Er fisk mat?

Landbruksforhandlingene pågår. Bøndene raser og demonstrerer etter å ha blitt tilbudt en økning i tilskuddet som tilsvarer omtrent det som er økningen til samferdselssektoren i revidert statsbudsjett (et beløp som inkluderer “gamle penger”) Bøndenes krav til økning tilsvarer også ca 35% av totalbudsjettet for Universitetet i Oslo. Det er 60.100 årsverk i norsk landbruk.

Et vanlig argument i bøndenes retorikk er betydningen av matvaresikkerhet. Vi må ikke være avhengige av å importere mat. “Det er et viktig ansvar for ethvert land å sørge for sin egen matproduksjon” sier senterpartileder Liv Signe Navarsete.

Underlig nok synes det som om både media og politikere sluker dette rått. For bøndenes regnestykke går bare opp dersom man forutsetter at fisk ikke er mat. Tar vi med fisk produserer Norge langt mer mat enn vi spiser. Slik oppsummerer Eksportutvalget for fisk Norges eksport av sjømat:

“Selv i ”kriseåret 2009” ble det på verdensbasis konsumert norsk sjømat tilsvarende 35 millioner måltider hver dag.”

Det skulle bli 8 sjømatmålider pr dag for hver nordmann. Men dette er åpenbart ikke mat for bønder og Liv Signe Navarsete.

Vi importerer visstnok ca 700.000 tonn kraftfôr pr år (jeg har ikke funnet sikre tall). Det blir ca 150 kg pr nordmann pr år, hvilket vil si at hver av oss indirekte spiser en knapp halvkilo med importert kraftfôr pr år. Man kan mene mye om dette. Men det har i alle fall ikke noe med ansvar for egen matproduksjon å gjøre.

Den direkte landbruksstøtten, i statsbudjette kamuflert under ovrerskriften Næringsutvikling, ressursforvaltning og miljøtiltak, er i 2010 på ca 13 mrd, hvilket vil si mer enn 200.000 år årsverk i landbruket — eller drøyt det dobbelte av hva regjeringen mener studenter bør klare å leve av. I dette er ikke tatt med den indirekte landbruksstøtten gjennom skjermingstiltak som gjør at vi forbrukere må betale en høyere pris for bøndenes produkter og at grensehandelen øker. Om jeg skal ta sjansen på å stole på hukommelsen, så vil den totalte lanbruksstøtten da være godt over 20 mrd, altså rundt 350.000 pr årsverk. Det er mer enn det dobbelte av gjennomsnitts næringsinntekt pr bruker.

Som en hilsen til bøndene har Statens ernæringsråd kommet med nye anbefalinger om kosthold. Spis mindre av det som bøndene vil ha mer tilskudd for å produsere kan være en passende oppsummering: Mindre rødt kjøtt og mindre melkeprodukter, men mer fisk og grønsaker. Grønsaker er også landbruksprodukter. Men grønsakene trenger ikke melkes og bli stelt hver dag.

“Statens tilbud får bonde til å slutte” skriver Nationen om landbruksoppgjøret. Det gjelder en bonde i Karasjok med 30 melkekyr og en melkekvote på 250.ooo liter. Det er også interessant å merke seg at av dette er 90.000 liter innleid. Man kan altså få en tillatelse og leie den ut, slik at noen tjener penger på ikke å bruke den tillatelsen de har fått. Det finnes faktisk en egen melkebørs for slikt.

Målprisen for melk er 4,41 kr/liter om vi skal tro denne artikkelen fra Høgskolen i Oslo. Nå er det umulig å forstå melkepriser. I et utvalg jeg en gang var med i fikk vi forklart prisregulering av melk fra en som stelte med slikt i Landbruksdepartementet. Hovedinntrykket var at dette var utformet med sikte på at ingen utenforstående skulle kunne forstå hvordan systemet fungerer. Men med 4,41 kr/liter bør 250.000 liter melk gi en bruttoinntekt (omsetning) ca 1,1 mill.

Kvegdrift har tradisjonelt vært mennskets metode for å kunne spise gress. Vi kan ikke nyttiggjøre oss gresset, men kan nyttiggjøre oss kveget som kan … Men da må det være gress til kveget. Jeg kan ikke skryte på meg å ha inngående kjennskap til Finnmark. Men jeg forbinder ikke Finnmark med frodig beitelandskap velegnet for melkeproduksjon. Så jeg vil tro at eksempelbonden har betydelige utgifter til kjøp av fôr. Så da går det vel ikke an å leve av 30 melkekyr i Finnmark, og neppe heller noe annet sted i Norge — hvis man krever samme levestandard som andre. Og uansett er det overproduksjon av melk i Norge. Er det virkelig noe stort tap for Norge at denne bonden finner seg noe annet å gjøre?

