Slanger i kontrakten for gjestene på Paradise Hotel

Mange er villige til å gjøre nesten hva som helst bare for å komme på TV og få sine “15 minutes of fame”, for eksempel stiller unge folk opp i Paradise Hotel. Dette utnyttes kynisk av produksjonsselskapene. Vertskapet på Paradise Hotel er produksjonsselskapet Mastiff og TV3.

Mange har fått erfare at det er slanger i paradiset, enten man angrer offentlig mens serien går (med solid dekning av en tabloidavis som prøver å innbille sine lesere at den er en seriøs kultur- og debattavis), ikke liker å se seg selv dumme set ut, eller man angrer etterpå og vil ha strøket det man gjorde da man var ung og dum (med nye tabloidoppslag om hvor dum man var da man var ung).

Jeg har fått tilgang til den kontrakt som deltakerne i årets serie av Paradise Hotel må skrive under på. Jeg røper vel ingen stor hemmelighet når jeg forteller at jeg fikk den fra NRK, som ønsket kommentarer til avtalen. I den vrimler det av giftige slanger.

Deltakerne forplikter seg til å være tilgjengelig i opptaksperioden, i inntil 60 dager. Det er selvfølgelig greit nok. De får dekket reise og opphold ved dette paradisiske hotellet — som etter det jeg forstår ligger i Mexico. Det skulle bare mangle. Ut over dette får deltakerne ingen ting, bortsett fra den blandede fornøyelsen det er å bli eksponert i et program som dette.

Kontrakten inneholder en ganske streng bestemmelse om taushetsplikt. Poenget med slike programmer er at seerne skal være spent på hvordan det går og derfor se neste episode. På dette punktet er det ikke noen forskjell mellom realityprogrammer og serier som f.eks. “Himmelblå”. Hvis noen røper slutten punkterer man hele serien. Men taushetsplikten gjelder ikke bare det som skjer i serien, den gjelder også innholdet i den avtalen jeg nå kommenterer. Produsent Arne Thoresen i Mastiff sier riktignok til NRK at hvis “deltakerne ønsker å snakke om kontrakten, kan de gjerne gjøre det”. Men kontrakten sier noe annet.

Deltakerne forplikter seg til å la seg filme og intervjue under hele innspillingsperioden og til at opptakene uten begrensninger kan gjøres tilgjengelig for allmennheten. De sies uttrykkelig at dette også omfatter “forhold av privat eller følsom karakter”, og at denne retten også omfatter, uten begrensninger, “deltagerens forhold til de andre deltagerne”. Jeg antar at dette er en omskriving av at de kan filme og sende at man har sex med andre deltakere — det er tross alt det som er hovedhensikten med serien. Kjendispressen følger selvføgelig opp med viktige nyhetssaker Årets første “Paradise Hotel” samleie.

Produsenten kan i praksis endre alt under prosjektets gang, også sende folk hjem.

En av de mer spesielle bestemmelsene i kontrakten gjelder “straff”. I pkt 2d heter det:

“Deltageren er innforstått med at det kan gis bøter/straff for brudd på de regler, anvisninger og forskrifter som Mastiff/TV3 har bestemt. Disse regler, herunder størrelsen på boten/straffen, kan endres av Mastiff/TV3, såfremt Mastiff/TV3 ønsker det. Deltageren vil i så fall bli orientert.”

Altså: Deltakerne må akseptere at de kan bli ilagt straff i form av bøter, og at produsenten kan endre reglene etter eget forgodtbefinnende. Det er ikke småsummer det dreier seg om her. Jeg skal komme tilbake til “bøtene”. Men beløpene er stort sett stipulert til 25.000 kr, i noen tilfeller 100.000 kr. Dette er vilkår som Mastiff/TV3 tar inn i en avtale med 19-åringer som ikke får noen godtgjørelse for å stille seg til disposisjon for Mastiff/TV3.

