Arkiv for May 28th, 2010

Opera jorden rundt på 80 dager

Friday, 28th May, 2010

Av Olav Torvund - Skrevet: Friday, May 28, 2010 - Sist endret: June 1, 2010 - Save & Share - One Comment

Jeg har sett den nye norske ope­raen “Jor­den rundt på 80 dager”. Dess­verre synes jeg ikke at den inn­fridde. Hva er det som svik­ter i denne og litt for mange samtidsoperaer?

Det er ikke uten grunn at det er kom­po­nis­ten som nev­nes først når man snak­ker om opera. Libret­tis­ten, den som har skre­vet teks­ten, er ikke den som hus­kes — hvis ikke begge blir glemt. Det er kom­po­nis­ten, ikke libret­tis­ten som er er dra­ma­ti­ke­ren i opera. Men kom­po­nis­ten må ha en god libretto som utgangs­punkt. Franz Joseph Haydn kom­po­nerte flere ope­raer, men det er ikke det han hus­kes for. Han kunne kom­po­nere musikk­drama, det har han vist gjen­nom Ska­pel­sen og Årsti­dene. Men han hadde ingen gode libret­toer å arbeide med, og da blir det ikke noen store ope­raer. Det det samme gjel­der Franz Schu­bert. Han kunne så abso­lutt kom­po­nere san­ger, men ingen av hans ope­raer set­tes opp i dag.

Hva kjenne­teg­ner en libretto som fun­ge­rer? Lit­te­ra­tur for­tel­ler gjen­nom tekst, film gjen­nom bil­der og opera gjen­nom musikk. Hand­ling kan for­tel­les godt gjen­nom ord, mens musikk ikke for­mid­ler dette like godt. Men intet kom­mer opp mot musikk når det gjel­der å fomidle følel­ser og emosjoner.

Alle store ope­raer jeg kan komme på bæres av per­soner med sterke følel­ser og rela­sjo­nene mel­lom dem. Det er kjær­lig­het og hat, tro og tvil, leng­sel og smerte, indre spen­nin­ger og spen­nings­fylte rela­sjo­ner. Men det er ikke nød­ven­dig­vis så mye hand­ling. Det har vært sagt om Dido i Didos klage fra Henry Purcells opera “Dido og Aneas” at hun har ikke mye å si, men hun har vel­dig mye å føle.

Det er neppe hel­ler til­fel­dig at så mange ope­raer har navn etter hoved­per­sonen, enten det egent­lige nav­net eller kalle­navn som La Tra­viata eller Madame But­ter­fly.

Der er vi ved noe av pro­ble­met. “Jor­den rundt på 80 dager” har ikke sterke nok og til­strek­ke­lig inter­es­sante per­soner. Phi­lias Fogg er en kje­de­lig tørr­pinn av et peti­me­ter totalt uten følel­ser. “Alt er tall og tall er alt” er ikke noe som ska­per et ope­ra­tisk drama. Roma­nen “Jor­den rundt på 80 dager” dri­ves av spen­nin­gen i hand­lin­gen. Det er omtrent som et etappe­ritt på syk­kel hvor spen­nin­gen i stor grad er kam­pen mot klok­ken. Det kan være spen­nende å følge, og “Jor­den rundt på 80 dager” er en spen­nende roman. Men spen­nin­gen lig­ger på det utven­dige plan og det bærer ikke en opera. Phi­las Fogg er ganske enkelt ikke egnet som opera­helt. Han er en slags Fal­staff som ikke er komisk, og uten komik­ken er det ikke mye igjen av Falstaff.

Pas­par­tout, Phi­lias Foggs tje­ner, kunne vært en slags Lepo­rello. Men han mang­ler en ster­kere karak­ter å spille mot, og da fun­ge­rer det ikke sær­lig overbevisende.

