­ta­ket om å bygge Rin­ge­riks­tun­ne­len). Hel­dig­vis er det ikke slik, men dess­verre synes for mange poli­ti­kere å være ute av stand til å for­stå det.

Det ble i denne leder­lønns­de­bat­ten pekt på at Folke­trygd­fon­det ofte tok opp dette på gene­ral­for­sam­lin­ger, og det ble av Aften­pos­ten på leder­plass 22. august 2007 (ikke len­ger på nett eller end­ret URL)  frem­holdt som et eksem­pel til etter­føl­gelse. Men gjel­der det sel­ska­pets for­hold til miljø, da mener visst sta­ten at der er feil å ta dette opp på gene­ral­for­sam­lin­gen. Selv­fø­ge­lig må det være sånn. På gene­ral­for­sam­lin­gen skal man begrense seg til å ta opp saker av stor og gjerne prin­si­pi­ell inter­esse. Og da er det selv­føl­ge­lig langt vik­ti­gere å holde fast ved et sær­norsk leder­lønns­nivå for ikke å vekke norsk mis­un­nelse, enn å bry seg om miljø.

Pirat­par­tiet vil drifte Pirate Bay etter at en tysk rett påla deres tid­li­gere nett­le­ve­ran­dør å stenge Pirate Bay ute.

Pirate Bays virk­som­het er kjent ulov­lig ved en dom i Stock­holms tings­rätt. Dom­men er anket, og føl­ge­lig ikke retts­kraf­tig. Sam­ti­dig må det pre­si­se­res at det er fire av per­sonene bak Pirate Bay som er dømt, ikke selve virk­som­he­ten. Min vur­de­ring er at det ikke er sær­lig tvil­somt at virk­som­he­ten er ulov­lig. Det som kan dis­ku­te­res er om de fire per­sonene har en til­strek­ke­lig til­knyt­ning og har utvist den nød­ven­dige per­son­lige skyld til at de kan hol­des straffe– og erstat­nings­retts­lig ansvar­lig for den ulov­lige virk­som­he­ten. Så om de fire per­sonene skulle bli fri­kjent i en høy­ere retts­in­stans (noe jeg tvi­ler på at vil skje), så betyr ikke det nød­ven­dig­vis at selve virk­som­he­ten anses for lovlig.

Den som drif­ter en tje­neste i form av å stille til dis­po­si­sjon den nød­ven­dige nød­ven­dige infra­struk­tur med­vir­ker til den tje­nes­ten de drif­ter. Dome­ne­shop med­vir­ker på denne måten til det jeg pre­sen­te­rer på mitt nett­sted, inklu­dert denne blog­gen. Men at de med­vir­ker ved å mulig­gjøre mine nett­skri­ve­rier, så betyr ikke det nød­ven­dig­vis at de også er med­an­svar­lig for det jeg måtte finne på å gjøre til­gjen­ge­lig på mitt nett­sted. For at den som bidrar med drifts­tje­nes­ter skal kunne bli med­an­svar­lig må det være et viss nær­het mel­lom hoved­hand­ling og med­virk­nings­hand­ling, og med­vir­ke­ren må utvise sub­jek­tiv skyld.

Dome­ne­shop har ingen plikt til å følge med på hva jeg pub­li­se­rer på mitt nett­sted, like lite som et tryk­keri har noen plikt til å lese bøkene får de tryk­ker dem. Men hvis de vet og bevisst vel­ger å med­virke, da vil van­lig­vis alle vil­kår for med­virk­nings­an­svar van­lig­vis være oppfyllt.

Når Pirat­par­tiet gjør et bevisst valg og drif­ter Pirate Bay, da vil de med­virke og være med­an­svar­lig i ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring på samme måte som fol­kene bak Pirate Bay. Og skulle fol­kene bak Pirate Bay bli fri­kjent fordi man ikke fin­ner til­strek­ke­lig bevis for deres til­knyt­ning og/eller sub­jek­tive skyld, så kan det ikke være sær­lig tvil om dette når det gjel­der Pirat­par­ti­ets medvirkning.

