Stoltenberg: Ikke min jobb å styre Statoil (men å styre lederlønn i Hydro?)

“Min jobb er ikke å styre Statoil” sier Jens Stoltenberg i følge Aftenposten. “Vi følger vanlige spilleregler”, og “vi bør være varsomme med å gå inn i enkeltprosjekter” sier Stoltenberg, fortsatt i følge Aftenposten. Jeg er ikke uenig i at staten skal følge vanlige spilleregler i Statoil, ei heller i at staten bør være varsomme med å gå inn i enkeltprosjekter.

Men å stille miljøkrav er vel ikke nødvendigvis å gå inn i enkeltprosjekter? Staten må, som største aksjonær, kunne mene noe om selskapspolicy, bl.a. når det gjelder å engasjere seg i prosjekter med stor miljørisiko — uten at de nødvendigvis behøver å vurdere de enkelte prosjekter. Jeg er enig med Beate Sjåfjell i at det er ikke mye aktivt statlig eierskap vi ser i denne saken.

Det er interessant å skru klokken knappe tre år tilbake. Da gjaldt det et lite fillespørsmål, nemlig den allerede inngåtte opsjonsavtalen for ledelsen i Norsk Hydro. Det var inngått en avtale, en avtale av en type som Jens Stoltenberg tidligere hadde ivret for at man burde ha. Av en eventuell verdistigning på aksjene skulle ledelsen få 0,2% på deling. Den sterke kursutviklingen for Norsk Hydro gjorde at dette ble mye penger. At det ble enda mer på eierne, som satt med 99,8% av gevinsten som de selv ikke hadde bidratt noe til, brydde man seg mindre om.

Det er styret som fastsetter lønn og annen godtgjørelse for selskapets ledelse. Er man misfornøyd kaster man styret, men selskapet er uansett bundet av de avtaler styret inngår. Hvis en aksjonær ønsker å få vedtatt noe som binder styret, så gjøres dette på selskapets generalforsamling.

Den norske misunnelsen slo til. Det var under valgkampen foran kommunevalget 2007 og det ble en sak med symbolverdi. Da var det ikke snakk om å følge spilleregler eller at staten ikke skulle gripe inn i enkeltsaker. Daværende næringsminister og nåværende stortingspresident Dag Terje Andersen raste rundt som en elefant i et glassmagasin og gikk på tvers av alle spilleregler da han, sammen med Jens Stoltenberg, ga styreleder Jan Reinås en fot i ræva for å vise handlekraft og ofre noen. Her gikk største aksjonær rett på styret, uten at det skjedde gjennom generalforsamling eller andre selskapsorganer.

Vi så her hvor mye politikernes prinsipper er verdt. Når det kanskje kunne få betydning i en valgkamp spilte ikke vanlige spilleregler noen som helst rolle for politikerne, ei heller det enkle prinsipp om at man skal holde inngåtte avtaler — også om forholdene har utviklet seg på en annen måte enn man hadde regnet med da avtalen ble inngått.Kanskje er politikere så korrumpert av sine “løfter”, “garantier” og “vedtak” at de tror næringslivet kan løpe fra avtaler like lett som politikerne løper fra sine “garantier”, valgløfter og “vedtak” (som f.eks. vedtaket om å bygge Ringerikstunnelen). Heldigvis er det ikke slik, men dessverre synes for mange politikere å være ute av stand til å forstå det.

Det ble i denne lederlønnsdebatten pekt på at Folketrygdfondet ofte tok opp dette på generalforsamlinger, og det ble av Aftenposten på lederplass 22. august 2007 (ikke lenger på nett eller endret URL)  fremholdt som et eksempel til etterfølgelse. Men gjelder det selskapets forhold til miljø, da mener visst staten at der er feil å ta dette opp på generalforsamlingen. Selvføgelig må det være sånn. På generalforsamlingen skal man begrense seg til å ta opp saker av stor og gjerne prinsipiell interesse. Og da er det selvfølgelig langt viktigere å holde fast ved et særnorsk lederlønnsnivå for ikke å vekke norsk misunnelse, enn å bry seg om miljø.

Print Friendly