Olav Torvunds blogg

Om tre dager bra­ker det løs. Tour de France er et spen­nende syk­kel­ritt og ver­dens største årlige idretts­ar­ran­ge­ment. Men det er også en reise gjen­nom ver­dens fremste vin­land: Frank­rike. Som regel er man også innom et eller flere av Frank­ri­kes nabo­land i løpet av touren.

Jeg vil her ta for meg vin fra noen av de områ­dene som syk­lis­tene er innom i løpet av de tre ukene touren varer. Ryt­terne kan nok ikke ta seg tid til å nyte Frank­ri­kes gle­der når de sli­ter seg rundt på syk­kel. Men vi som føl­ger sli­tet i en beha­ge­lig stol foran TV, vi kan gjerne ha noe godt i glasset.

Jeg bestemte meg for å lage denne serien da den franske TV-legenden Gerard Holtz hadde en av sine “avant tour” repor­ta­sjer under touren 2009. Det var før star­ten på den 12. etap­pen som gikk fra Ton­nerre til Vit­tel. Traséen gikk gjen­nom områ­det Côte des Bar, syd for Aube, hvor det også dyr­kes druer som bru­kes til pro­duk­sjon av champagne. Dette var et for meg helt ukjent champagne­om­råde. Nå skal det sies at dette ikke er et av pre­si­sje­om­rå­dene i Champange. Da man klas­si­fi­serte Champagne-området i 1908 ble Côte des Bar ikke inklu­dert i det gode sel­skap. Det ble nær­mest bor­ger­krig som følge av dette, og det ble til slutt tatt inn i var­men — og ble fullt med­lem i det eks­klu­sive sel­skap i 1927. Men­dette er en annen his­to­rie, og i år skal de ikke innom det området.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Foto: Cool­mon­f­rere, CC 2.0 by-nc-ca

Mai­son Pic lig­ger i byen Valence i Rhô­ne­da­len. Det består av et hotell og to res­tau­ran­ter, hvorav den ene, Le res­tau­rant Pic, har tre stjer­ner i Michelin-guiden. Den andre er en bis­tro, Le 7, som sik­kert også er utmer­ket. Vi valgte nylig Mai­son Pic for å feire vår 30-års bryl­lups­dag. Vi bodde på hotel­let og spiste i tre­stjer­ners­res­tu­r­an­ten Pic.

Anne-Sophie Pic, foto: Jarle Vines, Wiki­pe­dia Com­mon, CC 3.0 by-sa

Mai­son Pic har en lang his­to­rie. Den ble star­tet av Sop­hie Pic, old­mor til dagens leder, for 120 år siden og har vært i fami­lien siden. Dagen sjef er Anne-Sophie Pic. Le res­tau­rant Pic er den eneste tre­stjer­nes­res­tu­r­an­ten med kvin­ne­lig sjef. Hun har en inter­es­sant his­to­rie. Hen­nes far, som da drev res­tau­ran­ten, døde da Anne-Sophie var 23 år gam­mel. Hun måtte da velge om hun skulle overta og fort­sette drif­ten av ste­det, eller om hun skulle gjøre noe annet. Hun var utdan­net økonom og ikke kokke­ut­dan­net. Hun valgte å overta. Anne-Sophie Pic begynte da som lær­ling på sitt eget kjøk­ken, sam­ti­dig som hun var eier av og direk­tør for hele etab­lis­se­men­tet. Å balan­sere disse rol­lene på en måte som fun­ge­rer godt, det må kreve gode leder­egen­ska­per og god personalbehandling.

Når kjøk­ken­sje­fen for­svin­ner for­svin­ner også stjer­nene. Den nye ledel­sen må gjen­erobre stjer­nene. At res­tau­ran­ten hadde opp­nådd tre stjer­ner under ledelse av både Anne-Sophie Pics beste­far og far betød i denne sam­men­hen­gen ikke noe, selv om det nok hadde gitt res­tau­ran­ten et navn. Anne-Sophie Pic måtte starte på nytt. Hun gjorde også store end­rin­ger i mat­kuns­ten da hun over­tok, og mente at maten måtte vise mer følel­ser. Det sies at maten på Pic pre­ges av at det er kvin­ne­lig kjøk­ken­sjef og at den er mer femi­nin en på andre slike res­tau­ran­ter, uten at jeg har nok erfa­ring fra tre­stjer­nes res­tau­ran­ter til å kunne mene noe om akku­rat det. I 2007 fikk Anne-Sophie Pic sin tredje stjerne og res­tau­ran­ten var igjen plas­sert i et gast­ro­no­miske toppskiktet.