Også bønder bør kunne leve av sin virksomhet. Men det er ikke på noen måte gitt at antallet bønder skal opprettholdes og slett ikke at driftsformene skal være de samme. Andre virksomheter har blitt omstrukturert og rasjonalisert. Det bør skje innen landbruket også, om de skal ha håp om å henge med i inntektsutviklingen.

Man kan mene mye om hvorvidt og eventelt hvor mye landbruket bør subsidieres. Men landbruktsoppgjøret er et underlig system. Og matvaresikkerhet er i alle fall ikke noe argument for å opprettholde et ulønnsomt landbruk etter dagens modell. Dette med matvaresikkerhet er en “sannhet” med så mange modifikasjoner at den trygt kan kalles en løgn.  Fisk er mat og vi vil bare ha godt av å spise mer fisk, uansett hva bøndene og Liv Signe Navarsete måtte mene.

Print Friendly
  • Matvaresikkerhet er vel bare en grunn at landbruket opprettholdes. Kulturlandskap er en annen (og viktigere?) grunn. Det blir lagt ned flere tusen gårdsbruk pr år (og nesten like mange årsverk forsvinner), så det blir jo stadig færre bruk å subsidiere, og jeg antar at dette blir stadig billigere. Dette ordner seg selv med tiden, skal du se.

  • OlavTorvund

    Man finner stadig på nye grunner. Jeg er ikke sikker på hvor lenge dette med kulturlandskap har vært med, men neppe så veldig mange år. Og kanskje kunne vi heller la naturen gå sin gang fremfor å betale andre land for at de ikke skal omdanne naturskog til kulturlandskap?

  • Har aldri sett en rik bonde. Har sett veldig mange rike fiskere. Aldri en rik bonde.

    Og du etterlyser at landbruket bør rasjonaliseres og omstruktureres.

    “Samlet jordbruksareal har endret seg lite over de siste 50 årene, mens mengden av produktiv skog er blitt større. (…) De siste 16 årene har landbruket hatt en vekst i verdiskapingen, mens sysselsettingen har gått ned med om lag 40 prosent.”

    http://www.regjeringen.no/nb/dep/nhd/tema/norsk

    Om ikke dette er omstrukturering og rasjonalisering så vet ikke jeg.

    Om vi ønsker mer av slikt er jo et spørsmål. Jeg må si at gigantiske kjøttfabrikker og kyllinger i enda mindre bur ikke er det som appellerer mest til meg.

    Du nevner fisk, og det samme gjelder der: at oppdrettsnæringen er sunn i dag – enn si bør “rasjonaliseres” ytterligere – er det vel få som mener.

    Det er svært få varer vi i Norge vil klare å produsere billigst. Vi blir most i den internasjonale konkurransen uansett – ikke minst på grunn av vårt oljedrevne lønnsnivå. Kyst-norge støvsuges av oljenæringen – man dobler sin lønn ved å ta arbeid offshore.

    Det koker ned til: ønsker vi å betale litt ekstra for at deler av vårt varierte kostholdsbord er norskprodusert? Jeg mener svaret er ja. At melka jeg drikker er produsert i Estland og brødet i Romania gir meg, ikke minst i disse miljøtider, en dårlig smak i munnen. Spesielt med tanke på at billig mat har aldri vært mindre viktig for våre husholdninger.

  • OlavTorvund

    Vi trenger i alle fall ikke opprettholde landbruk på dagens nivå for å sikre matforsyningen til Norge. Det var hovedpoenget. Norge produserer mye mer mat enn vi spiser i dette landet.

    Norsk landburk kan aldri bli billigst. Skal man konkurrere må det være på kvalitet og egenart, ikke pris og kvantitet. Jeg betaler gjerne mer for mat, men da må det være fordi kvaliteten er god. Jeg ser ikke noen poeng i å betale ekstra fra et middelmådig og likegyldig produkt bare fordi det er produsert i Norge. Dessverre har politikken alt for lenge vært å fremme standardisering og kvantitet, altså mer av det man ikke kan konkurrere på. Mat blir ikke kortreist når den skal leveres via ett stort sentralanlegg langt fra produsent og forbruker. Det er ikke overraskende at norsk mat ofte ikke er er konkurransedyktig.