I den perioden som programmet sendes, etter at innspillingene er ferdige, forplikter deltakerne seg til å delta i promotering av programmet. Det er spesifisert et minmum, som er:

“* To pressemøter ved fysisk fremmøte.
* Åtte intervjuer med trykte og/eller elektroniske medier ved fysisk fremmøte.
* Åtte telefonintervjuer med trykte og/eller elektroniske medier.
* Fem fotosessions.
*Chatte og vlogge minst fire ganger à hver to timers varighet på www.tv3.no.”

Videre heter det i pkt 3d:

“TV3 planlegger i Sendeperioden å avholde en rekke Paradise Hotel-fester rundt omkring i Norge. Deltageren forplikter seg til å delta på minimum fem fester arrangert av TV3 i tilknytning til programmet. Deltagelse på festene skal skje etter TV3’s retningslinjer.”

I pkt 3e møter vi bøtene for første gang. Denne lyder:

“Overtredelse av Deltagerkontraktens pkt. 3, samt ovennevnte [det siste gir ikke mening] anses for vesentlig mislighold, og Deltageren vil i så måte motta [jeg antar at de mener at deltakeren skal betale] en standard bot à NOK 25 000.00 for hver gang Deltageren ikke medvirker. Betaling av en slik bot opphever ikke Deltagerens forpliktelse iht pk. 3.”

Hvis vi nå tenker oss at en av deltakerne synes at deltakelsen i serien har vært en forferdelig opplevelse og nekter å stille på disse aktivitetene, da nekter vedkommende å stille på 32 aktiviteter. Tar man kontrakten på ordet vil deltakeren da ha gjort seg fortjent til 32 bøter à 25.000 NOK, altså til sammen 800.000 NOK. Nekter man å delta på de fem festene koster det 125.000 NOK. Og etter den siste setningen i pkt 3e kan Mastiff/TV3 bare fortsette å kreve at man stiller inntil minimumsforpliktelsen er oppfylt — med ytterligere 25.000 NOK i “bot” for hver gang man eventuelt sier nei til dette.

I norsk erstatningsrett er utgangspunktet at en erstatning skal dekke det økonomiske tap som den annen part er påført. I noen tilfeller kan man også få “oppreisning”, som er en form for erstatning for ikke-økonomisk skade. Men oppreisning gis ikke så ofte, og beløpene er relativt små. Det er ikke helt uvanlig at det i kontrakter avtales dagbøter eller konvensjonalbøter. I praksis er dette en forhåndsstipulert normaltapserstatning. Det betales f.eks. et fastsatt beløp pr dag leveransen er forsinket, og partene slipper å dokumentere økonomisk tap, diskutere beløpets størrelse, osv. Slike “bøter” er ikke ment å være straff, selv om de også kan ha et visst preg av straff for å gi oppfyllelsespress.

I kontrakten for deltakelse i Paradise Hotel er “bøtene” ment å skulle være straff, og pengene skal tilfalle produksjonsselskapet. For etter kontraktens pkt 3f kan Mastiff/TV3 kreve erstatning for økonomisk tap i tillegg til bøtene.

Til Dagsrevyen 6.05.2010 uttalte Arne Thoresen fra Mastiff at man aldri ville håndheve disse “bøtene”. Det overrasker ikke, for produsentene hadde nok vært sjanseløse om dette skulle bli prøvet for en domstol. Men hvis de ikke vil håndheve dem, hvorfor tar de dem da inn i kontrakten? Det er vanskelig å se annen grunn enn at de vil skremme deltakerne ved å true med slike bøter. En 19-åring tør neppe avfeie slike bøter.