Første gang jeg hørte om res­tau­rant Pic var i 2006. Vi var på et fire­da­gers sjo­ko­lade­kurs hos Val­rhona. Vår kurs­læ­rer, Julie Hau­bour­din snak­ket varmt om res­tau­ran­ten, som da hadde to stjer­ner, men var mar­kert som kan­di­dat for å rykke opp til tre. En av kurs­del­ta­gerne spurte Julie om hva slags des­sert hun pleide å bestille når hun spiste på res­tau­rant. Hun svarte at hun ikke pleide å spise des­sert, for hun ble nes­ten all­tid skuf­fet. Men på res­tau­rant Pic, der spiste hun des­sert. Men det skulle altså gå fire år før vi ende­lig fikk besøkt res­tau­ran­ten selv.

Vi ankom Mai­son Pic med bil. Hotel­let har en gara­sje, men også en uten­dørs “Par­king non surveillé”, altså en par­ke­rings­plass som ikke er over­vå­ket. Vi satte bilen på plas­sen ute. Men helt uover­vå­ket var plas­sen tyde­lig­vis ikke. For vi var bare kom­met halv­veis til inn­gan­gen da en fra hotel­let møtte oss på for­tauet og spurte om han skulle hente baga­sjen og par­kere bilen — altså kjøre den ned i gara­sjen. Vi over­lot bilen og baga­sjen til ham.

Kort tid etter at vi hadde inn­tatt vårt hotell­rom kom de med noen utsøkte kaker som en liten vel­komst­hil­sen fra hotellet.

Vi gikk en tur i Valence, hvor jeg kunne gjen­opp­leve noen min­ner fra da jeg besøkte byen på en Inter-rail tur i 1975. Etter å ha kom­met til­bake to hotel­let tok vi et bad i ste­dets uten­dørs svømme­bas­seng, før vi gjorde oss klar til middag.

Jeg skal ikke gå gjen­nom hele menyen. En tre­stjer­nes res­tau­rant skal selv­føl­ge­lig ha utmer­ket mat. Vi fikk bl.a. hum­mer, hav­ab­bor med kaviar og vi ble nok en gang min­net om at kyl­ling vir­ke­lig kan være fest­mat om den er av god kva­li­tet og til­be­re­des rik­tig. Men jeg synes også at en res­tau­rant i denne kate­go­rien også skal by på noen over­ras­kel­ser som viser krea­ti­vi­tet, og som selv­føl­ge­lig sma­ker godt.

Jeg vil sær­lig nevne to av de fire amuse bou­che som vi fikk mens vi nøt et glass champagne og stu­derte menyen, og en ape­tizer ved bor­det. Vi fikk bl.a. en blom­kål­suppe ser­vert på en måte som gjorde at den hadde kon­sis­tens som en bløt­kokt egge­plomme: En hinne utenpå og helt fly­tende inni — slikt som man må spise alt på en gang. Den andre var en rød­bet­macron med røke­laks. Og ape­tize­ren var en fois-gras crême-brulée med grape­frukt­mousse. Jeg ville ikke ha tenkte på at man kunne lage noe slikt.

Når man er i et vin­pro­du­se­rende område vel­ger man selv­føl­ge­lig vin fra regio­nen og man sto­ler på ste­dets som­me­lier i valg av vin innen­for dis­trik­tet. Rhôn­da­len er først og fremst kjent for sine røde viner. Men vi valgte blant annet en hvit Châteauneuf-du-Pape årgang 2001 fra pro­du­sen­ten Cha­teau de la Gar­dine laget på druen Rou­sanne. Man ten­ker gjerne at en hvit­vin bør drik­kes ung og at en ni år gam­mel  hvit­vin er langt forbi sin beste alder. Men vin er langt mer variert en kli­sjé­ene vil ha det til, og noe hvit­vi­ner tåler utmer­ket godt lag­ring. Det var en kraf­tig og smaks­rik vin som sto godt til smaks­rike ret­ter. Men det var ikke en typisk lett og syre­frisk hvit­vin som man drik­ker på ter­ras­sen en fin sommerdag.

Dagen etter nøt vi en god fro­kost ute i hagen en fin juni­mor­gen. Det er en av de bedre hotell­fro­kos­ter jeg har spist. Det var ikke en stor buf­fet med litt av alt. I Frank­rike har man ikke tra­di­sjon for slike fro­kos­ter. Det var kva­li­tet, ikke kvan­ti­tet. Først og fremst vil jeg frem­heve utsøkt bak­verk: Grovt brød, mini­ba­gu­et­ter, cro­is­san­ter, brioche og pain au choco­lat. Det er ikke ofte man får så godt brød til fro­kost som vi fikk her.