Kon­flik­ten mel­lom Stuart og Fogg, de som som har inn­gått et vedde­mål, blir for fjern i for­hold til hand­lin­gen. Stuarts niese, detek­ti­ven Fio­n­ula blir for mye en kli­sje — i alle fall i begyn­nel­sen. Første akt er en del epi­so­der med mange effek­ter, men ikke noe drama.

Ope­raen tar seg opp i andre akt. Fio­n­ula blir for­els­ket i Phi­lias Fogg, den mann hvis reise hun skal for­hindre slik at han taper vedde­må­let med hen­nes onkel Stuart. Gjen­nom dette utvik­ler Fin­oula seg fra å være en kli­sjé til å bli et rela­tivt levende men­neske. Her begyn­ner det å bli ope­ra­te­ma­tikk: Hun rives mel­lom loja­li­tet til sin onkel Stuart og kjær­lig­he­ten til Phi­lias Fogg. Det blir litt som Don José i Car­men, der han sli­tes mel­lom for­els­kel­sen i Car­men og loja­li­te­ten over­for Mikaela og sin mor — uten at den tørre Phi­las Fogg tåler å bli sam­men­lig­net med den ild­fulle Carmen.

I andre akt får vi også noen arier. Man må gjerne mene at jeg er tra­di­sjo­nell og gam­mel­dags. Men jeg liker at ope­raer har arier. Det kom sent, men ikke så verst.

Hvis man har inten­sjo­ner om å for­telle en hand­ling gjen­nom opera, da er det stor risiko for å mis­lyk­kes. Hand­lin­gen må selv­sagt være der, men den er bare ram­men rundt det drama som på en eller annen måte utspil­ler seg mel­lom aktø­rene. For­tel­lin­gen i seg selv er ikke nok.

Hvis det ikke er nok drama i libret­toen, da har ikke kom­po­nis­ten det han tren­ger for å skape drama i musik­ken. Der­for får vi ikke vite hva Gisle Krend­okk kunne ha fått til med et litt bedre utgangspunkt.

Av Olav Torvund - Skrevet: Friday, May 28, 2010 - Sist endret: May 28, 2010 - Save & Share - 2 Comments

Pres­sens fag­lige utvalg (PFU) har i dag truf­fet ved­tak i en sak 030/10 hvor Grim­stad Adresse­ti­dende var kla­get inn for bruk av et bilde fra Face­book. PFU kon­klu­derte i følge refe­ra­tet i bladet Jour­na­lis­ten med at dette ikke var i strid med god presse­skikk. Ved­ta­ket er ennå ikke til­gjen­ge­lig på PFUs nettsider.

Jeg synes at dette er en under­lig avgjø­relse. I følge Jour­na­lis­ten sier PFU blant annet:

PFU påpe­ker at utval­get ikke kan ta stil­ling til opp­havs­ret­ten og ret­ten til eget bilde, noe som opp­tar klagerne.”

Det er for så vidt greit at PFU tref­fer sine avgjø­rel­ser ut fra hva de mener er god presse­skikk og “Vær varsom-plakaten”. Men å se helt bort fra hva som er lov­lig og ulov­lig, slik at man kan komme til at ulov­lig bruk av bil­der er i sam­svar med god presse­skikk, det blir pro­ble­ma­tisk. Jeg ute­luk­ker ikke at det kan være i sam­svar med god presse­skikk å krenke and­res ret­tig­he­ter, men det må være i helt spe­si­elle situa­sjo­ner. Man kan ikke gjøre det i enhver nyhetssak.

Når det er sagt kan det hende at bil­led­bru­ken i dette til­fel­let var lovlig.

Foto­gra­fen har ret­tig­he­ter til sine bil­der. Noen bil­der vil ha vern som ånds­verk. Bil­der som det ikke lig­ger en til­strek­ke­lig ska­pende inn­sats bak vil være ver­net som foto­gra­fisk bilde etter åvl § 43a. I Jour­na­lis­ten omta­les bilde som et “pri­vat ferie­bilde”, og det er sann­syn­lig­vis ver­net som foto­gra­fisk bilde og ikke som foto­gra­fisk verk. Men i den aktu­elle saken er det uten betyd­ning om det reg­nes som det ene eller det annet.