Deltakerne gir fra seg alle rettigheter de måtte ha hatt til sine deltakelse i Paradise Hotel. Mastiff/TV3 kan bruke deltakerens navn og personlige opplysninger, og selvfølgelig alle opptak. Retten er ikke bare knyttet til selve serien. Materialet kan utnyttes på alle tenkelige og utenkelige måter. Skulle produsentene på et eller annet tidspunkt ønske å lage en “Worst of Paradise Hotel” med scener som ble utelatt fra programmet kan de gjøre det. De kan, fortsatt i henhold til kontrakten, gjøre dette uten tidsbegrensning. Så skulle TV3 trenge penger etter at det ikke lenger er noen interesse for nye Paradise Hotel-programmer, kan de lage en slik “Worst of” — gjerne flere år etter at programmet ble sendt og deltakerne endelig kunne se at folk hadde glemt deres deltakelse i programmet.

Mastiff/TV3 har også sikret seg retten til å utnytte deltakerne til markedsføring av andre produkter.

Fortsatt har deltakerne ikke noe krav på betaling.

Et punkt i avtalen som sikkert er vanskelige å svelge for noen av deltakerne er at de ikke kan gå med klær eller andre gjenstander med synlige broderte eller påtrykte varemerker. Altså ingen merkeklær. Alle klær m.m. som deltakerne ønsker å benytte i produksjonsperioden skal godkjennes av Mastiff. Det er nok noen sponsorer som deltakterne må logre for.

Kontrakten inneholder også en karantenebestemmelse. Kontrakten pkt 9a lyder:

“Under Deltagerens medvirkning i Prosjektet, samt i ett år etter Sendeperioden er slutt, forplikter Deltageren seg til ikke å medvirke i TV-produksjoner som produseres for andre TV-kanaler, dersom programmet kan ses i Norge og det på forhånd ikke er innhentet tillatelse fra TV3s programavdeling.”

Dette må være det aller viktigste for TV3. For mens brudd på andre deler av kontrakten, også taushetsplikten om serien, straffes med “bøter” på 25.000 kr, er boten for å medvirke i andre TV-programmer satt til 100.000 kr.

TV3/Mastiff betinger seg også for en periode på seks måneder etter at siste program er sendt første gang, førsterett til å forhandle med deltakeren om hvilken som helst form for kommersiell utnyttelse som grunner seg i den kjendisstatus som man oppnår gjennom sin medvirkning i prosjektet. Det gjelder bl.a. utgivelse av bøker, foredrag og annet. De blir sikkertblant høstens bestselgere: “Det jeg husker fra mine uker på Paradise Hotel”, “Hvordan ha sex på TV” og andre spennende bøker fra Paradise Hotel. Det er sikkert også et stor marke for foredragsholdere som er“Kjent fra Paradise Hotel!”. Her kommer nok pengene til å strømme inn, for markedet skriker etter flere tomheter fra E og F-kjendiser.

TV3 og Mastiff har på sin side sikret seg ved at deltakerne ikke kan reise noen krav ut over det som er dekket gjennom en (uspesifisert) resieforsikring som Mastiff har tegnet.

Avtaleloven § 36 sier at urimelige avtaler kan settes til side. Bestemmelsens to første ledd lyder:

En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.

Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.

Dette er en avtale inngått mellom en profesjonell, kommersiell aktør og ungdommer på 19 år. Ungdommene er ubetalte deltaker i en TV-produksjon, de risikerer store “bøter” i tillegg til erstatning og binder seg uten vederlag for en periode på 6 md til et år. Produksjonsselskapet kan på sin side endre eller kansellere etter eget skjønn og har fraskrevet seg alt ansvar ut over det som dekkes av en reiseforsikring.

Denne avtalen ville ha mindre sjanser om den ble prøvet for en domstol enn en snøball vil ha på et sted hvor det sies å være langt varmere enn på Paradise Hotel. Men ett er i alle fall positivt med slike avtaler: Den gir oss som underviser i bl.a. kontraktsrett et eksempel på hvor vanvittige avtaler som inngås. Som så ofte overgår virkeligheten fantasien. Om jeg skulle ha konstruert et eksempel ville jeg neppe ha klart å dra det så langt. Og skulle jeg ha gjort det ville nok studentene ha ment at det hadde vært fullstendig urealistisk.