    Ser man på krav som stilles til AOC-klassifiserte franske oster, så er det typisk at de skal være laget på melk fra bestemte kuraser (eller geit eller sau) fra bestemte områder. Dette er ikke industriell storproduksjon. Det er produksjon i liten skala, gjerne i ganske avsidesliggende fjellbygder. Men man er stolt av sine produkter og har holdt fast ved og videreutiklet sin egenart. Når man i Norge har standardisert på NRF fordi den produserer mye melk og behandler melken i store, sentraliserte meierier, da er det ikke mulig å opprettholde denne type kvalitetskrav. Det er visstnok 2.000 produsenter av Parmesan. Det er neppe mange osteprodusenter i Norge.

    Politikken til norsk landbrukssamvirke har vært å fremme det middelmådige. Produsentene har stort sett fått samme pris, uansett kvalitet (i alle fall over et ganske lavt minstemål, hvor smak har betydd lite eller ingenting). Når den som satser på kvalitet ser at hans produkter blandes med de vanlige standardproduktene og selges som dette, da fremmer man ikke kvalitet og stolthet av produktene.

    Norsk lam er i verdensklasse, så vi får til noe. Men også her er det kvalitetsforskjeller. Vil man ha kvalitet må man stort sett gå utenfor landbrukssamvirket og holde seg til proudesenter som prioriterer kvalitet fremfor kvantitet og pris. Jeg betaler gjerne ekstra for det.

    Det begynner å komme gode produkter basert på norsk frukt og vi har gode grønsaker (norskprodusert asparges er kjempegodt). Men det passer ikke inn i norsk A4-tenkning.

    Mye av økningen i norsk landbruksproduksjon er kylling og svin. Det er et oppdrett som nesten utelukkende er basert på importert kraftfôr, visstnok først og fremst soya fra Brasil. Jeg ser ingen grunn til at vi skal subsidiere norsk burvoktere for å fore opp burkylling med importert soya. Da kan vi like godt importere kyllingene. Men også her finnes det hederlige unntak, som satser på kvalitet. Holte og Stange leverer utmerket kylling. Også Prioris Liveche-kylling er et utmerket produkt og noe helt annet enn standardproduktene fra Prior og tilsvarende produsenter. Når ingen andre kan konkurrere med skinker fra Parma og Serrano, så skyldes det ikke minst hvordan grisene i disse områdene fores. Det er ikke noe importet kraftfôr der, og det kjennes på kvaliteten. Noen satser på kjøttfe i Norge. Men når alle slakteriene er standardisert på NRF med slaktevekt på ca 500 kg er det ikke mulig å avle fram kjøttfe av den kvalitet man kan få andre steder — for det er gjerne langt større dyr enn NRF. Det som produseres av slikt kjøttfe i Norge blir derfor slaktet for tidlig og kan derfor ikke konkurrere på kvalitet.

    Jeg ønsker ikke gigantiske kjøttfabrikker. I Norge har man rasjonalisert (=> standardisert) alt for mye i foredlings- og distribusjonsleddet, men langt mindre i produksjonsleddet. Hvis melkebonden i Finnmark kunne levere et unikt (og selvfølgelig godt) produkt fra noen halvarktiske kyr som har helt spesielle beiteforhold, da kunne sikkert flere enn jeg ha betalt for dette — selv om vi nok ikke ville ha betalt nok til at bonden ville ha blitt rik. Men å levere 250.000 liter dyrt produsert melk inn i den norske standardblandingen på et sentralt meieri, det er det ikke verdt å bruke ekstra penger på.

    Jeg synes ikke det i utgangspunktet spiller så veldig stor rolle om brødet er bakt her eller der. Brød bakt i Norge er uansett for en stor del bakt på kort importert fra utlandet. Men godt brød er ferskt, og da fungerer ikke import. Brød er ellers en interessant vare. For noen år tilbake var brød lokkevare i mange butikker, og man konkurrerte om å selge billig kneip. Brødet ble dårligere og dårligere, og verken bakern eller butikken tjente penger på det. Så fant noe ut at de ville tilby ordentlig brød til folk som var villig til å betale for det. Resultatet var at folk sto i lang kø utenfor “Åpent bakeri” for å kjøpe dyrt, men godt brød. Folk er villig til å betale for kvalitet. Men norsk landbrukspolitikk har hatt som mål å viske ut kvalitetsforskjeller og levere standardiserte produkter uten særpreg. Da er det ikke særlig overraskende at det norske folk er svært lite kvalitetsbevisst og syklig opptatt av pris når det gjelder mat.