På bor­det sto utmer­ket, hjemme­la­get bringe­bær– og eple­syl­te­tøy, de kom med en vanilje/bringebærmousse og en sjo­ko­lade­mousse (litt uvant å spise det til fro­kost), og man kunne få utsøkt skinke og cho­rizo, en mild chévre som pas­set utmer­ket som fro­kost­ost, friske jord­bær, fro­kost­blan­din­ger, frisk frukt og jord­bær­ter­ter. Det er vel knapt nød­ven­dig å nevne at appel­sin­juicen var ferskpresset.

Da vi sjek­ket ut tok de hånd om baga­sjen, hen­tet bilen og satte den uten­for inn­gan­gen. Som en liten eks­tra gest ga de oss en liten papir­bag med tre flas­ker vann, som kunne være godt å ha når man skal kjøre videre. Omtenk­som­het i detal­jene bidrar til å gjøre det hele til en minne­ver­dig opplevelse.

Mai­son Pic dri­ver også en kjøk­ken­skole, SCOOK, med kurs for ama­tø­rer. Det er ikke helt uten­ke­lig at neste gang jeg måtte befinne meg i Valence er det for å delta på et av deres kurs.

Når jeg skri­ver dette befin­ner jeg meg langt fra Oslos begre­de­lige (man­gel på) syk­kel­veier. Jeg er i Syd-Frankrike, nær­mere bestemt i La Grande Motte, like uten­for Montpel­lier. I et for­søk på å løfte min fransk opp på et nivå som gjør at jeg fak­tisk kan bruke språ­ket, går jeg to uker på inten­siv­kurs i fransk inne i Montpel­lier (i til­legg til at jeg gjen­nom året går på kurs på Det franske kul­tur­sen­ter i Oslo). Jeg har valgt å sykle mens jeg går på kurs, hvil­ket gir meg 2x25km på syk­kel hver dag (eller mer, om jeg vel­ger en omvei hjem).

Selv om jeg også her kunne ha ønsket meg flere syk­kel­veier (de er under utbyg­ging, akku­rat nå arbei­des det f.eks. med denne svært så tyde­lig mer­kede syk­kel­veien ved Car­non), så har jeg kun­net kon­sta­tere at nes­ten uan­sett hvor jeg har tenkt meg, så er det en syk­kel­vei som tar meg dit. Dette gjel­der både inne i byen og i områ­det rundt. Jeg har prøvd litt ulike ruter inne i Montpel­lier for å finne den beste syk­kel­ru­ten til språk­sko­len. Det har nes­ten all­tid vær en syk­kel­vei langs den ruten jeg har prøvd. Man gjør tyde­lig­vis det helt selv­føl­ge­lige: Syk­lis­ter er en like natur­lig del av tra­fik­ken som andre tra­fi­kan­ter, og det er like selv­føl­ge­lig at det leg­ges til rette for syk­lis­ter som for bilis­ter og fot­gjen­gere. Syk­lis­ter er ikke pris­gitt “sær­lige sat­sin­ger”, som i prak­sis gjerne betyr at man hol­des uten­for van­lig tra­fikk­plan­leg­ging og veibudsjetter.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Syk­lis­ter trues på livet av bilis­ter, for­tel­ler gene­ral­sek­re­tær i Syk­lis­te­nes land­for­ening, Rune Gjøs, til Dags­avi­sen 24.06.2010.

Bil­tals­mann fra bil­par­tiet FrP, Bård Hoks­rud, tar selv­føl­ge­lig bil­bøl­le­nes parti. Tving syk­lis­tene til å bruke syk­kel­veier, sier han til NRKs “Her og Nå” 24.06.2010. Som en rid­der av den hel­lige blikk­boks karak­te­ri­se­rer han seg selv som aktiv bilist og bekla­ger at gene­ral­sek­re­tæ­ren i Syk­lis­tens lands­for­ening er opp­tatt av syk­lis­ter (og altså ikke av bilis­tene). Det er omtrent like dumt som om noen skulle kri­ti­sere Bård Hoks­rud for å være alt for opp­tatt av FrP-politikk og for lite opp­tatt av AP og SV. Men han bekref­ter at FrP er et syk­kel­fi­ent­lig parti, noe vi som ofte syk­ler i Oslo blir smer­te­lig min­net om hver dag – sam­ferd­sels­by­rå­der fra FrP har sør­get for at Oslo er en håp­løs by å sykle i.

