Byrådet saboterer sykkelveiutbyggingen i Oslo

Dårlig politikk er ikke det samme som å sabotere. Men når det gjelder det sittende byrådet i Oslo er det dessverre dekning for å si at byrået ikke bare fører en dårlig politikk, de saboterer. De gjennofører ikke bystyrets vedtak.

Det ble vedtatt en plan for bygging av hovedsykkelveinett for 20 år siden. Den skulle vært ferdig i 1999. Men i 1999 hadde man ikke kommet lenger enn til at planen ble behandlet på nytt. Den 21. april 2005 sendte byrådet ut en pressemelding hvor de sa at Oslo skulle bli Norges beste sykkelby. Daværende samferdselsbyråd Pet N Myhre ble til og med avbildet på sykkel — antageligvis en av meget få gangene han viste seg med et slikt fremkostmiddel (og han sto selvsagt stille, som den politikken han representerte). Peter N Myhre uttalte til Aftenposten ca et halvt år tidligere, 29.09.2004 at han var “godt fornøyd med Oslo som sykkelby”. Det kan ikke bety annet enn at han ikke syklet i byen selv. Jeg synes Jan Bøhler hadde dekning for sine ord da han kalte Peter N Myhre for sykkelsabotør.

Da Peter N Myhre gikk av og overlot rattet til Jøran Kallmyr trodde jeg at det måtte bli bedre, basert på at det knapt kunne bli verre. Men Jøran Kallmyr synes å være mer opptatt av fremkommelighet og parkeringsmuligheter for biler enn av syklister, så noen bedring er det vanskelig å få øye på.

Men Peter N Myhre og Jøran Kallmyr må dele skammen med sine forgjengere. Ser vi på tiden fra sykkelplanen ble vedtatt i 1990 har følgende byråder hatt hovedansvaret for at så lite har skjedd:  Merete Johnsen (H 1990-1992), daværende byråd for SV, nå partisekretær i AP Raymond Johansen (1992-1995), Steinar Saghaug (AP 1995-1997), Kari Eliassen (H 1997-1998),  Merete Agerbak-Jensen (H 1998-2000) og Hilde Barstad (H 2000-2003). SV og AP gjorde heller ikke stort i den preioden de satt med byrådsmakten.

Av stortingspresident Dag Terje Andersens opptreden i Nytt på nytt 07.05.2010 lærte jeg at det ikke var akseptabelt å beskylde noen for løgn, men man kunne si at de har en lettvindt omgang med sannheten. Oslos byråd har en lettvindt omgang med sannheten når de snakker om sykler. De har absoulutt null troverdighet. Ansvarlig byråd kan umulig ha trodd på det han selv sa da han sa Oslo skulle bli Norges beste sykkelby. Når man overlater ansvaret for samferdsel til et parti som har “nei til bompenger” som sin fanesak og som faktisk kan mene at det er uakseptabelt at veimidler går til sykkeltiltak, da bør man ikke bli særlig overrasket over at syklistene er nedprioritert. Høyre har selvfølgelig et stort ansvar for å overlatt dette politikkområdet til FrP.

Etter gjeldende planer sies det at den skal være ferdig i 2017. Men Syklistenes landsforening har beregnet at med dagens utbyggingstakt vil den ikke være ferdig før 2027. Jeg tror mer på Syklistene enn på kommunen i denne saken.

Planen er som nevnt 20 år gammel, noe den bærer sterkt preg av. Den er ikke på noen måte en god eller ambisiøs plan ut fra hva man krever i dag. Oslo er verstingen blant hovedsteder og større byer i Europa når det gjelder (manglende) satsing på sykkelveier. Planen burde selvfølgelig vært revidert for lenge siden og blitt erstattet av en langt mer ambisiøs satsing på sykkel. Men gode planer hjelper ikke så lenge det mangler vilje til å gjennomføre dem.

Vi har i Oslo et H/FrP-byråd som ikke har flertall i bystyret. Heldigvis er ikke de andre partiene like bakstreverske i denne saken som byrådspartiene Høyre og FrP, så det hender de gjør vedtak mot byrådspartienes stemmer. Med byrådet har så liten respekt for bystyret at man saboterer slike vedtak.

Da plan for sykkelvei ble vedtatt 21.07.1999 ble følgende punkter vedtatt enstemmig:

“1. Bystyret tar vedlagte “Plan for hovedsykkelveinettet i Oslo” til orientering.

2. Planen er retningsgivende for kommunedelplaner og reguleringsplaner.”

Runde og uforpliktende formuleringer, det var alt byrådspartiene ville vedta. Mer konkrete og etter sin ordlyd mer forpliktende vedtak, det ville ikke byrådspartiene være med på. Men dette ble vedtatt av et flertall i bystyret, mot byrådspartienes stemmer:

“3. Byrådet bes forsere utbyggingen av hovedsykkelveinettet i Oslo med utgangspunkt i eksisterende planer og med sikte på etablering av et finmasket sykkelveinett for alle typer syklister i Oslo.

4. Sykkelveinettet må ha en standard som tilfredsstiller alle kvalitetskrav mht. valg av traseer, løsninger og utførelse. Utbedring av ulykkespunkter i tilknytning til eksisterende sykkelveinett må prioriteres.

5. Byrådet bes legge fram en forpliktende og tidfestet trinnvis utbyggingsplan av sykkelveinettet i Oslo i samarbeid med alle relevante statlige og kommunale etater.

6. Byrådet bes fremme sak om sammenhengende grøntkorridorer og turveier/sykkelveier fra marka til sjøen, herunder Alnaelven og Ljanselven.