    Miljøargumentet er høyst diskutabelt. Det brukes så mye energi på å varme opp drivhus for å dyrke tomater i Norge at det miljømessig er bedre å importere tomater fra f.eks. Spania. Jeg vil også tro at det vil være miljømessig bedre at kylling og svin produseres der man produserer fôret, og heller importerer kjøttet.

    På noen områder kan Norge levere produkter i toppklasse. Dette gjelder i alle fall lam og en del frukt og grønsaker. Men prisen for importvern er at andre verner seg mot import fra Norge. En proteksjonistisk landbrukspolitikk blir derfor et hinder for å utvikle markeder for kvalitetsprodukter. Og alt henger sammen med alt. Høye murer mot import av landbruksprodukter gjør at andre land bygger murer mot import av norsk sjømat. For de vil verne sine fiskere, akkurat som Norge vil verne sine bønder.

  • OlavTorvund

    Et lite PS til Brumlebass.
    Det er mulig at lakseoppdrett i dag drives sundt, i alle fall ut fra en økonomisk vurdering. (Miljøvernere vil nok si noe annet.) Men da man startet ble det på typisk norsk vis lagt opp til at dette skulle være attåtnæring for bønder. Så de med kapital og kompetanse på bl.a. hvordan markeder fungerer, de fikk ikke konsesjon. Og vi husker overproduksjon med påfølgende innfrysing slik at vi ble sittende med enorme lager av sekunda vare. Norske produsenter opptrådte som skremte kyllinger i markedet hvor de stadig underbød hverandre. De ødela markedet prismessig, og kanskje bidro dette til de mange dumpinganklagene som ble rettet mot Norge. Men like alvorlig var det at de fremsto som de amatører de var, f.eks. overfor japanske importører som var mer opptatt av kvalitet og stabile leveranser enn om en var villig til å selge til en lavere pris enn en annen.

    De som ikke fikk konsesjon i Norge investerte heller andre steder. Så mye av den konkurranse norske produsenter møter fra produsenter i bl.a. Skotland og Chile er fra norskeide selskaper som etablerte seg der da de ikke fikk konsesjon og ble stengt ute fra å produsere i Norge.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Norske forbrukere betaler for ostedumping()

  • gladlaksen

    Interessant det du skriver her om fisk. Har du noengang reflektert over at det er TINE som eier 51% av Salmon Brands som eier og selger SALMA lakseloins? Salmon Brands har de siste 5 årene tapt nær 50 millioner kroner på å selge og markedsføre SALMA i Norge og utlandet. Hvem betaler egentlig for denne satsningen og hvordan kan TINE egentlig gå med overskudd når bønder og melkeproduksjonen er til de grader subsidiert? Bør ikke overskuddet fra TINE gå til bønda, gi billigere melk og ost eller gi lavere subsidier i neste runde? Hvordan kan konkuransemyndighetene godta at det kjøres inn middler fra en subsidiert eksmonopolist i en bransje som er meget konkuranseutsatt?

    I tillegg til de tapene mann ser av årsregnskapene i Salmon Brands, TINE og Bremnes Seashore (eier 49% av Salmon Brands) er jeg overbevist om at TINE bruker betydelige summer på pr og markedføring av SALMA over andre budsjetter.

    http://www.salma.no/page?id=3162
    http://www.seashore.no/artikkel.aspx?nr=94
    http://www.purehelp.no/firma/Salmon+brands+as/5

  • OlavTorvund

    Jeg må innrømme at jeg ikke har sett på resultatene til Salmon Brands. Men jeg har spist SALMA mange ganger, og synes det er et umerket produkt.

    I den grad landbruk skal subsidieres bør dette gå til bøndene, ikke TINE og andre selskaper. I foredlingsleddet bør det være fri konkurranse (noe det i praksis neppe er), hvilket også betyr at selskaper må kunne disponere sine eventuelle overskudd som de vil.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Bønder demonstrerer med juksetall, og journalister går fem på igjen()