Foto­gra­fen har ene­rett til å frem­stille eksemp­lar av sitt foto­grafi og å gjøre det til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Grim­stad Adresse­ti­dende har gjort begge deler. Utgangs­punk­tet er at Grim­stad Adresse­ti­dende må ha sam­tykke til å bruke bil­der de fin­ner på Face­book og andre ste­der, akku­rat som jeg må ha sam­tykke om jeg skulle ønske å benytte bil­der fra Grim­stad Adresse­ti­dende og andre kil­der. Det er de samme reg­lene som gjelder.

I visse situa­sjo­ner kan man benytte bil­der uten at det er inn­hen­tet sam­tykke. Den rele­vante bestem­mel­sen i dette til­fel­let er åvl § 23a. Den­nes første ledd lyder:

Offent­lig­gjort kunst­verk og offent­lig­gjort foto­gra­fisk verk kan gjen­gis i aviser, tids­skrif­ter og kring­kas­ting ved omtale av dags­hen­ding. Dette gjel­der like­vel ikke verk som er skapt med hen­blikk på gjen­gi­velse i aviser, tids­skrif­ter eller kring­kas­ting. Opp­havs­man­nen har krav på veder­lag med mindre det gjel­der dags­hen­ding knyt­tet til det ver­ket som gjengis.”

Bestem­mel­sen gjel­der også for foto­gra­fiske bil­der. Dette føl­ger av en hen­vis­ning fra åvl § 43a.

Det er et vil­kår at bil­det er offent­lig­gjort. Etter åvl § 8 er et verk offent­lig­gjort “når det med sam­tykke av opp­havs­man­nen er gjort til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten”.

Går vi så til § 2, tredje ledd, er det gjort til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten når:

a)    eksemp­lar av ver­ket frem­bys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres til all­menn­he­ten,
b)    eksemp­lar av ver­ket vises offent­lig uten bruk av tek­niske hjelpe­mid­ler, eller
c)    ver­ket frem­fø­res offentlig.

Et av de vans­ke­lige spørs­mål i for­bin­delse med sosiale medier er når noe skal anses for å være offent­lig­gjort. Når det er gjort til­gjen­ge­lig på en måte som gjør at alle som vil kan få til­gang, som typiske twitter-meldinger (man kan begrense til­gan­gen, men det ser jeg bort fra). Men på Face­book kan man begrense til­gan­gen. Det som bare er til­gjen­ge­lig for mine “ven­ner” på Face­book er ikke nød­ven­dig­vis offent­lig­gjort. Her vil man måtte foreta en kon­kret vur­de­ring hvor man må se på hvor stor kret­sen er, hvor­dan denne per­sonen har valgt sine “ven­ner”, osv.

Jeg kjen­ner ikke detal­jene i den kon­krete saken. Men i følge Jour­na­lis­ten hadde de to vært ini­tia­tiv­ta­kere til en klage­gruppe mot det lokale kabeltv-selskapet. Hvis dette har vært orga­ni­sert som aksjo­ner flest, hvor FB-sidene er åpne for alle, da vil det etter min vur­de­ring være offent­lig­gjort. Jeg synes ikke at det kan være sær­lig tvilsomt.

At bil­det er offent­lig­gjort er et nød­ven­dig, men ikke til­strek­ke­lig kri­te­rium. For at man skal kunne gjengi bil­det må dette skje ved omtale av dags­hen­ding. At det er etab­lert en slik klage­gruppe må være en dags­hen­ding, slik at bil­det må kunne gjen­gis uten samtykke.