Bil­ak­ti­vis­ten Bjørn Hoks­rud for­sva­rer de håp­løse gang– og syk­kel­veier og vil tvinge syk­lis­ter til å bruke dem. Sam­ti­dig mot­sier han seg selv ved å skryte av Brus­sel, hvor man, i følge Bjørn Hoks­rud har adskilte gang– og sykkelveier.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

I dag åpnet byba­nen i Ber­gen med fint besøk, og med litt mindre fint besøk. La det være sagt som en gene­rell ansvars­fra­skri­velse: Jeg har ikke satt meg vel­dig grun­dig inn i pro­sjek­tet Byba­nen i Ber­gen. Jeg har mer­ket meg at det har vært mye dis­ku­sjo­ner. Men mot­stan­den kan ikke ha vært så stor like­vel når man har måt­tet impor­tere Vidar Kleppe for å fok nok folk til å kunne holde i fanen og repre­sen­tere “fol­ke­lig motstand”.

Jeg kjen­ner byba­nen i Montpel­lier, le Tramway, langt bedre enn jeg kjen­ner byba­nen i Ber­gen. Men siden Montpel­lier er en by omtrent på stør­relse med Ber­gen gir det utgangs­punkt for noen refleksjoner.

Den første “byba­nen” i Montpel­lier åpnet i 2000. Det var sik­kert mye dis­ku­sjon da dette ble ved­tatt også, uten at jeg kjen­ner denne. Jeg begynte ikke å følge med på hva som skjer i denne regio­nen før vi kjøpte en lei­lig­het et stykke uten­for Montpel­lier i 2005. Da var linje 1 i drift og linje 2 under bygging.

Så langt jeg kan bedømme har det vært en stor suk­sess. Man hadde pro­gno­ser i plan­leg­gings­fa­sen som sa at denne lin­jen ville frakte 75.000 pas­sa­sje­rer pr dag. Men resul­ta­tet har blitt 130.000 pas­sa­sje­rer pr dag — nes­ten det dob­belte av pro­gno­sen. Suk­ses­sen gjorde at vogn­set­tene etter 2–3 år ble for­len­get fra opp­rin­ne­lig å være tre-leddet på 29,8 m til å blir fem-leddet med lengde 40,9 m. I desem­ber 2006 åpnet linje 2.

Byba­nen var også en vik­tig grunn til at Montpel­lier ryk­ket opp fra to-stjerners til tre-stjernes reise­mål i den grønne Michelin-guiden. Ikke fordi banen i seg selv er en stor attrak­sjon, men den har gitt et vik­tig bidrag til at byen har blitt et bedre sted å bo i, fer­des i og besøke.

Det arbei­des nå med linje tre, som vil åpne i 2012. Det er offent­lig­gjort pla­ner for en linje 4, og pla­ner for for­len­gelse av eksis­te­rende lin­jer og linje 3 (som man ser for seg å for­lenge til La Grande Motte og Palavas). Men dette er ikke ved­tatt. Mitt inn­trykk er at man i Frank­rike, i mot­set­ning til i Norge, ikke tref­fer ved­tak om å gjøre noe før man også har finan­sie­ring og kan vedta denne. Kan­skje blir det litt mer luf­tige pla­ner og litt færre ved­tak når man gjør det på den måten, men ved­ta­kene blir i det minste mer troverdige.

Jeg vet ikke så mye om hva som even­tu­elt er gjort i til­knyt­ning til Byba­nen i Ber­gen. Men noe av nøk­ke­len til suk­sess i Montpel­lier er at man har gjort det ordent­lig. Ved ende­sta­sjo­ner og andre knute­punk­ter er det laget inn­farts­par­ke­ring slik at folk kan kjøre bil til der hvor byba­nen starter.

Kjø­per man måneds­kort (eller kan­skje må man kjøpe års– eller halv­års­kort, jeg er ikke sik­ker), inklu­de­rer det par­ke­ring ved disse inn­farts­par­ke­rin­gene og bysyk­ler inne i byen. Her er det et elek­tro­nisk bil­lett­sys­tem som har vir­ket i mange år, så der­for er det med en viss und­ring jeg har sett på pro­ble­mene med Flexus i Oslo. Man har hel­ler ikke blitt fris­tet til å drive kom­mu­nal pro­sti­tu­sjon hvor reklame­by­råer og andre kan skjemme ut byen med “bymøb­ler” og annet rask hvis de bare er vil­lige til å betale. Man har laget et sam­men­hen­gende trans­port­sys­tem hvor byba­nen utgjør ryggraden.

I Norge har man en lei tendens til å vedta pro­sjek­ter som ikke full­fø­res, lage luf­tige pla­ner som (kan­skje) gjen­nom­fø­res klatt­vis, og til å jevn­lig ha omkam­per. Man har dis­ku­tert bybane i Ber­gen i 45 år, enda len­ger enn poli­ti­kerne har lovet og løpt fra sine løf­ter om syk­kel­veier.