Det er hel­ler ikke noe i veien for at man gir pålegg om å stanse en ulov­lig virk­som­het, selv om de som dri­ver den ikke selv kan hol­des straffe– eller erstat­nings­retts­lig ansvar­lig. Fra det øyeblikk man har ned­lagt et gyl­dig for­bud vil de som dri­ver tje­nes­ten kunne hol­des ansvar­lig for ikke å etter­leve for­bu­det, uav­hen­gig av ansvar før for­bu­dets­ved­ta­ket ble truf­fet. Telenor-PirateBay kjen­nel­sen viste at vi i Norge mang­ler en klar hjem­mel for å treffe et slikt ved­tak for så vidt gjel­der å blok­kere til­gang til tje­nes­ter som Pirate­Bay. Men saken viste også at Norge ikke har imple­men­tert INFOSOC-direktivet art 8.3 kor­rekt når dette mang­ler. Hvor­dan situa­sjo­nen er i Sve­rige akku­rat på dette punk­tet, vet jeg ikke.

Pirat­par­tiet argu­men­te­rer med per­son­vern og ytrings­fri­het. Jeg er ikke i stand til å se at det å gjøre til­gjen­ge­lig and­res opp­havs­retts­lige ver­nede mate­riale har noe å gjøre med per­son­vern. Å hjelpe de som dri­ver ulov­lig vir­som­het med å skjule sine spor er i beste fall en ganske spe­si­ell ver­sjon av per­son­vern. Den som for­sø­ker å argu­men­tere med per­son­vern til støtte for at skatte­sny­tere og penge­vas­kere skal kunne skjule sine spor har nok ingen sjanse til å vinne fram med dette. Å gjøre til­gjen­ge­lig and­res musikk slik at de som ønsker til­gang til den slip­per å betale har ikke mer med ytrings­fri­het å gjøre enn om noen skulle stjele bøker for å dele dem ut gratis.

Ytrings­fri­het og kunst­ne­risk fri­het er vik­tig i for­hold til deri­va­tive verk med remix og mash-ups. Men å gjøre til­gjen­ge­lig and­res verk uten noe eget bidrag, da er ytrings­fri­het ikke rele­vant. Å bruke ytrings­fri­hets­ar­gu­men­ta­sjon i for­hold til fil­de­ling er en avspo­ring i for­hold til den langt vik­ti­gere dis­ku­sjo­nen om bruk av eksis­te­rende verk til å kunne skape noe nytt.

At dom­men i PB-saken ikke er retts­kraf­tig har ingen betyd­ning for Pirat­par­ti­ets even­tu­elle ansvar. De vil uan­sett være ansvar­lig for det de gjør, her­under med­virk­ning til ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring av and­res verk.

Det skal visst­nok være slik at Pirat­par­tiet bare skal drifte en del av virk­som­he­ten, en del som de selv påstår er lov­lig, mens res­ten drif­tes på annet (og hem­me­lig) sted. Mange har en naiv tro på hvor­dan man kan slippe unne ved å legge deler av tje­nes­ten i et annet land. En norsk penge­vas­ker slip­per selv­føl­ge­lig ikke unna ansvar bare ved å plas­sere vik­tige deler av penge­vaske­ma­ski­nen uten­for Norge. Til­sva­rende vil man nok ikke slippe unna ansvar for med­virk­ning til opp­havs­retts­kren­kel­ser bare ved å sørge for at noen av kren­kel­ses­hand­lin­gene skjer uten­for Norge (eller Sverige).

Pirat­par­tiet argu­men­te­rer med at man ikke kan stenge for­bin­del­sen til deres nett­sted fordi dette vil være sen­sur av et poli­tisk parti. Men dette vil ikke være noe stort pro­blem. Man kan pålegge Pirat­par­tiet å stanse den virk­som­he­ten som går ut på å drifte Pirate­Bay, uten at man behø­ver å stanse den øvrige virk­som­he­ten. Hvis Pirat­par­tiet skulle velge å ikke etter­komme et slikt pålegg så fin­nes det vel også i Sve­rige andre sank­sjo­ner enn å stenge hele nett­virk­som­he­ten. I Norge fikk Rød Ung­dom en fore­taks­straff i form av en bot på 30.000 NOK da de gjorde skole­bø­ker til­gjen­ge­lig på nett. Van­lige bøter, erstat­ning og even­tu­elt løpende tvangs­mulkt så lenge ulov­lig virk­som­het fort­set­ter bør kunne være aktu­elt i en sak som denne også.