7. Byrådet bes fremme sak om opparbeidelse av såkalt “Grønn rute” fra Groruddalen til Sjølyst, hvor etablering av bruforbindelse over Akerselven (Jerusalem bru), samt over sporområdet på Majorstuen inngår som delprosjekter.

8. Byrådet bes legge frem sak om bedre tilrettelegging for sykkel i sentrum.”

Når bystyret vedtar noe som byrådet ikke liker, da ignorerer byrådet bystyrets vedtak — de saboterer.

Kommuens Handlingsplan for sykkel 2006-2009 er på mange måter interessant lesning. Den viser forståelse for utfordringene. I forbindelse med handlingsplanen ble bl.a. følgende vedtatt:

“Bystyret ber byrådet raskt gjennomføre tiltak som bedrer syklistenes fremkommelighet på steder der bortfall av sykkelvei rett før rundkjøringer og veikryss i dag skaper farlige forhold for syklister.”

2009 er historie. Så det som er vedtatt gjennomført skulle vært gjort nå. Men Oslo er fortsatt full av de skrikende eksemplene på at biler alltid prioriteres foran syklister. Foran kryss forsvinner sykkelstien for å gi plass til en ekstra kjørefil for bilene. Der sykklestien trengs mest må den vike for bilen. Her er det ikke et spørsmål om penger. Det er bare spørsmål om å male nye striper i veien. (I Frankrike har jeg sett en rekke eksempler på at man har fjernet slike kjørefiler for å få plass til sykkelstier. Det ser ikke spesielt vanskelig ut.) Så som på så alt for mange områder mangler det ikke penger, det mangler bare vilje hos byrådet.

“Status, evaluering og videre arbeid” med “Prinsipplan for gatebruken i Oslo sentrum” ble behandlet i bystyret 23. april 2008. Alle som har forsøkt å sykle gjennom sentrum vet at det er et ganske krevende prosjekt. Det ble gjort følgende enstemmige vedtak:

“Det etableres egne sammenhengende skiltede sykkeltraséer gjennom sentrum, både i nord/sør-retning og øst/vest-retning for å følge opp intensjonene i hovedsykkelveinettplanen. Sykkeltraséene skal ikke blandes med øvrig trafikk. Det etableres tydelige traséer for alle trafikantgrupper i de samme gateløpene slik at sykkelfelt, gangfelt, kollektivfelt og biltrafikkårer tydelig skilles fra hverandre.”

Det varslet noe nytt at også byrådspartiene var med på et slikt vedtak. Det er litt andre toner enn det daværende samferdselsbyråd Peter N Myhre uttalte til Aftenposten 29. september 2004 om tilrettelegging for sykler i sentrum, altså omtrent et halvt år før han proklamerte at Oslo skulle bli Norges beste sykkelby:

“Vi satser på blandet trafikk, og merker ikke opp fordi det er såpass lite plass. Man får bare finne seg til rette som best man kan, sier Myhre.”

Men når bystyret begynte å bli mer konkret i forhold til gatebruksplanen, da stemte byårdspartiene Høyre og FrP mot. Byrådspartiene foretrekker de runde og uforpliktende formuleringer når det gjeldre sykkel. Så dette ble vedtatt mot byrådspartienes stemmer:

“Følgende hovedtraséer for sykkel i nord/sør- og øst/vest-retning vurderes særskilt:
– I øst/vest-retning vurderes egen sammenhengende sykkeltrasé for strekningen Wergelandsveien – Kristian IVs gate – Grensen – Kirkeristen.
– I nord/sør-retning vurderes egen sammenhengende sykkeltrasé for strekningen Ankerbrua – Torggata – Kirkegata.

Sykkelveien i Rådhusgata skal forlenges/fullføres fram til Rådhusplassen.

Sykkelveien østfra som nå ender på Lilletorget må forlenges slik at den knyttes sammen med sykkelveien i Rådhusgata. Byrådet orienterer Samferdsels- og miljøkomiteen om hvordan dette gjennomføres, fortrinnsvis før eller samtidig med at Jernbanetorget kollektivknutepunkt blir tatt i bruk.”

Peter N Myhres påstand om at de er for trangt i sentrum er selvfølgelig rent vrøvl. Det mangler ikke plass, det manger bare vilje fra byens politiske ledelse. Når byrådspartiene prioriterer gateparkering på begge sider av veien i sentrum fremfor sykkel, da blir det vanskelig å finne plass. For byrådspartiene er bilen hellig, og det kan bare gis plass til syklister hvis det ikke går på bekostning av de hellige bilene. Da skjer det selvfølgelig ikke noe.

I andre byer fjerner man parkeringsplasser for å gi plass til syklister. I Oslo fjerner man heller sykkelstier for å gi plass til parkering, slik man har gjort i Stenersgt bak Oslo Spektrum. Så vidt jeg vet har dette skjedd uten at denne planendringen har vært behandlet politisk. Jeg har sendt en henvendelse til Samferdselsetaten med spørsmål om hva som har skjedd og grunnlaget for dette. Men den etaten svarer ikke på spørsmål om sykkel. Og parkering er uansett viktigere enn syklister for byens ledelse, også i gater regulert for sykkel.

Hvis det skal være håp at Oslo noen gang skal bli en sykkelby kan ikke det sykkelfientlige bilpartiet FrP har ansvaret for samferdsel (og mijø!). Det er valg høsten 2011. Da gis første mulighet til trille FrP ut av byrådet.

Print Friendly