Et pro­blem i norsk sam­ferd­sels­po­li­tikk er at bilen er hel­lig. Kan­skje har det sam­men­heng med pri­sene. I Norge er biler så dyre at bilen all­tid har vært vik­ti­gere som sta­tus­sym­bol enn som trans­port­mid­del — noe man bl.a. ser ved at man nes­ten ikke impor­te­rer basis­mo­del­ler av rime­lige biler til Norge. Folk vil ha de dyrere og mer påkos­tede model­lene, for man må ha noe å vise fram. En poli­tikk som hind­rer Ola Nord­mann å kunne bruse med fjø­rene får begren­set støtte.

Alle som har vært en del i båt vet at når man skal i land i skjær­går­den må man gjøre ett av to: Enten hop­per man, eller så hop­per man ikke. Hvis man for­sø­ker på noe midt i mel­lom hav­ner man i sjøen. Og der er det norske poli­ti­kere og plan­leg­gere så alt for ofte hav­ner med sine halvveisløsninger.

Hvis man gjør det ordent­lig, full­fø­rer når man først har ved­tatt og satt i gang, og byg­ger opp tje­nes­ter som gjør det til et hel­het­lig trans­port­til­bud, da vil kan­skje Ber­gen opp­leve den samme suk­ses­sen med sin bybane som man har opp­levd i Montpel­lier. Jeg håper at det blir resultatet.

Gra­tu­le­rer Ber­gen, med å ha fått lokal­trans­por­ten på skinner.

Vi kjen­ner debat­ten fra Norge: Skal syk­lis­ter kunne sykle mot enveis­kjø­ring? I Frank­rike vil det fra 1. juli være til­latt å sykle mot enveis­kjø­ring i gater med farts­grense 30 km/t og lavere — hvil­ket i prak­sis vil si de fleste gater inne i byer og i bolig­strøk. Det har i flere år vært gjort for­søk med dette i flere byer og i enkelte gater, alt i følge Midi Libre.

I Stras­bourg har man for­søkt dette i 300 mindre gater, og man har for­søkt til­sva­rende i Illkirch-Graffenstaden, en kom­mune nær Stras­bourg med 25.000 inn­byg­gere. I løpet av fem år har det ikke vært rap­por­tert en eneste ulykke med syk­lis­ter som syk­ler mot enveis­kjø­ring i disse kommunene.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Jeg har gjerne sagt at siden jeg flyt­tet til Oslo i 1977 har vi blitt lovet syk­kel­vei­nett om fem år. Den eneste end­rin­gen av betyd­ning er at det etter hvert har blitt struk­ket ut fra 5 til 15 år. Men dette har vært basert på min hukom­melse, uten at jeg har gravd meg så dypt ned i gamle pla­ner at jeg har fått dette bekref­tet. Man kan være utsatt for det som på fin kal­les en erind­rings­for­kyv­ning, så der­for har jeg til nå latt være å hevde dette offentlig.

Ove Bengt Berg Nord­se­ter tar opp dette i Dagens Nærings­liv 11. juni 2010, hvor han rede­gjør for dette basert på sitt arbeid med sin mas­ter­opp­gave om iverk­set­ting av ved­tatt poli­tikk. Han skri­ver bl.a:

“I 1977 ble det gjen­nom sta­tens veg­plan II (nå nasjo­nale trans­port­pla­ner) ved­tatt at det innen 1985 skulle være et sam­men­hen­gende syk­kel­veg­nett i 72 norske byer og tettsteder.”

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Joa­cim Lund, kul­tur­jour­na­list og kom­men­ta­tor i Aften­pos­ten i følge byline, skri­ver i Aften­pos­ten at han orker ikke se et barn ta sine første skritt. Det er alde­les for­fer­de­lig, der de vak­ler ustøtt noen få skritt før de fal­ler. Det er slikt som bare en mor kan like.

Som om det ikke er nok at barna skal gå, så skal de også ramle på ski, løpe etter bal­ler de ikke tref­fer. Når de blir større skal de kjø­res hit og dit for å løpe etter ulike bal­ler, noe som gir tra­fikkaos og foruresning.

For ball­fol­ket er en helg i okto­ber som … ja … 17. mai og jul­af­ten på én gang, men for mange av oss er det mindre lyst­be­tont. Byen inva­de­res av støy­ende hor­der av voksne(?) folk i idio­tiske klær som hoier og skri­ker — og måtte Gud forby: Blå­ser på sine støy­ende plast­horn, av enkelte ukyn­dige kalt “trom­pe­ter”. Takke meg til en små­sur “Copacabana”.