De som dri­ver eller for­sva­rer tje­nes­ter som Pirate­Bay sam­men­lig­ner gjerne sin virk­som­het med søke­tje­nes­ter som Google. Men dette er basert på mang­lende for­stå­else av hva som har betyd­ning for skille mel­lom lov­lig og ulov­lig virk­som­het. Det omset­tes tyve­gods via en annonse­tje­neste som finn.no. Den er ikke opp­ret­tet for omset­ning av tyve­gods. Men det er en uunn­gåe­lig bief­fekt, akku­rat som det er umu­lig å hindre omset­ning av tyve­gods på brukt­mar­ke­der, i brukt­bu­tik­ker, osv. Men man for­byr ikke brukt­han­del og annon­ser på nett og papir av den grunn, og de som dri­ver finn.no risi­ke­rer nok ikke noen til­tale for heleri. Man aksep­te­rer at det er en sam­funns­nyt­tig virk­som­het som har noen uhel­dige side­ef­fek­ter, akku­rat som vi aksep­te­rer trans­port selv om det med­fø­rer trafikkulykker.

Den som dri­ver slik virk­som­het må selv­føl­ge­lig for­søke å begrense de uøns­kede effek­tene. Hvis man lager en annonse­tje­neste som er sær­lig til­rette­lagt for omset­ning av tyve­gods, med til­hø­rende tje­neste for å gjøre det vans­ke­lig å spore trans­ak­sjo­nene og penge­strøm­mene, og sen­der flå­sete svar til de som påpe­ker at det de har blitt fra­stjå­let er solgt via tje­nes­ten, da er nok en til­tale for heleri langt mer nær­lig­gende. Det er der­for Pirate­Bay blir dømt, mens det ikke rei­ses til­tale mot Google.

For Pirat­par­tiet synes saken å være en kjær­kom­men mulig­het for et PR-stunt før val­get i Sve­rige. Hvis jeg hadde repre­sen­tert ret­tig­hetha­vere ville jeg ikke ha hjul­pet Pirat­par­ti­ets valg­kamp. Så jeg ville ikke ha gjort med dette før etter valget.

Land­bruks­for­hand­lin­gene pågår. Bøn­dene raser og demon­stre­rer etter å ha blitt til­budt en økning i til­skud­det som til­sva­rer omtrent det som er øknin­gen til sam­ferd­sels­sek­to­ren i revi­dert stats­bud­sjett (et beløp som inklu­de­rer “gamle pen­ger”) Bøn­de­nes krav til økning til­sva­rer også ca 35% av total­bud­sjet­tet for Uni­ver­si­te­tet i Oslo. Det er 60.100 årsverk i norsk landbruk.

Et van­lig argu­ment i bøn­de­nes reto­rikk er betyd­nin­gen av mat­vare­sik­ker­het. Vi må ikke være avhen­gige av å impor­tere mat. “Det er et vik­tig ansvar for ethvert land å sørge for sin egen mat­pro­duk­sjon” sier sen­ter­parti­le­der Liv Signe Navar­sete.

Under­lig nok synes det som om både media og poli­ti­kere slu­ker dette rått. For bøn­de­nes regne­stykke går bare opp der­som man for­ut­set­ter at fisk ikke er mat. Tar vi med fisk pro­du­se­rer Norge langt mer mat enn vi spi­ser. Slik opp­sum­me­rer Eks­port­ut­val­get for fisk Nor­ges eks­port av sjømat:

“Selv i ”krise­året 2009” ble det på ver­dens­ba­sis kon­su­mert norsk sjø­mat til­sva­rende 35 mil­lio­ner mål­ti­der hver dag.”

Det skulle bli 8 sjø­mat­må­li­der pr dag for hver nord­mann. Men dette er åpen­bart ikke mat for bøn­der og Liv Signe Navarsete.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->