Utgangs­punk­tet er at det må beta­les veder­lag for slik bruk. Unn­ta­ket er hvis dags­hen­din­gen er knyt­tet til det verk som gjen­gis. Når det avdu­kes et nytt konge­por­trett, et kunst­verk blir stjå­let, det ska­per stor skan­dale, osv, da vil dette være dags­hen­gin­ger knyt­tet til ver­ket. Men en aksjons­gruppe er ingen dags­hen­ding knyt­tet til bil­det av noen per­soner, så her vil nok foto­gra­fen kunne kreve vederlag.

Ret­ten til eget bilde etter åvl § 45c er en per­son­vern­be­stem­melse mer enn en ret­tig­hets­be­stem­melse. Egent­lig hører den ikke hjemme i ånds­verk­lo­ven, men den ble med som en nisse på las­set da den gamle foto­gra­filo­ven ble opp­he­vet i 1995 og bestem­mel­sene fra denne inn­ar­bei­det i åndsverkloven.

Utgangs­punk­tet er at et bilde som avbil­der en per­son ikke kan gjen­gis eller vises offent­lig uten avbil­de­des sam­tykke. Også her er det noen unn­tak, og dem som kan være aktu­ell i dette til­felle vil være bok­stav a, som sier at bil­det kan gjen­gis når:

avbild­nin­gen har aktu­ell og all­menn interesse”

Jeg har ikke sett de aktu­elle bil­dene eller lest saken i Grim­stad Adresse­ti­dende. Det er der­for ikke mulig å vur­dere det kon­krete til­fel­let. Men det kan i alle falle argu­men­te­res for at når en per­son omta­les i en aktu­ell nyhets­sak, da har også et bilde av denne per­sonen “aktu­ell og all­menn inter­esse”, uten at jeg har sikre holde­punk­ter for å trekke noen kon­klu­sjon her.

Jeg mener at PFU må ta stil­ling til lov­lig­he­ten av bl.a. bil­led­bruk når dette er et tema i saken. Det er nok mange eksemp­ler på at noe kan være i strid med god presse­skikk selv om det er lov­lig. Men det som er ulov­lig bør i utgangs­punk­tet ikke kunne anses som god presse­skikk, selv om det kan ten­kes unn­tak fra dette. Men ut fra det som er gjen­gitt i Jour­na­lis­ten synes det som om Grim­stad Adresse­ti­dende ikke gjorde noe ulov­lig i denne saken. Men de må betale et van­lig bil­led­ho­no­rar til fotografen.

Et lite PS:

Dette er et svar til en kom­men­tar på Twit­ter fra @BeritRekve som spør:

Kvi­for kan ikkje avi­sene ta seg tid til å spørja + ev. betala for å bruka bilete. Kva gjer dei om eg rap­par frå dei?”

Jeg er helt enig i at avi­sene bør spørre og selv­føl­ge­lig betale. Men man har altså en viss rett til å bruke bil­der uten å spørre, men mot beta­ling. Reg­lene er ikke helt de samme for aviser m.m. som for andre. For det første heter det i § 23a at “offent­lig­gjort foto­gra­fisk verk kan gjen­gis i aviser, tids­skrif­ter og kring­kas­ting”. Nett­avi­ser vil være aviser. Men min blogg eller Face­book vil nok ikke være det. Bak­grun­nen er at bestem­mel­sen er ment å kunne sikre nyhets­dek­ning, og man har med det som var typiske nyhets­me­dier da bestem­mel­sen ble utformet.

For det annet er det et unn­tak (fra unn­ta­ket) som sier:

Dette gjel­der like­vel ikke verk som er skapt med hen­blikk på gjen­gi­velse i aviser, tids­skrif­ter eller kringkasting.”

Aviser m.m. kan ikke rappe bil­der fra hver­andre, selv om det er ved omtale av dagshending.

Det er noen reg­ler som til­la­ter bruk av bil­der i andre sam­men­hen­ger, men da hen­vi­ser jeg bare til min inn­fø­rings­ar­tik­kel.