Det er ikke noe bedre når barn skal bruke stem­men. For­eld­rene påstår at de syn­ger, men det er melo­dier bare en mor kan høre. Alle andre hører at det er surt uten at man er i nær­he­ten av tonen. Når alle syn­ger surt sam­ti­dig, men på hver sin måte kal­ler man det barnekor.

Verst av alt må det være om noen vil spille fio­lin, og jeg har mange gan­ger tenkt at de som vil lære dette til barn må være blant klo­dens mest tål­mo­dige per­soner. Her er det så mye som kan gå galt. Fela er ustemt, og skulle man klare å stemme så hjel­per ikke det når man ikke kla­rer å plas­sere fin­ge­ren rik­tig så tonen blir akku­rat så sur at det låter ale­de­les skrek­ke­lig. Skulle de mot for­mod­ning treffe tonen høres det uan­sett mer ut som om de for­sø­ker å ta livet av en katt enn at de for­sø­ker å lage musikk.

Helst bør nok barn komme mod­net og plast­pak­ket, slik at man kan pakke ut en Solveig Kringle­botn, Ole Edvard Anton­sen, Elbjørg Hem­sing, Hen­ning Krag­ge­rud, Sil­via Moi eller Trine Thing Helseth.

Jeg har spilt i korps og jeg har hatt barn i korps. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har blitt fyllt av lykke når jeg har sam­let lop­per eller andre ting man må gjøre for å få det hele til å gå rundt. Et sosi­alt nett­verk, ja. Jeg ble kjent med sko­len og andre for­eldre med barn på sko­len på en måte jeg aldri ville ha blitt om jeg ikke hadde hatt barn i korps. Skjønt, det hadde vel blitt det samme om barna hadde valgt andre aktiviteter.

Mitt inn­trykk er ikke at for­eldre pres­ser barn til å spille i korps. Fra min tid i korps­ver­den var inn­tryk­ket hel­ler at barna gjerne ville være med, men at for­eldre sa nei fordi de ikke orket tan­ken på det de hadde hørt at korps­for­eldre måtte gjøre.

Barn slut­ter med mange akti­vi­te­ter når man kom­mer i ten­årene. Det som vir­ket så spen­nende var kan­skje ikke det like­vel og det krevde mye mer enn hva bar­net var for­be­redt på og vil­lig til å yte. Og det er vel bare sånn det skal være. Barn­dom og ung­dom er en periode med mye prø­ving og kan­skje nes­ten like mye feil­ling. Krop­pen koker av ustyr­lige hor­mo­ner og annet blir vik­ti­gere enn ski­lø­ping, fot­ball og korps­mu­sikk. Unn­taks­vis kan det også hende at ung­dom inn­ser at de må bruke tid på sko­len. Like­vel hen­ger noen for­eldre igjen. Noen fort­set­ter å trene gutte­la­get i fot­ball lenge etter at deres barn har vokst ut av gutte­la­get og kan­skje har lagt fot­bal­len på hylla, andre fort­set­ter med korps.

Den største gle­den er å glede andre er noe mange av oss har hørt mange gan­ger. Vi men­nes­ker er vel slik utrus­tet at vi føler glede ved å se at våre barn utvik­ler seg og etter hvert mest­rer ulike sider ved livet. Hvis det hadde vært et ork som vi bare gjorde av plikt uten å opp­leve en per­son­lig til­freds­stil­lelse ved det, da hadde nok men­nes­ket ha dødd ut for lenge siden. Hvis det å opp­fostre barn hadde vært en sur plikt som vi like­vel gjorde ut fra et slagt moralsk ansvar, da hadde ikke mange barn vokst opp. Vi ville ha dødd ut lenge før noen hadde tenkt på en vel­ferds­stat som kunne ta ansvar der for­eldre svik­ter. Vi liker dess­uten å lyk­kes selv også, f.eks. ved at loppe­mar­ke­det ble godt gjen­nom­ført når man først satte i gang. Jeg tren­ger ikke psy­ko­lo­ger til å for­telle meg dette, langt mindre noen til å omfor­tolke dette til bare å være en form for egoisme.

Mot slut­ten har Joa­cim Lund like­vel et poeng når han skriver:

“Selv­sagt er jeg en sur­ma­get grinebiter.”

Dette er det ikke vans­ke­lig å være enig i. Han skri­ver seg inn blant de som ikke orker at barn er barn, og som der­for vil ha bort ball­bin­ger, ikke lar dem trå på ple­nen, og altså ikke vil ha korps. Det kan tross alt for­styrre mid­dags­hvi­len til gamle grine­bi­tere og intet er vel mer vik­tig for gamle grine­bi­tere enn deres mid­dags­hvil. Men ingen skal beskylde dem for å være ego­is­ter som vil frata and­res gle­der bare for å til­fe­reds­stille seg selv. Man gjør det selv­sagt ut fra en selv­oppof­tende omtanke for alle de andre sur­ma­gede grine­bi­terne som får for­styr­ret mid­dags­hvi­len. Skjønt det er kan­skje ego­is­tisk å til­d­reds­stille andre sur­ma­gede grine­bi­tere også.

Men vi kan vel bare blåse en lang marsj i det han skriver.

Nærings­dri­vende har ordi­nær frist for leve­ring av selv­an­gi­velse 31. mai. Noen gan­ger har man behov for en viss utset­telse. Selv kon­sta­terte jeg at jeg mang­let et nød­ven­dig doku­ment da fris­ten var i ferd med å gå ut, og søkte utset­telse. Å få en kort utset­telse er ren rutine. Man behø­ver ikke begrunne den, og den gis auto­ma­tisk. Noen sekun­der etter at søk­na­den er sendt får man svar om at man har fått utset­telse til 15. juni.

I dag, 12. juni, skulle jeg gjøre fer­dig og sende inn min selv­an­gi­velse gjen­nom Atlt­inn. Da jeg går inn på Atlt­inn fin­ner jeg denne meldingen:

“Alt­inn er ikke til­gjen­ge­lig
Alt­inn er stengt fra fre­dag 11. juni kl 1600 til tirs­dag 15. juni kl 0800 i for­bin­delse med pro­duk­sjons­set­ting av ny ver­sjon. Alt­inn Bru­ker­ser­vice er også stengt i denne perioden.

Vi bekla­ger de ulem­pene dette medfører.”

De vel­ger å stenge sys­te­met de siste dagene før en vik­tig frist går ut. Denne steng­nin­gen må ha vært plan­lagt. Det at man skal sette en ny ver­sjon i drift er ikke noe som duk­ker opp plut­se­lig og uven­tet. Man lurer på hvor­dan det er mulig å plan­legge så dårlig.

Den utsatte fris­ten løper i utgangs­punk­tet ut 15. juni kl. 2400, slik at de gir oss et 16 timers tids­vindu for å fylle ut og levere dette.

Etter litt leting fant jeg en mel­ding hos Skatte­eta­ten som sier at fris­ten er utsatt til 20. juni. Det hjel­per noe. Men for min egen del betyr det at jeg ikke får levert selv­an­gi­vel­sen før jeg rei­ser bort, slik jeg hadde plan­lagt. Med til­gang til inter­nett skal det nok være mulig å komme til Alt­inn når dette åpner igjen. Andre kan nok få større pro­ble­mer enn meg akku­rat der. Men jeg kan bare krysse fing­rene for at jeg får med meg det jeg da vil trenge av doku­men­ter og lokalt lag­rede filer. Siden alle skje­maer i prak­sis bare fin­nes i elek­tro­nisk form og er (u)tilgjengelig via Alt­inn, er også til­gan­gen til “sjekk­lis­ten” som disse skje­ma­ene repre­sen­te­rer stengt.

Vi som skal levere selv­an­gi­vel­sen går inn på Alt­inn, ikke på Skatte­eta­tens nett­si­der. Der­for burde det selv­føl­ge­lig ha vært opp­lyst på Alt­inn at fris­ten er utsatt, for å dempe den første panikk­re­ak­sjo­nen når man ser at dette ikke kom­mer til å gå. Men der står det intet.

Skatte­di­rek­to­ra­tets mel­ding er datert 2. juni, altså to dager etter utlø­pet av den ordi­nære selv­an­gi­vel­ses­fris­ten. Det er grunn til å tro at de fleste som søker utset­telse vil gjøre det de siste dagene før fris­ten går ut. Det er også grunn til å tro at når man sten­ger sys­te­met en lang­helg i juni for å sette en ny ver­sjon i pro­duk­sjon, så er det noe man har plan­lagt i lang tid. Man må med andre ord ha visst om dette før den ordi­nære fris­ten gikk ut. Da burde man selv­føl­ge­lig ha infor­mert om dette da bekref­telse på utset­telse ble sendt. Da hadde jeg visst at jeg måtte ha gjort dette tidligere.

Valg av tids­punkt for sten­ging av sys­te­met er håp­løst. Men når de først tref­fer et så idio­tisk valg bør de i det minste infor­mere om dette i god tid og på en måte som når fram til de som blir berørt. Dette gir oss et godt eksem­pel på hvor­dan man ikke skal gjen­nom­føre slike pro­sjek­ter, og det får da i det minste en peda­go­gisk verdi. Men de som har hatt ansva­ret bør kan­skje set­tes på skole­ben­ken for å lære av sine feil, så kan noen andre overta ansva­ret for prosjektet?

Høy­este­retts anke­ut­valg avsa 4. juni 2010 en kjen­nelse HR-2010–957-U om at en e-post ved­lagt et inskan­net, under­teg­net doku­ment er frist­av­bry­tende, for­ut­satt at ori­gi­nal­do­ku­men­tet sen­des umid­del­bart. Dette betyr at der det kre­ves skrift­lig­het er det til­strek­ke­lig at e-post skan­ned doku­ment som ved­legg har kom­met fram innen fristen.

Dette har vært prak­sis for tele­faks i en del år, og rea­li­te­ten er at man like­stil­ler over­sen­delse av skan­net doku­ment med tele­faks. Det er inter­es­sant, på gren­sen til under­hol­dende, å lese hvor­dan anke­ut­val­get for­hol­der seg til tek­no­logi. Fler­tal­let skri­ver i avsnitt 17:

“For­skjel­len mel­lom tele­faks og elek­tro­nisk over­sen­delse er den tek­niske over­fø­rings­må­ten. Lik­he­ten er at et skrift­lig, under­teg­net ori­gi­nal­do­ku­ment ved foto­gra­fe­ring eller skan­ning blir omdan­net til et kopiert/utskrevet doku­ment på mot­ta­ke­rens hånd. At et e-postdokument ikke auto­ma­tisk blir skre­vet ut på papir, kan etter fler­tal­lets syn ikke være avgjø­rende. I begge til­fel­ler får mot­ta­ke­ren et til­strek­ke­lig for­var­sel om at et doku­ment er utfer­di­get, og for­ven­tes inn­kom­met på lov­fast­satt måte innen kort tid. ”

Tele­faks er ikke noe annet enn en dår­lig skan­ner med svak kom­pre­sjon, kob­let til en lang­som linje. Har man dår­lig tek­no­logi med begren­set lag­rings­ka­pa­si­tet, må doku­men­tet må skri­ves ut med en gang. Men det behø­ver ikke være slik. Moderne faks­ma­ski­ner kan lagre doku­men­ter uten å skrive dem ut. Men faks er uan­sett gårs­da­gens teknologi.

At man får en bedre skan­ner, bedre linje, bedre kom­pre­sjon og mot­taks­en­he­ter som kan lagre doku­men­tet (og der­med også arki­vere) før det skri­ves ut, bør ikke føre til noe for­skjell — i alle fall ikke på den måten at den bedre tek­no­lo­gien retts­lig sett dis­kri­mi­nie­res i for­hold til den dårlige.

I avsnitt 18 kon­klu­de­rer de:

“Fler­tal­let er der­for kom­met til at det ikke er grunn­lag for å begrense den prak­sis som har utvik­let for tele­faks, til bare å gjelde denne typen tek­nisk over­førte dokumenter.”

Det er ikke vans­ke­lig å være enig med fler­tal­let i at det som gjel­der for tele­faks også må gjelde for skan­nede doku­men­ter som ved­leg­ges epost.

Det er i og for seg for­ståe­lig at advo­ka­ten prø­ver seg med dette. Opp­si­den kan være at man blir stå­ende med en retts­kraf­tig dom i sin kli­ents favør. Ned­si­den er de begren­sede kost­na­dene et kjære­mål med­fø­rer. Det er mer over­ras­kende at de fikk med seg en dom­mer, slik at det er dis­sens i saken. Mindre­tal­let, dom­mer Tøn­der, skri­ver skri­ver i avsnitt 19:

“Ved tele­faks vil doku­men­tet komme inn til ret­ten i skrift­lig form innen fris­ten. Pro­sess­ord­nin­gens for­ut­set­ning om papir­ba­sert kom­mu­ni­ka­sjon vil såle­des være opp­fylt. Det som mang­ler er pro­sess­full­mek­ti­gens under­skrift. Ved etter­føl­gende ret­ting i form av påfø­ring av under­skrift, vil tele­faks bli god­tatt som frist­av­bry­tende. Det samme må da være til­felle der­som ori­gi­na­len blir inn­sendt kort tid etter, slik det føl­ger av Høy­este­retts praksis.”

Dette blir en under­lig beskri­velse. Doku­men­tet kom­mer inn elek­tro­nisk og skri­ves ut av dom­sto­len, enten det kom­mer med faks eller som ved­legg til e-post. Det er en selv­følge at de bør behand­les likt.